VARDER FOR FOLKEHELSE

Trivselskonferansen på Sandane i Gloppen kommune 14. – 15. april 2004

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten,
kontrolleres mot fremførelse

Den nye folkehelsepolitikken

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen hit!

Jeg setter pris på muligheten til å snakke om folkehelsearbeid i en slik forsamling – en forsamling som har til felles et ønske om å legge forholdene best mulig til rette for å gjøre de sunne valgene til de enkle valgene – for alle. Oppslutning om denne Trivselskonferansen tar jeg som et tegn på at det er mange som er opptatt av både trivsel og folkehelse her i fylket. Og det er vel slik det skal og må være – i ”trivselsfylket” Sogn og Fjordane!

Folkehelsen utvikles og vedlikeholdes der folk bor, lever og virker – i kommuner og lokalsamfunn. Dersom folkehelsearbeidet skal gi resultater må det derfor forankres lokalt – og det må bygge både på kunnskap og på dialog med de som er berørt. Det viktigste staten kan bidra med er å skape gode rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet. I St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge – eller folkehelsemeldingen – varsler regjeringen derfor at den vil styrke folkehelsearbeidet gjennom en organisering basert på partnerskap og gi det en sterkere lokal og demokratisk forankring. Vi ønsker også å bidra til at helsehensyn i sterkere grad blir trukket inn i alle deler av samfunnsplanleggingen.

Sogn og Fjordane har gode tradisjoner med helsefremmende og forebyggende arbeid. Sogn og Fjordane-prosjektet er et godt eksempel på at der det er vilje hos både politikere og administrasjon, og der folk flest blir involvert og ser nytten av det, blir ikke satsingen bare tilfeldig og midlertidig, - men den blir meningsfull, systematisk og varig. Vi har sett mye godt folkehelsearbeid i kjølvannet av dette prosjektet som startet opp tidlig på 1990-tallet med drahjelp fra staten gjennom Samlet Plan for utviklingsprosjekter. Fylket har vært med på å vise vei for andre – og fylket har gjennom dette arbeidet også gitt impulser til utformingen av den nye folkehelsepolitikken.

Jeg er kjent med at fylkeskommunen allerede har tatt ansvar i rollen som regional utviklingsaktør også når det gjelder det nye folkehelsearbeidet.

Som utviklingsaktør må fylkeskommunen i større grad være en aktiv tilrettelegger og pådriver for nye løsninger. Det innebærer bl.a. å ta lederskap gjennom å koordinere ulike sektorer og aktører for å få til et bedre ”helhetsgrep” på utviklingen i fylket. En slik helhetstenking er avgjørende for folkehelsearbeidet fordi dette arbeidet nødvendigvis er tverrfaglig, sektorovergripende og avhengig av politisk forankring og vilje på alle nivåer.

Jeg er også kjent med at mange kommuner – inklusive vertskommunen for denne konferansen, Gloppen kommune – er invitert og allerede har meldt interesse for å være med i satsingen videre. Intensjonene i ”Trivselshagen” er et eksempel på folkehelsearbeid i praksis – her knyttes idrett, kultur, helse, opplæring og forskning sammen for å fremme folkehelse, livskvalitet og trivsel.

Vedtaket i Fylkestinget i slutten av mars i år og etableringen av Forum for folkehelse i Sogn og Fjordane lover godt for arbeidet videre her i fylket!

Om hovedpunktene i folkehelsepolitikken

Regjeringen har gjennom folkehelsemeldingen et ønske om å gi folkehelsearbeidet et løft, og å tilpasse strategiene på folkehelsefeltet til nye utfordringer i helse- og levevaner og til et nytt og bedre kunnskapsgrunnlag.

Regjeringen har som mål at folkehelsepolitikken skal bidra til

• Flere leveår med god helse befolkningen som helhet, og
• reduserte helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og mellom kvinner og menn.

Meldingen utløste meningsutvekslinger omkring folkehelse og livsstil i medier og blant folk flest da den ble fremmet for Stortinget for vel ett år siden. Denne debatten pågår fortsatt. Jeg er stolt over at nettopp folkehelsespørsmål setter dagsorden på en slik måte.

Fysisk aktivitet har vært et gjennomgående tema i debatten, og det er bred politisk enighet om behovet for å styrke dette arbeidet. Vektøkningen, også blant barn og ungdom, er et klart uttrykk for en samfunnsutvikling og en livsstil som i tillegg til et ugunstig kosthold innebærer for lite fysisk aktivitet. Debattene om kosthold og dietter for vektreduksjon har uten tvil bidratt til bevisstgjøring om balansen mellom inntak og uttak – blant fagfolk, politikere og blant folk flest.

I tillegg vil jeg også fremheve Stortingets lovvedtak som innebærer røykfrie serveringssteder fra 1. juni i år. Det er et gjennombrudd for folkehelsearbeidet og en historisk milepæl. Og røykeloven har jo bidratt til litt debatt den også …

Stortinget ga sin tilslutning til folkehelsepolitikken under sin behandling av meldingen i juni. Denne politikken blir nå det nye kartet å manøvrere etter i årene framover.

Tilstanden for folkehelsen

Før jeg går videre: Hvordan står det egentlig til med folkehelsen?

Jeg skal ikke begi meg inn på noen omfattende diagnose. Men jeg kan slå fast at den norske befolkningen gjennomgående har god helse og at utviklingen er positiv. Vi har lavere barnedødelighet, høyere levealder og mindre sykelighet enn det er i de fleste andre land. Den gode tilstanden vi har nå, henger sammen med velstandsveksten som har gjort det mulig å leve et sunnere og tryggere liv. Den er også i høy grad et resultat av en møysommelig og systematisk satsing over lang tid – i alle sektorene i samfunnet som direkte eller indirekte har betydning for helsen.

Men vi har likevel utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med. De sosiale ulikhetene i helse er betydelige og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene.

Det er også utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Helsetruslene og helseutfordringene er i vår del av verden nært knyttet til livsstil og levevaner.

Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil. På disse områdene har vi god kunnskap om årsaker og om hva som må til.

Fire hovedstrategier

For å møte utfordringene mot målene har regjeringen i tillegg til en egen kvinnehelsestrategi lagt vekt på følgende fire hovedstrategier framover:

1. Gjøre det lettere for den enkelte å ta ansvar for egen helse
2. Bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelse
3. Styrke forebyggingsinnsatsen innen helsetjenesten
4. Basere folkehelsearbeidet både på kunnskap og erfaringer

Vi må f or det første skape forutsetninger som gjør det lettere for alle å ta et personlig helseansvar.

Myndighetene må gi mulighetene og legge til rette, men hver enkelt av oss må gripe mulighetene. Vi må rett og slett være vår egen ”helseminister”. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder er avgjørende for utviklingen av folkehelsen. Ansvaret ligger med andre ord både hos den enkelte og på myndigheter og oss som politikere. Det kreves innsats fra mange både på individ- og samfunnsnivå.

Fysisk aktivitet er et eksempel på at det er lite som skal til. Forskning viser at en halv times daglig rask gange vil redusere risikoen for en rekke lidelser. Under halvparten av den voksne befolkningen har i dag et slikt aktivitetsnivå, selv om det er såpass lite som en halvtime som må til, for å veie opp for vår stadig makeligere tilværelse.

For barn og unge er de faglige anbefalingene minst en time fysisk aktivitet hver dag. Kroppen vår er konstruert for bevegelse – og den må brukes for å utvikles og for å fungere slik den skal. Dette er noe av grunnen til at vi alle har i oss en bevegelsestrang – et behov for å være fysisk aktive gjennom lek og utfoldelse. I tillegg vet vi at bevegelse gir glede, gode opplevelser og nødvendig avveksling. Dette gjør at vi også kan konsentrere oss når det kreves.

Både fagfolkene og vi som politikere er enige om at det er viktig å legge forholdene til rette for mer bevegelse og fysisk aktivitet blant folk flest og ikke minst blant barn og ungdom. Det er bred politisk enighet om at det er nødvendig å fremme en slik utvikling – og at det derfor også er viktig å legge forholdene best mulig til rette i skolen – der barn og unge tilbringer store deler av dagen.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg og utdanningsministeren er enige om behovet for økt fysisk aktivitet i skolen. Vi har derfor tatt initiativ til et felles prosjekt: ” Fysisk aktivitet og måltider i skolen”. Fra skoleåret 2004-2005 skal det utprøves og utvikles modeller for tilrettelegging av mer daglig fysisk aktivitet og gode rammer for måletider i skolen – med sikte på en normalordning. Det er satt av til sammen 6 mill kroner på årets budsjett til lokale utviklingsprosjekter i regi av kommuner og skoleeiere i samarbeid med hjem/foreldre, lokale lag og foreninger – og ikke minst elevene selv.

Kommuner og andre skoleeiere skal etter det jeg kjenner til ha fått nødvendig informasjon. Alle gis mulighet til å delta – så her er det bare å være i posisjon. Mer informasjon ligger for øvrig på nettsidene til Sosial- og helsedirektoratet og Læringssenteret. Fylkesmannen kan også bistå med informasjon om dette.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at regjeringen har besluttet å utarbeide en egen handlingsplan for økt fysisk aktivitet i befolkningen. Dette er en oppfølging av Folkehelsemeldingen og av Stortingets behandling meldingen.

Et overordnet mål er bedre folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet. Tiltakene skal rette seg mot hele befolkningen, men det er en særlig utfordring å fremme fysisk aktivitet blant de som er minst aktive, øke hverdagsaktiviteten generelt og ikke minst legge til rette for økt fysisk aktivitet blant barn og ungdom.

Det er lagt opp til at alle berørte departementer skal ha eierskap både til utformingen og oppfølgingen. Viktige aktører i gjennomføringen blir involvert i arbeidet på en måte som kan sikre dialog og meningsutveksling om utformingen av tiltakene.

Jeg tar sikte på å legge fram handlingsplanen til høsten.

Så til den andre strategien – og kanskje det viktigste grepet for å styrke folkehelsearbeidet – alliansebygging og sterkere infrastruktur gjennom partnerskap for folkehelse. Vi må ta steget fra det prosjektbaserte og tilfeldige til et systematisk, langsiktig og helhetlig folkehelsearbeid.

Og frontene må flyttes fram. Innsatsen må settes inn før problemene oppstår. Skal vi nå målene om flere leveår med god helse og reduserte helseforskjeller, må fokuset rettes mot alle samfunnssektorer som har eierskap til faktorer som påvirker folkehelsen. Folkehelsearbeid handler ikke minst om å utvikle gode og inkluderende lokalsamfunn, om å tilrettelegge for et sosialt og aktivt hverdagsliv for alle grupper i befolkningen, om hvordan kultur og helse henger sammen, om utdanning og skolen som oppvekst- og læringsarena, og om hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende. Fra et folkehelseståsted må vi som politikere, planleggere og fagfolk bry oss om hvordan samfunnet planlegges og tilrettelegges på en måte som gir muligheter for et godt liv.

Kommuner og fylker som har kommet langt i å få til et sektorovergripende folkehelsearbeid er kjennetegnet ved at arbeidet har forankring i politisk og administrativ ledelse og i de overordnede plansystemene. Det er nok å vise til eksempler fra dette fylket.

Regjeringen ønsker å sikre at folkehelsearbeidet framover får en sterkere forankring i de ordinære politiske og administrative prosessene. Vi vil derfor stimulere til en nasjonal offentlig folkehelsekjede med partnerskap mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Det lokale leddet vil være det viktigste i kjeden. Gjennom sin funksjon som regional samfunnsutvikler og med ansvar for regional planlegging har regjeringen utfordret fylkeskommunen som koordinator og pådriver for regionalt og lokalt folkehelsearbeid. Fylkesplanen er et viktig verktøy også i folkehelsearbeidet, for det første fordi den skal være samordnende og utformes på en arena der kommuner, fylkeskommuner og staten møtes, og for det andre fordi den er et naturlig utgangspunkt for å opprette forpliktende samarbeidsavtaler – eller partnerskap – på tvers av nivåer og sektorer, både i planprosessen og i gjennomføringen av handlingsprogram.

Her snakker jeg om en arbeidsform som fylkeskommunen i rollen som regional utviklingsaktør er godt kjent med – og der det handler om å få til forpliktende samarbeid og spleiselag mellom ulike aktører som arbeider mot samme mål. Det nye er at denne arbeidsformen også tas i bruk for å få til et sektorovergripende folkehelsearbeid – forankret i folkevalgte organer med nærhet til befolkningen.

Om føringene fra statens side siterer jeg fra Folkehelsemeldingen – ”Der regioner ønsker å satse forpliktende, systematisk og langsiktig som folkehelsepartner, ønsker regjeringen på sin side å tre støttende til. Der de lokale politiske nivåene er villige til å satse, vil staten også stille opp”.

Forpliktelser for staten i partnerskap med regionale nettverk vil bl.a. være å stille til rådighet stimuleringsmidler til koordinatorfunksjoner regionalt og lokalt som et motsvar til regional og lokal ressursinnsats.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2004 fulgt dette opp med 10 mill kroner til en tilskuddsordning rettet mot fylkeskommuner og kommuner til utvikling av regionale og lokale partnerskap for folkehelse. Dette er starten på en langsiktig strategi. Allerede fra 2005 vil det være aktuelt å kanalisere midler fra nasjonale satsinger til forebyggende tiltak gjennom partnerskapsfylkene.

I første omgang har vi lagt opp til en satsing på noen fyrtårnfylker som også kan vise vei for andre. Dette betyr en satsing på de fylkene som har kommet lengst og som viser vilje og evne til å satse på folkehelse som regionalpolitisk tema. Samtidig vil vi også sørge for å stimulere til ekstra innsats i fylker som ikke har kommet så langt i sitt arbeid ennå.

Partnerskapsmodellen for folkehelse er fortsatt under utvikling og det vil være flere løsningsmodeller. Vi er åpne for lokale variasjoner i måten å organisere folkehelsearbeidet på. Og vi ser at arbeidet med videreutviklingen må involvere de det gjelder og som er berørt.

Tilskuddsordningen ble kunngjort i januar i år – og som kjent er administreringen av ordningen delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Søknadsfristen er satt til 15. mai for å sikre tilstrekkelig tid til å gjennomføre prosesser overfor kommunene og for å sikre politisk behandling i fylket.

I behandlingen av søknadene vil det bli lagt særlig vekt på om fylkeskommunens engasjement i folkehelsearbeidet er behandlet i fylkestinget, om folkehelse er forankret i fylkesplanen eller det er en målsetting om slik forankring, om det er forpliktelser med hensyn til ressurser, og om det er inngått allianser med frivillige organisasjoner, regional stat, regionale helseforetak og andre relevante aktører som for eksempel høgskoler eller andre fagmiljøer.

Det vil videre bli lagt stor vekt på at flere kommuner er involvert i et gjensidig forpliktende samarbeid. Midlene fra tilskuddsordningen skal i størst mulig grad kanaliseres videre til kommunene som på samme måte som fylkeskommunene, må forplikte seg i forhold til organisering, forankring i planverk og når det gjelder ressurser.

En tredje strategi er at helsetjenesten skal legge større vekt på forebygging. Vi må forebygge mer, slik at vi kan reparere mindre.

Jeg er opptatt av at leger og andre som jobber i helsesektoren skal bruke sin kunnskap og kompetanse for å påvirke helseatferd og levevaner – både i egen virksomhet og i samspill med andre myndigheter. Mer veiledning og bedre oppfølging i helsetjenesten – herunder også i helsestasjons- og skolehelsetjenesten – er viktig for å nå fram til risikogrupper og grupper med spesielle behov for tilrettelegging og som ikke fanges opp gjennom befolkningsrettede tiltak. Helseforetakene må også fokusere sterkere på sin rolle i det forebyggende arbeidet.

I dette arbeidet står ordningen med grønn resept sentralt. Resepten er et individuelt tilpasset opplegg for kostholdsveiledning og/eller tilpasset fysisk aktivitet relatert til diagnose som forplikter både pasienten og legen. Tanken er at man i større grad skal bruke livsstilstiltak som et alternativ eller supplement til medikamentell behandling. Fokus skal dreies fra piller til livsstilstiltak og egeninnsats.

Taksten skal kun utløses når grønn resept forskrives som alternativ til medisiner.

I første omgang inngår diagnosene høyt blodtrykk og diabetes type 2. Så vil evalueringen og erfaringene som høstes bidra til å videreutvikle konseptet til best mulig hjelp for pasientene – og vise om det er aktuelt å utvide ordningen til også å omfatte flere diagnoser. Slik det er varslet i Folkehelsemeldingen, skal det også i løpet av dette året gjennomføres utprøving av oppfølgingsopplegg der helsetjenesten samarbeider med frivillige organisasjoner og private aktører om et ”apparat” å henvise pasienter på grønn resept til.

Den fjerde strategien innebærer at folkehelsearbeidet i større grad skal være kunnskapsbasert.

Det er behov for en mer systematisk oppbygging av kunnskap og kompetanse for at vi skal gjøre de riktige tingene på rett måte. Men noe spissformulert vil jeg likevel hevde at vi på noen områder har overskudd på kunnskap og underskudd på handling. Det er en utfordring i å ta i bruk den kunnskapen vi allerede har i praktisk arbeid.

Samtidig ser vi behov for å styrke helseovervåkingen og årsaksforskningen bl.a. gjennom å styrke Nasjonalt folkehelseinstitutt som nasjonalt helseovervåkingsmiljø og ved å utnytte nasjonale helseregistre og regionale befolkningsundersøkelser bedre. Vi må styrke forskningen om effekten av tiltak gjennom å kanalisere midler til denne typen forskning.

Kunnskapsstøtte fra statlige myndigheter

Statens rolle i ”det nye folkehelsearbeidet” vil i større grad måtte ha preg av å legge til rette og å støtte opp med relevant kunnskap og kompetanse. Jeg kan forsikre om at jeg i tiden framover vil sørge for nødvendige signaler om våre forventninger i styringsdokumentene til våre etater og faginstitusjoner.

Sosial- og helsedirektoratet og fylkesmannsembetet må videreutvikle sin rolle som kompetanseorgan overfor kommuner og fylkeskommuner i folkehelsearbeidet, samtidig som disse etatene også skal ivareta formidling av statlig politikk og nasjonale prioriteringer. Det nye fylkesmannsembetet gir bedre muligheter for å samordne statlig politikk overfor kommunene og fylkeskommunene. I dette ligger også muligheter for en effektiv samordning og samhandling om statlige virkemidler på fylkesnivå.

Viktige oppgaver for statlig myndigheter – både sentralt og regionalt – vil blant annet være å legge bedre til rette for et mer kunnskapsbasert folkehelsearbeid, ha oversikt over helseforhold og helseutfordringer, bidra med kunnskap og kompetanse i samspill med andre myndigheter, og i den forbindelse støtte opp med verktøy og metoder. I folkehelsemeldingen varsles en rekke tiltak, og regjeringen legger særlig vekt på

• at helsekonsekvensutredninger utvikles som verktøy i planlegging for å sikre at helsehensyn blir lagt på vektskålen når flere hensyn skal balanseres,
• at helseprofiler videreutvikles som verktøy i samfunnsplanleggingen, og hvordan denne kunnskapen kan formidles og brukes regionalt og lokalt,
• betydningen av et velfungerende miljørettet helsevern, og hvor det også åpnes for å delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale enheter.

Jeg er som helseminister opptatt av at helsesektoren skal være en kvalifisert samarbeidspartner i et sektorovergripende folkehelsearbeid, og jeg legger derfor vekt på at vi må bygge opp nødvendig plan- og prosesskompetanse også i vår egen sektor.

Avslutning

Jeg vil avslutte med igjen å takke for at jeg fikk komme hit – og jeg vil ønske lykke til både med konferansen og med dette viktige arbeidet framover.

Gjennom vedtaket i Fylkestinget i slutten av mars og gjennom det arbeidet som pågår, er det ingen tvil om at det er lagt et solid grunnlag for at Sogn og Fjordane kan holde stand som et foregangsfylke på folkehelsefeltet.

Når det gjelder Trivselshagen ser jeg på dette som et interessant og spennende initiativ med mye potensial i seg – også når det gjelder folkehelsearbeid. Dette ga jeg også uttrykk for overfor ordfører Anders Ryssdal i et møte for nokså nøyaktig ett år siden. Jeg er kjent med at det etter den tid er etablert kontakt med Sosial- og helsedirektoratet, og jeg kan forsikre om at en søknad om økonomisk støtte til forebyggende tiltak vil få en positiv behandling.

Takk for oppmerksomheten!