Åpningsmøte Nasjonalt råd for fysisk aktivitet

Tirsdag 11. november 2003

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten
(kontrolleres mot fremførelse)

Gode medspillere!

Først og fremst vil jeg gratulere dere som nye medlemmer av Nasjonalt råd for fysisk aktivitet. Dere er nå oppnevnt med funksjonstid fra 1. oktober 2003 til 30. september 2007. Denne rådsforsamlingen på 15 medlemmer etterfølger det tidligere – og det første – statens råd for fysisk aktivitet som jeg som helseminister under Bondevik I-regjeringen hadde gleden av å få etablert.

Jeg vil også takke for at dere har tatt imot utfordringen og jeg ønsker velkommen til dyst! En ny epoke med nye utfordringer og muligheter. Vi trenger dere.

Om hovedpunktene i folkehelsepolitikken

Jeg er bedt om å benytte denne anledningen til å redegjøre for hovedpunktene i folkehelsepolitikken. Det gjør jeg gjerne. Som dere er vel kjent med fremmet jeg i januar i år St. meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge som tar tak i helseutfordringene vi står overfor og trekker opp mål og strategier for folkehelsepolitikken det neste tiåret.

Meldingen utløste meningsutvekslinger i medier og blant folk flest omkring folkehelse og livsstil, - en debatt som har vedvart gjennom vinteren og våren, og som i sommer også ble en del av valgkampen. Debatten pågår fortsatt. Jeg er stolt over at nettopp folkehelsespørsmål setter dagsorden på en slik måte. Det lover godt!

Fysisk aktivitet har vært et gjennomgående tema i debatten, og det er bred politisk enighet om behovet for å styrke dette arbeidet. Vektøkningen, også blant barn og ungdom, er et klart uttrykk for en samfunnsutvikling og en livsstil som i tillegg til et ugunstig kosthold innebærer for lite fysisk aktivitet. Debattene om kosthold og dietter for vektreduksjon har uten tvil bidratt til bevisstgjøring om balansen mellom inntak og uttak – hos fagfolk, hos enkelte politikere og blant folk flest. I tillegg vil jeg også fremheve Stortingets lovvedtak som innebærer røykfrie serveringssteder fra 1. juni 2004 som et gjennombrudd for folkehelsearbeidet og en historisk milepæl som er passert i løpet av dette ”folkehelseåret”.

Stortinget ga sin tilslutning til folkehelsepolitikken under sin behandling av meldingen i juni. Meldingen, komiteinnstillingen og stortingsbehandlingen legger et godt grunnlag for å styrke folkehelsearbeidet. Fysisk aktivitet er løftet fram som kilde til helse og livskvalitet og et sentralt virkemiddel i folkehelsearbeidet. Denne politikken blir nå det nye kartet å manøvrere etter i årene framover. En plattform – ikke minst for dere som fagråd å jobbe etter.

Før jeg går videre: Hvordan står det så til med folkehelsen?

Jeg skal ikke i dag begi meg inn på noen omfattende diagnose, men bare slå fast at den norske befolkningen gjennomgående har god helse og at utviklingen er positiv. Vi har lavere barnedødelighet, høyere levealder og mindre sykelighet enn det er i de fleste andre land. Den gode tilstanden vi har nå, henger sammen med velstandsveksten som har gjort det mulig å leve et sunnere og tryggere liv. Den er også i høy grad et resultat av en møysommelig og systematisk satsing over lang tid – i alle sektorene i samfunnet som direkte eller indirekte har betydning for helsen.

Men vi står likevel overfor store utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene. Det er også utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Helsetruslene og helseutfordringene er i vår del av verden nært knyttet til livsstil og levevaner.

Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil. På disse områdene har vi god kunnskap om årsaker og om hva som må til. Og det er ofte små endringer som kan gjøre store forskjeller. Fysisk aktivitet er i så måte et godt eksempel, der forskning viser at en halv times daglig rask gange vil redusere risikoen for en rekke lidelser. Under halvparten av den voksne befolkningen har i dag et slikt aktivitetsnivå, selv om det er såpass lite som en halvtime som må til, for å veie opp for vår stadig makeligere tilværelse.

I denne forsamlingen skal jeg ikke gå nærmere inn på kunnskapsgrunnlaget på dette området. Jeg nøyer meg med å fastslå at økt fysisk aktivitet i befolkningen som helhet vil være et viktig bidrag til å nå de overordnede målene for folkehelsepolitikken.

Målet er et sunnere Norge gjennom en politikk som bidrar til

• Flere leveår med god helse befolkningen som helhet, og
• reduserte helseforskjeller mellom etniske grupper, sosiale lag og mellom kvinner og menn.

Som dere vet så har det første målet gått igjen i mange politikkdokumenter det siste tiåret. Det andre målet er nytt i folkehelsepolitikken i Norge. Det er første gang et norsk politisk dokument setter søkelyset på sosiale helseforskjeller.

De økende helseforskjellene kan ikke møtes med en politikk som er lik for alle. Det betyr at politikken må innrettes mer målrettet mot de deler av befolkningen der både utfordringene og forebyggingspotensialene er størst, og at fokus må rettes mot hvilke konsekvenser politikken i ulike samfunnssektorer har for ulikhet i helse. Det er ofte de forholdene folk lever under som er avgjørende for helse – og som nettopp politikken kan og bør gjøre noe med.

For å møte utfordringene mot målene har regjeringen i tillegg til en egen kvinnehelsestrategi lagt vekt på følgende fire hovedstrategier framover:

1. Skape forutsetninger som gjør det lettere for alle å ta et personlig helseansvar:

Myndighetene må gi mulighetene og legge til rette, men hver enkelt av oss må gripe mulighetene. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder er avgjørende for utviklingen av folkehelsen. Altså – det omfatter både individ- og samfunnsperspektivet.

2. Bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelse:

Et helhetlig folkehelsearbeid må favne atskillig bredere enn det helsesektoren alene kan ta seg av. Mange aktører – offentlig og privat virksomhet, frivillige organisasjoner og befolkningen selv – må delta aktivt.

Og frontene må flyttes fram. Fra et folkehelseståsted må vi for eksempel bry oss om hvordan samfunnet er tilrettelagt for sykling og en aktiv hverdag og fritid, hvordan skolen håndterer mobbeproblemene, og hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende.

Et viktig grep i den statlige politikken vil derfor være å skape gode rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet, og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i samfunnsplanleggingen.

Regjeringen vil styrke folkehelsearbeidet i alle samfunnssektorer ved å bygge opp en sterkere infrastruktur for det lokale folkehelsearbeidet basert på partnerskap som plasserer ansvar, forplikter og stimulerer til handling. Partnerskap skal også danne grunnlag for et mer systematisk samarbeid med frivillige organisasjoner. Dette er fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2004 der det er satt av 10 mill kroner til en tilskuddsordning rettet mot fylkeskommunene. Dette er starten på en langsiktig strategi for å få et sektorovergripende folkehelsearbeid med forankring i de demokratiske institusjonene og i overordnede plansystem. Fysisk aktivitet vil være en svært aktuell tematisk satsing i regionale og lokale partnerskap.

3. Helsetjenesten skal legge større vekt på forebygging:

Jeg er opptatt av at leger og andre helsepersonellgrupper må bruke sin kunnskap og kompetanse både i samspill med andre myndigheter og i sin virksomhet for å påvirke helseatferd og levevaner. Mer veiledning og bedre oppfølging i helsetjenesten, som grønn resept er et eksempel på, er viktig for å nå fram til risikogrupper og grupper med spesielle behov for tilrettelegging og som ikke fanges opp gjennom befolkningsrettede tiltak. Helseforetakene må også fokusere sterkere på sin rolle i det forebyggende arbeidet – også i samarbeidet med 1. linjetjenesten.

4. Folkehelsearbeidet skal være basert både på kunnskap og erfaringer:

Det er behov for en mer systematisk oppbygging av kunnskap og kompetanse for at vi skal gjøre de riktige tingene på rett måte. Det er også en utfordring i å ta i bruk den kunnskapen vi allerede har i praktisk arbeid. På dette området vil dere som eksperter og fagfolk ha mye å tilføre. Helseovervåkingen og årsaksforskningen skal styrkes bl.a. gjennom å styrke Nasjonalt folkehelseinstitutt som nasjonalt helseovervåkingsmiljø og ved å utnytte nasjonale helseregistre og regionale befolkningsundersøkelser bedre. Vi må styrke forskningen om effekten av tiltak gjennom å kanalisere midler til denne typen forskning.

Fra forslaget til statsbudsjett 2004

Oppfølgingen av folkehelsepolitikken må også gjøre seg gjeldende i de årlige budsjettene. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2004 å bevilge 131,4 mill kroner til en ”folkehelsepakke” som innebærer en reell styrking av folkehelsearbeidet med til sammen 28,3 mill kroner på Helsedepartementets budsjettkapitler, medregnet 4,3 mill kroner til forskning innen fysisk aktivitet, kosthold og sosial ulikhet i helse (forskningsprogrammet Helse og Samfunn).

For å styrke det lokale og regionale folkehelsearbeidet på området kost, mosjon og røykfrihet er aktivitetsmidlene fra Nasjonal kreftplan i statsbudsjettet 2004 foreslått videreført med 45,3 mill kroner i en egen Kreftstrategi 2004. Dette arbeidet er styrket med 9,7 mill kroner.

Økt fysisk aktivitet – et folk i bevegelse

Det er behov for en nasjonal mobilisering for bedre folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet. Utfordringen framover vil være å demme opp for den negative utviklingen i fysisk aktivitet vi ser og forhindre at aktivitetsnivå totalt sett blir ytterligere redusert. Det er en særlig utfordring å legge til rette for økt fysisk aktivitet i de minst aktive gruppene i befolkningen.

I stortingsmeldingen legger vi grunnlaget for en sektorovergripende strategi for fysisk aktivitet som omfatter pågående og nye tiltak på flere politikk- og samfunnsområder. Strategien omfatter for det første tiltak som skal påvirke den enkeltes holdninger og atferd gjennom tradisjonell folkeopplysning og veiledning i helsetjenesten, og for det andre lavterskeltilbud og muligheter for organisert og egenorganisert fysisk aktivitet i fritiden og på viktige livsarenaer som for eksempel skolen og arbeidsplassen. For det tredje omfatter den fysisk planlegging og tilrettelegging av omgivelser og aktivitetsanlegg på en måte som gjør det lettere for alle å velge en aktiv livsstil.

Strategien vil bli konkretisert gjennom det jeg vil kalle regjeringens handlingsplan for økt fysisk aktivitet som Stortinget har bedt regjeringen utarbeide. Planens viktigste funksjon vil være å prioritere konkrete tiltak ut fra overordnede mål i folkehelsepolitikken og andre politiske signaler. Arbeidet er påbegynt, men vil få budsjettmessig virkning først i 2005. Vi samler berørte departementer til et møte i nær framtid for å avklare organisering og framdrift for dette arbeidet.

Det viktigste signalet jeg kan gi nå – er at det for meg blir en oppgave å sørge for at arbeidet med handlingsplanen involverer og engasjerer alle berørte departementer og myndigheter, slik at den sikrer bidrag fra og eierskap hos alle. Det er også nødvendig å sørge for at viktige aktører i gjennomføringen blir involvert i arbeidet med handlingsplanen på en måte som sikrer samhandling og dialog om utformingen av tiltakene. Ikke minst gjelder dette samarbeid med frivillige organisasjoner.

Jeg gjør også oppmerksom på at utdannings- og forskningsministeren vil følge opp Kvalitetsutvalgets hovedutredning, NOU 2003: 16 I første rekke – som også vektlegger daglig fysisk aktivitet i grunnopplæringen – gjennom en egen stortingsmelding. Utdanningsministeren og jeg er enig i at det er viktig å legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen. Det er tverrpolitisk enighet om betydningen av økt fysisk aktivitet.

Hovedvekten i arbeidet med å fremme fysisk aktivitet vil ligge på befolkningsstrategier med vekt på primærforebygging. Men det er også behov for individrettede tilnærminger, som for eksempel helsetjenestetiltak og samarbeidstiltak om lavterskeltilbud i nærmiljøet og på arbeidsplassen bl.a. som ledd i videreutvikling av grønn resept.

Som oppfølging av regjeringens forslag om innføring av takst for leger og grønn resept, ble ordningen med grønn resept iverksatt i oktober. I forslaget til statsbudsjett for 2004 er det satt av 5 mill kroner til oppfølging, videreutvikling og evaluering av ordningen. Ansvaret for oppfølgingen av tiltakene ligger nå i Sosial- og helsedirektoratet.

Resepten er et individuelt tilpasset opplegg for fysisk aktivitet eller kosthold relatert til diagnose som forplikter både pasienten og legen.

I ordningen ligger på den ene siden økonomiske incentiver for legen i form av en ny takst for å stimulere til mer veiledning og hjelp til å legge om til en sunnere livsstil. Takst for grønn resept ble under takstforhandlingene i juni 2003 avgrenset til diagnosene diabetes type 2 og høyt blodtrykk. Taksten er på 200 kroner, den kan benyttes inntil tre ganger per pasient og utløses når grønn resept forskrives som et alternativ til medikamentell behandling.

På den andre siden omfatter ordningen faglige støttesystemer, dvs. informasjons- og veiledningsmateriell, til bruk for legen i konsultasjonen og oppfølgingen av pasienten. Dette gir legen et verktøy for å endre helseatferd og levevaner og til å støtte opp om pasientens egeninnsats.

Dette faglige verktøyet kan legen bruke overfor større pasientgrupper, eller i tilfeller der pasienter etter en medisinskfaglig vurdering vil ha behov og nytte av både livsstilsendring og medisiner, - altså der det er aktuelt med livsstilstiltak som supplement eller som ledd i nedtrapping av medisinbruken.

Evalueringen og erfaringene som høstes fra både pasienter og leger vil bidra til å videreutvikle konseptet og vise om det er aktuelt å utvide ordningen til også å omfatte flere diagnoser. Slik det også er varslet i Folkehelsemeldingen, vil jeg åpne for utprøving av oppfølgingsopplegg der helsetjenesten samarbeider med frivillige organisasjoner og private aktører om et ”apparat” å henvise pasienter på grønn resept til.

Funksjon og oppgaver for Nasjonalt råd for fysisk aktivitet

Vedtektene gir mandat og kjøreregler for Nasjonalt råd for fysisk aktivitet i kommende periode. Jeg vil trekke fram noen utfordringer hvor jeg har forventninger til at rådet har mye å tilføre.

Som jeg har vært inne på tidligere – og i tråd med vedtektene – vil det viktigste bidraget fra Nasjonalt råd for fysisk aktivitet være å bidra til at de tiltakene som iverksettes i oppfølgingen av folkehelsepolitikken også på dette feltet er tilstrekkelig kunnskapsbasert.

På flere områder vil det kreves utrednings- og utviklingsarbeid – og det vil være behov for faglige råd av høy kvalitet. Ikke minst gjelder dette arbeidet med videreutviklingen av ordningen med grønn resept.

Her handler mest om fysisk aktivitet for å forebygge alvorlig sykdom som følge av en uheldig livsstil, men også om tilpasset fysisk aktivitet som ledd i rehabilitering og behandling av ulike sykdomsgrupper. Vi har også etter hvert både kunnskap og erfaringer om effekten av fysisk aktivitet i forebygging og behandling av psykiske lidelser (depresjon og angst), og vi har noe erfaring med fysisk aktivitet som virkemiddel i ettervern av personer med rusmisbruk og personer med dobbeltdiagnose rus og psykiatri. I lys av utfordringene på dette området kan det være aktuelt å gå nærmere inn i dette. Jeg er åpen for kreative innspill med realisme.

Generelt er det behov for kostnad-nytte-vurderinger av forebyggende tiltak. I de årlige budsjettdiskusjonene med finansministeren er det tallene som teller. Da er det kvalifiserte råd supplert med gode tallmessige beregninger om samfunnsøkonomisk nytte av innsatsen som fører fram. Her er det en stor utfordring hvor jeg forventer at dere kan ha noe å tilføre.

Jeg vet at det ”gamle” fagrådet har lagt ned mye arbeid i målemetoder og verktøy for å få sammenlignbare data om aktivitetsnivå og fysisk form. Det er fortsatt mye ugjort før vi har god nok kunnskap om status og utvikling i aktivitetsnivået i befolkningen som helhet og i ulike alders- og befolkningsgrupper. Et bedre datagrunnlag her vil gi mulighet for å målrette innsats og til å følge utviklingen over tid. Det er en jobb å gjøre – bl.a. som innspill til handlingsplanen for økt fysisk aktivitet.

Jeg stopper her – nok en gang takk for at dere har tatt utfordringen, jeg ser fram til samarbeidet og ønsker lykke til!