Deres Majestet
Kjære publikum

På vegne av kulturministeren - som jeg skal overlevere hilsener fra, er jeg glad for å kunne være til stede på det første kulturarrangement under den nye regjeringen. Hun bad meg si at hun gjerne skulle vært til stede selv, men hun var dessverre bundet av en tidligere avtale.

"Statens Kunstutstilling" er en utstilling med lange tradisjoner. Årets utstilling er den 114. i rekken. Da ville det vært en ære å ha åpningen av denne utstillinga som sin debut som kulturminister, og selvfølgelig er det en enda større ære for meg som ny statssekretær.

Fjorårets utstilling ble holdt på Vestlandet, i Bergen. Det var utmerket, men for et så tradisjonsrikt arrangement er det kanskje både rett og rimelig at utstillingen nå er tilbake i Oslo, i et nyoppusset Kunstnernes Hus. Tradisjoner er viktige, og det er her utstillingen hører hjemme.

Det er blitt sagt at kunst er å se.
Og de fleste kunstnere vil underskrive på det.

Kunst er å se hvordan verden omkring en er,
hvordan menneskene handler,
og tilfører det en ny dimensjon, i ord, toner eller innenfor det visuelle området.

Kunst kan peke på skjevheter i samfunnet, den kan løfte fram det gale, heslige og urettferdige, stille det vante i relieff, provosere og glede.

Kunst har en egenverdi, dens fremste egenskap er at den er, ikke nødvendig vis at den forstås, og at den er til stede i menneskers liv.

Men en av kunstens oppgaver er også å se fremover, å peke på alternativer til tilværelsen slik vi oppfatter tingene. Derfor må kunsten også stadig gå ut over det som er, det fasttømrede, det etablerte. Derfor er kunstens natur å sprenge grenser, gå nye veier, gi visjoner og illusjoner, se verden på en ny og annerledes måte.

Dette har opp gjennom årene satt sitt preg også på "Høstutstillingen". Derfor er det en utstilling som har skapt debatt så lenge den har vært til. Den har vært både likt og mislikt, og det har gjort "Høstutstillingen" til en spesiell utstilling.

Men denne utstillingen er unik på flere måter. Det er en åpen utstilling og alle kan sende inn arbeid til bedømmelse, uavhengig av tidligere erfaring, formell utdannelse eller kompetanse. Autodidakten og den skolerte står i prinsippet likt. Det er en svært demokratisk modell som vi i Norge kan være stolte av.

Mange kunstnere har hatt sin debut på "Høstutstillingen", og mange har senere utviklet seg til å bli blant de ledende billedkunstnere i landet. Edvard Munch er vel det mest kjente eksemplet. Han debuterte her i 1886 med "Studie", et bilde som vakte sterk forargelse, og som senere ble kjent under tittelen "Syk pike". Nettopp dette blir en illustrasjon av det jeg sa innledningsvis om kunsten som grensesprengende.

"Høstutstillingen" ble til samtidig med det moderne politiske Norge. Da den årlige kunstutstillingen i 1884 gikk over til å bli "Statens Kunstutstilling", var det samme året som parlamentarismen ble innført i Norge. Mange land har kunstutstillinger styrt av kunstnere, men det er bare i Norge at de radikale unge kunstnere og staten gikk i "kompaniskap". Den gang stod Christian Krohg, Fritz Thaulow og Erik Werenskiold i teten. "Høstutstillingen" var de unge radikale kunstneres protest mot det etablerte borgerskapets dominans i Kristiania Kunstforening. Ved at staten kom inn i bildet, fikk "Høstutstillingen" et sterkt fundament å stå på. Statens kunstutstilling - Norges nasjonale kunstarena - ble styrt av kunstnere og støttet av staten.

Samarbeidet mellom kunstnerne og staten er et særpreg ved norsk kulturpolitikk. Det blir gitt tilskudd til utstillinger, formidling av utenlandspresentasjon av kunst, og ikke minst til drift av kulturinstitusjoner. Slik skal det være. For å opprettholde en nasjonal integritet i et lite land som Norge, er det en forutsetning at kultur er en samfunnsoppgave, en statsoppgave. "Statens Kunstutstilling" er blitt en vimpel for denne modellen.

Med dette erklærer jeg "Statens 114. Kunstutstilling" for åpnet.