Et hvert samfunn må ha et system for å håndtere en gjeldstvist. Utgangspunket er at det skal være likhet for loven. I en artikkelserie samt to ledere har Aftenposten belyst økningene i namsmannens gebyrinntekter. Aftenposten har selvfølgelig rett når de forteller at gebyrinntektene til namsmannen økte med 77 millioner fra 2003 til 2004, og at det skyldes økte rettsgebyrer. Men etter min mening berøres kun en side av en flersidig debatt. Det fortelles ikke at antallet tvangsforretninger har gått ned i samme periode, og at vi her møter næringsaktivitet der det også tjenes mye penger på å låne ut mer penger enn mange har mulighet til å betjene.

Det er viktig å holde fast ved det overordnede rettsprinsippet om at kreditor skal få oppfylt kravet sitt. Det må gjelde i alle saker. Dersom gjelden ikke betales og inkasso ikke fører fram, kan kreditor få bistand fra det offentlige til å inndrive kravet. I den forbindelse påløper det gebyrer, slik det gjør ved alle gebyrpliktige saker som behandles for domstolene og namsmannen.

Hvem som betaler rettsgebyret i utleggs- og tvangsinndrivelsesaker hos namsmannen - kreditor eller skyldner - avhenger av hvordan det går med saken. En stor andel av utleggssakene og saker om tvangsinndrivelse avsluttes fordi skyldneren ikke har midler som kan inndrives. I disse sakene skal som hovedregel kreditor betale gebyret. Økningen i rettsgebyret går derfor ikke uten videre utover de som allerede har så svak økonomi at tvangsinndrivelse ikke er aktuelt.

En stor del inkassosaker og andre gjeldssaker som går til tvangsinndrivelse ved namsmannen, er forbrukslån uten sikkerhet, for eksempel kredittkortgjeld. Volumet av forbrukslån har steget dramatisk de siste årene, og misligholdes oftere enn andre lån. Mens 1 prosent av det samlede utlånet til lønnsmottagere ble misligholdt i 2004, ble 6,5 prosent av forbrukslån misligholdt. Søknader til namsmannen om gjeldsordning gjelder i stor grad forbrukslån. Denne utviklingen bekymrer meg, og det er positivt at Aftenposten tar initiativ til en offentlig debatt om konsekvensene.

Etter min mening må det viktigste målet være å hindre at forbrukere kommer i en situasjon hvor de ikke klarer å håndtere sine gjeldsforpliktelser. Det kan synes som om det for ofte innvilges raske, dyre og usikrede lån til forbrukere som åpenbart vil ha problemer med å betjene lånene. Når det opplyses at 70 prosent av sakene som går til namsmannen for utlegg rammer personer med inntekt under 200 000 kr, så er det grunn til å spørre om disse i utgangspunktet burde fått innvilget slike lån. For å motvirke dette ser jeg på forslag om å pålegge utlåner en plikt til å fraråde kunder å kjøpe varer på kreditt utover egen betalingsevne. Vi har allerede en slik frarådningsplikt for banker ol.

Som en del av omleggingen av det som kalles den sivile rettspleie på grunnplanet, vil vi neste år få nye regler for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Dette vil innebære en forenkling av prosessen og vil bidra til lavere saksomkostninger for begge parter i en gjeldstvist. Eksempelvis vil et krav på 15.000 kroner få reduserte inndrivningskostnader på vel 1.400 kroner.

Jeg ser at størrelsen på offentlige gebyrer kan få betydning for de med lavere inntekter. I den forbindelse vil jeg åpent se på innspill til målrettede tiltak som kan bidra til å møte nettopp denne utfordringen.