ALDRING OG HELSE, Den første norske kongressen i geriatri

Åpningstale v/statssekretær Jan Otto Risebrobakken, Oslo 25. april 2005

1. Innledning

Kjære kongressdeltakere!

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit for å åpne den første norske kongressen i geriatri!

De eldre er og blir helsetjenestens viktigste brukergruppe. Og som dere vet står vi overfor en eldrebølge som vil stille helt andre krav til oss i helsetjenesten enn hva situasjonen er i dag. Den kunnskapen som finnes innenfor deres fagområde, geriatri – og vår felles evne til å kommunisere denne til øvrige tjenesteytere – vil være sentralt for å gi pasientene i denne gruppen gode tjenester. Det er dessverre altfor få av dere geriatere – det er vi smertelig klar over – og vi vil sette høyt på agendaen å gjøre noe med det. Det er derfor svært positivt at dere satser på fagutvikling, og på å binde de nasjonale miljøene sammen, slik dere gjør gjennom denne fagkonferansen. For én viktig måte å skape interesse for et fag er bl.a. å utvikle en høy faglig kvalitet og et godt fellesskap.

2. Tendenser i utviklingstrekk

I 2001 var omtrent 13 prosent av den norske befolkning eldre enn 66 år (knapt 600 000 mennesker). Denne gruppe pasienter hadde 47 prosent av liggedøgnene i norske sykehus dette året. I perioden fram til 2030 er antall eldre over 67 år forventet å øke fra 600 000 til 1 million.

Det blir flere eldre og flere av de eldste eldre. Gruppen over 80 år forventes tallmessig å øke mest i de kommende årene. Sykeligheten i denne gruppen eldre varierer imidlertid sterkt. Data viser at hele 64 prosent av menn over 80 år rapporterer selv at de har meget god eller god helse, og det samme gjør ca. halvparten av kvinnene i denne aldersgruppen (Folkehelseinstituttet). Samtidig vet vi at behovet for sykehustjenester og pleietjenester øker naturlig med alderen – og jo eldre man er, jo større er også sjansen for at en pasient feiler flere ting. Prognoser viser at dersom man tar en direkte framskriving fra dagens bruk av senger på sykehus, vil sengebehovet i 2020 øke med omtrent 20 prosent fra dagen tilbud. Dette tilsier at det blir en betydelig utfordring å omstille sykehusene for å innrette tjenestetilbudet mot syke eldre. Men heldigvis – jo eldre man blir, jo lenger lever man frisk – uten å trenge helsetjenester. Også det må vi klare å fange opp i vår planlegging.

3. Utfordringer

”Vi håper å bli gamle, men vi frykter alderdommen.” (Jean de La Bruyére, fransk forfatter på 1600-tallet)

Hvordan kan helsetjenesten bidra til at vi kan gå alderdommen lyst i møte?

Lokalsykehus

Vi vil få store utfordringer framover når det gjelder tilbudet for syke eldre. Vi tar tak i mange av utfordringene nå – og vi må alle være innstilte på at det skjer som en langsiktig jobbing framover. For det første arbeider vi for at lokalsykehusene skal rette sitt tilbud mer mot de pasientene som har behov for nært tilgjengelige tjenester og helhetlige tilbud. Dette gjelder

f. eks. syke eldre, pasienter med kroniske tilstander, rehabiliteringstrengende pasienter. Dette er pasienter som trenger desentraliserte og lett tilgjengelige tjenester, nær der de bor – og ikke de pasientene som en sjelden gang er syk, og der det å reise et stykke ikke er særlig problematisk. For å møte utfordringene fra eldrebølgen trenger vi en omstilling i sykehusene og en oppskalering av de tjenestene som er rettet inn på syke eldre. Regjeringen ga i Statsbudsjettet for i år signaler om en ny strategi for lokalsykehusene – som Stortinget applauderte. I bestillerdokumentet til de regionale helseforetakene påla vi foretakene å lage helhetlige strategier for å utvikle lokalsykehusene. Disse skal være rettet inn mot behovene i de store sykdomsgruppene, som f. eks. syke eldre, og skal være baserte på lokalsykehusene nærhet til pasientene og til primærhelsetjenesten.

Samhandling

Like viktig som et nært tilgjengelig tilbud til sykehus, er at vi får til gode samhandlingsmønster mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Ingenting er mer frustrerende for en syk og sliten person som trenger hjelp fra mange – og som så opplever selv å måtte koordinere de mange hjelperne; de får ikke samarbeidet til selv. Her har vi fortsatt store forbedringspotensialer, når vi f. eks. ser på lave tall på kvalitetsindikatorene for epikrisetid og individuell plan – funn som også understøttes av mange hundre brev til helseministeren, og dessverre også flere tragiske hendelser. Det er desto mer gledelig at vi nå ser at det skjer mye positivt flere steder i landet, f. eks. i Nord-Norge der man lenge har utviklet samhandlingstiltak, ved St Olavs Hospital, og i Sykehuset Asker og Bærum, bare for å nevne noen – som alle baserer samarbeidet på likeverd mellom sykehus og kommuner. Jeg må også få framheve Ullevål universitetssykehus som for to uker siden fikk Det nytter-prisen på grunn av vellykkede tiltak sammen med Oslo kommune for syke eldre. Det tas tak i behandlingskjedene for syke eldre, det bygges spesielle enheter i grenseflaten mellom sykehus og primærhelsetjenesten, det opprettes mobile team som reiser ut og samhandler med primærhelsetjenesten om pasientene.

Men samtidig vet vi atstadig flere pasienter vil ha behov for samordnede behandlingstilbud – ikke minst de geriatriske pasientene – som står i fokus her i dag.

• Forskning

Vi vet at vi har betydelige kunnskapsmangler når det gjelder helsetjenester for syke gamle. Det er derfor et stort behov for å øke innsatsen innenfor forskning rettet mot eldres sykdommer og helsetilstand, hvordan samfunnet kan innrettes for å legge til rette for en aktiv alderdom, og hva som vil være gode tjenester for denne gruppen. Videre er det behov for mer forskning omkring aldring – og hvilke konsekvenser dette får også for behandlingstiltak.

• Utdanning

Det geriatriske tilbudet varierer sterkt i hele landet. En rekke mindre sykehus har satset på geriatri, men miljøene er til dels små og sårbare. Etter hvert vil stadig flere sykehustjenester bli utført poliklinisk. Men de syke eldre – som trenger ”tid for å vokse seg friske”, for å låne et uttrykk fra pediatrien – vil oppta en stadig større andel av sykehussengene. For å ivareta deres behov trengs det et større tilfang av geriatere. Det er en stor utfordring framover hvordan en skal styrke rekrutteringen. Det er bred enighet om at helsetjenester til eldre bør styrkes, men det er ulike meninger om hvordan dette bør gjøres.

Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling tilrår at geriatri fortsatt bør forankres i indremedisin, altså som en grenspesialitet, som i dag. Imidlertid er meningene om dette delte – jeg vet at også mange mener geriatri bør bli til en egen hovedspesialitet. Uansett hvordan denne diskusjonen konkluderes, vil vi gi geriatri en mer tydelig plass i helsetjenesten. Det er behov for flere geriatere og dermed for å øke antall utdanningsstillinger.

• Legemidler

Jo eldre man blir, jo større blir normalt behovene for medisinsk behandling. Dette gir seg blant annet utslag i bruk av stadig flere legemidler. Det er ikke sjelden at eldre mennesker bruker mer enn 10 legemidler samtidig. En slik legemiddelbruk stiller store krav til både legen og pasienten. Legen må nøye avveie fordeler og bivirkninger med det enkelte legemiddel, men også hvordan de ulike legemidlene virker sammen. Legemidler er nyttige verktøy, men de kan også gjøre vondt verre – særlig dom de brukes uriktig. Pasientene må sørge for å ta legemidlene i riktig dose og til riktig tid - det er ikke alltid like enkelt, men det er ofte helt avgjørende for at effekten skal være optimal. Legemiddelområdet er ett av de mest utfordrende i forhold til eldre pasienter – fordi effekten, virkeområde, bivirkninger, og ikke minst farmakokinetikk – hvordan legemidler omsettes, virker, brytes ned og skilles ut av kroppen – endres med alder. Og effekten av polyfarmasi – kombinasjonen av mange legemidler tatt samtidig – kompliserer dette bildet ytterligere.

I en studie foretatt ved 23 sykehjem i Bergen i 2003, viste det seg at 3 av 4 sykehjemsbeboere kunne hatt en bedre sammensetning og dosering av legemidler. Flere av legemidlene kunne også fjernes helt. Dette gir perspektiver på de utfordringene som helsepersonell står ovenfor i dag. Jeg er blitt fortalt at geriatere har sagt at deres viktigste jobb er å seponere (avslutte legemiddelbruk) unødvendige legemidler og legemidler brukt på feil indikasjon.

Det pågår et kontinuerlig kvalitetsarbeid rundt omkring i helsevesenet.

Helse- og omsorgsdepartementet la 11. mars i år frem en stortingsmelding ved navn "Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk". Her gir vi en rekke eksempler på hvordan myndighetene kan bidra til å få til en bedre bruk av legemidlene hos den enkelte pasient. Ved siden av bedre informasjon til pasienter og helsepersonell, er ett av de viktigste tiltakene forsøk hvor kompetent helsepersonell setter seg ned sammen med pasienten, for å gjennomgå den samlede bruken av legemidler. I svenske sykehjem resulterte dette i at 17 prosent av legemidlene ble fjernet fordi de var overflødige, og – ikke overraskende – opplever mange pasienter bedring som følge av endret legemiddelbruk. Departementet vil gjennomføre prosjekter for slike gjennomganger i sykehus, sykehjem, hjemmesykepleien og apotek. Denne meldingen er nå til behandling i Stortinget, og skal behandles før sommeren.

• Grenseflaten mellom behandling og omsorg

Trolig ønsker de fleste av oss en verdig og fredfylt avslutning av livet. Dette kan stå i motstrid til legeetikkens norm å redde liv og yte behandling av høy kvalitet, når eldre menneskers organer svikter. Mange eldre pasienter vil derfor kunne oppleve livets avslutning innfor rammene av avansert medisinsk teknologi og handlingslogikk – det terapeutiske imperativ. Dette er ikke nødvendigvis i samsvar med pasientenes ønske. Denne situasjonen er utfordrende for personalet i sykehus, som må informere pasienter og pårørende om hvilke prognoser og valg som foreligger. Tjenesten må legge til rette for gode alternativer til en fullskala medisinsk behandling – og ta konsekvensen av den reelle situasjonen og prognosen fremover, og ikke minst pasientens egne ønsker.

Det er satt fokus på medisinsk etikk, og det er opprettet kliniske etikkomiteer i alle våre helseforetak. Disse etikkomiteene arbeider med viktige etiske problemstillinger knyttet til den medisinske behandlingen, og de gir råd til personell i vanskelige valgsituasjoner. Interessen for og bruken av de kliniske etikkomiteene vil bli videreutviklet, og komiteene vil få en stadig viktigere plass i helsetjenesten.

4. Avslutning

Dere jobber i en ”vekstnæring”, med et område som står overfor et spekter av ulike utfordringer framover, og hvor vi vet at behovet øker, og øker kraftig. Dette er spennende og utfordrende, og det krever et målrettet fokus på alle nivåer. Dette er et arbeid vil ha betydning for oss alle, delvis som pårørende, dels for oss selv direkte, om vi er heldige og lever lenge nok!

Programmet for disse to dagene gir løfter om mange nyttige innspill både faglig og sosialt, og jeg ønsker dere lykke til med konferansen!