Debattinnlegg i Dagsavisen 21. juni 2002

Om straff, verdier og kriminalpolitikk

Av justisminister Odd Einar Dørum (V)

Justisdepartmentet har sendt ut et høringsforslag om å utvide maksimalstraffen fra 21 til 30 år. Hilde Haugsgjerd skriver i Dagsavisen at forslaget er lite rasjonelt begrunnet og at jeg er blitt en lov og orden-politiker. Jeg vil gjerne forklare forslaget, som er fremmet i forbindelse med høringen om Straffelovskommisjonens innstilling.

For det første mener jeg at strafferammene må forholde seg til kriminalitetsbildet. Forslaget om en strafferamme på 30 år er forbeholdt de mest groteske handlinger som massedrap. Når vi de siste årene har sett at domstolene for enkeltdrap har ilagt lovens maksimalstraff på 21 år, er det ikke noe rom igjen for de mest omfattende drapshandlinger og forbrytelser mot menneskeheten. Jeg innrømmer gjerne at straffens lengde nok er et beskjedent virkemiddel stilt overfor massedrap og terror. Straffens lengde gjør nok spesielt lite inntrykk på de mer ideologiske inspirerte drapsmenn. Men jeg stiller likevel spørsmålet om Norge skal fremstå som det landet som har lavest strafferamme i slike saker. Jeg vil gjerne få understreke at min tanke med å reise denne debatten er ikke motivert i et generelt ønske om å øke straffenivået. Men med forankring i den humanistiske rettstenkning stiller jeg altså spørsmål ved om bestialske massedrap skal møtes med samme reaksjon som enkeltdrap.

Straffens funksjon er også å ivareta et minimum av rettferdighetsfølelse. Haugsgjerd var selv inne på dette i en kommentarartikkel etter herredsrettens dom i Baneheia-saken . Hun konstaterte da at straffen hadde en viktig mentalhygiensk funksjon, en terapi for omgivelsene. Det er noe pussig at Haugsgjerd glemmer dette i denne sammenheng.

Haugsgjerd ser ut til å mene at den nye forvaringsordningen overflødiggjør en eventuell økning av strafferammen til 30 år. Forvaringsordningen er forbeholdt personer som har begått alvorlige forbrytelser hvor det er fare for gjentakelse. Det er imidlertid fullt mulig å begå groteske handlinger uten å representere noen fare for gjentakelse. Personer som begår eksempelvis alvorlige terrorhandlinger ut i fra politisk eller religiøs motivasjon vil ikke uten videre kunne dømmes til forvaring. Derav reiser jeg nå debatten om 30 års strafferamme for ekstreme voldsforbrytelser.

Haugsgjerd synes å anta at jeg mener at pårørende skal ha en uttalt og markert plass i straffesaker. Denne påstad er også basert på et høringsbrev. Jeg har ikke gått inn for at straffesaker skal være pårørendes oppgjør med tiltalte, slik Haugsgjerd synes å tro. Jeg har derimot invitert til en debatt omkring forhold som går på om pårørende skal tilkjennes noen rettigheter som signaliserer at de er mer enn kun ordinære tilhørere i en straffesak. Eksempelvis reiser jeg spørsmålet om pårørende skal kunne ha rett på reisekompensasjon og bistandsadvokat.

Haugsgjerd forsøker videre å latterliggjøre at jeg i min første periode som justisminister avla FBI et besøk. Jeg kan betro Dagsavisens redaktør og lesere at hovedhensikten med det besøket, og liknende besøk hos Interpol, Europol og de russiske grensestyrker har vært å finne måter på å i fellesskap beskjempe internasjonal organisert kriminalitet. Om Haugsgjerd synes det er et latterlig ærend så får hun selv stå for det.