VGs Hanne Skartveit har mandag 3. mars en kommentar som påkaller noen presiseringer fra min side.

Den dogmatiske troen på det narkotikafrie samfunn og politikere som ikke evner å endre sin politikk er ifølge Skartveit selve problemet i norsk narkopolitikk. Men nå er det ikke tilfelle at norsk narkotikapolitikk ikke har endret seg. Regjeringens rusplan ble lagt fram sist høst, og den representerer faktisk et endret fokus i norsk narkotikapolitikk.

I planen vektlegges det at vi må ha ulike strategier i arbeidet mot narkotika. I forhold til unge må vi ha en offensiv forebyggende strategi. Ovenfor de tunge misbrukerne må vi jobbe for størst mulig skadereduksjon og støtte dem i deres kamp for en verdig tilværelse. Nettopp derfor styrkes nå bl.a. den legemiddelassisterte behandlingen som Skartveit etterlyser.

Skartveit skriver at Norge har en ekstremt streng narkotikalovgivning. Det er riktig at Norge har et høyt straffenivå. Samtidig skal vi huske på at vi har en forholdsvis liberal straffeforfølgning av brukere. I forbindelse med Oslo kommunes tiltaksplan mot rusmisbruk ble det også slått fast at politiet ikke skal løpe etter slitne narkomane for å straffe dem for deres misbruk. Politiet skal gå etter dem som importerer og selger. Ungdom derimot, vil nok kunne oppleve å bli bøtelagt for sitt eventuelle misbruk. Det har en helt målbevisst hensikt: å markere ovenfor ungdom at de eksperimenterer med stoffer som er forbudt, og som har et betydelig potensielt skadeomfang for den enkelte misbruker.

For ordens skyld vil jeg også presisere at jeg ikke har avfeid en debatt om straffeutmålingen av narkotikaforbrytelser. Den debatten hilser jeg velkommen. Derimot har jeg sagt at det er uaktuell politikk for denne regjeringen å avkriminalisere narkotika. Jeg ser på en fortsatt kriminalisering som et viktig signal om at samfunnet fastsetter en grense. For enkelte er samfunnets grensepost den eneste grense de opplever.