For de av oss som har en sterk tro på internasjonale rettsinstitusjoner er etableringen av denne domstolen en milepæl og en inspirasjon. Selv besøkte jeg for få uker siden domstolen - som første statsråd. Besøket ga forsterket tro på betydningen av internasjonale normer – på tvers av statsdannelser, religioner eller etiske overbevisninger.

ICC er en permanent internasjonal domstol som skal straffeforfølge enkeltindivider for alvorlige internasjonale forbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Forutsetningen er at den aktuelle staten ikke selv er i stand til eller ønsker å gjennomføre en slik staffeforfølgning. Det betyr at det såkalte subsidaritetsprinsippet fortsatt ligger til grunn – altså at den enkelte stat fortsatt har et primæransvar for domstolsbehandling. Hovedårsaken for manglende domstolsbehandling vil for mange land være mangelen på et fungerende rettsvesen.

Veien fram

Den 17. desember 1996 vedtok FNs Generalforsamling at det skulle startes forhandlinger om etableringen av en internasjonal straffedomstol. Vedtakelsen av Roma-statuttene for Den internasjonale straffedomstol skjedde sommeren 2000. Veien fram mot vedtaket starter med det første konkrete forslaget om en permanent internasjonal straffedomstol i 1872 av Gustave Moynier, en av Den Internasjonale Røde Kors Komiteens grunnleggere. Med den første verdenskrig ble spørsmålet om internasjonalt ansvar for enkeltindivider satt på dagsorden. Dette var spørsmål Folkeforbundet tok fatt i.

Med Den annen verdenskrig fikk vi for første gang internasjonale straffedomstoler for å stille individer for retten for brudd på folkeretten. Domstolene i Nürnberg og Tokyo straffeforfulgte sentrale tyske og japanske krigsforbrytere. Erfaringene fra oppgjøret etter den annen verdenskrig førte til at spørsmålet om en permanent internasjonal straffedomstol formelt ble satt på FNs dagsorden. Allerede 21. november 1947 ba FNs generalforsamling om en utredning av mulighetene for å etablere en permanent domstol, under henvisning til rettsprinsippene fra Nürnberg. Året etter ble FNs verdenserklæring om menneskerettighetene og FNs folkemordkonvensjon vedtatt. I 1949 fulgte de fire Genève-konvensjonene om krigens folkerett som innebar en nyorientering i retning av straffeansvar for individer.

Den kalde krigen og internasjonale motsetningsforhold bidro imidlertid til at spørsmålet om en internasjonal straffedomstol ble lagt på is i etterkrigstiden. Den kalde krigens slutt, samt hendelsene i det tidligere Jugoslavia og Rwanda med påfølgende tribunaler, gjorde igjen spørsmålet aktuelt. Og i 1996 kom altså vedtaket om å starte forhandlinger om en slik straffedomstol. I 2002 hadde de nødvendige 60 statene ratifisert avtalen, og arbeidet med å bygge opp og forme domstolen og dens mandat er nå i gang. I dag har 139 land signert avtalen – og 89 land har ratifisert den.

Mandatet – og framtidens domstoler

I mandatet til ICC ligger det at domstolen skal kunne etterforske og straffeforfølge mistenkte for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. I tillegg kan forbrytelser mot freden (aggresjon) bli innlemmet i domstolens jurisdiksjon. Domstolen vil ikke kunne ha tilbakevirkende kraft. Noe av årsaken til det finnes i kritikken mot domstolene i Nürnberg og Tokyo: begge ble kritisert for å representere seierherrenes justis og for å være domstoler etablert på seiersmaktenes premisser. Mens ICCs mandat må kunne sies å være relativt begrenset, som følge av hvilke forbrytelser Domstolen skal dekke, kan effektene like fullt være mangfoldige.

ICC representerer en nyvinning med sin blotte eksistens. Som justisminister finner jeg at Domstolen representerer en mulighet til å tenke nytt, også innenfor internasjonal kriminalitetsbekjempelse. Den viser at det er mulig å etablere internasjonale strafferettslige institusjoner som det vil finnes en viss konsensus om. Det er min visjon at arbeidet med å etablere slike internasjonale institusjoner ikke skal stanse ved ICC. For framtiden kan vi tenke oss muligheten av internasjonale rettsinstitusjoner som også kan straffeforfølge mistenkte for eksempelvis korrupsjon, hvitvasking, ulovlig kartellvirksomhet og annen type organisert kriminalitet. Den organiserte kriminaliteten opererer på et internasjonalt nivå. Nasjonalstaten og den enkelte stats rettssystem står altfor ofte maktesløse i kampen mot disse kreftene. Et internasjonalt nivå med mandat til å straffeforfølge mistenkte for organisert kriminell virksomhet ville kunne gi et helt nytt verktøy i kampen mot eksempelvis menneskehandel, narkotika- og illegal våpenhandel og organhandel. Det er store penger involvert i denne handelsvirksomheten, og i en globalisert verden med nedbygging av grenser og ulik fordeling vil slik virksomhet ikke opphøre av seg selv. Vi trenger derfor slagkraftige verktøy, av ulik art, for å bekjempe slik virksomhet.

Vi må dessverre erkjenne at nasjonale rettssystem har store utfordringer med å nedkjempe den organiserte kriminaliteten alene. I en globalisert verden vil instanser som ICC kunne representere framtidens kriminalitetsbekjempelse. Til det beste for det globale fellesskapet!