Stortingsbehandling av Dokument nr. 3:13 (2003-2004) – Innstilling S. nr 100 (2004-2005)

Fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen, Stortinget, 3. februar 2005.

President,

Ressursforvaltningen er krevende, og jeg er tilfreds med at Kontroll- og konstitusjonskomiteen så klart er enig med departementet om at Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon er nyttig lærdom, men at den også har sin begrensing.

Kompleksiteten blir svært synlig i krysningspunktet mellom hensynene til at vi forvalter felles ressurser med andre land, at verdiskapningsperspektivet må knyttes opp både til fangstleddet og til landbasert industri, så vel som den langsiktige avhengigheten distriktsbosetningen har til fiskerinæringen. Sånn sett må balansepunktet ligge i trianglet av hensyn knyttet til sosioøkonomiske og bedriftsøkonomiske nødvendigheter og bærekraftig biologi.

Jeg er også fornøyd med at komiteen synes å legge til grunn at de langsiktige forvaltningsmålene om bærekraftige bestander må ha en føre-var-tilnærming som har et tidsperspektiv som ivaretar fiskeri- og havbruksnæringen store økonomisk betydning for nasjonen, og dens rolle i oppfyllelsen av distriktspolitisk målsettinger.

Forvaltning av levende marine ressurser blir stadig mer kompleks, til tross for ønsket om forenkling. Riksrevisjonen har måttet foreta noen forenklinger i sin undersøkelse. Dette er forståelig og nødvendig, men, slik også komiteen peker på, når det ikke blir fokusert på helheten i forvaltningen, bør det utvises varsomhet med å trekke for bastante konklusjoner. Den landbaserte del av industrien er for eksempel ikke tatt med og derfor må rapporten leses med de begrensninger det medfører.

Departementet har høstet nyttig erfaring i kontakten med Riksrevisjonen under utarbeidelsen av undersøkelsen. Dette har ført til en nyttig gjennomgang i forhold til å løse de utfordringene som er avdekket, og vi har på flere området allerede forbedret rutiner og rapporteringer.

Jeg er ening med komiteen og Riksrevisjonen som mener undersøkelsen vil bli et godt arbeidsverktøy for forvaltningen fremover, og nyttig i Fiskeri- og kystdepartementets arbeid med å forbedre rutiner og praksis med hensyn til etatsstyring, rapportering og evaluering. Kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader vil også være viktige retningslinjer i en kontinuerlig prosess for å bedre forvaltningen.

Ressursforvaltning

Jeg vil understreke at vi tar ansvar for en bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene.

Kvotefastsettelsen for samtlige fellesbestander som forvaltes i samarbeid mellom Norge og Russland skjer nå på grunnlag av omforente, bærekraftige forvaltningsstrategier. Avtalen f.o.m. 2003 i det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet i Barentshavet er således en klar forbedring, og i tråd med Riksrevisjonens anbefalinger. Jeg merker meg for øvrig at komiteen uttrykker tilfredshet med at kvotefastsettelsen i Barentshavet i år er i tråd med de vitenskapelige anbefalingene.

Forhåndsbestemte beslutningsregler for hvordan kvoter skal fastsettes under skiftende bestandsforhold, bidrar til økt forutsigbarhet for fiskerinæringen og til å dempe årlige variasjoner i kvote- og bestandsstørrelser. Dette til beste for både bestandene og næringsaktørene.

Forpliktende internasjonalt samarbeid er avgjørende for muligheten til å forvalte felles bestander på en bærekraftig måte, og for å holde kontroll med det totale uttaket av fisk. Dette arbeidet gis høy prioritet fra norsk side, men erfaringene viser at våre viktigste forvaltningspartnere Island, Færøyene, EU og Russland ikke alltid har sammenfallende prioriteringer med våre. I så måte må vi avveie kortsiktige avvik fra rådgivningen opp mot behovet for å sikre norske langsiktige interesser.

Kapasitetsreduksjon

Komiteens flertall er opptatt av at gjelden har økt selv om det er gjennomført kapasitetsreduserende tiltak. Det direkte formålet med strukturordningene er å redusere antall fartøy for på den måten å øke kvotegrunnlaget og fangstinntektene for hvert enkelt fartøy og samtidig bidra til redusere driftskostnader og utgifter til vedlikehold, forsikringer, redskaper osv.

Dette vil gi et kvotegrunnlag som åpner for fornyelse av flåten for å gi fiskerne bedre og tryggere arbeidsmiljø som igjen stimulerer til rekruttering, og en bedre kvalitativ utnyttelse av hele fisken.

Fartøyenes tekniske fangstevne og gjeldsbyrde kan således øke, dersom det samtidig med reduksjon av antallet foretas utskifting til nyere eller større fartøy, gjennom teknologisk utvikling eller ved kompetanseheving. Men det er ikke gitt at lønnsomheten blir dårligere.

Flåtens samlede tekniske fangstevne blir i dette perspektivet av mindre interesse enn hvor mange enheter flåten består av. Det er fartøyeier som kjenner fartøyets kapasitet og som kan tilpasse driftsgrunnlaget gjennom strukturordningene, slik at lønnsomheten maksimeres.

Innsatsreguleringene er derfor i hovedsak innrettet mot å begrense antall fartøy, og i mindre grad mot å regulere fartøyutformingen. For færre fartøy vil uomtvistelig føre til større kvotegrunnlag for de gjenværende og økte fangstinntekter for hvert aktivt fiskefartøy. Det er også målet med strukturordningene som er og vil bli tilbudt ringnotflåten, så vel som havfiskeflåten for øvrig og kystflåten. Å hindre fiskerne å ta i bruk ny teknologi og å skifte ut til mer effektive fartøy kan ingen mene skal være aktuell politikk.

Ressurskontroll

Ressurskontrollen har samlet sett ikke oppnådd den forbedringen det ble lagt opp til i redegjørelsen for Stortinget i 2001. Innenfor de ressursene Fiskeridirektoratet er blitt tilført, er det likevel oppnådd gode resultater.

Fjorårets kommisjonsmøte mellom Norge og Russland diskuterte grundig problemene med ureglementert uttak av torsk i Barentshavet. Begge parter er bekymret over situasjonen, og er enige om å treffe nødvendige tiltak for å få bukt med ulovlighetene. Bl.a. er det enighet om å innføre rapporteringsplikt for fartøy som driver omlasting til havs. Fartøy som mottar fangst ved omlasting til havs pålegges dessuten satellittsporingsplikt på lik linje med fiskefartøy. Med andre ord, jeg deler komiteens uttrykte bekymring på dette området.

Arbeidet med å kartlegge russiske fartøyers aktivitet i Barentshavet gjennomføres også i et tett samarbeid mellom Fiskeridirektoratet, Kystvakten og russiske myndigheter.

Samarbeidet mellom Fiskeridirektoratet og Kystvakten har de senere år blitt forsterket. Samarbeidet er betydelig utvidet i det daglige arbeidet knyttet til inspeksjoner/landingskontroller og ved oppfølgingen av saker.

Ressurskontroll er en ung disiplin både nasjonalt og internasjonalt. Lite tyder på at kontrollbehovet vil bli mindre i fremtiden. Arbeid knyttet til russiske fartøyers omlastingsaktivitet i Barentshavet så vel som kontrollen knyttet til pelagisk sektor rundt Nordsjøen har avdekket at ressurskontroll egentlig omfatter langt mer enn det en tradisjonelt har lagt i begrepet.

Komiteen er opptatt av mer og bedre skriftlighet, bedre rutiner og dokumentasjon i arbeidet med ressurskontrollen. Jeg er enig i dette, Fra 1.1.05 har vi forsterket kontrollen med en sjøgående kontrollvirksomhet ledet av to kompetansesenter i Tromsø og Ålesund, i nært samarbeid med de øvrige regionkontorene i Fiskeridirektoratet. Direktoratet har nå i samarbeid med Kystvakten og salgslagene utarbeidet en overordnet strategi, brutt ned på de enkelte bestandene, for bruk av risikovurdering innen ressurskontroll. Dette vil bli satt ut i livet i 2005.

Samarbeidet med de største salgslagene er forbedret når det gjelder ressurskontroll, og jeg vil følge opp komiteens merknader hva angår inndratte midler både med hensyn til hjemmelsgrunnlag, anvendelse av midlene og kontroll med bruken av inndratte midler.

Etatsstyring

Komiteen peker som riktig er at manglende resultatindikatorer først og fremst skyldes komplekse politiske mål. Jeg ser selvsagt behovet for konkrete resultatkrav, mens etatsstyringen tradisjonelt har fokusert på å gi beskrivelse av utført arbeid, men har i mindre grad rapportert på resultat og måloppnåelse. Dette blir det nå gjort endringer på og departementet er i gang med å finne tilfredsstillende indikatorer. For eksempel har vi i høringsnotat om strukturkvoteordning for havfiskeflåten, sendt ut 26. november i fjor, definert indikatorer for måloppnåelse på denne måten: Målet er som sagt å redusere antall fartøy, og definerte indikatorer for suksess er; for det første, antallet fartøy som er trukket ut av fiske; for det andre, antall driftsdøgn på de gjenværende fartøyene; og for det tredje, lønnsomhetstallene for disse båtene.