SAMMENHENGER MELLOM HELSE, BEHANDLING OG ARBEID

Innlegg av helseminister Dagfinn Høybråten

Trygdeetatens årskonferanse 27. januar 2004 Gamle Logen, Oslo

Kontrolleres mot fremførelse

Jeg vil takke for invitasjonen til å holde et innlegg på trygdeetatens årskonferanse. Temaet for årets konferanse er ”Helse, behandling og arbeid” med hovedvekt på hvordan man kan få flest mulig til å få eller beholde en tilknytning til arbeidslivet. Dette er et meget aktuelt tema i disse dager, spesielt sett i forhold til pensjonskomiteens utredning om våre framtidige pensjoner og behovet for å legge til rette for at folk skal kunne fortsette i arbeidslivet lenger enn i dag.

Innledning

Regjeringen har siden tiltredelsen for vel to år siden lagt stor vekt på målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Vi presenterte allerede i Sem erklæringen vilje til å nå dette målet, idet vi sa at regjeringen vil legge til rette for at flest mulig skal kunne klare seg på egen inntekt. Arbeidet er godt i gang, blant annet gjennom arbeidet med Intensjonsavtalene om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalene gjør funksjonsevne til et nøkkelbegrep i arbeidslivet, og har et sterkt fokus på funksjon framfor diagnose. Det vil imidlertid også sosialministeren komme tilbake til i sitt innlegg senere i dag.

Regjeringen ønsker å trappe opp fattigdomssatsingen og presenterte i budsjettet for 2004 tiltak som forventes å skulle bidra til at folk velger arbeid framfor passiv mottakelse av stønader. Det er her rettet en spesiell innsats mot arbeidsrelaterte tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp.

Mitt innlegg i dag skal imidlertid dreie seg om sammenhengene mellom helse, behandling og arbeid. Helsesektorens bidrag til målet om å hjelpe flere i arbeid er ofte en vesentlig del av det samlede tilbudet til mennesker som ønsker å få, eller beholde en arbeidslivstilknytning. Helsetjenestens innsats er nødvendig, og ofte avgjørende, for å kunne gi et helhetlig rehabiliteringstilbud til personer med sammensatte problemer, og for å nå målet om at flere skal komme i arbeid.

Helsetjenesten blir dermed en viktig samarbeidspartner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i dette arbeidet.

Deltakelse i arbeidslivet gir som kjent ikke bare økonomisk trygghet og uavhengighet, men er for de fleste en viktig arena for opplevelse av sammenheng i livet, utvikling av identitet og vennskap. Tap av den sosiale rolle som ”arbeiderrollen” representerer, er kanskje den viktigste årsak til det verdighetstap som mange med kronisk lidelser og funksjonshemminger opplever. Det å ha arbeid betyr å inneha en viktig rolle i en fellesskapssammenheng. Tap av arbeid gir ikke bare økonomiske bekymringer, men betyr også tap av en viktig ”verdighetsskapende” samfunnsrolle.

Folkehelsemeldingen

Folkehelsearbeid handler om å satse i forhold til den fysiske helse, blant annet gjennom påvirkning av levevaner og levekår. Men det handler også om å satse på den psykiske helsen, gjennom å legge til rette for opplevelser av mestring, god selvfølelse, menneskeverd, trygghet, respekt og synlighet.

Regjeringen har fulgt dette opp gjennom Stortingsmelding nr 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge som legger rammene for folkehelsearbeidet det neste tiåret. I denne stortingsmeldingen er søkelyset rettet mot de mange påvirkningsfaktorene som bidrar til å skape helseproblemer og faktorer som bidrar til å beskytte mot sykdom. En av flere slike faktorer er helsetjenestens reparerende, rehabiliterende og pleiende virksomhet. Denne viktige innsatsen, som naturlig nok får mye oppmerksomhet, er likevel ikke det mest avgjørende for utviklingen i folkehelsen. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder spiller en langt viktigere rolle. Det er denne ”store helsepolitikken” som er tema for folkehelsemeldingen.

Sykdomsbildet speiler den generelle samfunnsutviklingen og de kårene vi levere under. Ansvar må derfor synliggjøres i alle sektorer når nasjonal politikk utformes. Fra et folkehelseståsted må vi for eksempel bry oss om hvordan samfunnet tilrettelegger for sykling og for sunne matvaner, hvordan skolen håndterer mobbeproblemer, og hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende.

Det er tegn som tyder på at flere opplever jobbsituasjonen som negativt stressende nå enn tidligere, og det kan være en medvirkende årsak til økning i sykefravær og uførepensjonering. Samtidig vet vi at store deler av arbeidslivet er en buffer mot problemer og en kilde til overskudd. Arbeidslivet er også den viktigste arenaen for å redusere utstøting. Å ha og beholde et arbeid er viktig for den enkeltes verdighet og selvrespekt, for deltakelse i et sosialt liv og for å motvirke sosial utestenging og fattigdom. Derfor må målet være at arbeidslivet skal bli mer inkluderende – det skal være plass til alle. Terskelen for å komme inn må senkes og terskelen for å falle ut må heves.

Anvende et rehabiliteringsperspektiv

Hjelpeapparatets bistand til mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å få eller beholde et arbeidsforhold, bør sees i et helhetlig rehabiliteringsperspektiv. Helsetjenestens behandling av sykdom eller skade hvor diagnosen er i sentrum, er første trinn i prosessen. Rehabilitering vil i tillegg sette fokus på funksjons- og mestringsevne.

Rehabilitering er de siste årene satt på dagsorden på en helt annen måte enn tidligere. Da rehabiliteringsmeldingen kom i 1999, la den en god prinsipiell ramme for arbeidet med rehabilitering både som politikkområde og som praktisk virksomhet. Det ble lagt vekt på at rehabilitering forutsetter en helhetlig tilnærming og målet var full deltakelse for den enkelte sosialt og i samfunnet. Et av hovedbudskapene er at tilbudet til brukeren skal utformes på bakgrunn av brukerens egne behov og ønsker, og at brukerperspektivet skal legges til grunn for all tjenesteutforming og fagutvikling. Brukere av tjenesteapparatet besitter viktig erfaring, både generelt, og spesielt i forhold til sin egen situasjon. En slik forståelse må ligge til grunn for planlegging og drift av alle tjenester og all behandling.

Som dere sikkert er kjent med, er definisjonen på rehabilitering ” tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukeren sin egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet”. Jeg trekker fram igjen denne definisjonen, fordi det fortsatt diskuteres hva dette innebærer og hvilke tjenester som inkluderes i rehabiliteringsbegrepet gitt denne definisjonen. Definisjonen peker i retning av at det er individets egen prosess som står i sentrum og at rehabilitering alltid må ta utgangspunkt i den enkelte brukers ønsker og behov. Mestringsperspektivet innebærer å legge større vekt på den enkeltes ressurser og mindre vekt på sykdom og symptomer. Dette betyr ikke at riktig diagnose og behandling ikke er viktig, men det betyr at den enkeltes funksjonsevne og mål for livskvalitet bør være retningsgivende for den bistand som skal ytes fra det offentlige.

Etter sykdom og helsesvikt er tilknytning til arbeidslivet ofte en viktig del av et individs rehabiliteringsprosess. Arbeidsrettet rehabilitering handler om å hjelpe den det gjelder til å mestre de problemer som hindrer aktivitet og deltagelse. Det innebærer at rehabilitering forutsetter et langt videre virkefelt enn helsevesenets. Rehabilitering handler både om å endre individets forutsetninger for deltakelse i arbeidslivet, og om å redusere de hindringer og begrensinger som knytter seg til omgivelsene, for eksempel gjennom tilrettelegging og hjelpemidler.

Deltakelse i arbeidslivet er positivt for den enkeltes velferd. Det er den beste garanti mot fattigdom og store sosiale forskjeller. Arbeid gir mulighet for realisering av egne evner, menneskelig kontakt, sosial forankring og å yte bidrag til fellesskapet.

Når individets mål er arbeid, vil Aetat ofte være en viktig samarbeidspartner, og yrkesrettet attføring et nødvendig virkemiddel. Samarbeid over etatsgrensene er vesentlig for å bistå den enkelte til å finne sine sterke sider og funksjonsnivå. Medisinsk behandling og rehabilitering er ofte to sider av samme sak.

Ofte kommer spørsmål om fortsatt arbeidsdeltakelse for sent inn i folks kontakt med helsevesenet, mange ganger ikke før helsetjenestene varsler at en person er ”ferdigbehandlet”. Dette til tross for trygdeetatens tiltakende fokus på sykemelding II og andre strategier for å få tidlig tilbakemelding fra legene om framtidig arbeidslivsdeltakelse. Det må være et mål at både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten blir flinkere til å tenke ”arbeid” tidligst mulig i sin kontakt med pasientene. Og det må være et mål at legene får gode verktøy for å kunne tenke funksjon og mestringsevne i stedet for bare diagnose i sine tilbakemeldinger til trygdeetaten.

Forståelsen av rehabilitering er, som vi ser av definisjonen jeg siterte tidligere, å se rehabiliteringen som en prosess hvor ulike tjenester koordinerer sin innsats, og syr sammen et helhetlig tilbud til den som har behov for det. Med denne forståelsen løftes rehabilitering også opp på et systemnivå hvor tverrfaglig og tverretatlig samarbeid står i fokus. Det er sammensyingen og koordineringen av de ulike tiltak og tjenester – i nært samarbeid med bruker - som er til sammen kan kalles en rehabiliteringsprosess.

Oppsummert skal helhetlig rehabilitering ha fokus på å:

· Gjenspeile et helhetlig menneskesyn og ta utgangspunkt i menneskets rett til selv å bestemme over vitale livsforhold og til selv å formulere egne mål.

· Fremme personlig ansvar og mestring, samt medvirke til at den det gjelder får innsikt i egne behov, muligheter og begrensinger.

· Sikre størst mulig grad av egenkontroll over rehabiliteringsprosessen og legge til rette for aktiv deltakelse og medvirkning for å motvirke sykdomsfokusering og passive pasientroller.

Behov for paradigmeskifte?

Ved rehabilitering skal det legges vekt på mestringsevne og funksjonsforbedring med fokus på den enkeltes ressurser, og på helhetlige tverrfaglige tilnærminger.

Jeg vil hevde at det nå er behov for et paradigmeskifte innenfor medisinen. Er det slik at både helsetjenestene og trygdeetaten må skifte fokus fra diagnose til funksjonsevne og mestring? Eller kan vi si at de må utvide sitt fokus? Kan vi si at når en diagnose er stillet og medisineren har gjort sitt beste for å behandle sykdommen med sine velkjente grep, skal både helsetjenestene og trygdeetaten flytte fokus fra diagnose til funksjonsevne og mestring? Egentlig tror jeg ikke det er så vanskelig for de fleste å være enig i et slikt utsagn. Mange vil også si at synet på at diagnose, behandling og mestring er tre sider av samme sak, og at helsevesenet lenge har stått for denne tenkningen. En ting er imidlertid å si at ”slik tenker vi”, - en annen ting er det å følge opp med praktiske tiltak. Hva gjør vi egentlig i helsevesenet nå vi skal fremme ”mestring” og ”funksjonsevne”?

Her tror jeg at vi fortsatt har mye å strekke oss etter for å finne gode metoder og modeller. Jeg tror også at et holdningsskapende og kunnskapsbyggende arbeid ligger foran oss for å kunne si at vi nærmer oss et perspektivskifte fra diagnose til funksjon og mestringsevne. Det er ikke gitt at brukerne i dag opplever at helsetjenesten er gjennomsyret av evne og vilje til å sette mestring og funksjonsevne i sentrum for oppmerksomheten. Det er heller ikke gitt at trygdeetatens og Aetats medarbeidere synes det er enkelt å skifte fokus fra diagnose til mestringsevne. Hvordan skal man da vurdere brukerens rett til tjenester og ytelser?

Jeg tror at løsningen blant annet ligger i å utvikle gode redskaper for mestringsstrategier og praktiske motivasjons- og mestringstiltak hvor brukerens egen rehabiliteringsprosess er i sentrum og hvor tverrfaglig og tverretatlig samarbeid er en premiss for et godt resultat.

Jeg har lyst til å si noe om de virkemidler og redskaper som helsedepartementet er opptatt av å utvikle som sitt bidrag til øket vekt på mestring og funksjonsevne, og helhetlige og sammenhengende tjenester.

Først litt om mestring og funksjonsvurdering:

Individuell plan

Individets egeninnsats og styring er sentralt i rehabiliteringsprosessen. Hjelpeapparatet skal ideelt sett befinne seg i feltet rundt bruker. Ikke rygg mot rygg, men side ved side. Stikkord er fleksibilitet, smidighet og kreativitet. Prosessen er sammenhengende, koordinert og brukerstyrt. Fokus flyttes fra grenser og forskjeller mellom aktører, til tverrfaglig samhandling, - blant annet for å bidra til arbeidsdeltagelse for flere, som et gode for et rikere liv.

For mange vil individuell plan være et godt virkemiddel for å understøtte brukermedvirkning og behovet for samarbeid mellom flere aktører. Som dere er kjent med, gir pasientrettighetsloven personer med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har ansvar for at det utarbeides individuelle planer og de har et ansvar for å følge opp planarbeidet. Utarbeidelse av individuell plan skjer i nært samarbeid med brukeren, og i forhold til de mål brukeren definerer som sine egne.

Fra første januar i år er individuell plan også hjemlet i Sosialtjenesteloven, noe som vil gi verktøyet enda større tyngde, og som forhåpentligvis vil bidra ytterligere til samhandling mellom tjenestene i kommunen. Det er viktig for meg å peke på at med dette grepet har også rusmiddelmisbrukere nå rett til individuell plan.

Det er viktig at hjelpeapparatet tar i bruk det verktøyet som den individuelle planen representerer. Jeg har pålagt helseforetakene å bidra at pasienter som trenger det skal få sin individuelle plan. Tilsvarende blir nedfelt i Sosial- og helsedirektoratets årlige rundskriv til kommunene. Det vil kunne gi autoritet og tyngde til dette verktøyet, og samtidig bety forenklinger for brukerne.

Utvikling av lærings- og mestringssentrene:

God opplæring er en forutsetning for å mestre livet ved kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne, og for å hindre forverring av helsetilstanden. I sluttrapporten fra prosjektet som ledet frem til etablering av nasjonalt Kompetansesenter i Læring og mestring ved Aker sykehus defineres mestring som: ”Mestring handler om å tro at man kan klare å løse en oppgave, ha en viss kontroll over sin egen tilværelse og kunne justere handlingene, følelsene og forestillingene i en ønsket retning.” Dette gir etter min mening en god definisjon av mestring fordi mestring står for noe i brukeren selv, det brukeren selv behersker, deltar i og selv bestemmer.

De regionale helseforetakene er pålagt gjennom lov å iverksette tiltak for opplæring av pasienter ved alle helseforetak. Dette er et av sykehusenes fire prioriterte oppgaver. De siste årene har det vært en sterk utbygging av lærings- og mestringssentre over hele landet. Vi fikk det første senteret i 1997. Vi regner med at det ved årsskiftet var om lag 30 sentre i funksjon.

Sentrene tilbyr kurs for ulike pasientgrupper og samarbeider aktivt med pasientorganisasjonene. Hovedfunksjonene er samarbeidsverksted, kunnskapsformidling, helsepedagogikk og informasjon. Tilbudene ved sentrene vil kunne være en viktig ingrediens i et rehabiliteringstilbud som mange brukere kan ha god nytte av. Utvikling av gode lærings- og mestringsstrategier vil derfor være en viktig utfordring framover også på rehabiliteringsfeltet.

På lærings- og mestringssentrene lages opplærings- og informasjonsprogrammer og man drøfter metodisk tilnærming til ulike tilbud. Programmene utvikles og formidles i et fellesskap med brukere og hjelpepersonell. Brukere og pårørende skal derved få tilgang på både erfaringsbasert brukerkompetanse og profesjonell kunnskap. Sentrene har som siktemål at brukeren skal få kunnskap om sin sykdom og utsiktene fremover, kjennskap til hva en selv kan gjøre for å få best mulig mestring og tro på egne evner og krefter. Brukeren får del i et fellesskap og møter tjenesteytere som har respekt for brukernes synspunkter og ståsted.

Funksjonsvurdering:

Funksjonsvurdering kan sees på som et hjelpemiddel ved tilrettelegging på arbeidsplassen og tilbakeføring til arbeid, men også som et hjelpemiddel ved rettferdig tildeling av folketrygdmidler. Funksjonsevne blir ofte beskrevet som en persons psykiske, fysiske og sosiale ressurser i forhold til de oppgaver vedkommende skal utføre, blant annet i arbeidslivet. Det finnes imidlertid ingen tester som kan måle helhetlig funksjonsevne objektivt. I tillegg til fysisk funksjonsevne vil andre faktorer som for eksempel motivasjon kunne være viktige. Begrepet funksjon knytter seg til egenskaper hos et individ, men må også sees i relasjon til de behov som funksjonene skal dekke. Det vil si at den må knyttes til en hensikt og må dermed oppfattes kontekstuelt.

Trygdeetaten har vært på jakt etter gode tilbud på ”funksjonsutredning” lenge. I ”Sandman-utredningen” ble det slått fast at når arbeidsevne skal vurderes, vil funksjonsevne ofte være et bedre mål enn diagnose. Diagnosen i seg selv sier ikke alltid så mye om individets funksjon. To mennesker med samme sykdomsdiagnose kan ha et vidt forskjellig funksjonsnivå. Likevel er det diagnosen som ofte er avgjørende for å bedømme prognosen i arbeidsevnen.

Ved å legge større vekt på funksjon, vil oppmerksomheten kunne rettes på hva den enkelte kan gjøre til tross for medisinske plager.

Det er imidlertid viktig å peke på at å foreta en funksjonsvurdering som grunnlag for tilståelse av helsetjenester eller trygdeytelser, må basere seg på grundige og anerkjente prinsipper for måling av funksjonsevne. Vi må ikke havne i den fellen at måling av funksjonsevne utøves av personell uten tilstrekkelig kompetanse til denne type virksomhet. Vi må også ha et fundament i trygdeetaten som ligger til grunn for hva som er en tilstrekkelig funksjonsvurdering og hvem som skal ha anledning til å levere premissene for en brukers framtidige muligheter til trygdeytelser.

Statens arbeidsmiljøinstitutt avholdt på oppdrag fra Norges Forskningsråd i 2003 en ekspertkonferanse om funksjonsvurdering. Bakgrunnen var det økende sykefraværet og et ønske i Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv om å legge større vekt på funksjonsevne. Målet var å klargjøre behov for bruk av funksjonsvurdering til forskjellige formål, vurdere eksisterende metoder for funksjonsvurdering og gi anbefalinger om bruk av disse ved arbeidsrettede tiltak, rehabilitering og trygdevurderinger samt peke på eventuelle behov for videre forskning.

Man kom fram til at en funksjonsvurdering knyttet til arbeidsevne forutsetter en vurdering av personens helhetssituasjon, hvor andre forhold enn de rent medisinske vil kunne ha betydning når arbeidsevnen skal vurderes. Det vil være en stor utfordring å finne gode verktøy og målemetoder for en slik virksomhet som skal kunne fungere for den enkelte og for en rettferdig fordeling av velferdsgodene uansett hvor i landet du bor. Jeg er kjent med at Sosialdepartementet nå arbeider videre med oppfølging av sluttrapporten fra konferansen.

ICF - International Classification of Functioning, Disability and Health

Også innenfor helsetjenestene er det behov for klassifisering av mer enn diagnoser. ICF er et verktøy utviklet av WHO, med et begrepsapparat for å beskrive og studere funksjon og funksjonsproblemer og etablere et felles språk for å fremme kommunikasjon mellom ulike brukere. I tillegg til kropppsfunksjoner klassifiseres her aktivitetsbegrensinger, problem med deltakelse sosialt og omgivelsenes interaksjon med individet. Sosial- og helsedirektoratet har nylig oversatt ICF til norsk og er i gang med å utarbeide veiledningsmateriell til bruk av dette verktøyet. Bokutgave og elektronisk versjon forventes å ferdigstilles i løpet av 2004. Et bruksområde er funksjonsvurdering i forhold til arbeid og trygd.

Opptreningsinstitusjonene

Stortinget vedtok ved behandling av budsjettet for 2003 en ny ordning for organisering og finansiering av tilbudet i opptreningsinstitusjoner, helsesportsentre m.m. Finansieringsansvar og bestilleransvar skal overføres helseforetakene i løpet av en 4-års periode. Første år i overgangsperioden var 2003 og alle institusjoner skulle ha inngått avtaler med de respektive helseforetakene innen utgangen av fjoråret. Målet er å harmonisere finansiering og styring av tilbudet i disse institusjonene med den øvrige spesialisthelsetjenesten, slik at dette tilbudet blir en del av det helhetlige spesialisthelsetjenestetilbudet til befolkningen.

Trygdeetaten har vært opptatt av å kunne kjøpe plasser ved opptreningsinstitusjoner og helsesportsentre for funksjonsvurdering og opptrening av sykemeldte og uføretrygdede med uklar arbeidsevne, med sikte på at de kan komme i arbeid. Opptreningsopphold eller funksjonsvurderinger som kan betraktes som spesialisthelsetjeneste forutsettes ivaretatt og det er forutsatt at aktuelt regionalt helseforetak i samarbeid med trygdeetaten og aktuelle institusjoner kommer fram til en hensiktsmessig ordning.

Både Attføringssenteret i Rauland og Hernes Institutt tilbyr i dag funksjonsvurderinger. Jeg vil anta at en del opptreningsinstitusjoner ser det som aktuelt å utvikle kompetanse på dette området.

Funksjonsvurdering bør kunne gjennomføres nær brukernes hjemsted enten i opptreningsinstitusjon, eller slik det regionale helseforetaket og trygdeetaten finner hensiktsmessig.

Opptrappingsplanen for psykisk helse:

Opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp. nr. 63 (1997-98) understreker betydningen av arbeid for mennesker med psykiske lidelser. Sosial deltakelse og integrasjon er ofte av stor betydning for psykisk helse. Arbeidsplassen er dermed en sentral arena for sosial deltakelse og integrasjon. Problemene mange med psykiske lidelser har, representerer en særlig utfordring for arbeidslivet, trygdeetaten og tjenesteapparatet for øvrig.

Veksten i utgiftene til uføretrygd og sykepenger som følge av psykiske lidelser tilsier en intensivert innsats overfor denne gruppen:

- Ca. en tredjedel av alle rehabiliteringstilfeller

- 60 pst av rehabiliteringstilfeller under 25 år

- 40 pst av rehabiliteringstilfeller mellom 25 og 39 år

- Ca. 25 pst av alle nye uføretrygdede

- Ca. en tredjedel av alle uføretrygdede under 40 år har hoveddiagnosen ”psykiske lidelser”.

Tilbudene fra tjenesteapparatet har imidlertid ikke alltid vært tilstrekkelig tilpasset de spesielle behovene mange med psykiske lidelser har når det gjelder tilpasning til arbeidslivet.

I tillegg til Aetats egen innsats overfor målgruppen gjennom de ordinære bevilgningene, er det forutsatt at 186 mill. kroner (1998-kroner) fra Opptrappingsplanen skal settes av til tilbud gjennom Aetat innen utgangen av 2008. I 2004 er dette beløpet 82,7 mill. kroner.

I statsbudsjettet for 2004 er det bebudet at en alternativ kanalisering av opptrappingsmidler vil bli vurdert, med sikte på et nærmere samarbeid med kommunene.

Opptrappingsplanen prioriterer arbeidslivsdeltakelse for mennesker med psykiske lidelser og har iverksatt ulike tiltak:

Informasjonssatsing om arbeidsliv og psykisk helse:

Informasjonssatsingen i forbindelse med Opptrappingsplanen har en delstrategi om arbeidsliv og psykisk helse. Rådet for psykisk helse har ansvaret for koordineringen av arbeidet, og samarbeider med partene i arbeidslivet. Det overordnede målet er å ”gi de aktuelle målgrupper kunnskap, og bidra til å endre holdninger og handlinger i forhold til psykisk helse, psykososiale belastninger og psykisk sykdom slik at vi får et arbeidsliv med redusert utstøting og økt inkludering.”

Mental Helse Norges telefon for arbeidslivet:

Arbeidslivstelefonen er et 3-årig samarbeidsprosjekt mellom Mental Helse Norge og Arbeidstilsynet. Målgrupper er arbeidstakere, ledere, pårørende, kolleger, verneombud, bedriftshelsetjenester og andre som har behov for å drøfte en konkret situasjon med en utenforstående. Evaluering av ordningen skal foreligge i juni i år.

Fleksibel jobb:

I forbindelse med Opptrappingsplan for psykisk helse startet Aetat i år 2000 et prosjekt med utvidet lønnstilskudd for personer med variabel yteevne. Målgruppen er personer med psykiske lidelser og muskel-skjelettlidelser. Tiltaket er avgrenset til formidling og oppfølging av ferdig attførte. Ved siden av å prøve ut effekten av utvidet lønnstilskudd som virkemiddel, skal prosjektet identifisere og videreutvikle god praksis i oppfølgings- og tilretteleggingsarbeidet. Hensikten med forsøket er å finne bedre metoder og modeller for den bistand gruppen får fra det offentlige samt å imøtekomme arbeidsgiver og arbeidstakers behov for trygghet og tid til tilrettelegging og tilpasning av oppgaver og arbeidsbetingelse. Utvidet prøve- og tilretteleggingstid, god oppfølging og veiledning fra Aetat og tilretteleggere, og mulighet for kompensasjon for redusert innsats og arbeidstid, viser seg å skape trygghet og større muligheter til å bli ansatt på ordinære ansettelses- og arbeidsvilkår.

Strategi for arbeid og psykisk helse:

Som et ledd i å utvikle en strategi for arbeid og psykisk helse, er det i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet initiert et to-årig utviklingsprosjekt forankret i Aetat Arbeidsdirektoratet. Samarbeid med trygdeetaten, brukerorganisasjoner og kommunene er sentralt. Målet for prosjektet er å utvikle relevante tilbud slik at flest mulig mennesker med psykiske lidelser skal kunne nyttiggjøre seg sine muligheter til arbeid. En helhetlig rehabiliteringstenkning legges til grunn. Prosjektets mandat er å gjennomføre et praktisk rettet utviklingsarbeid basert på utprøving, erfaringsinnhenting og –spredning. Arbeidet omfatter også personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer.

Samarbeid og samhandling som forutsetning for mestring og funksjonsforbedring:

Utvikling av helhetlige og sammenhengende tjenester:

Helsedepartementet er opptatt av å bidra til å utvikle tjenestetilbudet på rehabiliteringsfeltet. Vi vet at det er fortsatt er forbedringsmuligheter når det gjelder samarbeid, samordning og koordinering innen helse- og sosialtjenesten, og med trygdeetat og Aetat. Et godt samarbeid mellom brukere og fagpersonell forutsetter at begge parter har kompetanse i brukermedvirkning og er klar over hvilke arenaer og innenfor hvilke rammer et slikt samarbeid skal foregå. I tillegg til den innsats bruker- og pårørende organisasjonene driver for å styrke brukernes kompetanse, peker Sosial- og helsedirektoratet på at det er behov for faglig nyorientering i brukermedvirkning for tilsatte i helse- og sosialtjenesten. Direktoratet vil derfor stimulere til kompetansehevende tiltak rettet mot personell i kommuner og helseforetak på dette området.

Kunnskap om effekt av samarbeid har vi blant annet gjennom flere gode modellforsøk. Sosial- og helsedirektoratet vil bidra til å spre kunnskap om tverretatlig og tverrfaglige samarbeidsmodeller og organisering, og legge til rette for effektiv erfaringsutveksling kommunene i mellom.

Økt samhandling kan også være med på å fremme utviklingen av endret identitet og måter å arbeide på for fagfolk innen rehabiliteringsfeltet. Mye kan tyde på at vi kan trenge nye modeller for tjenesteyting og kanskje også en skjerpet oppmerksomhet rundt relasjonen mellom tjenesteyterne og brukerne. Med dette menes at vi fortsatt må arbeide med forhold som makt og avmakt, verdighet, respekt, fleksibilitet og individuell tilpasning av tjenester.

Offentlig nedsatte utvalg som skal fremme samhandling:

Samhandlingsutvalget

Regjeringen satte i oktober i fjor ned et offentlig utvalg som skal se på samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og samhandlingen internt i helsetjenesten. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. januar neste år. Utvalget ledes av rådmann Nils Fredrik Wisløff og kalles "Samhandlingsutvalget".

Bakgrunnen for at vi har satt ned dette utvalget, er at regjeringen mener at samhandlingen i dag ikke er god nok. Dette fører både til at viktige pasientgrupper ikke alltid får det helhetlige hjelpetilbudet de har behov for, og det fører til at ressursutnyttelsen ikke blir så god som den kunne være.

Vi har gitt utvalget i mandat å foreslå tiltak og evt. økonomiske, juridiske, organisatoriske endringer som kan bedre samhandlingen. Hovedtrekken i funksjonsfordelingen mellom kommunene og staten skal imidlertid ligge fast. Det samme gjelder prinsippet om rammefinansieringen av kommunene. Også den hovedmodellen som er valgt for helseforetakene skal ligge fast. Jeg ser med ganske stor forventning frem til resultatet av utvalgets arbeid.

Samhandlingen mellom helsetjenestene og trygdeetaten er ikke eksplisitt del av mandatet til Samhandlingsutvalget. Rattsø-utvalget, som skal utrede ulike organisasjonsmodeller for samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, har imidlertid som del av sitt mandat å utrede forholdet til helsetjenestene. Formålet med dette utvalget er å få flere i arbeid og aktiv virksomhet og færre på trygd og sosialhjelp gjennom en brukervennlig og effektiv velferdsforvaltning. En samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten vil kunne få stor betydning for hva slags tiltaksapparat brukeren møter, og i hvilken grad tjenestene er tilpasset den enkelte brukers behov.

Jeg forutsetter at de to utvalgene samarbeider på aktuelle områder som gjelder samarbeid og samhandling mellom bl.a. helsetjenestene og trygdeetaten. Jeg kan ellers nevne at vi har lagt opp til at Samhandlingsutvalget skal samarbeide med det utvalget som er satt ned for å utrede harmonisering av kommunehelse- og sosiallovgivningen.

Trygdeetaten vil kunne være en viktig premissleverandør for Samhandlingsutvalget i deres arbeid på ulike aktuelle områder. Samhandlingsutvalgets forslag vil kunne ha visse konsekvenser for samhandlingen mellom ulike deler av helsetjenestene og trygdeetaten, og for trygdeetatens eget arbeid. Uten å ville forskuttere resultatet av utvalgets arbeid, håper jeg at bedre samhandling innen helsetjenestene etter hvert kan bidra både til å redusere antall sykedager, behovet for rehabiliteringspenger og behovet for uføretrygd. Kanskje kan også behandlingsutgiftene ved sykehusene gå noe ned, slik at det blir færre refusjoner for trygdeetaten. Trygdeetaten vil uansett bli en viktig høringsinstans når rapporten fra Samhandlingsutvalget foreligger om et år.

Et tredje utvalg som jeg har lyst til å nevne, er et utvalg som Regjeringen nedsatte i mars i fjor. Det er et lovutvalg som skal utrede og foreslå forenklinger og harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovginingen. Regelverket skal være enkelt å forså for brukerne og enkelt å praktisere for kommunene. Siktemålet er derfor blant annet å sikre den samme regulering av like tjenester og helhetlige tilbud til brukere med sammensatte behov. Målet er å hindre ansvarsfraskrivelse mellom tjenester og sektorer gjennom å forenkle regelverket for brukere, tjenesteytere og kommuner. Utvalget er ledet av professor Jan Fridtjof Bernt og tar sikte på å levere utredningen i løpet av sommeren 2004.

Alle disse tre utvalgene har som målsetting å bidra til at brukerne skal kunne forholde seg til et mer koordinert og sammenhengende tjenestetilbud.

Avslutning

Jeg har i mitt innlegg sagt at det nå er behov for et paradigmeskifte ved at vi i helsevesenet, trygdeetaten og Aetat flytter fokus fra diagnose, til vurdering av funksjon og mestringsevne som rettesnor når brukerne skal forsøke seg på en vei tilbake til arbeidslivet.

Svaret synes jeg ligger i at vi skal utvikle gode modeller for brukermedvirkning, mestringstiltak og funksjonsvurderinger, samt bidra til bedre samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene. Våre velferdsytelser skal fortsatt fordeles etter aksepterte og vel utprøvde målemetoder. Dette utfordrer oss alle og gir oss noe å strekke oss etter. Jeg tror at brukerne vil være meget tilfreds med at vi i behandlingsapparatet tar på oss andre briller enn de som bare ser diagnose, - og arbeidsgiverne vil kunne få et bedre verktøy til å vurdere hvordan de skal legge til rette for arbeidsplasser for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Klarer vi også å bedre våre samarbeidsrelasjoner på tvers av profesjoner og etater, tror jeg at brukerne vil oppleve at helhetlig og sammenhengende rehabilitering kan være en vei tilbake til arbeidslivet.

Jeg håper at forsamlingen i løpet av denne dagen skal få mange gode og nyttige innspill til å se sammenhenger mellom helse, behandling og arbeid, og ønsker lykke til med konferansen.