Regjeringen la 2. juli fram forslag om en alminnelig del i en ny straffelov (vilkårene for å kunne straffe og regler om hvor mye og hva slags straff som kan ilegges). Loven møter utfordringene i dagens kriminalitetsbilde, og skal avløse straffeloven fra 1902.

Regjeringens forslag hviler på to hovedmål. Det skal sørge for at straffelovgivningen gir den enkelte og samfunnet effektiv beskyttelse, særlig mot dem som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Samtidig videreføres hovedlinjen om en human og fleksibel strafforfølgning og straffgjennomføring. Denne dualismen preger lovforslaget jeg har lagt fram. Det skal reageres strengt mot grove angrep på livet, den seksuelle integritet og rettsstaten og mot gjentatt og organisert kriminalitet. For øvrig varsles det om en tilbakeholden bruk av straff, særlig for mindre alvorlige forgåelser som i stedet kan møtes med andre reaksjoner. Antallet minstestraffer, dvs. regler som binder domstolene slik at de ikke kan gå under en bestemt lengde på fengselsstraffen, blir kraftig redusert (fra 39 til 6) og målrettes mot viktige verdier (livet, den seksuelle integritet og rettsvesenet). En ny minstestraff retter seg mot alvorlige angrep mot rettsvesenets aktører som politifolk, dommere, advokater og vitner.

Straff skal bare brukes mot handlinger som volder skade eller fare for skade. At en handling blir mislikt av store deler av befolkningen, er ikke god nok grunn til å bruke straff. I tillegg bør det være et vilkår for å bruke straff at fordelene ved kriminalisering er større enn ulempene. Det finnes flere eksempler på at straff kan lede til at den uønskede aktiviteten ikke opphører, men i stedet går under jorden og blir enda vanskeligere å bekjempe. Dette er en av årsakene til at jeg ikke ønsker å forby fremmedfiendtlige organisasjoner.

For grove lovbrudd ønsker regjeringen å beholde lengstestraffen på 21 år. Som et alternativ til å heve rammen for slike lovbrudd, vil Regjeringen i proposisjonen om straffelovens spesielle del foreslå en ordning hvor straff av fengsel i 21 år skal sones fullt ut, og der prøveløslatelse bare kan skje etter rettslig prøving og beslutning.

Regjeringen går inn for 30 års straff for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det er to grunner til dette. For det første er disse lovbruddene ekstra straffverdige fordi de angriper selve grunnlaget for et sivilisert og humant samfunn. For det andre hører slike forbrytelser under den internasjonale straffedomstolen som Norge har vært en aktiv pådriver for å få til. Dersom slike forbrytelser ikke skulle kunne straffes så strengt i Norge, og en slik sak kom opp her, er det en fare for at det norske rettsystemet ville blitt ansett som utilstrekkelig, slik at den internasjonale straffedomstolen måtte overtatt strafforfølgningen og begjære lovbryteren utlevert. Et slikt resultat ville vært lite heldig, fordi den enkelte stat har et primæransvar for selv å forfølge slike handlinger. Forslaget om 30 års straff for slike forbrytelser fikk da også bred støtte under høringen.

Det har vært hevdet at innføringen av fengselsstraff inntil 30 år for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten vil lede til et høyere straffenivå for samtlige forbrytelser. En slik antakelse er grunnløs etter min mening. Maksimumsstraffen på 30 år knytter seg til helt spesielle og gruoppvekkende forbrytelser som sjelden vil bli behandlet for norske domstoler. De skiller seg så sterkt fra andre forbrytelser at det er liten grunn til å tro at en ekstra høy strafferamme her vil påvirke det alminnelige straffnivået.

Terroraksjonen i Madrid viste hvor gruoppvekkende terrorhandlinger kan være. Slike alvorlige terrorhandlinger har i resultat klare likhetstrekk med de forbrytelser som hører under den internasjonale straffedomstolen. Regjeringen holder det derfor åpent om det bør være 30 års straff også for alvorlige terrorhandlinger. For å legge til rette for debatt vil spørsmålet bli sendt på høring og drøftet som ledd i departementets videre arbeid med straffelovens spesielle del.