Folkehelsearbeid i praksis: Regjeringens forventninger til helsesøstre og leger

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten på Landskonferansen for helsesøstre og leger

Radisson SAS Scandinavia Oslo, 15. januar 2004

Kontrolleres mot fremførelse

Takk for invitasjonen til å innlede på denne 15. konferansen for helsesøstre og leger!

For meg er dette en fin anledning til å komme i dialog med sentrale aktører på folkehelsefeltet om mine og regjeringens forventninger til dere som helsepersonell i det praktiske folkehelsearbeidet. Utgangspunktet for disse forventningene er Stortingsmelding nr 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge – eller folkehelsemeldingen som vi gjerne kaller den – som Stortinget ga sin tilslutning til i juni i fjor.

Folkehelsemeldingen

Regjeringen har gjennom folkehelsemeldingen et ønske om å gi folkehelsearbeidet et løft, og å tilpasse strategiene på folkehelsefeltet til nye utfordringer i helse- og levevaner og et nytt og bedre kunnskapsgrunnlag.

Og det er behov for å styrke dette arbeidet. For selv om den norske befolkningen gjennomgående har god helse og utviklingen er positiv, står vi overfor store utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene. Det er også andre utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil. Vi må også ta på alvor den utviklingen som tyder på at psykiske problemer er i ferd med bli den viktigste årsaken til sykdomsbelastning i vestlige land.

Gjennom folkehelsemeldingen tar regjeringen tak i helseutfordringene og trekker opp mål og strategier for folkehelsepolitikken det neste tiåret. Søkelyset settes på sammenhengen mellom livsstil og helse. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder er avgjørende for utviklingen av helsetilstanden. Den enkelte har et ansvar for egen helse og vil på mange områder ha valgmuligheter og stå ansvarlig for sine valg. Samtidig kan og bør myndighetene påvirke disse valgene gjennom å informere og påvirke holdninger og gjennom å bidra til å gjøre det lettere og mer attraktivt å ta sunne valg.

Vi har som mål at folkehelsepolitikken både skal bidra til:

• flere leveår med god helse i befolkningen som helhet, og
• -
• reduserte helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og mellom kvinner og menn.

I folkehelsemeldingen har regjeringen utformet 4 resepter eller hovedstrategier for å nå disse målene. Vi skal:

1. Gjøre det lettere for den enkelte å ta ansvar for egen helse

2. Bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelsearbeidet

3. Fokusere mer på forebygging i helsetjenesten

4. Legge til rette for en kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

Den første resepten setter søkelyset på sammenhengen mellom livsstil og helse, vår psykiske helse og på å redusere sosialt betingede helseforskjeller. Tiltak må rettes inn mot de samfunnsforholdene og faktorene i miljøet rundt oss som påvirker levesett og helse.

Skal vi få dette til må vi mobilisere og samordne en lang rekke aktører i samfunnet. Den andre resepten legger opp til en klarere ansvarsforankring og en omfattende alliansebygging mellom ulike offentlige instanser og mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. Målet er å bygge opp et systematisk, forpliktende og helhetlig folkehelsearbeid. Regjeringen vil stimulere til utvikling av lokale og regionale partnerskap for folkehelse og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i alle deler av samfunnsplanleggingen.

Forhold som påvirker helsen befinner seg i alle samfunnssektorer – de fleste påvirkningsfaktorene ligger faktisk et godt stykke utenfor helsetjenestens rekkevidde. Det betyr at et helhetlig folkehelsearbeid må favne atskillig bredere enn det helsesektoren alene kan ta seg av.

Som helseminister er jeg imidlertid opptatt av at helsetjenestene i sterkere grad må vektlegge forebyggende arbeid. Den tredje resepten har som mål at helsetjenesten skal forebygge mer for å reparere mindre. Det må fokuseres mer på livsstilsveiledning i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, og det forebyggende helsetilbudet til barn og unge må prioriteres opp.

Den fjerde resepten handler om å styrke kunnskapsgrunnlaget for folkehelsearbeidet. Selv om det på mange områder er mangel på handling og ikke mangel på kunnskap som er problemet, så er kunnskapsgrunnlaget for forebyggende arbeid svakt på flere områder. Det skal derfor satses mer på helseovervåking og forskning og på systematisk oppsummering av tilgjengelig kunnskap.

Mer om helsetjenestens rolle

Siden dette er en konferanse for helsepersonell, vil jeg i dag spesielt fokusere på hvordan vi kan ta et større ansvar for forebygging i helsesektoren. Jeg er for det første opptatt av at leger og helsesøstre og annet helsepersonell skal ta i bruk sin kunnskap og kompetanse for å påvirke helseatferd og levevaner i sitt daglige arbeid. Jeg vil ha mer forebygging og hjelp til livsstilsendring inn i helsetjenesten – slik at det blir mindre å reparere på sikt.

For det andre er jeg opptatt av at vår sektor må bidra med kunnskap og kompetanse i samarbeid med andre myndigheter slik at helsehensyn blir tilstrekkelig ivaretatt i planlegging og gjennomføring av tiltak i andre sektorer. Helsepersonell sitter på viktig kunnskap om hvordan samfunnsforhold påvirker befolkningens helse, og denne kunnskapen må formidles til planleggere og beslutningstakere.

Helsetjenestens rolle i det forebyggende arbeid skal styrkes gjennom å:

• Videreutvikle det tverrfaglige forebyggende helsetilbudet til barn og unge i regi av helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• -
• Fokusere mer på livsstilsveiledning i primærhelsetjenesten – grønn resept er et viktig tiltak i denne sammenhengen
• -
• Pålegge spesialisthelsetjenesten et større ansvar for forebyggende arbeid
• -
• Fokusere på helsetjenestens ansvar for å bidra med kunnskapomkonsekvenser av samfunnsendringer for befolkningens helse

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Det forebyggende helsetilbudet til barn og unge er et viktig satsingsområde i folkehelsemeldingen. Barn og unge er en sentral målgruppe i folkehelsearbeidet fordi mye av grunnlaget for senere helse og helsevaner legges tidlig i livet. Selv om norske barn er blant de friskeste i verden regner vi med at 10 til 20 prosent av alle barn har så store psykiske problemer at det går ut over deres daglige fungering, og at om lag 10 prosent av ungdomsbefolkningen har så store problemer at de har behov for profesjonell hjelp.

Regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med midler fraOpptrappingsplanen for psykisk helse. Det er spesielt behov for å styrke tilbudet til ungdom. Den nye forskriften for tjenesten innebærer en tydeliggjøring av kommunenes ansvar for å ha et tilbud både til barn og ungdom. Det går også fram av forskriften at tilbudet skal omfatte tiltak for å forebygge psykiske problemer. Regjeringen har også varslet at det skal settes i verk en bred utredning for å se helsestasjons- og skolehelsetjenesten, barnevernet, skole, fritidssektoren og pedagogisk-psykologisk tjeneste i sammenheng. Utredningen skal ha hovedfokus på forebyggende arbeid og vil kunne gi grunnlag for en videre utvikling av det samlede tjenestetilbudet til barn og unge. Jeg vil også nevne Strategiplan for barn og unges psykisk helse som inneholder en samlet omtale av strategier og tiltak for styrke barns og unges psykiske helse. Samarbeid på tvers av sektorer og på tvers av faggrupper og profesjoner er viktig for å sikre et godt forebyggende arbeid – dette gjenspeiles i strategiplanen som er et resultat av samarbeid med sju departementer, Sosial- og helsedirektoratet, Læringssenteret og organisasjonen Voksne for barn. Det er en utfordring for skolehelsetjenesten å se muligheten for samarbeid med andre aktører i kommunen når det gjelder å jobbe frem miljørettede tiltak i skolen.

Skal vi lykkes med folkehelsearbeidet er vi avhengig av å samarbeide på tvers av fag- og sektorgrenser. Regjeringen vil gjennom å stimulere til regionale og lokale partnerskap for folkehelse bidra til å legge forholdene til rette for samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og mellom offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner. Jeg vet at dere som jobber i helsestasjons- og skolehelsetjenesten har lange tradisjoner for denne typen samarbeid, og vil utfordre dere til å utnytte disse erfaringene til å videreutvikle samarbeidet mellom denne tjenesten og andre aktører som arbeider med barn og unge. Jeg håper også at dere som arbeider i helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan bli en viktig støttespiller for lokale partnerskap for folkehelse.

Grønn resept

Grønn resept er et annet viktig tiltak for å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten. Det er i dag overbevisende dokumentasjon for effekten av tilpasset fysisk aktivitet og et riktig sammensatt kosthold i forebygging og behandling av høyt blodtrykk av diabetes type 2. Samtidig er omsetningen av legemidler på bl.a. blodtrykksområdet økende. Dette er bakgrunnen for at jeg har gått inn for en ordning med grønn resept som alternativ til medikamentell behandling.

Det er min bestemte mening at mer veiledning i helsetjenesten vil gi mulighet til å nå fram til grupper med spesielle behov for tilrettelegging og som kan være vanskelig å nå fram til gjennom for eksempel generell folkeopplysning. Fastlegeordningen dekker det aller meste av Norges befolkning. Det betyr at vi gjennom den grønne resepten kan nå fram til de gruppene som er svakest stilt.

I ordningen med grønn resept ligger på den ene siden økonomiske incentiver for legen i form av en ny takst for å stimulere til veiledning og hjelp til livsstilsendring. Taksten er en parallell til røykeavvenningstaksten og ble under takstforhandlingene i juni i fjor avgrenset til diagnosene høyt blodtrykk og diabetes type 2. Taksten utløses når grønn resept forskrives isteden for medikamentell behandling.

På den andre siden – og vel så avgjørende – omfatter ordningen faglige støttesystemer, dvs. informasjons- og veiledningsmateriell – også nettbasert, til bruk for legen i konsultasjonen med pasienten. Dette gir legen et verktøy i arbeidet med å endre helseatferd og levevaner og til å støtte opp om pasientenes egeninnsats. Dette faglige verktøyet kan legen også bruke overfor større pasientgrupper, eller i tilfeller der pasienter etter en medisinskfaglig vurdering vil kunne ha nytte av både livsstilsendring og medisiner – altså der det er aktuelt med livsstilstiltak som supplement eller som ledd i nedtrapping av medisinbruken.

Ordningen med grønn resept innebærer en strukturert veiledning med basis i anerkjente programmer, og et individuelt tilpasset opplegg for fysisk aktivitet og/eller kosthold relatert til diagnose. Mer konkret og praktisk er den grønne resepten et skjema som angir type, frekvens og dosering av for eksempel fysisk aktivitet som legen og pasienten i fellesskap er blitt enige om. Resepten er et forpliktende opplegg både for pasienten og for legen. Taksten kan utløses tre ganger i året per pasient. Det betyr at pasienten ikke skal bli overlatt til seg selv, men bli fulgt opp underveis i opplegget.

Jeg har vært opptatt av å gi ordningen med grønn resept en offisiell status gjennom takstsystemet. Det har vi nå lykkes med. Nå er det opp til legene og helsetjenesten å ta ordningen i bruk til beste for pasientene.

Det vil framover være behov for å få fram mer kunnskap om gode arbeidsmetoder og om pasientenes behov for oppfølgingsaktiviteter. Det er blitt etterlyst et ”apparat” å henvise pasientene til. I statsbudsjettet for 2004 er det bevilget midler til å videreutvikle ordningen, og jeg vil – slik som varslet i folkehelsemeldingen – åpne for utprøving av oppfølgingsopplegg der helsetjenesten og frivillige organisasjoner inngår et samarbeid.

Ordningen skal evalueres og erfaringene fra leger og pasienter vil være viktige bidrag til videreutvikling av ordningen. Det vil bli vurdert om ordningen skal utvides til å omfatte flere diagnoser.

Samfunnsmedisinerens rolle i folkehelsearbeidet

Det har lenge vært uttrykt bekymring for samfunnsmedisinens framtid bl.a. fordi det har vært lite interesse for samfunnsmedisin blant legene og det har vært vanskelig å rekruttere samfunnsmedisinere til kommunelegestillingene. Folkehelsemeldingen inneholder flere tiltak som vi mener vil kunne gjøre det samfunnsmedisinske arbeidet mer interessant for legene.

I folkehelsemeldingen legges det for det første vekt på å styrke infrastrukturen for det lokale folkehelsearbeidet gjennom partnerskapsmodellen i lokalforvaltningen. En slik utvikling kan også bidra til å gjøre kommunelegens arbeid mer attraktivt og spennende. Partnerskapsmodellen har som mål å sette folkehelse høyere på den politiske dagsorden og bidra til etablering av lokale koordinatorfunksjoner som vil fungere som ”lim” mellom sektorer, nivåer og aktører.

For det andre kan sterkere fagmiljøer for samfunnsmedisinere også etableres gjennom interkommunalt samarbeid. Et lovforslag som åpner for delegasjon av kommunale oppgaver innenfor miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale enheter er nå ute på høring. For det tredje vil den nye organiseringen av fylkesmannsembetene legge et bedre grunnlag for å se helse i en bredere sammenheng. Fylkesmannen vil bli et kompetent rådgivningsorgan overfor kommunene og kunne bli en viktig faglig støttespiller for kommunelegene.

Når vi skal utforme tiltak for å styrke samfunnsmedisinen, er det viktig at vi tar høyde for at samfunnsmedisineren utgjør en av flere aktører i folkehelsearbeidet. Samfunnsmedisin betraktes i folkehelsemeldingen som legens medisinskfaglige begrunnede arbeid inn mot folkehelsearbeidet og enkelte andre oppgavefelt. Kommunelegen skal være rådgiver inn mot kommunale beslutninger på linje med andre ansatte innenfor andre kommunale sektorer.

Leger med samfunnsmedisinsk kompetanse er viktige bidragsytere i dagens folkehelsearbeid. Legens medisinske kompetanse er for eksempel sentral i smittevernarbeidet. Videre er samfunnsmedisinerens kunnskap om sykdommers utbredelse og årsaker viktig for å kunne påpeke samfunnsendringer som har betydning for folkehelsen.

I folkehelsemeldingen legges det stor vekt på utvikling av helsekonsekvensutredninger og helseprofiler som verktøy i folkehelsearbeidet. Sentrale helsemyndigheter har et overordnet ansvar for å gjøre slike verktøy tilgjengelige for kommunene. Min forventning til leger og helsesøstre er at dere fungerer som pådriver lokalt for at kommunene i større grad skal ta i bruk slike verktøy i samfunnsplanleggingen.

Avslutning

Jeg vil avslutte med å si at dersom vi skal nå målet om å bygge opp et systematisk og helhetlig folkehelsearbeid, må mange aktører i samfunnet mobiliseres. Utfordringen er å få kreftene til å trekke i samme retning. Helsesøstre og leger har her en viktig rolle som pådrivere – også i forhold til å få satt folkehelsearbeidet på dagsorden i andre sektorer.