Norge har åpnet helårsbase i Dronning Mauds land. Åpningen ble foretatt av H.M. Dronning Sonja 12. februar. Helårsbasen styrker norsk nærvær i Antarktis. Verdens kaldeste og tørreste kontinent stadig større global betydning. Det skyldes ikke minst klimaforskningen. Ved helårsbasen på Troll øker Norge sitt bidrag til viktig internasjonal forskning.

Norge bidrar samtidig med å forenkle adkomsten til Antarktis ved å stille en nyopprettet flystripe til disposisjon. Dagen før åpningen av helårsbasen åpnet miljøvernministeren flystripen i Dronning Mauds Land. Flystripen gir også større fleksibilitet for forskerne. Det er Norsk Polarinstitutt som drifter både flyplassen og overvintringsbasen. Instituttet, som hører til Miljøverndepartementet, har ansvar for norsk ekspedisjons- og forskningsvirksomhet og utøver myndighet etter miljøvernforskriften for Antarktis.

Vern og samarbeid
Norges deltakelse i Antarktis er av nasjonal interesse, men er også uttrykk for en forpliktelse overfor det internasjonale samfunnet. Vi bidrar når det gjelder skjerming av Antarktis i perioder med ustabilt internasjonalt politisk klima, - og til et unikt regionalt samarbeid for vern av et særeget og sårbart miljø. I dag er 27 stater såkalt bestemmende parter i Antarktis-samarbeidet. Statene representerer fem kontinenter og over tre fjerdedeler av jordens befolkning.

For å bli bestemmende part i Antarktis må en stat være engasjert i forskning. Med langvarig forskningsinnsats i Antarktis har Norge, ved Utenriksdepartementet, en sentral rolle i samarbeidet under Antarktistraktaten. Siden Norge har landområder og virksomhet i begge polarstrøkene, har vi derfor en unik mulighet til å bidra med erfaringer som spenner fra internasjonalt samarbeid via forskning til utfordringer ved økt turisme. Polarutvalget, der flere departementer er med og som ledes av Justisdepartementet, skal sikre en helhetlig strategi for norsk forskningsengasjement og annen virksomhet i nord og sør.

Spennende historie
Det vellykkede internasjonale forskingssamarbeidet i Antarktis under Det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957-58 der Norge deltok, førte til fullføringen av den enestående internasjonale Antarktistraktaten i 1959. . Før denne avtalen hadde sju land, Storbritannia, Argentina, Chile, Australia, Frankrike, New Zealand og Norge, hevdet territorial overhøyhet over forskjellige deler av kontinentet. USA og daværende Sovjetunionen gjorde ikke gjeldende territorielle krav i Antarktis, men de anerkjente heller ikke slike krav fra andre stater. Til tross for dette kom man fram til et regime som innebar at ingen stater kunne anses for å ha oppgitt sine rettigheter, og ingen nye krav kunne fremmes så lenge traktaten er i kraft.

Alle beslutninger under trakaten krever enstemmighet. Selv om traktaten ble inngått under den kalde krigen, ble militære installasjoner og lagring av kjernefysisk avfall forbudt. Det ble innført uinnskrenket inspeksjonsadgang og informasjonsplikt. Antarktis ble viet til fred og vitenskap. Traktaten har senere satt norm for avtaler om ikke-militarisering av ytre verdensrom, samt inspeksjoner knyttet til kjernefysisk nedbygging – og miljøvern.

Miljø som hovedtema
Miljøvern sto imidlertid ikke på dagsorden da Antarktistraktaten ble forhandlet.

Derfor ble Miljøprotokollen knyttet til traktaten i 1991. Norge spilte en ledende rolle i forhandlingene som blant annet endte med strenge miljøkrav og et moratorium på mineralutnyttelse i 50 år. Norge skal fortsette rollen som pådriver for å bevare den urørte villmarken i Antarktis.

For snart 20 år siden ble hullet i ozonlaget oppdaget i Antarktis. Det sies at denne oppdagelsen alene forsvarte summen av all internasjonal innsats i området. Antarktis gir enestående muligheter til samling av viktige miljødata. Forskerne har fått data om tilpasning til ekstreme forhold, enten det gjelder fugl, pingviner, fisk eller midd. Ikke minst viktig er Antarktis`rolle som referanse. Data fra klodensreneste og mest uberørte område kan brukes til sammenligning blant annet når det gjelder menneskeskapte klimaendringer.

Iskjernene fra innlandsisen er som et arkiv over fortidens klima, både av nedbør og av atmosfæren i innefrosne luftbobler. Et europeisk isboreprogram, EPICA, har nylig satt verdensrekord i slike data ved å få opp is som er over 900 000 år gammel. Dette gir særlig viktig input til forståelsen av naturlige variasjoner i klima når det skal lages prognoser for framtiden og når klimamodeller skal testes. EPICA er et av de største forskningsprogrammene innen EUs miljøsatsing, der også Norge er med.

Isen som joker
I global klimasammenheng er det viktig å forstå hva som kan skje med isen i Antarktis. Det har vært store isfjellkalvinger fra de flytende isbreene rundt kontinentet de siste årene. Antarktisisen er den største jokeren i prognosene om framtidens havnivå, da den representerer 90 prosent av all is på jordens overflate. Innen menneskelige tidsskalaer er det utenkelig at all isen skulle forsvinne, blant annet fordi iskappen i gjennomsnitt er 2500 meter tykk. Men skulle dette skje ville havnivået stige med 60 meter.

Målet for den norske innsatsen er å videreføre samarbeidet under Antarktistraktaten slik at kontinentet fortsatt kan sikres som et verneområde viet fred og vitenskap. . Ny helårsbase og flystripe vil bidra til en slik utnyttelse av enestående Antarktis.