Møteplassen 2004 – partnerskap for folkehelse

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten, Oslo kongressenter 10. mai 2004, kontrolleres mot fremførelse

Folkehelse, forebygging, folkebevegelse, frivillighet, felles ansvar

Kjære konferansedeltakere og allierte i arbeidet for en bedre folkehelse!

Det er en spesiell glede for meg å være med på å åpne Møteplassen 2004 nå snart ett år etter at Stortinget ga sin tilslutning til regjeringens mål og strategier for folkehelsepolitikken det neste tiåret. En sentral strategi i Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge ( folkehelsemeldingen) er å stimulere til en nasjonal offentlig folkehelsekjede som også skal være utgangspunkt for å etablere et systematisk samarbeid med frivillige organisasjoner. Jeg ser på Møteplassen 2004 som en viktig arena i arbeidet med å bygge allianser mellom aktører og å følge opp intensjonene i stortingsmeldingen. Vi har som mål at møteplassen skal bli en årlig begivenhet der frivillige organisasjoner setter hverandre og offentlige aktører i stevne – en anledning til å utveksle gode ideer og bygge allianser for å styrke og videreutvikle folkehelsearbeidet.

Skal vi lykkes med å styrke folkehelsearbeidet må vi klare å mobilisere mennesker fra mange forskjellige deler av samfunnet. Den kanskje viktigste ressursen som frivillige organisasjoner har, er nettopp evnen til å mobilisere engasjement og frivillig innsats. Frivillige organisasjoner var også helt sentrale bidragsytere i arbeidet med å utforme de nye strategiene i folkehelsemeldingen. I forbindelse med meldingsarbeidet gjennomførte vi idedugnader med over 30 frivillige organisasjoner. Idedugnadene var en viktig kilde til inspirasjon og vi mottok mange gode skriftlige innspill. Vi fikk også signaler om at idedugnadene fungerte som en arena der organisasjonene både kunne møte offentlige aktører og der frivillige organisasjoner kunne møte hverandre. Gjennom Møteplassen 2004 ønsker vi å ta opp tråden fra samarbeidet om folkehelsemeldingen og bidra til å styrke alliansene med det frivillige Norge i arbeidet med å sette folkehelsepolitikken ut i livet.

Folkehelse – et felles ansvar

Befolkningens helse er et felles ansvar. Vi er som mennesker en del av hverandres liv, samtidig som vi har ulike roller og oppgaver som familiemedlem, venn, nabo, i arbeidslivet og som politiker.

På samme måte har vi et sektorinndelt samfunn der de ulike sektorene har ansvar for hver sine tjenester. Men oftere og oftere ser vi at grensene mellom sektorene må brytes dersom vi skal klare å løse de oppgavene den enkelte sektor har ansvaret for. Vi må samarbeide og nyttiggjøre oss hverandres kunnskap. Dette er spesielt viktig på folkehelsefeltet. Skal vi få til et godt folkehelsearbeid er vi avhengig av at alle samfunnssektorer tar sin del av ansvaret. Det er ikke helsesektoren, men våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet, som har størst betydning for befolkningens helse. Det er derfor jeg gjerne kaller folkehelsearbeidet for den ” store helsepolitikken”. Samarbeid på tvers av sektorer og mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner er en forutsetning for folkehelsearbeidet. Og her har heldigvis både det offentlige og frivillige organisasjoner lange og gode tradisjoner i Norge. Frivillige organisasjoner har både tradisjon for å avlaste det offentlige for oppgaver og for å gjøre oppmerksom på hvilke oppgaver det offentlige bør ta seg av. Ett eksempel på dette er helsestasjonsvirksomheten som ble drevet fram av frivillige organisasjoner, og som nå er en av de offentlige tjenestene som når flest mennesker.

Nærmere om folkehelsemeldingen

Regjeringen mål med folkehelsemeldingen er å gi folkehelsearbeidet et løft, og å tilpasse strategiene på folkehelsefeltet til nye utfordringer i helse- og levevaner og et nytt og bedre kunnskapsgrunnlag.

Og det er behov for å styrke dette arbeidet. For selv om den norske befolkningen gjennomgående har god helse og utviklingen er positiv, står vi overfor store utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene. Det er også andre utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil.

Regjeringen har som mål at folkehelsepolitikken både skal bidra til:

• flere leveår med god helse i befolkningen som helhet, og
• reduserte helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og mellom kvinner og menn.

I folkehelsemeldingen har regjeringen utformet 4 resepter eller hovedstrategier for å nå disse målene. Vi skal:

1. Gjøre det lettere for den enkelte å ta ansvar for egen helse

2. Bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelsearbeidet

3. Fokusere mer på forebygging i helsetjenesten

4. Legge til rette for en kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

Den første resepten setter søkelyset på sammenhengen mellom livsstil og helse, vår psykiske helse og på å redusere sosialt betingede helseforskjeller. Tiltak må rettes inn mot de samfunnsforholdene og faktorene i miljøet rundt oss som påvirker levesett og helse.

Skal vi få dette til må vi mobilisere og samordne en lang rekke aktører i samfunnet. Den andre resepten legger opp til en klarere ansvarsforankring og en omfattende alliansebygging mellom ulike offentlige instanser og mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. Målet er å bygge opp et systematisk, forpliktende og helhetlig folkehelsearbeid. Regjeringen vil stimulere til utvikling av lokale og regionale partnerskap for folkehelse og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i alle deler av samfunnsplanleggingen.

Som helseminister er jeg opptatt av at helsetjenestene i sterkere grad må vektlegge forebyggende arbeid. Den tredje resepten har som mål at helsetjenesten skal forebygge mer for å reparere mindre. Det må fokuseres mer på livsstilsveiledning i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, og det forebyggende helsetilbudet til barn og unge må prioriteres.

Den fjerde resepten handler om å styrke kunnskapsgrunnlaget for folkehelsearbeidet. Selv om det på mange områder er mangel på handling og ikke mangel på kunnskap som er problemet, så er kunnskapsgrunnlaget for forebyggende arbeid svakt på flere områder. Det skal derfor satses mer på helseovervåking og forskning og på systematisk oppsummering av tilgjengelig kunnskap.

Fokus på faktorer som påvirker helsen

I folkehelsemeldingen rettes søkelyset mot de mange påvirkningsfaktorene som bidrar til å skape helseproblemer og faktorer som bidrar til å beskytte mot sykdom. En av flere slike faktorer er helsetjenestens reparerende, rehabiliterende og pleiende virksomhet. Denne viktige innsatsen, som naturlig nok får mye oppmerksomhet, er likevel ikke det mest avgjørende for utviklingen i folkehelsen. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder spiller en langt viktigere rolle. Det er denne ” store helsepolitikken” som er tema for folkehelsemeldingen.

Ved å sette fokus på faktorer som påvirker helsen blir det synlig at det ikke bare er helsesektoren som er ansvarlig – det er en rekke samfunnssektorer som har ”eierskap” til forhold/faktorer som påvirker folkehelsen. Fra et folkehelseståsted må vi for eksempel bry oss om hvordan samfunnet er tilrettelagt for sykling og sunne matvaner, hvordan skolen håndterer mobbeproblemene, og hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende.

Om å bygge allianser for folkehelse

Skal folkehelsearbeidet gi resultater er det også viktig at det forankres lokalt. Det er i kommuner og lokalsamfunn at folkehelsen utvikles og vedlikeholdes fordi det er her folk virker og bor. Det kanskje viktigste perspektivet for den statlige politikken vil derfor være å skape gode rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet, og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i samfunnsplanleggingen.

Kommuner og fylkeskommuner som har lykkes med å få til et bredt folkehelsearbeid har sørget for at arbeidet er forankret i politisk og administrativ ledelse og i de overordnede plansystemene. Regjeringen ønsker å sikre at folkehelsearbeidet framover får en sterkere forankring i de ordinære politiske og administrative prosessene. I dag er dette arbeidet for tilfeldig og for avhengig av ildsjeler. Folkehelsearbeidet skal gi rom for ildsjeler – men ikke være avhengig av dem.

En viktig strategi for å oppnå dette er å stimulere til en nasjonal offentlig folkehelsekjedemed partnerskap mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Det lokale leddet vil være det viktigste i kjeden, og fylkeskommunen vil kunne ha en koordinerende rolle gjennom sin posisjon som regional planlegger og utvikler. Det legges vekt på å sikre folkehelsearbeidet forankring i folkevalgte organer og plansystemet. Dette innebærer steget fra det prosjektbaserte og tilfeldige - til et systematisk, langsiktig og helhetlig folkehelsearbeid.

Fylkeskommunen har et ansvar for samfunnsplanlegging og samfunnsutvikling som gir en meningsfull innfallsport til folkehelsearbeidet. Folkehelsearbeid handler ikke minst om å utvikle gode og inkluderende lokalsamfunn, om å tilrettelegge for fysisk aktivitet i dagliglivet, om hvordan kultur og helse henger sammen og om skolene som en helsefremmende arena. Det er derfor naturlig å spille på fylkeskommunen som regional utviklingsaktør.

Det er i statsbudsjettet for 2004 satt av 10 mill kroner til en tilskuddsordning for å stimulere til utvikling av regionale og lokale partnerskap for folkehelse. Dette er starten på en langsiktig strategi for å styrke det lokale folkehelsearbeidet. Tilskuddsmidlene skal gå til delfinansiering av koordinatorfunksjoner og administrasjon av partnerskapene. Det er en målsetting at størstedelen av midlene skal nå ut til kommunene. Fra 2005 vil det også være aktuelt å kanalisere midler fra nasjonale satsinger til forebyggende tiltak gjennom partnerskapsfylkene.

Frivillige organisasjoner – en viktig alliert

Frivillige organisasjoner er en av våre viktigste allierte i folkehelsearbeidet. Et stort antall mennesker i Norge er medlem av en eller flere frivillige organisasjoner. De frivillige organisasjonenes betydning ligger ikke bare i at de arbeider mot bestemte mål. Like viktig er den sosiale tilhørigheten og identiteten som skapes gjennom deltakelse i frivillig arbeid.

Det er et mål at frivillige organisasjoner skal spille en større rolle i folkehelsearbeidet, både på sentralt og lokalt nivå. For å sikre at organisasjonene får en sterkere rolle på sentralt nivå er vi opptatt av å skape arenaer for samarbeid. Ett eksempel er denne møteplassen som skal bli et årlig stevne der frivillige organisasjoner og offentlige aktører kan møtes for å diskutere tiltak og strategier på folkehelsefeltet. Ett annet eksempel er at Sosial- og helsedirektoratet har etablert faglige dialogfora mellom offentlige myndigheter, fagmiljøer og frivillige organisasjoner innenfor de viktigste temaene på folkehelseområdet.

Tilskuddsordningene på folkehelseområdet blir også gjennomgått for å sikre at de er målrettede og effektive, og at de bedre ivaretar både statens og frivillige organisasjoners behov og interesser.

På lokalt nivå er partnerskapsmodellen det viktigste virkemidlet for å sikre økt innflytelse og deltakelse fra frivillige organisasjoner. Partnerskapsmodellen forutsetter at regionale og lokale partnerskap inkluderer samarbeid med frivillige organisasjoner. Fylker og kommuner som ønsker å få midler fra tilskuddsordningen må forplikte seg til å inngå allianser med frivillige organisasjoner. Jeg har også tro på at en ryddig offentlig folkehelsekjede vil gi et langt bedre grunnlag for frivillige organisasjoner til å kaste sine krefter inn i folkehelsearbeidet.

Og den frivillige innsatsen er av avgjørende betydning dersom vi skal klare å gi folkehelsearbeidet et skikkelig løft i årene framover. Frivillige organisasjoner har for eksempel viktige erfaringer og kunnskap, og godt utbygde lokale organisasjonsledd på områder som gjelder livsstil og helse. Organisasjonene spiller videre en sentral rolle for å aktivisere folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet og de er med på å skape livskraftige sosiale nettverk i nærmiljø og lokalsamfunn. Samlet sett utgjør de en viktig ressurs i velferdssamfunnet. Det er derfor av stor betydning at vi stimulerer til samarbeid og samhandling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner.

Avslutning

Til slutt vil jeg igjen understreke at dersom vi skal lykkes med å bygge opp et mer helhetlig og systematisk folkehelsearbeid må mange aktører i samfunnet mobiliseres. Frivillige organisasjoner er en viktig alliansepartner, både i lokale og regionale partnerskap og for sentrale myndigheter. Som jeg nevnte innledningsvis, har en rekke frivillige organisasjoner bidratt med viktig innspill til arbeidet med å utforme de nye strategiene i på folkehelsefeltet. Nå håper jeg at vi kan bygge videre på dette gode samarbeidet og sammen skape en folkebevegelse for å styrke det forebyggende arbeidet i årene framover.

Jeg vet at dere senere i dag skal diskutere hvordan vi skal bidra til at kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og gjennomføring av tiltak skal bli bedre, hvordan vi kan bidra til å utvikle inkluderende lokalsamfunn, hvordan vi kan stimulere til en sunnere livsstil og hvordan vi gjennom samfunnsplanleggingen kan tilrettelegge det fysiske og kjemiske miljøet til beste for befolkningens helse. Det er lagt et godt grunnlag for å få dette til gjennom stortingsmeldingen om folkehelsepolitikken, og jeg har stor tro på at en slik dialog mellom frivillige organisasjoner og ulike offentlige institusjoner som det legges opp til på denne konferansen kan bidra til å ta folkehelsearbeidet et viktig skritt videre.

Lykke til med resten av konferansen!