Den nye Finnmarksloven gir noe til alle finnmarkinger som de ikke har i dag – og de folkerettslige forpliktelsene er ivaretatt.

Regjeringen har fremmet forslag til ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Ledende samepolitikere og enkelte fra kyst-Finnmark har på ulikt grunnlag vært raskt ute med kritikk. Andre, som Finnmarks fylkesordfører og Dagbladet på lederplass, har kommentert lovforslaget ut fra den forutsetning at hensikten er å skape trygge rammer, både for fylkets innbyggere og for samisk kultur. Samerettsutviklingen begynte for alvor i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. I 1997 kom Samerettsutvalget kom med en utredning om retten til land og vann i Finnmark og om vern av naturgrunnlaget for samisk kultur. Mottakelsen viste sterk uenighet om hva som bør skje med forvaltningen av statens grunn, dvs 95% av Finnmarks totale areal. Det var bred enighet blant finnmarkingene om at staten bør trekke seg ut som eier, men for øvrig var det sterk uenighet om Sametingets innflytelse i eierorganet og fremtidige arealdisponering. Lovforslaget som regjeringen nå har lagt fram, bygger på de samme grunnprinsippene som Samerettsutvalget tok utgangspunkt i : naturgrunnlaget for samisk kultur må vernes, grunnforvaltningen må skje ved likebehandling av alle som bor i samme område, og den må skje med sikte på en økologisk bærekraftig bruk. Det har dessuten vært avgjørende å finne en balansert løsning i skjæringspunktet mellom de folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk og hensynet til alle fylkets innbyggere og allmennheten. Det følger av folkeretten at samenes rett til tradisjonelle områder skal anerkjennes, og at naturgrunnlaget for samisk kultur skal gis et vern, men folkerettsreglene gir ikke noen presis anvisning på hvordan dette best kan gjøres. Dette er det opp til norske myndigheter å ta ansvaret for, og det har regjeringen gjort.

Selskapet Finnmarkseiendommen blir foreslått som et selvstendig rettssubjekt der finnmarkingene får eierrådigheten over det som i dag er statens grunn. Sametinget får operative virkemidler for vern av naturgrunnlaget for samisk kultur, ikke ved en nektingsrett i enkeltsaker, slik Samerettsutvalget foreslo, men ved retningslinjer for vurderingen av virkningen for samisk kultur ved endret bruk av utmark. Sametinget får en konstruktiv rolle, og ikke en utelukkende ”nei/ja” rolle. Reglene for behandlingen i Finnmarkseiendommen sikrer at retningslinjene blir tatt hensyn til, og at et mindretall i styret kan få overprøvd uenighet i enkeltsaker.

Samiske rettigheter er tatt hensyn til bl.a. ved at Sametinget oppnevner halvparten av styremedlemmene. Loven gir også en avklaring når det gjelder grunnlaget for opparbeidelse av selvstendige rettigheter i Finnmark og reindriften er gjennomgående tatt hensyn til og de fornybare ressursene bør fordeles mellom fylkets befolkning og allmennheten for øvrig stort sett som i dag. Finnmarksloven er viktig fordi den sikrer tradisjonell bruk for samer og andre og gir Sametinget virkemidler som tinget ikke har i dag, til å verne naturgrunnlaget for samisk kultur. Ikke minst legger den grunnlag for en mer aktiv og forsvarlig næringsutvikling. Alle får noe, men ingen får alt – og staten skal ikke lenger være grunneier i Finnmark.