Strukturtiltak for havfiskeflåten

Representantskapsmøte Fiskebåtredernes Forbund
Oslo den 21. januar 2005

Fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen

ppt.presentasjon

Lederen i Fiskebåt, Sigurd Teige, slo an en både offensiv og optimistisk tone i sin åpningstale. Pessimismen ble vendt til optimisme i 2004,slo han fast. La oss glede oss over det, det er mange nok som synes det er et politisk problem.

Hovedtema for denne innledningen er de forslagene til endrede strukturtiltak for havfiskeflåten, som nå er ute til høring og som dere skal behandle her på dette representantskapsmøtet. Og for igjen å referere til gårsdagens tale av lederen for Fiskerbåt. Sigurd Teige sa at Fiskerbåtredernes Forbund tok mål av seg, for 3 år siden, å bli oppfattet som en av de sentrale aktørene i fiskerinæringen innen 2005, og han la til, ”det målet meiner eg vi har nådd”.

Slik ser jeg også på Fiskebåtredernes Forbund, og slik oppfatter jeg dere, som en av de sentrale aktørene.

Derfor har jeg også forventninger til at dere skal bidra til politikkutformingen. Å være en ansvarlig og innflydelsesrik organisasjon krever å ta ansvar, og vise kompromissvilje i praktisk politikk. Dagens vedtak bør gjenspeile dette.

Som dere er vel kjent med så har strukturpolitikk for fiskeflåten vært behandlet en rekke ganger de siste 20 årene. Det har vært tverrpolitisk enighet i Stortinget, og etter hvert en økende forståelse også i alle deler av næringen, for at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag. Dette er den eneste måten vi kan sikre den langsiktige lønnsomheten – og en bærekraftig utvikling i næringen. Men det er en smertefull prosess, med mange kryssende interesser, noe denne høringen klart har demonstrert.

Dere, som representanter for havfiskeflåten, var blant dem som først så dette behovet for å redusere antall fartøy. Derfor slutter jeg meg fullt og helt til det lederen Sigurd Teige sa i talen i går, nemlig at ”fiskerinæringen og havfiskeflåten er moderne forretningsdrift med samfunnsansvar”. Det forsøker jeg å ta hensyn til i politikkutformingen.

Det er nå over 20 år siden vi fikk de første enhetskvoteordningene i deler av torsketrålflåten. Fremsynte tillitsmenn i pelagisk sektor så at den beste anvendelsen av Hovedavtalen i deres sektor ville være å kondemnere fartøy – med det resultat at ringnotflåten var kommet langt på vei i sin strukturering da bestandene virkelig tok seg opp på 90-tallet.

Strukturtiltakene i havfiskeflåten – enhetskvoteordningene – har vært basert på en tidsbegrenset enhetskvotetildeling. Selv om disse nå har virket mer eller mindre sammenhengende i 15 år for torsketrålflåten, og har blitt forbedret en rekke ganger, må vi innse at de ikke har hatt tilstrekkelig effekt. Spørsmålet om endringer i enhetskvoteordningene var derfor et hovedtema i mitt foredrag om økonomiske rammebetingelser for fiskeflåten på representantskapsmøtet deres i fjor.

Høringsnotatet vi sendte ut fastslår at vi har ”For mye stål i bøyene”.

Tallene viser at kapasitetsutnyttelsen i havfiskeflåten er for lav. Grove beregninger viser at stortrålerne i gjennomsnitt har 175 driftsdøgn. Dette gir en overkapasitet på nesten 50%, dersom denne gruppen skal kunne drifte 330 døgn i året. For de øvrige gruppene er den beregnede overkapasiteten mellom 10 og 25%.

Det ligger med andre ord for mye stål i bøyene!

Poenget er:

Næringen skal ha rammebetingelser som gjør at hver og en kan optimalisere sin drift, og som gjør at næringen kan betjene kravstore innkjøpere og krevende markeder. Mer rasjonell utnyttelse også av dagens havfiskeflåte vil gi bedre lønnsomhet for den enkelte, og for samfunnet. Bare slik kan dere bære det samfunnsansvaret Fiskebåtlederen Sigurd Teige så riktig sa at næringen tar.

Eller sagt på en annen måte:

Vi må lage ordninger som stimulerer til at den delen av kaka som alle ledd i næringen sitter igjen med etter at utgiftene er betalt, blir større. Min tilnærming til hvorfor vi må strukturere flåten er likevel mer grunnleggende enn som så. La meg derfor minne om verdikjeden Flåtens lønnsomhet henger sammen med konsumentene betalingsvilje.

M.a.o. vi må levere det som etterspørres, der det etterspørres, når det etterspørres.

Det er et tankekors at bare 5% av norsk fisk går til hjemmemarkedet, fordi potensialet er langt større. Norge er et relativt stort og godt betalende marked. Men det er positive trekk å spore. Det er bedrifter som satser på å forsyne dette markedet, og å bygge merkevarer. Det krever mer verdikjedetenking, og mer integrasjon i produksjons- kjeden. Jeg er imponert over den innsatsen som er blitt gjort i disse bedriftene de siste årene.

Dette er særdeles viktig fordi vinner fiskerinæringen kampen om hjemmemarkedet, har den samtidig skapt et godt utstillingsvindu som kan benyttes i kampen om markedsandeler, og kundenes gunst i Europa,og videre ut i verden. Tallene viser at vårt fiskekonsum her hjemme øker jevnt og trutt, med noen prosent hvert år. I 2003 økte det med 4%, og foreløpige tall for 2004 viser at vi fortsetter den positive utviklingen.

Potensialet for markedsvekst er åpenbart til stede – her hjemme, i vårt nærmeste nabolag, jfr. den gledelige utviklingen i Russlandsmarkedet, og videre utover i verden. Men, det blir ikke til av seg selv.

Detaljistene krever sikkerhet for levering, og garanti for hva som blir levert – hver eneste åpningsdag, gjennom hele året. Norsk fiskerinæring må være leveringsdyktig, hvis vi skal være den foretrukne leverandør. Paradoksalt, men sant: Jeg har blitt fortalt at det er enklere – og tryggere – å kjøpe fisk fra Frankrike enn fra fiskevær i Nord-Norge, hva angår leveringsdyktighet! Det har ikke bare med naturens sesongvariasjoner.

Jeg har sagt det, og gjentar det til kjedsommelighet: Vi må gå fra en situasjon hvor salgsleddets oppdrag er å selge en vare som er produsert, til en situasjon hvor fangstleddets oppdrag er skaffe råstoff til en vare som allerede er solgt!

Konklusjonen er vi må se sammenhengen fra flåtestruktur, regulering og til leveringssikkerhet.

Dagens utfordring

Det vi så kan konstatere – med utgangspunkt i den påviste overkapasiteten – er at strukturordningene ikke har vært tilstrekkelig attraktive. For mange nøler med å gå inn i enhetskvoteordningen.

Dels tror jeg at dette har å gjøre med at aktørene i fiskerinæringen har et svært langt tidsperspektiv på investeringene, kanskje flere generasjoner. I en næring der både kvoter og priser kan svinge kraftig, blir ønsket om mest mulig stabile og forutsigbare rammebetingelser for øvrig, svært viktig.

Dette gjelder ikke bare for de familie-eide rederiene, men i minst like stor grad for de industri-eide rederiene i torsketrålflåten. For denne gruppen vil langsiktig sikkerhet for råstofftilførselen til egne anlegg, i perioder der kystflåten i liten grad har tilgang til fisk, være avgjørende for å slå sammen fartøy og få en mer rasjonell drift.

Tidsbegrensningen som ligger i enhetskvoteordningen blir dermed et hinder for videre strukturering.

Jeg er også svært opptatt av at regelverket skal bli enklere. Det må bli lettere å være fisker og reder, og dere må få konsentrere dere om å gjøre det dere er gode på – å drive fiske. Vi har derfor også ønsket å forenkle komplisert regelverk – komplisert regelverk som krever mye arbeid både for næring og for forvaltning, uten å være produktivitetsfremmende.

La meg så kort repetere velkjent stoff, nemlig høringsforslagene.

For det første ønsker jeg altså å etablere en ny strukturkvoteordning for havfiskeflåten, ved å ta bort tidsbegrensningen på 13 eller 18 år i dagens enhetskvoteordninger. For det andre ønsker jeg å utvide fabrikktrålernes mulighet til strukturering, gjennom å tillate strukturering også av frysetrålere til fordel for fabrikkskip.

For det tredje ønsker jeg å fjerne den såkalte hovedordningen i rederikvoteordningen for torsketrål, ringnot og for konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter. Denne har virket kompliserende, og ville – når en strukturkvoteordning erstatter enhetskvoteordningen – kun være til fordel for advokatene.

Jeg forutsetter at høringsforslagene nå er godt kjent, og skal ikke her bruke mye tid på å gå gjennom dette i detalj. Jeg er mest opptatt av å høre vedtakene dere skal gjøre.

I går tok Sigurd Teige et knallhardt oppgjør med sentrale politikere som nekter å høre på næringen, med referanse til AP’s kystutvalg. Jeg lytter, men det forutsetter at næringen gir noenlunde entydig råd, om jeg også skal følge dem. Derfor er min anbefaling til dere å søke kompromiss som er politisk mulig å gjennomføre i struktursaken. Kommer dere frem til anbefalinger som favner hele flåten, er jeg tilsnakkendes! Og i så fall kan tiltakene iverksettes raskere enn om rådene spriker i all retninger!

Jeg nevner likevel at forskjellen fra enhetskvoteordningen til strukturkvoteordningen er tidsbegrensningen. Strukturkvoteordningen er altså også en enhetskvoteordning, men uten den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen til 13 eller 18 år. Og la meg først som sist si at denne moralske forargelsen noen stabler på beina ved å kalle det ”evigvarende” kvoter, tilkjennegir heller en manglende innsikt i kvotesystemet. I alle flåtegrupper og i alle fiskerier er kvoten like evigvarende. I så måte blir det feil å hisse seg opp for at den strukturerte kvoten er mer evigvarende enn den opprinnelige.

Til forskjell fra strukturordningen for kystflåten, har jeg ikke foreslått en generell avkorting ved bruk av den nye havfiske-ordningen. Avkorting nyttes jo forøvrig allerede i enhetskvoteordningen for noen av havgruppene, som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette, sammen med andre distriktspolitisk motiverte begrensninger i enhetskvoteordningene og reglene om kvotetak i den enkelte ordningen, vil jeg videreføre.

Det betyr at strukturkvoteordningen for havfiskeflåten ikke får noen nye negative distriktspolitiske konsekvenser, i forhold til det som allerede er kjent og akseptert i forhold til enhetskvoteordningene. Heller tvert i mot – for torsketrålflåten vil forslaget om å ta bort den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen ha positiv distriktsmessig virkning i to henseender:

For det første i forhold til konsesjoner med leveringsvilkår. Dersom en slik konsesjon blir tatt ut gjennom gjeldende enhetskvoteordningen, vil leveringsvilkåret i dag bli videreført som et vilkår for tildeling av enhetskvote. Konsekvensen vil da bli at ved utløpet av tidsperioden faller vilkåret bort, sammen med kvoten. Når den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen fjernes, vil derimot leveringsvilkåret ”leve videre” sammen med kvoten. I fremtiden vil man dermed ikke lenger kunne ”strukturere seg bort” fra leveringsplikten. Med andre ord, mitt forsalg er langt mer distriktsvennlig enn det visse kritikere som satt i panelet her i går fra ulike politiske partier i praksis står for.

For det andre har også forslaget positiv distriktsmessig betydning i forhold til overføring av fangstgrunnlag fra nord til sør. Enhetskvoteordningen for torsketrål har et forbud mot å ta ut en nordnorsk konsesjon, til fordel for et sørnorsk fartøy. Ved utløpet av tildelingsperioden, vil imidlertid også sørnorske fartøy nyte godt av frigjorte kvoter som så fordeles i hele fartøygruppen. Dersom den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen tas bort, samtidig som forbudet mot overføring fra nord til sør blir videreført, har vi også forhindret denne omfordelingen fra nord til sør. Jeg registrerer for øvrig at fiskeriministerkandidatene Åsa Elvik, Bendiks Harald Arnesen og Lars P. Brekk heller vil videreføre praktiske ordninger som fører rettigheter sørover, samtidig som de vil gi kvotekvotebanker i nord 10-15% av totalkvota.

For de som er opptatt av å styrke leveringsplikten til nord-norsk industri, og generelt er opptatt av regional fordeling, bør dette være positive effekter av mine forslag og så litt om

Overgangsordning, for de som tildeles enhetskvote i dag

Jeg konstaterer at det har vært forholdsvis lite debatt så langt om alle de tre forslagene til endringer som jeg la frem i høringsnotatet – å innføre en strukturkvoteordning, å utvide strukturgruppen for fabrikkskipene og å ta bort hovedordningen i rederikvoteordningen.

Innad i de berørte fartøygruppene har diskusjonen først og fremst gått på spørsmålet om hva som skal skje med løpende enhetskvotetildelinger. I underkant av halvparten av fartøyene i de aktuelle gruppene har i dag et enhetskvotetillegg. For disse må det tas stilling til hva som skal skje.

I høringsnotatet er det skissert tre ulike alternativ:

Alternativ 1 er å videreføre gjeldende tildelinger, slik at de som har et enhetskvotetillegg i dag, går tiden ut. Enhetskvoten fordeles deretter på hele gruppen.

Dette alternativet vil først og fremst ivareta hensynet til de som har valgt ikke å strukturere. Det sikrer disse den forventede kvoteøkningen, etter hvert som tidsperioden for den enkelte enhetskvotetildeling løper ut.

Alternativ 2 innebærer at hver enkelt får velge mellom å gå perioden ut eller å gå over til strukturkvoteordningen, med en avkorting. Avkortingen foreslås å øke, etter hvor mange år det er siden den enkelte strukturerte.

Enhetskvoteordningen vil dermed på sett og vis eksistere parallelt med den nye strukturkvoteordningen, også i dette alternativet.

Alternativ 3 innebærer at enhetskvotetildelingen uten videre gjøres om til en strukturkvotetildeling, for alle som i dag har enhetskvotetillegg, men med avkorting som i alternativ 2 etter hvor mange år det er siden den enkelte strukturerte.

Dette siste alternativet setter med andre ord et stort rødt kryss over hele enhetskvoteordningen, og gir dermed en større forenklingsgevinst enn de to første alternativene. Dette alternativet sikrer oss også mot at noen i fremtiden vil reise en debatt om hvorvidt det er fartøyene i vedkommende gruppe som skal ha hele gevinsten når enhetskvotene blir frigjort, eller om dette kvantumet – for eksempel ut fra distriktspolitiske vurderinger – skal brukes til å styrke kvotegrunnlaget for andre grupper, settes av til regionale kvotebanker eller andre muligheter som man måtte se for seg. Jeg håper dere også ser dette poenget, ikke minst på bakgrunn av gårsdagens debatt om regional forvaltning av fiskeressursene. Og for å være helt tydelig, jeg går sterkt imot forslagene om kvotebanker og regionalforvaltning som det rød/grønn alternativet vil ha.

Jeg valgte ikke å legge føringer i høringsnotatet på hvilket av de tre alternativene jeg foretrekker, og vil være lydhør for hva høringsinstansene mener om dette. Min ”lydhørhet” vil også gjelde hvordan avkortingen skal fastsettes, hvis resultatet blir et alternativ som åpner for overgang fra enhetskvotetildeling til strukturkvote, og avkortingsspørsmålet dermed blir aktuelt.

Jeg vil likevel understreke at prosessen videre krever bred tilslutning i næringen til den løsningen som velges, dersom dette skal få den nødvendige politiske støtte. Her ligger det et tungt ansvar på dere, som representantskap i Fiskebåtredernes Forbund.

Jeg minner om merknaden i Næringskomiteens innstilling i saken om kontrollavgift, hvor de komitémedlemmene som representerer stortingsflertallet fremhevet at Regjeringen bør vektlegge næringens råd. Dette er et eksempel på Stortingets holdning i denne type spørsmål. Men hvis næringen ikke kan komme opp med et samlende råd, må vi vurdere om alle grupper skal være med når regelverket skal endres.

Jeg vet i hvilken retning jeg ønsker å gå, men jeg har ingen politisk prestisje knyttet til de forslagene som er lagt frem. Og hvis det er slik at enkelte grupper ikke vil være med, så vil jeg vurdere et slikt synspunkt. Det er ingen selvfølge at de endringer som gjøres, må gjelde for alle.

Hvis det er slik at bare for eksempel torsketrålgruppen ser seg tjent med dette, så kan vi begrense nyordningen til denne gruppen. Det betyr imidlertid i så fall at vi da har vurdert dette og konkludert, og jeg akter ikke å fremme nye forslag om endringer i strukturordningene i overskuelig fremtid. Toget går nå!

I fjorårets tale til dere sa jeg at strukturforslagene forutsetter tilsluttning fra et flertall på Stortinget.

Når høringen er avsluttet om et par uker vil jeg selvsagt gå grundig gjennom høringssvarene. Næringens tilslutning til forslagene vil være av vital betydning, som jeg hele tiden har sagt. Da er tidspunktet kommet hvor jeg må velge mellom å legge forslag til side, eventuelt ta stilling til hvordan saken skal avklares i forhold til Stortinget. Også her vil jeg selvsagt være lydhør, både overfor næringen og Stortinget, og jeg tar med meg stortingsrepresentantenes synspunkter som kom frem under debatten i går.

Målet – og det egentlige målet!

Mitt mål er i og for seg ganske enkelt - fartøy i arbeid på feltet. Båter er bygget for å fiske, ikke slite ankerkjettinger! Målet for de forslagene jeg nå har lagt frem, og som dere skal debattere her i dag er altså: Fartøy i arbeid på feltet.

Å etablere en strukturkvoteordning også for havfiskeflåten, å utvide strukturgruppen for fabrikkskipene og å fjerne hovedordningen i rederikvoteordningen, er virkemidler for å legge til rette for bedre lønnsomhet i fiskeflåten – ved at rederiene får konsentrere seg om det norske fiskere er gode på; nemlig å drive fiske.

Disse tiltakene skal også sikre jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien. Vi bør alle være opptatt av tiltak som kan medføre forbedret kapasitetsutnyttelse i industrien, og styrke bedriftenes muligheter til langsiktig markedsarbeid.

Vi må se i øynene at produktutviklingen mot forbrukerleddet går mer og mer i retning ”gryteferdige” produkter. Økonomene forteller oss at skal vi få en merverdi ut av norsk fisk, så må vi etablere norske fiskeprodukter på rett side av skillet mellom lavprisvarer og merkevarer.

Målet ”Fartøy i arbeid på feltet” blir i denne sammenheng et delmål, på veien mot økt marin verdiskaping.

Som sagt: Vi må se sammenhengen mellom reguleringstiltak, strukturering og leveringssikkerhet, og konsumenten ved spisebordet.

Det er ved salget av fiskeproduktet til forbrukeren, at merverdien som kan skapes i norsk fiskerinæring, eventuelt kommer til syne. Det er ute i butikkene at forbrukerne avgjør om norske fiskeprodukter skal bli kjøpt, eller om de blir valgt bort.

Verdiskaping finner på sett og vis sted i møtet mellom forbruker og produkt. Det er banalt, men ikke desto mindre sant: Det er forbrukeren, og ikke fiskemottaket, som fyller lommeboka også til fiskeren. Til syvende og sist, og i større grad enn vi vanligvis er oppmerksom på, er det forbrukerne – her hjemme og rundt i et stort antall land i verden – som mest påvirker bosettingsmønsteret i kyst-Norge.

Foredlingsleddet i fiskerinæringen har en rimelig vanskelig og utfordrende

oppgave; volumet er usikkert, prisen er usikker og kvaliteten er usikker. Jeg forsøker å gjøre noe med dette, ved å forandre for å bevare det beste i fiskerinæringen.

Vi kan ikke komme rundt de utfordringene dette representerer i markedsarbeidet, men vi må gjøre det vi kan for å begrense de negative virkningene fordi ferdigvaremarkedet krever leveringssikkerhet, forutsigbar pris og stabil kvalitet.

Jeg har derfor vært opptatt av at fiskeripolitikken må ha et langt mer offensivt, industrielt perspektiv enn det tradisjonelle fangst- og produksjonsperspektivet. Dette kommer jeg til å holde fast ved så lenge jeg sitter i statsrådsstolen, og mitt mål er å komme dit hen at perspektivet er hamret fast – kulturendringen er gjennomført.

Det er bare lønnsomme bedrifter som gir trygge arbeidsplasser, og bidrar til vekstkraftige lokalsamfunn. Lønnsomme bedrifter gjør marin sektor til en god distriktsnæring. Og jeg vil bruke en lønnsom og dermed sterk fiskerinæring som en bærebjelke i distriktspolitikken. Ulønnsomme fartøy og bedrifter skaper traumer og negativ utvikling på kysten. Men vi trenger i fiskeripolitikken å definere klarere skillet mellom politikken og butikken. Næringen skal ha ansvar for egen drift og egen lønnsomhet.

Så hvis man aksepterer dette utgangspunktet, må det være et tankekors at en rekke av de om lag 2000 produktene norsk fiskerinæring tilbyr, kan produseres mer kostnadseffektivt i lavkostland. En moderne og mer markedsorientert næring må derfor fokusere på produkter som etterspørres av krevende kunder og konsumenter, mens det offentlige skal ta seg av offentlige oppgaver som handelspolitikk og utbygging av infrastruktur for samferdsel, så vel som bærekraftig ressursforvaltning.

De private aktørene og det offentlig må imidlertid opptre koordinert, særlig når det gjelder satsing på innovasjon. Vekst i marin sektor forutsetter nemlig helt klart økt innovasjon – i utvikling av nye produkter og i utvikling av nye produksjonsprosesser.

Derfor er 937 millioner, nesten 35% av Fiskeri- og kystdepartementets 2005-budsjett, øremerket forskning. Norges Forskningsråds innsats til marin FoU vil i år ligge på om lag 525 millioner, og Innovasjon Norges samlede tilsagn til marin sektor på nærmere 1 milliard kroner. Til sammen om lag 2,5 milliarder! Og så kommer ordninger som SkatteFUNN, som i fjor ble benyttet av intet mindre enn 436 bedrifter i marin sektor. Dette viser at regjeringen prioriterer marin sektor, og det er jeg rett og slett svært fornøyd med.

Derfor sier jeg som en avslutning at vi må se sammenhengen fra reguleringstiltak og strukturordninger, som skal skape leveringssikkerhet, og videre gjennom en lang rekke andre tiltak opp mot fiskerinæringens daglige møte med eksamenssensor: Forbrukeren.

Når vi får til dette, og samtidig steller pent med naturen, legger vi grunnlag for flere slike avisoppslag: Legger krisa bak seg – nå peker pila rette veien – 2005 blir et godt år og Ludvigsen gir oss kroner i lommeboka.

Åsa Elvik fra SV var enig i går at nå var det optimisme å spore i næringen, men hun ville tydeligvis helst endre det så snart som mulig.

Når dere nå skal diskutere mine forslag til strukturkvoteordning for havfiskeflåten, håper jeg dere har dette for øye. Hovedsaken må fortsatt være å tenke fremover, og sikre at vi får en sunn og god utvikling i fiskerinæringen både på havet og på land, for å opprettholde livskraftige kystsamfunn også for fremtidige generasjoner.

Det betyr at også i dette spørsmålet er jeg enig med Fiskebåtleder Sigurd Teige, som i går sa at fiskerinæringen ikke alene kan bære ansvaret for bosetning og sysselsetting på kysten. Men jeg har en ambisjon om at næringen skal være en bjelke i distriktenes positive utvikling og at fiskerinæringen skal forsterke optimismen på kysten.

Forutsetningen for det er at vi forandrer for å bevare det beste i fiskerinæringen, og lar den utvikle seg uten at vi politikere pålegger dere urimelige byrder som ikke lar seg forene med en næring som konkurrerer på et globalt marked.