Nye tider for sykehusene

Nye tider for sykehusene*

Av helseminister Dagfinn Høybråten

I disse dager skrives siste kapittel i en 31 år lang historie om fylkeskommunal sykehusdrift. Staten overtar ansvaret fra 1. januar.

Fylkeskommunens eierskap var stabilt og godt i mange år. Det er blant annet historien om sterk utbygging og desentralisering av befolkningens helsetilbud. Men også historien om en offentlige tjeneste som vokste ut av sine organisatoriske rammer.

I 1987 fikk vi det første av flere offentlig utvalg som vurderte statlig overtakelse. Det ble ikke flertall verken i utvalgene eller i Stortinget for det. Men det var bred enighet om å gjøre grep for å bedre samarbeidet over fylkesgrensene. Vi fikk frivillige samarbeidsordninger og vi fikk samarbeidsmodeller forankret i lov. Vi fikk også lovvedtak som åpnet for organisering av sykehusene som fylkeskommunale foretak. Etableringen av helseregioner var et uttrykk for at nye medisinske spesialiteter trengte et større befolkningsmessig nedslagsfelt for å tilby høyverdige tjenester til en forsvarlig kostnad.

I juli 2001 tok Stortinget skrittet helt ut, og vedtok å flytte sykehusene fra fylkeskommune til stat. Vi får nå et mer ensartet styringsystem. Fylkesgrensene vil ikke lenger være er en begrensning for drift og utvikling av tjenestene.

Sykehusreformen gir nye muligheter. La meg gi ett eksempel: I de senere år har det vært økt fokus på individuelle rettigheter. Som pasienter har vi fått flere lovfestede rettigheter og vi er mer bevisst på at vi har dem. Pasientrettighetsloven fra 1999 markerer tydelig at du kan stille noen krav og gjøre noen valg. En av rettighetene er fritt sykehusvalg. Du skal kunne velge deg til et annet sykehus enn det du geografisk sogner til.

Men gjestepasientoppgjøret – betalingsordningene mellom fylkeskommunene –var stadig en kime til debatt og misnøye og virket som en bremse på det frie sykehusvalget, såvel som på utvikling av systematisk arbeidsdeling mellom sykehus i Norge. Denne formen for byråkratisk strid - som er uforståelig for folk flest og i verste fall til skade for pasientene - håper jeg vi kan sette en strek over fra 1. januar 2002.

Det er verdt å merke seg at styret i Helse Øst en uke før jul fattet vedtak om at gjestepasientordningen innen regionen opphører ved årsskiftet. Alle pasienter i regionen blir likeverdige og finansieres på samme måte, uavhengig av hvilket fylke de kommer fra. Endringen innebærer en administrativ forenkling. Og det bygger opp om det frie sykehusvalget.

Sykehusreformen innebærer to hovedgrep. Staten overtar eierskapet. Virksomheten organiseres som helseforetak. Dette innebærer for det første at sykehusene er tatt ut av forvaltningen. De organiseres i fem regionale helseforetak. Under dette er det et varierende antall sykehus som enten alene eller sammen med andre organiseres som egne helseforetak. Et helseforetak er eget rettssubjekt med eget arbeidsgiveransvar. De har et styre og en daglig ledelse med større fullmakter til å innrette den daglige driften i forhold til tidligere. Helsedepartementet ved statsråden står for den overordnede styringen. Men styringen skal skje med respekt for modellens krav til lokal styring. Dette er det jeg vil kalle den ytre reformen.

Staten har ikke utstyrt sykehusene med fri adgang til statskassen. Det kreves betydelig innsats i form av mer effektiv bruk av de tilgjengelige ressursene. De er som nevnt ikke små. Samlet budsjettramme for de fem regionale helseforetakene er om lag 50 milliarder kroner.

Ved å utnytte ledig kapasitet på tvers av gamle grenser, kan vi gjøre noe med unødvendig ventetid, øke effektiviteten og strekke bevilgningene lengre. Gevinsten av dette skal komme pasientene til gode!

Derfor må den ytre reformen følges av indre reformer i organisering, rutiner og samarbeid.

Slankere byråkrati

Noen har hevdet sykehusreformen bare fører til et nytt stort nytt byråkrati. Det er ikke riktig. Det er ingen tvil om at det administrative nivået nå blir slankere enn i fylkeskommunens tid. Fylkeskommunene meldte inn over 1000 arbeidstakere (ca 700 årsverk) som primært arbeidet med å administrere sykehusene og som de nye helseforetakene har overtatt arbeidsgiveransvaret for.

De fem regionale helseforetakene, som er det sammenlignbare nivået, vil ha rundt 200 ansatte. Av de 1000 fra fylkeskommunene går 80 over i regionale helseforetak, 320 går til helseforetakene og 90 blir igjen i fylkeskommunene, betalt av staten i tre år. Resten har i løpet prosessen funnet annet arbeid på egenhånd og blir ikke med over i ny administrasjon. Det er ingen tvil om at sykehusreformen allerede fra første dag har snudd de administrative pyramidene!

Rykker opp røttene

Et stort prosjektarbeid ligger bak den administrative flyttingen fra fylkeskommune til helseforetak. Hver eneste eiendom og eiendel er registrert. Krav om regnskapsføring etter regnskapsloven, stiller krav til nye rutiner. Det foretas verdivurderinger av alle sykehus og institusjoner.

Vi rykker et stort system opp med røttene og planter det i ny jord. Vi kan komme til å bryte noen nerver. Men jeg forventer at fylkeskommunene og helseforetakene samarbeider om overgangsordninger. Det er ikke sannsynlig at en slik overføring kan skje helt uten problemer. Vi stålsetter oss og samler oss om slagordet fra en annen samfunnssektor: Rolig, det ordner seg!

Styringsoptimisme

Reformen er preget av styringsoptimisme, en tro på at utformingen av organisasjonen vil gi positive utslag på tjenestene som utføres. Jeg lytter også til dem som advarer mot blind optimisme. Det er jo på grunnplanet, i møte mellom helsepersonell og pasienter, at kvaliteten på tjenestene kan måles.

Den ideelle form for sykehusorganisering - den endelige organisatoriske løsning - finnes ikke. Vi må erkjenne at en så stor endring som sykehusreformen er, vil kreve korreksjoner underveis. Jeg er innstilt på å bruke det nye styringsverktøyet i en fremtid preget av særdeles store utfordringer og muligheter. De stadig mer høyverdige og avanserte medisinske tjenestene skal tilbys likt for alle uansett sosial status og betalingsevne. Og vi skal bidra til at unødvendige lange ventetider kuttes.

*Innlegget sto trykt i VG 2. januar 2002