Utfordringer i helse-Norge og forventninger til Sosial- og helsedirektoratet for å møte disse utfordringene

Helseminister Dagfinn Høybråtens tale på Lillehammer 14.-15. januar 2002

Det har vært spennende for meg som helseminister å følge den siste fasen av arbeidet med å etablere Sosial- og helsedirektoratet. En rekke forskjellige miljøer samles, miljøer med svært forskjellige fagtradisjoner, med alle sine styrker og kvaliteter.

2001 har stått i omorganiseringens tegn. Alle de som har fulgt arbeidet med fornyelse og omorganisering i den sentrale helseforvaltningen de siste 20 årene vet at dette er et historisk øyeblikk. Vi har klart å gjennomføre de reformene som startet opp på 80-tallet med nye forsøk på 90-tallet. Nå er utfordringen å få dette til å fungere. På den ene siden må vi gi endringene tid til å sette seg og bli konsolidert. På den annen side kan vi ikke leve med sider som ikke fungerer. Da vil mine krav til umiddelbare endringer sitte nokså løst. Med en så stor organisasjonsendring, ville det være rart om vi ikke oppdaget behov for visse etterjusteringer.

Likevel – 2002 er først og fremst året for å sette ut i livet de mange reformene som har vært planlagt i mange år. Det er nå vi skal vise at forvaltningen står bedre rustet til å møte befolkningens behov for sosial- og helsetjenester og å fremme helse og forebygge sykdom, lidelser og for tidlig død i befolkningen.

Dette året vil også være preget av at vi alle går inn i nye roller, samtidig som vi skal samspille og samarbeide på nye måter. Jeg vil understreke betydningen av at vi i departementet klarer å være gode og ryddige bestillere eller "krevende kunder" overfor direktoratet, og at direktoratet skjønner når bestillingen eller spørsmålet må besvares samme øyeblikk, samme dag eller etter en avtalt frist mange uker eller måneder frem i tid. Jeg har også sett i et av "etableringsdokumentene" at direktoratets uttalelser skal være basert på forskning og dokumenterbar kunnskap. Dette er veldig viktig, og vil også redusere noe av den frykt mange føler overfor "sterke direktorater" når direktøren eller andre ledere synser på høyt nivå. Dette berører selvsagt forholdet fag og politikk, hvor balansegangen er krevende. Det er en ærlig sak å si at "dette vet vi ikke nok om, men så langt vi kan vurdere…" Kvalitet og kompetanse bør være stikkord for både department og direktorat. Men driver dere politikk på egen hånd vil det bli reagert på det. Direktoratets utøvende rolle skal være forankret i vedtatt politikk.

Jeg vet at departementet har definert ulike typer kompetanse – og en av dem er kalt paratkompetanse eller var det piratkompetanse?

Spøk til side, - vi er gjensidig avhengig av hverandre i det samspillet som skal utvikles i respekt for hverandres roller og ulike oppgaver. 2002 blir et år preget av konsolidering og gjennomføring. Etter hvert bør den regne med langt tøffere krav tl resultater enn det årets foreløpige tildelingsbrev bærer preg av.

Utfordringer i helsetjenestene

Jeg vil vektlegge tre hovedutfordringer for selve helsetjenesten. Den første utfordringen er å utvikle tjenester som befolkningen har tillit til.

For det andre må helsetjenesten fremstå som en moderne og samordnet organisasjon hvor eiere og ansatte i rimelig grad har felles mål.

For det tredje må helsetjenesten bli enda flinkere til å omstille seg, slik at de store helseutfordringene blir prioritert og møtt på en god måte. I bunnen for det hele ligger den identitet hele dette apparatet må ha: Vi står alle i en tjeneste for den enkelte bruker. Alle – samtlige også i det nye direktoratet – skal gjøre en jobb for å bidra til at tjenesten møter den enkelte bruker med respekt, empati, kvalitet og service.

Å styrke tilliten til helsetjenesten

Jeg starter med å understreke betydningen av at befolkningen har tillit til helsevesenet. På sikt skapes tillit gjennom å møte enkeltmennesker med respekt og åpen kommunikasjon, og at tjenester ytes til rett tid og med høy kvalitet. De fleste klagesaker skyldes ikke store faglige feil, men det som oppleves av pasienter som en lite respektfull håndtering av medmennesker. Jeg forventer at direktoratet har løpende kontakt med befolkningen, mottakerne og utøverne av tjenestene. Brukermedvirkning skal utvikles der tjenestene utøves, men skal også være retningsgivende for direktoratets samhandling og kommunikasjon, enten det er med foretak, kommuner eller enkeltindivider.

Det finnes få ting som irriterer mer enn unødvendig venting. Pasienterfaringsstudier 1Kilde: Forskningsinstituttet HELTEF har vist at uforutsett venting er det området sykehuspasienter hyppigst har dårlig erfraring med. Over 1/3 av sykehuspasientene opplever uforutsett venting knyttet til sykehusinnleggelse, utredning, behandling eller utskrivelse. Direktoratet må kunne bidra med kompetente råd i arbeidet med å sikre god organisering og logistikk. Et slikt arbeid må se sosial- og helsetjenesten i en større sammenheng.

Tillit forutsetter også at befolkningen får et kvalitativt godt tilbud. Direktoratet har flere roller i dette arbeidet. For det første

må rådgivning og formidling være basert på relevant og gyldig forskningsbasert kunnskap. Direktoratet skal bidra til å fremme kunnskapsbaserte helsetjenester i Norge og har en unik mulighet til å fremme løsninger som både er gode for pasientene samtidig som det er god samfunnsøkonomi. To konkrete prosjekter er arbeidet med nasjonale kvalitetsindikatorer innen spesialisthelsetjenesten og Program for retningslinjer i allmennhelsetjenesten. Jeg ser også for meg et tilsvarende program for retningslinjer innen spesialisthelsetjenesten.

En moderne organisasjon med klare mål

Den andre hovedutfordringen jeg peker på for helsetjenesten er å fremstå som en enhetlig og moderne organisasjon med rimelig klare mål. Det finnes ulike perspektiver på hva som kjennetegner en god helsetjeneste. Noen er mest opptatt av produksjonsmengde per ressursinnsats. Andre er mest opptatt av å yte maksimal kvalitet for den enkelte pasient – uten omtanke for andre pasienter som også har behov.

En god styringsdialog er nøkkelen til utvikling av gode tjenester. Departementet skal være førende i utviklingen av en god styringsdialog. Men jeg vet av erfaring av også direktoratet kan bidra svært mye til å legge et fundament for en bedre styringsdialog. Direktoratets arbeid med prioritering, retningslinjer og kvalitetsutvikling vil være viktig for å utvikle en bedre styringsdialog.

En åpen prioriteringsdebatt

Den tredje hovedutfordringen for helsetjenesten er å kunne omstille seg raskt, slik at de store helseutfordringene blir prioritert og møtt på en god måte. En offentlig helsetjeneste har ikke råd til alle velmenende tiltak. Det dreier seg egentlig om gammeldags og god husholdning: Du skal ikke sløse. Jeg har derfor valgt å legge sekretariatet for Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet til Sosial- og helsedirektoratet.

Vi har for ofte sett at det er fagmiljøenes indre kraft som styrer prioriteringsdebatten. For å sikre en riktig utvikling trenger vi et sterkt nasjonalt fagmiljø som har nettopp dette som sitt ansvarsområde. Direktoratet har gitt uttrykk for at det ønsker å bygge et sterkt faglig sekretariat for å bistå Prioriteringsutvalget, dette er jeg glad for. Samtidig som man skal legge til rette for overordnede politiske valg og prioriteringer, skal man også bidra til å gjennomføre politiske prioriteringer. Jeg forventer derfor at vi utvikler evne til å lytte ut mot sektor og brukere, men også en god evne til å fange opp de styringssignaler som departementet formidler på vegne av regjering og storting.

2002 er et helt spesielt år som også innebærer statlig overtakelse av eierskap til sykehusene og organisering av regionale foretak som får ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Også for direktoratet innebærer dette en rekke utfordringer. Direktoratet får en rekke oppgaver ut mot helsetjenesten, både dens kommunale og den statlige deler. I dette skal man ivareta lovpålagte oppgaver, men utøve dem i respekt for den arbeidsdeling som er definert mellom sentrale myndigheter og lokalt ansvarlige organer.

Utfordringer i forebyggende arbeid

Jeg har både i denne og i forrige periode som helseminister lagt stor vekt på folkehelsearbeidet. Vi vil aldri kunne sikre befolkningens helse gjennom helsetjenester alene. En av direktoratets aller viktigste oppgaver er derfor å bevisstgjøre den enkelte på personlig ansvar for egen helse. På grunnlag av nasjonalt vedtatte strategier skal dere også påvirke befolkningens levevaner i en mer helsefremmende retning, og å påvirke rammevilkårene for dette. Her må vi utvikle bedre resultatindikatorer og stille tydeligere krav til resultater.

En lang rekke undersøkelser, både nasjonale og internasjonale, har vist at helsetilstanden på de aller fleste områder følger et sosialt hierarki: Dess lavere sosial posisjon, dess mer sykdom, dess større konsekvenser av sykdom og dess høyere dødelighet. Årsaksforholdene er ikke endelig klarlagt, men forskjeller i livsstil er åpenbart en viktig forklaringsfaktor. En annen forklaring er trolig at de tjenestene vi tilbyr treffer befolkningen ulikt. Disse problemstillingene er vi i fellesskap nødt til å gå mer inn i.

Ernæring

Kostholdet til store deler av befolkningen har fortsatt klare ernæringsmessige utfordringer. Det inneholder for mye fett, særlig mettet fett, sukker og salt, og for lite av matvarer rike på kostfiber og antioksidanter, slik som grovt brød, grønnsaker og frukt. Det største satsningsområdet i forebyggende ernæringsarbeid i de nærmeste år er å øke forbruket av frukt og grønt, som alene kan forebygge omkring 20% av antall krefttilfeller. For å øke forbruket, må frukt og grønnsaker av høy kvalitet gjøres lett tilgjengelig. Å spise "fem om dagen" betinger at frukt og grønnsaker er en naturlig del av alle måltider. Erfaringer fra forsøk med gratis frukt/grønnsaker til elever viser at flertallet av elevene spiser frukt daglig når dette tilbys fritt. Det er derfor et mål at frukt og grønt tilbys til alle elever på barne- og ungdomstrinnet. Dette vil bidra til at de unge tar med seg vanen med å spise mye frukt og grønnsaker inn i voksen alder. Tiltaket vil også ha en pedagogisk effekt ved at det sender sterke signaler til resten av befolkningen om den helsemessige betydningen av frukt og grønt.

Som helseminister vektlegger jeg at det både arbeides med strukturelle tiltak for å gjøre det enklere å spise sunt, og at Sosial- og helsedirektoratet søker å påvirke befolkningen i samme retning.

Fysisk aktivitet

Mye tyder på at fysisk inaktivitet er i ferd med å bli fremtidens største helseproblem. Vektutviklingen de siste tiår tyder på at vi står overfor helt andre utfordringer på dette området enn tidligere. Voksne menn har lagt på seg vel 9 kg siden 1970, og 9- og 15-årige Oslobarn har økt med 4 kg på 25 år, mens vernepliktige har gått opp 3,2 kg på bare 15 år. I samme periode ser det ut til at energiinntaket i den norske befolkningen har vært stabilt. Når gjennomsnittsvekten er økende, samtidig som vi ikke spiser mer enn før, er den sannsynlige forklaringen at folks daglige fysiske aktivitetsnivå er betydelig redusert de siste tiårene. Dette skyldes ventelig ikke at det er færre som mosjonerer, sannsynligvis skyldes vektutviklingen strukturelle endringer i samfunnet – dagliglivets krav til fysisk aktivitet har gradvis avtatt.

Utfordringen framover blir å legge til rette for økt fysisk aktivitet i de gruppene i befolkningen som er minst aktive, og samtidig forhindre at dagens aktivitetsnivå blir ytterligere redusert.

Røyking

Det er snart 50 år siden det ble dokumentert at røyking er helsefarlig. Røyking er likevel fortsatt en av de aller viktigste årsakene til sykdom og for tidlig død i den vestlige verden. Fortsatt røyker omtrent 1 av 3 nordmenn daglig. Resultatene av årtiers iherdig innsats mot tobaksskadene er ikke god nok. Kreft, hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer tar hvert år omtrent 7500 norske liv. Mange tenker på kreft som den sykdommen som oftest rammer folk som røyker, men hjerte- og karsykdommer er vanligere. Røykere som får hjerteinfarkt er omtrent 20 år yngre enn andre pasienter med samme diagnose. Kvinner har etter hvert dessverre utviklet samme røykeadferd som menn. Jeg ønsker selv å stå i front i kampen mot tobakken. Jeg forventer god faglig ammunisjon og målrettet oppfølgingsarbeid fra direktoratets side.

Utfordringene er mange. Forebyggingsetatene som inngår i Sosial- og helsedirektoratet har i mange år jobbet på en imponerende måte med disse spørsmålene. Likevel kan vi fastslå at vi på langt nær er kommet til målet. Samtidig tror jeg også at et nærmere samarbeid mellom fagområdene vil gi fruktbare resultater.

Psykisk helse

I 2000 utgjorde psykiske lidelser 12 % av den totale sykdomsbyrden, det vil si en byrde som gjør at folk ikke kan leve fullverdige liv, være i arbeid og ta fullt ansvar for seg selv og sine. For få innser at dette er en av hovedårsakene til at sunne leveår går tapt. Antallet depresjoner øker, og er i dag rangert som nummer fire av ti ledende sykdomsårsaker i verden. Særlig for barn og ungdom er forebyggende tiltak avgjørende for å redusere stoffmisbruk, depresjon og selvmord.

Ansvaret for en vellykket forebygging av psykisk helse hviler på familien, skolen, arbeidsplassen og lokalsamfunnet. Myndighetene må føre en handlekraftig politikk som fremmer god psykisk helse og forebygger unødig lidelse.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 satses det på en omfattende styrking av psykisk helsearbeid. Opptrappingsplanen innebærer en kraftig styrking, både på investeringssiden og driftssiden. Oppfølgingen av denne planen er lagt til Sosial- og helsedirektoratet. Jeg ser på etableringen av et sterkt direktorat som en ny mulighet for arbeidet innen psykisk helsearbeid.

Barn og unge

Det er en uttalt målsetting at minst 20% av midlene skal nyttes til barn og unge. Opptrappingsplanen legger stor vekt på forebygging av psykososiale problemer i tillegg til det å utvikle et bedre tjenesteapparat for de som allerede har problemer. Dette gjøres blant annet gjennom å tilføre helsestasjonene og skolehelsetjenesten nye årsverk i tillegg til nye årsverk innenfor kultur og fritidstiltak for målgruppen.

I det nasjonale folkehelsearbeid er det avgjørende å satse på ungdom. Ungdomsfasen er sårbar. Utvikling av gode eller dårlige helsekarrierer starter her. Det her vi konsoliderer vår identitet - en tøff prosess som betyr sosial usikkerhet, usikkerhet i forhold til selvbilde, opplevelse av ensomhet og sosialt stress. Men det er også her det er størst helsegevinst ved god forebyggende og helsefremmende virksomhet. Det er avgjørende å ta ungdoms helseproblemer på alvor.

Helsestasjon for ungdom - lokalt og på internett er arenaen å møte dem på. Erfaringer til nå viser at dette er lavterskeltilbud ungdom benytter og har tillit til. Vi har i dag ca 210 lokale ungdomshelsestasjoner og et nasjonalt ungdomshelsenettsted med høy faglig kvalitet som er flittig benyttet. I årene fremover blir det viktig å ruste opp disse tilbudene for barn og unge. Sosial- og helsedirektoratet har et stort ansvar for å følge opp satsingen, både gjennom kompetanseutvikling og ved å støtte disse tilbudene økonomisk.

Forskning og forvaltning

For å møte de hovedutfordringene som jeg har skissert må vi lykkes i å skape nye samarbeidsformer mellom forskning og forvaltning. Det er ingen tvil om at både politikere og departementets ledelse ønsker en kunnskapsbasert rådgivning. Vi ønsker også en utøvende helsetjeneste som baserer seg på godt dokumenterte virkemidler. Det betyr at vi i 2002 skal jobbe med en plan for mer og bedre:

1. Forskning om effekter av forebyggende tiltak
2. Klinisk forskning om effekter av behandlingstiltak for enkeltpasienter
3. Helsetjenesteforskning om måter å organisere tjenestene på og måter å bedre praksis på

I sum er målet å stimulere både forvaltning og tjenester til å utnytte forskningsbasert informasjon bedre og sette dem i stand til å håndtere den enorme flommen av ny informasjon.

Denne virksomheten skal vi organisere slik at vi sikrer et tydelig skille mellom forskning og forvaltning. Samtidig skal vi greie å legge til rette for at direktoratet støttes med pålitelig kunnskap i hele bredden av oppgaver det er satt til å løse. Her gjenstår det en rydding og oppfølging av de føringer som er gitt fra politisk hold.

Avslutning

Når jeg nå skal ønske dere lykke til, er jeg litt usikker på om hvem som sterkest trenger lykkeønsker på veien.

Det jeg vet, er at vi trenger hverandre for å lykkes i gjennomføring av en god og offensiv helsepolitikk.