Kreftplanen, politiske mål og resultater

Ved helseminister Dagfinn Høybråten

Med forbehold om endringer ved framføring

Åpningsinnlegg ved Konferanse om Nasjonal Kreftplan – resultater og utfordringer
18. februar 2003 i Oslo Kongressenter, Folkets Hus

Innledning

Jeg vil ønske dere alle velkommen til denne konferansen.

Det er flott å se at vi har fått samlet så mange fagpersoner, deltakere fra offentlig forvaltning og deltakere fra frivillige organisasjoner som arbeider innenfor kreftomsorgen. Her fins det mye kunnskap om og erfaringer fra kreftomsorgen samlet. Forutsetningen for å rette fokus og diskutere arbeidet med utviklingen av kreftomsorgen bør derfor være den beste.

Arbeidet med Nasjonal kreftplan startet med nettopp en slik konferanse som denne. Enkelte av dere som er her i dag deltok også på den konferansen. Selv hadde jeg som helseminister i 1998 gleden av å legge forslaget til Nasjonal kreftplan fram for Stortinget. Det er derfor med spesiell interesse jeg er med på å sette fokus på hvilke resultater kreftplanen har frembragt.

Bakgrunnen for kreftplanen

Bakgrunnen for Nasjonal kreftplan var store utfordringer på kreftområdet.

• Økning av krefttilfeller

Allerede tidlig på 1990-tallet så vi at antallet krefttilfeller stadig økte. Prognosene viste også at antall krefttilfeller kom til å øke frem til 2010. Det var store utfordringer i forhold til behandling av kreftsykdom, spesielt kompetansen og kapasiteten ved sykehusene. Selv om diagnostikk og behandling da som nå var en selvfølgelig del av sykehusenes virksomhet, ble det ansett å være så stor avstand mellom behovet for behandling og den faktiske kapasitet at det krevdes en helt spesiell, målrettet styrking for å bedre tilbudet raskt nok.

• Forebygging av kreft

En så også at det var store gevinster å hente i forebyggende helsearbeid. Ved tiltak som kunne føre til at kreft ble oppdaget på et tidlig tidspunkt kunne flere helbredes og behandles på en mer skånsom måte enn når sykdommen ble oppdaget på et senere tidspunkt. Dette var bla. bakrunnen for ønsket om å sette i gang masseundersøkelser som mammografiscreening og screening for underlivskreft.

• Behov for å øke strålekapasiteten

Strålekapasiteten for behandling av kreftpasienter var dårlig bygd ut. På begynnelsen av 1990-tallet hadde vi i Norge bare strålekapasitet til å klare den livreddende behandlingen. Det var derfor stort behov for å øke kapasiteten innenfor lindrende behandling for å bedre livskvaliteten til kreftpasientene.

• Mangel på helsepersonell

Det var også stor mangel på viktig grupper personell. Innenfor kreftbehandlingen var det spesielt behov for å satse på økning av yrkesgruppene radiografer og stråleterapeuter. En økning av disse personellgruppene ble sett på som en forutsetning for i det hele tatt å kunne sette i gang økte behandlingstiltak innenfor kreftomsorgen.

Det var altså behov på en rekke områder for å styrke innsatsen for å bedre tilbudet til kreftpasienter. Selv om utgangspunktet da som nå, var at kreftbehandlingen skulle ses på som en del av det ordinære behandlingstilbudet.

Vedtak og bevilgninger til kreftplanen

På bakgrunn av St.melding nr. 50 (1993-94) "Samarbeid og styring, mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste” fattet Stortinget vedtak om at det skulle utarbeides en nasjonal kreftplan som skulle inneholde både planer for forebyggende arbeid på individuelt nivå og ved screening, og planer for behandling og omsorg.

Vedtaket ble fulgt opp ved at det ble nedsatt en ekspertgruppe som i samråd med Den Norske Kreftforening avga sin innstilling i NOU'en 1997:20 : "Omsorg og kunnskap - Norsk kreftplan" .

Denne NOU'en ble så fulgt opp av St.prp. nr 61 i 1998, som inneholdt konkrete forslag til en nasjonal handlingsplan med bevilgninger over 5 år for å gi kreftomsorgen i Norge en langsiktig og permanent styrking.

Stortinget vedtok ved behandlingen av denne proposisjonen en offentlig satsning mot kreft med en samlet kostnadsramme på 2 mrd. kroner for perioden 1999 til 2003.

Forankring av arbeidet med kreftplanen

Arbeidet med kreftplanen ble forankret i departementet med et eget prosjektsekretariat til å følge opp planen og styringsgruppe.

I tillegg ble det også etablert en faglig rådgivningsgruppemed representanter fra samtlige helseregioner som skulle bistå departementet i arbeidet med oppfølgingen av kreftplanen.

Etter omorganiseringen av helseforvaltningen i 2002 fikk Sosial- og helsedirektoratet overført ansvaret for den konkrete oppfølging av tiltakene i kreftplanen, mens Helsedepartementet fortsatt beholdt det overordnede ansvaret.

• Kreftplanen – mål og resultater

Hovedmålene i kreftplanen har vært å :

- redusere antall nye krefttilfeller gjennom forebyggende tiltak

0. utvide mammografiscreening til en landsdekkende ordning for kvinner i alderen 50-69 år
1. øke strålebehandlingskapasiteten ved å bygge ut fra 22 til 36 strålemaskiner på landsbasis og
2. øke tilgangen på helsepersonell

• Forebygging

Når det gjelder forebygging er det i planperioden avsatt 100 mill kroner til styrking av kommunenes lokale engasjement på forebyggingsområdet innenfor kost, mosjon og tobakk. Sosial- og helsedirektoratet har fulgt opp disse tiltakene med å satse bl.a. på informasjon og tiltak som gjelder kosthold og ernæring, fysisk aktivitet og antirøyke-tiltak. Det er bla. opprettet rådgiverstillinger i hvert fylke som jobber med forebyggende helsearbeid rettet mot tobakk, ernæring og fysisk aktivitet. Dette har båret frukter i form av økt lokal aktivitet.

Et annet viktig forebyggende tiltak er den mye omtalte kampanjen for røykfrihet som Sosial- og helsedirektoratet lanserte etter nyttår. De positive tilbakemeldingene til Røyketelefonen viser at mange har oppfattet budskapet, søkt støtte og fått god veiledning. Nærmere 3000 har fått hjelp av røyketelefonen, det er bestilt flere tusen ”Guide til røykfrihet” på Internett, og i løpet av januar startet over 100 røykesluttkurs rundt omkring i landet.

Resultatene fra spørreundersøkelsen om kampanjen for røykfrihet viser at:

• Mange har lagt merke til kampanjen. Allerede etter en uke av kampanjen hadde hele 93 % av de spurte lagt merke til kampanjen.

• Nesten 60 % mente at kampanjen gir et meget godt eller godt inntrykk, mens bare 17 % mente at kampanjen gir et dårlig eller meget dårlig inntrykk.
• Nesten halvparten, 44 %, syntes myndighetene må gjøre mer for å forebygge tobakksskader.
• Bare 11 % synes det gjøres for mye.
• Mange av de spurte , nesten 70 %, tror at kampanjen vil få flere til å slutte å røyke. Blant de som røyker sier 1 av 4 at kampanjen øker sannsynligheten for at de kommer til å slutte.

Kampanjen vil bli grundig evaluert, og evalueringen vil gi oss flere svar om effekten av kampanjen.

• Mammografiscreening

Mammografiscreening til alle kvinner mellom 50 og 69 år har allerede vist seg å være et viktig forebyggende tiltak.

Flere kvinner vil få stilt diagnosen på et tidligere stadium. Svulstene kan oppdages mens de er små, og behandlingen vil bli mindre omfattende enn om svulsten hadde blitt oppdaget på et senere stadium.

• For mange kvinner betyr dette at de kan få utført brystbevarende behandling. Vi har allerede registrert at det som følge av mammografiscreenings-programmet nå utføres mange flere brystbevarende operasjoner enn tidligere.
• I tillegg vil strålebehandlingen etter operasjonen være av en mindre aggressiv karakter, og cellegift og hormonbehandling kan oftere unngås.

• Kreftsvulstene som oppdages i screening er langt mindre enn før. Andel kvinner med spredning til andre organer er halvert. Dette gir kvinnene bedre leveutsikter.

I en spørreundersøkelse som er rette til 4500 kvinner som har deltatt i mammografiscreeningsundersøkelsen fremgår det at 95 % av alle kvinnene mener mammografiscreeningen er et godt tilbud. De er meget fornøyd med undersøkelsen både med hensyn til informasjonen og behandlingen. De aller fleste sier at de ønsker å komme igjen for å ta samme undersøkelse.

Selv om det vil ta 7 år fra mammografiscreeningen startet i Norge før vi med sikkerhet kan påvise en reduksjon i dødelighet av brystkreft, har vi gjennom prøveprosjekter gode data som viser at vi er på rett vei. Det er godt håp om at vi vil oppnå å redusere dødeligheten med 30 % for kvinnene som omfattes av undersøkelsen.

Vi har i dag sterke anbefalinger både nasjonalt og internasjonalt om at mammografiscreening er nyttig. Både Det amerikanske kreftforskningsinstituttet og WHO har uttalt at mammografiscreening har sikker effekt.

De gode resultatene av mammografiscreeningen har vi bare fått bekreftet ytterligere etterhvert som flere fylker har startet opp med undersøkelsen. Nå gjenstår kun oppstart av mammografiscreening i 2 fylker; Hedmark og Vestfold. Begge disse fylkene vil starte med screening i løpet av året, slik at tilbudet om mammografiscreening blir landsdekkende innen utgangen av 2003, - noe som er helt i tråd med målene i Kreftplanen.

• Økning av strålekapasiteten

Når det gjelder strålebehandlingskapasiteten, er det i tillegg til de 36 strålemaskinene som følger av Kreftplanen gitt tilsagn om 42 mill. kroner til den 37. strålemaskinen i 2003. Når også utbyggingen ved Det Norske Radiumhospital og Ullevål sykehus er ferdig, vil antall strålemaskiner ha økt til 39 maskiner.

I 2000 bevilget vi midler til oppbygging av satelittenheter i Vest-Agder, Møre og Romsdal og Oppland.

• Stråleterapienheten i Vest-Agder med 2 maskiner ble åpnet i februar 2001 og har etablert et samarbeid med Det norske radiumhospital.
• Stråleterapienheten i Oppland ble åpnet for drift i august 2002,
• mens stråleterapienheten i Møre og Romsdal planlegges åpnet i august 2003.

Utviklingen fra kreftplanens oppstart i 1999 og fram til i dag viser at andelen av pasienter som får strålebehandling har økt fra ca 25% til ca. 40%. Det mangler fortsatt noe på å nå målsettingen på 54%, men vi er på rett vei.

Økningen i strålekapasiteten gir en mulighet til å bedre tilbudet innen lindrende behandling. Liten kapasitet for stråleterapi har i særlig grad rammet pasienter med behov for lindrende behandling. Hos pasienter med symptomgivende, langtkommende og uhelbredelig kreftform, vil mellom 40 og 95 prosent av de som tilbys palliativ strålebehandling oppnå god lindring.

Lindrende behandling

Desentralisering av stråleterapitilbudet har vist gode resultater særlig når det gjelder å fange opp de som har behov for lindrende behandling. Det kan gis langvarig behandling samtidig som pasienten kan bo hjemme eller nær hjemmet, med alle de fordeler det har for pasienten selv og de pårørende.

Som ledd i kreftplanen, har vi nå etablert kompetansesentre for lindrende behandling ved alle landets regionsykehus. Disse skal bygge opp og spre kompetanse innen lindrende behandling innen regionen.

Fra 1999 er det innført en egen takst for ambulant onkologi, hvor sykehusansatt helsepersonell kan komme hjem til pasienten.

I tillegg til dette ble det i 2002 fordelt 20 mill. kroner til å bedre omsorgen ved livets slutt. Disse midlene gikk til å bygge ut antall plasser og sikre drift av hospiceplasser eller mobile team i sykehus eller i kommunalt tilknyttede institusjoner som samarbeider med sykehus. Midlene ble fordelt i tråd med sentrale føringer i NOU 1999:2 Livshjelp – behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende. Her vektlegges det at utvikling av tilbud om omsorg ved livets slutt skal integreres i det ordinære tjenestetilbudet. Det skal ikke bygges opp noen særomsorg.

I 2003 skal de 20 millionene fordeles slik at 10 mill. går til ISF-finansiering av palliativ behandling i sykehus, mens de resterende midler på 10 mill., skal brukes til å videreføre noen av prosjektene utenfor sykehus.

En av utfordringene vi har fremover blir å finne ut hvordan vi på permanent basis kan sikre finansieringen av omsorg ved livets slutt i primærhelsetjenesten.

- Utdanning av helsepersonell

En forutsetning for å nå målene, har vært å satse på nøkkelpersonell . I planperioden er utdanningskapasiteten for radiografer økt med 80 studieplasser, for stråleterapeuter med 30 plasser. Videre er det hvert år i Kreftplan-perioden bevilget stimuleringstilskudd for utdanningsstillinger innenfor patologi, onkologi og radiologi. Vi vil vurdere personellsituasjonen innen kreftomsorgen med tanke på satsing etter 2003.

Videre oppfølging og forankring av kreftplanen

Kreftplanen skal sluttføres i 2003, men arbeidet for å videreutvikle kreftomsorgen må fortsette. Fokus skal rettes mot oppfølging og integrering av tiltakene i det ordinære helsetilbudet i landet vårt.

Som dere alle vet er vi i gang med å gjennomføre en stor sykehusreform der staten har overtatt landets sykehus, og kreftomsorgen skal finne sin naturlige plass i nye organisasjoner.

Hensikten med sykehusreformen er bl.a. å plassere ansvar. Statlig overtakelse av eierskap, altså sykehusene, er et virkemiddel for å ta helhetlig ansvar, noe som også har vært viktig i forhold til tilbudet til kreftpasienter.

Kjernen i de regionale helseforetakenes oppdrag er å realisere de politiske mål og beslutninger som er tatt når det gjelder utvikling av spesialisthelsetjenesten.

Hvert enkelt tiltak i kreftplanen skal integreres i det aktuelle virksomhets-området i de regionale helseforetakene. Samtidig trenger vi fortsatt en overordnet nasjonal strategi på kreftområdet, noe jeg skal komme tilbake til.

I styringsdokumentene til de regionale helseforetakene har jeg også fremhevet at helseforetakene skal videreføre og etablere nye aktuelle tiltak innenfor rammen av ordinær virksomhet etter 2003. I det ligger at de regionale helseforetakene skal tilrettelegge for en helhetlig behandlingskjede innen kreftomsorgen, og at det skal etableres samarbeid med kommunehelsetjenesten på de aktuelle områdene.

De regionale helseforetakene er også gitt i oppdrag å styrke tilbudet til pasienter med behov for smertelindring og palliativ behandling i livets sluttfase på riktig behandlingsnivå. Dette gjelder kreftpasienter, men også pasienter med andre sykdommer. Det skal tilrettelegges for dette gjennom å styrke eksisterende ordninger i spesialisthelsetjenesten og med tett samarbeid og støtte til primærhelsetjenesten for etablering av tilbud utenfor sykehus der dette er mest hensiktsmessig.

Forebygging - viktig utfordring fremover

Jeg ønsker framover å fokusere mer på forebyggende tiltak. Jeg mener at vi bør forebygge mer for å reparere mindre. At fokus i helsepolitikken nå skal dreie seg mer i retning av forebyggende helsearbeid er sterkt formulert i Stortingsmeldingen "Resept for et sunnere Norge", også kalt "Folkehelsemeldingen", som jeg la fram i vinter.

Stortingsmeldingen trekker opp nye strategier for de neste ti årene. Flere leveår med god helse og reduserte helseforskjeller er målene. Vi kan skrive ut fire resepter for et sunnere Norge:

• det skal bli enklere for den enkelte å ta ansvar for egen helse,
• det skal bygges brede allianser for folkehelse,
• helsetjenesten skal legge større vekt på forebygging og
• tiltakene skal bli mer kunnskapsbaserte.

Vi har satt søkelyset på urovekkende utviklingstrekk når det gjelder vår livsstil, - og diagnosen er klar. Mangel på fysisk aktivitet er i ferd med å bli framtidens store helseproblem. Røyking er vår tids viktigste enkeltårsak til sykdom og tidlig død. Vi registrerer samtidig sosiale skjevheter når det gjelder livsstil og helseatferd med konsekvenser for helsen. Risikofaktorene samles i spesielle og sårbare deler av befolkningen. Regelmessig fysisk aktivitet og et riktig sammensatt kosthold kan redusere forekomsten av hjerte- og karsykdommer, forhindre økningen i overvekt og diabetes type 2, og redusere forekomsten av kreft med opptil en tredjepart.

Hva har vi oppnådd til nå i kreftplanperioden

Kreft er i dag en av våre mest utbredte sykdommer. Kreft kan ramme oss alle, uavhengig av alder, kjønn, klasse eller bosted. Kreftsykdom tar mange liv, også unge. Sykdommen har store konsekvenser ikke bare for den enkelte pasient, men også for pasientens familie og det sosiale nettverk.

Det har derfor vært viktig og har betydd mye for de aller fleste av oss, at det nettopp er satset så stort på tiltak innenfor kreftomsorgen. Jeg tror vi må kunne si at Nasjonal kreftplan er den største samlede satsning vi har gjennomført i nyere norsk medisin for å forebygge og bekjempe en bestemt type sykdom.

Det er viktig at vi på en dag som denne, legger vekt på de konkrete resultater av satsningen på tiltakene i kreftplanen. For vi kan allerede nå se resultater. Resultatene er der selv om kreftplanperioden ennå ikke er helt avsluttet og evalueringen fortsatt er under utarbeiding.

Vi ser resultater ved at forskning og satsning på nye behandlingsmetoder bærer frukter. Ved noen kreftsykdommer har behandlingen bedret seg betydelig. Dette gjelder blodkreft hos barn hvor dødeligheten i 1980 var 70%, mens dødeligheten i 1997 var redusert til 20%. Like gode resultater ser vi når det gjelder behandlingen av testikkelkreft. Mens når det gjelder brystkreft og tykktarmskreft er reduksjon av dødelighet særlig knyttet til tidlig påvisning av sykdom.

Det er også slik at det ikke lenger er forbundet med like stor angst å snakke om kreft. "Å leve med kreft" er blitt et begrep. Før trodde mange av oss at det å få kreft innebar at alt håp var ute. Kunnskapen om - og den generelle holdningen til kreft - har sakte men sikkert blitt endret. Jeg tror også dette er et resultat av den formidable satsingen som har vært gjort i årene med Nasjonal kreftplan.

Avslutning

Jeg ser at med det bildet som tegnes av forekomsten av kreft i vårt samfunn fram mot 2020, så må vi ha en nasjonal strategi for hvordan vil skal møte dette. En slik strategi må formulere felles verdigrunnlag om livshjelp og lindring, gi signaler om behovet for videre forskning og behandling, og fokusere på hvordan tiltak for bedre folkehelse kan gi resultater i form av mer kontrollert forekomst av kreft hos både gamle og unge.

Jeg vil gjerne ta initiativ til at det blir nedsatt en arbeidsgruppe bl.a. i samarbeid med Den Norske Kreftforening. Denne arbeidsgruppen skal med grunnlag i det arbeidet som er satt i gang gjennom kreftplanen, foreslå en strategi for hvordan vi skal følge opp utfordringene innenfor kreftomsorgen i årene fremover.

Avslutningsvis har jeg lyst til å nevne at Norges nasjonale kreftplan sies å ha vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi skal ikke slå oss på brystet og si "Look to Norway" for dette, for vi har fortsatt nok av utfordringer foran oss både i å forebygge og behandle kreft i alle dens gamle og nye former.

Men det må være lov å ta arbeidet med kreftplanen som et eksempel på at også et lite land som Norge kan utrette mye, - spesielt når så mange gode krefter går sammen om et krafttak for å fremme helse som vi har sett gjennom arbeidet med kreftplanen.

Selv om vi er ved begynnelsen av konferansen, må jeg få lov å bruke denne anledningen til å takke alle som har bidratt til gjennomføringen av Kreftplanen: en særdeles engasjert og sterk norsk Kreftforening, behandlere og forskere i alle deler av helsetjenesten – og ikke minst pasientene selv, som med stort mot stiller seg til disposisjon for både forskning og behandling, og slik sett danner grunnlaget for alt vi vet og kan om kreft.