Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten

Kontrolleres mot fremførelse

Gratulerer med dagen !

Først og fremst en takk til alle som på ulike måter har bidratt til at ordningen med grønn resept kan tas i bruk. Dette er en merkedag og det er et signal til helsetjenesten og oss andre om en dreining av fokus i retning av mer forebygging og egeninnsats.

Jeg vil også rette en takk til alle som har bidratt til i utviklingen av informasjons- og veiledningsmateriellet som alle fastleger nå har fått på sitt kontor. Dette materiellet utgjør en viktig del av det faglige verktøyet som legene skal bruke i sitt møte med pasienten for å gi hjelp og støtte på en systematisk måte til omlegging av livsstilen. Det er således en helt sentral del av ordningen med grønn resept.

Jeg vil innledningsvis benytte anledningen til å sette ordningen med grønn resept i en større sammenheng.

Selv om den norske befolkningen gjennomgående har god helse og utviklingen er positiv, står vi overfor store utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige og vi ser en urovekkende livsstilsrelatert sykdomsutvikling.

Helsetruslene i vår del av verden er nært knyttet til vår livsstil og våre levevaner. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold.

Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil. På disse områdene har vi god kunnskap om årsaker og om hva som må til.

St. meld. nr 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge tar tak i helseutfordringene og trekker opp mål og strategier for folkehelsepolitikken det neste tiåret. Søkelyset settes på sammenhengen mellom livsstil og helse, og på sammenhengen mellom samfunnets og den enkeltes ansvar for å påvirke helsesituasjonen. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder er avgjørende for utviklingen av helsetilstanden.

I tillegg til en egen kvinnehelsestrategi skal utfordringene vi står overfor møtes med 4 resepter eller hovedstrategier:

1. Skape gode forutsetninger for å gjøre det lettere å ta en personlig helseansvar
2. Bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelsearbeidet
3. Helsetjenesten skal legge større vekt på forebygging i sin virksomhet – det må forebygges mer slik at det blir mindre å reparere på sikt
4. Vi vil legge til rette for en kunnskapsbasert folkehelsepolitikk - folkehelsearbeidet skal være basert på erfaring og kunnskap

Stortingsmeldingen fikk bred tilslutning i Stortinget i juni i år.

Forhold som påvirker helse befinner seg i alle samfunnssektorer – de fleste påvirkningsfaktorene ligger faktisk et godt stykke utenfor helsetjenestens rekkevidde. Det betyr for det første at et helhetlig folkehelsearbeid må favne atskillig bredere enn det helsesektoren alene kan ta seg av.

For det andre betyr det at vår sektor må bidra med kunnskap og kompetanse i samspill med andre myndigheter slik at helsehensyn blir tilstrekkelig ivaretatt i planlegging og tilrettelegging av samfunnsforhold og omgivelser.

For det tredje – og det er det som er dagens tema - betyr det også at helsetjenesten må gjøre sitt. Vi må gjøre vårt! Jeg er derfor opptatt av at leger og andre helsepersonellgrupper bruker sin kunnskap og sin kompetanse i sin virksomhet til å påvirke helseatferd og levevaner. Jeg vil ha mer forbygging og hjelp til livsstilsendring i helsetjenesten, - slik at det blir mindre å reparere på sikt.

Regjeringens forslag i Folkehelsemeldingen om å innføre ordningen med grønn resept må sees i lys av dette. Tiltaket er fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2004 hvor det er satt av 5 mill kroner til oppfølging, videreutvikling og evaluering av ordningen. Sosial- og helsedirektoratet vil få et ansvar for å følge opp tiltakene.

Livsstilsveiledning i helsetjenesten

Det er i dag overbevisende dokumentasjon for effekten av tilpasset fysisk aktivitet og et riktig sammensatt kosthold i forebygging og behandling av høyt blodtrykk og diabetes type 2. Samtidig kan omsetningen av legemidler på bl.a. blodtrykksområdet antyde at mange leger primært velger medikamentell behandling i møte med pasienten.

Min bestemte mening er at mer veiledning i helsetjenesten vil gi mulighet til å nå fram til grupper med spesielle behov for tilrettelegging og som kan være vanskelig å nå fram til gjennom for eksempel generell folkeopplysning. Fastlegeordningen dekker det aller meste av Norges befolkning. Det betyr at ordningen med grønn resept også kan nå fram til de gruppene som er svakest stilt.

Kunnskapen vi har om effekten av livsstilstiltak og utviklingen i utgifter til legemidler på trygdens regning, viser at det kan være et potensial for å redusere medikamentbruken.

Ordningen med grønn resept:

I ordningen med grønn resept ligger på den ene siden økonomiske incentiver for legen i form av en ny takst for å stimulere til veiledning og hjelp til livsstilsendring. Taksten er en parallell til røykeavvennningstaksten og ble under takstforhandlingene i juni i år avgrenset til diagnosene høyt blodtrykk og diabetes type 2. Taksten utløses når grønn resept forskrives som et alternativ til medikamentell behandling.

På den andre siden – og vel så avgjørende – omfatter ordningen faglige støttesystemer, dvs informasjons- og veiledningsmateriell – også nettbasert, til bruk for legen i konsultasjonen med pasienten. Dette gir legen et verktøy i arbeidet med å endre helseatferd og levevaner og til å støtte opp om pasientenes egeninnsats. Dette faglige verktøyet kan legen også bruke overfor større pasientgrupper, eller i tilfeller der pasienter etter en medisinskfaglig vurdering vil kunne ha nytte av både livsstilsendring og medisiner, - altså der det er aktuelt med livsstilstiltak som supplement eller som ledd i nedtrapping av medisinbruken.

Grønn resept:

Svært teoretisk formulert innebærer grønn resept strukturert veiledning med basis i anerkjente programmer, og et individuelt tilpasset opplegg for fysisk aktivitet og/eller kosthold relatert til diagnose.

Mer konkret og praktisk er den grønne resepten et skjema som angir type, frekvens og dosering av for eksempel fysisk aktivitet som legen og pasienten i fellesskap har blitt enige om. Resepten er et forpliktende opplegg både for pasienten og for legen.

Taksten kan utløses tre ganger i året per pasient. Dette betyr at pasienten ikke skal bli overlatt til seg selv, men bli fulgt opp underveis i opplegget.

Ordning under i utvikling

Jeg har god tro på ordningen med grønn resept, men jeg har tro på å starte forsiktig. Vi må erkjenne at dette er en ordning som ennå er under utvikling. Jeg har vært opptatt av å gi grønn resept autoritet - en offisiell status. Det har vi nå lykkes med.

I første omgang inngår diagnosegruppene høyt blodtrykk og diabetes type 2 i taksten. Valget av disse to diagnosene er godt faglig begrunnet, og jeg vil tro at Sosial- og helsedirektoratet kan utdype dette senere. Jeg ser også behov for å få fram mer kunnskap om gode arbeidsmetoder og om behov og muligheter for oppfølgingsaktiviteter. – Det er fra enkelte hold uttrykt behov for et ”apparat” å henvise pasienter på grønn resept til.

Satsingen i forslaget til statsbudsjett i 2004 skal gå til tiltak for å videreutvikle ordningen, og jeg vil også – slik som vi varslet i Folkehelsemeldingen – åpne muligheten for utprøving av oppfølgingsopplegg i et samarbeid mellom helsetjenesten og frivillige organisasjoner, private aktører, bl.a.

Evalueringen og erfaringene som høstes både fra pasienter og leger vil bidra til å videreutvikle konseptet – også om hvorvidt det kan være aktuelt å utvide ordningen til å omfatte flere diagnoser. Dette er en start – nå er vi i gang. Nå er det opp til leger og helsetjenesten å ta dette i bruk, og det er opp til direktoratet og fagfolkene å utvikle ordningen videre til best mulig hjelp for pasientene.

Lykke til – og jeg ser fram til fortsettelsen!