Jeg har lyst til å begynne dette foredraget med en historie fra et annet bispedømme enn Borg. En kirkeverge ble spurt: Er det ikke vanskelig å være slik mellom barken og veden som en kirkeverge er?
Da kom det kjapt og konsist fra vedkommende kirkeverge: Det er mellom barken og veden at sevjen renner!

Dere står i dette skjæringspunktet i flere sammenhenger. Det er en flott og spennende posisjon. Dere har denne sentrale, men også slitsomme oppgaven. Innimellom er det hoggestabbe. Fra egen erfaring vet jeg at Kirken er avhengig av dere og den solide jobben dere gjør.

Jeg har tenkt å ta opp følgende i dette foredraget:

• 4 saker som jeg vet dere er opptatt av. De ble alle drøftet i sammenheng med stortingsmeldingen Børs og katedral.
• Deretter vil jeg omtale veiledningen om forholdet mellom kirken og kommunen.
• Avslutningsvis vil jeg peke på to store utfordringer som ligger foran oss.

Men før jeg går løs på alt dette vil jeg nevne noe av det generelle grunnlaget.

Det er satt følgende mål for Den norske kirke:

• Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Føringene som ligger i denne kirkeforståelsen får konsekvenser, for ide og struktur hører uløselig sammen. Skal kirken være folkekirke må den være det i det offentlige rom. Fellesskapet i kirken må møte de utfordringer som er i det offentlige rom. Kirken skal skape høytid i livets viktige faser, for eksempel ved dåp og vigsel. Og kirken må la seg utfordre av nød og smerte.
Kirken skal være hverdagskirke. Kirken skal være nær.

Den norske kirke er og skal være en folkekirke. Møtet mellom kirken og folket, møtet med menneskene skjer først og fremst lokalt. Det er samtidigheten av de fire momentene i målformuleringen: bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen – det er den som skaper en åpen folkekirke.

Dere kjenner historien og vet hvordan kirke og lokalsamfunn gjennom århundrer er vevd sammen i vårt land.

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom kirke og kommune har lang tradisjon. Tradisjonen og rettsreglene om dette går tilbake til formannskapslovene fra 1837. Utgangspunktet er at den lokale kirkelige virksomhet i første rekke er et ansvar for lokalsamfunnet. Den nye kirkelovgivningen som ble gjeldende fra 01.01.1997 endret ikke hovedprinsippet med det lokale finansieringsgrunnlaget for kirken.

Men det var en viktig endring i den nye lovgivningen, - lovfestingen av kirkelig fellesråd. Jeg vil minne om hva statsråd Svarstad Haugland sa til Kirkemøtet ved dets åpning:

"Administrativ hjelp gir tillitsvalde i fellesråda betre høve til å møta dei utfordringane som ligg i å vera arbeidsgjevarar og å forvalta dei materielle verdiane."

Og så fortsatte hun:

"Etter fem år med lovfesta kyrkjelege fellesråd ser vi no at kyrkjelydane er tent med eit organ som sameinar deira kontakt med kommunen. Dei kyrkjelege fellesråda er arbeidsgjevarar for dei fleste tilsette i kyrkja og sørger saman med bispedømmeråda for å utvikla kyrkja som arbeidsplass. Samvirke mellom embete og råd gir prestane betre høve for å utvikla tenesta si med ord og sakrament. Det ligg til rette for at undervisning og diakoni skjer i samarbeid med prestetenesta og at dei kan dra nytte av felles resursar i fellesrådkretsen."

I veiledningen om Kirken og kommunen har vi understreket det nære forholdet mellom kirken og lokalsamfunnet. Veiledningen, som dere vil få tilsendt i månedsskiftet november/desember, sier:

"Kirkens medlemmer er i de fleste kommuner nær identisk med innbyggerne. I de fleste kommuner er mer enn 90 pst. medlemmer av Den norske kirke, og i de fleste kommuner blir vel 80 pst. døpt i Den norske kirke. I dette perspektivet vil kirke og kommune ofte ha sammenfallende mål for sin virksomhet: å bedre livskvaliteten for kommunens innbyggere."

Videre står det:

"Mennesker i alle aldre og livssituasjoner skal oppleve at de hører til i kirken og kan ta del i det lokale kirkelivet. Det er et nasjonalt mål at den kristne kulturarven og det kristne verdigrunnlaget skal holdes levende i lokalsamfunnet og i samfunnet ellers. Den nærhet mellom kirke og kommune som kirkelovgivningen bygger på, innebærer etter dette at liksom kommunen skal legge til rette for infrastruktur, boliger, kommunale velferdstjenester mv. til beste for innbyggerne, slik skal kommunen også gi tjenlige rammebetingelser for kirkens virksomhet. Kirkeloven § 15 gir anvisninger på omfanget og innholdet av de rammebetingelsene kommunene slik har ansvaret for. Hvordan den kirkelige virksomheten tilrettelegges og innholdsbestemmes, er et ansvar for kirkens organer.

I de fleste menigheter foregår et målrettet arbeid blant barn og unge, bl.a. gjennom barnegrupper, ungdomsklubber og konfirmantarbeid. Slike målrettede tiltak finnes tilsvarende innen det diakonale feltet, innenfor det kirkemusikalske feltet og innen flere andre arbeidsfelt. De siste tiårene har det religiøse og kulturelle mangfoldet økt, noe som innebærer lokale utfordringer både for kirken og for kommunene. På en rekke områder har kirkens virksomhet berøringsflater til kommunens egen virksomhet, og omvendt. Kirkelovgivningen bygger på at samarbeid og nærhet mellom kirke og kommune er til beste både for kirken og kommunen."

Så langt veiledningen.

Som dere kjenner til la regjeringen Stoltenberg 1. desember 2000 fram St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral – om økonomien i Den norske kyrkja. I meldingen ble det redegjort for viktige utviklingstrekk i den lokale kirkes økonomi på 1990-tallet. Det ble redegjort for utviklingen av de kommunale bevilgningene i perioden, og overgangen til ny kirkelovgivning fra 1. januar 1997.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen drøftet Børs og katedral og avga i mars 2001 sin innstilling (Innst. S. nr. 187 (2000-2001)).

På oppfordring vil jeg nevne 4 områder fra disse drøftelsene.

En hovedsak i drøftingene var å avklare nærmere hvilke kirkelige oppgaver staten skal ha finansieringsansvaret for og hvilke oppgaver som skal være et lokalt finansieringsansvar. Hovedprinsippet er som sagt at kommunene har det offentlige finansieringsansvaret for kirkens virksomhet lokalt. Men det er pr. dags dato, 3 unntak fra dette hovedprinsippet:

1. Staten har ansvaret for prestetjenesten.
2. Dessuten gir staten tilskudd til de kirkelige fellesrådene og
3. staten gir tilskudd til særlige stillinger innen kirkelig undervisning og diakoni (diakoni- og kateketstillinger).

Tilknyttet dette ble det i sammenheng med Børs og katedral drøftet 4 ulike områder:

1. Tilskuddet til kirkelig virksomhet i kommunen, det vi kaller tilskuddet til fellesrådene,
2. Tilskudd til diakoni, undervisning og kirkemusikk,
3. Reiseutgifter for prester, og
4. Bruken av Opplysningsvesenets fond.

Jeg vil kort redegjøre for hvordan nåværende regjering – Samarbeidsregjeringen – vil følge opp de 4 områdene.

1. Tilskuddet til kirkelig virksomhet i kommunen

Statstilskuddet til fellesrådene ble første gang bevilget i 1997, i sammenheng med at ny kirkelovgivning ble iverksatt. Dette er en sak og et tilskudd dere kjenner godt til.

Flertallet i Stortingskomiteen gikk våren 2001 inn for at dette tilskuddet skulle legges inn i rammetilskuddet til kommunene. På denne bakgrunn fremmet da også den forrige regjering forslag om dette i sitt framlegg til statsbudsjett. Departementet fulgte opp midt i oktober med å sende ut rundskriv F-44-01 som omhandlet nettopp denne innlemmingen av statstilskuddet til fellesrådene i rammetilskuddet til kommunene.

De tre partiene som denne høsten har dannet Samarbeidsregjeringen var imidlertid i mindretall i Stortinget ved denne behandlingen. Alle tre partiene ønsket å opprettholde statstilskuddet til fellesrådene fordi de mente at daværende regjerings forslag ville føre til en vanskeligere økonomisk situasjon for kirken. Derfor skrev de tre samarbeidspartiene følgende i innstillingen: "En innlemmelse av tilskuddet til kirkelig fellesrådet i rammetilskuddet til kommunene skaper mange steder usikkerhet om lokalkirkens økonomi."

På denne bakgrunn har Samarbeidsregjeringen i Tilleggs-proposisjonen foreslått at statstilskuddet til fellesrådene opprettholdes. Tilskuddet skal som tidligere år utbetales til de kirkelige fellesrådene som har stor frihet i disponeringen av midlene. Regjeringen har i utgangspunktet foreslått at fordelingen mellom fellesrådene blir som tidligere, men har åpnet for å høre hva Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon mener om justeringer i fordelingen.

Tilskuddet er, som vi vet, i stor grad benyttet til å bygge opp en kirkelig administrasjon omkring de kirkelige fellesrådene, og gi denne administrasjonen en god standard og kapasitet. Statstilskuddet har helt fra begynnelsen vært begrunnet i å gi den lokale kirke et økonomisk grunnlag for å ivareta det ansvar og de oppgaver som kirken lokalt fikk ved den nye kirkelovgivningen.

2. Tilskudd til diakoni, undervisning og kirkemusikk.

Også dette tilskuddet ble diskutert i sammenheng med Børs og katedral. Stoltenberg regjeringen foreslo å legge tilskuddet inn i rammetilskuddet.

Dette ble det imidlertid ikke flertall for i Stortinget. Partiene som utgjorde flertallet utrykte seg litt forskjellig, men var enige om at det ville forverre dagens situasjon for kirken dersom dette tilskuddet ble lagt inn i rammetilskuddet til kommunene. Som dere har sett av budsjettframlegget for 2002, ble dette beholdt som en egen tilskuddspost.

3. Reiseutgifter for prester

Reiseutgifter for prester var den tredje endringen som ble diskutert i Børs og katedral. Som dere har sett av rundskrivet dere nettopp har mottatt fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, var det i Stortinget enighet om at reiseutgifter for prester skulle overtas av staten. Det arbeides for å iverksette dette fra og med 01.01.2003.

Bakgrunnen for denne endringen er at vesentlige deler av prestetjenesten av avhengig av at presten forflytter seg. Prestetjenesten er av en slik art at presten må bevege seg ut til gudstjenester og kirkelige handlinger, og til ulike besøk på aldershjem, dåpsbesøk osv.. Men dermed betyr de økonomiske rammene som legges i reisebudsjettet også svært mye for prestetjenesten.

Samtidig er, som vi vet, ansvaret for styring og ledelse av prestetjenesten lagt til biskopene og bispedømmerådene. Det er derfor naturlig at det økonomiske ansvaret for prestenes reiser ligger til de samme organer, og altså derfor til staten.

Den praktiske konsekvensen av dagens ordning kan en bl.a. merke på to måter:

• Forsøkene med nyorganisering av prestetjenesten som er igangsatt, har medført at prester har fått et utvidet tjenestedistrikt. De prestene som er med i forsøkene gjør ikke lenger tjeneste bare innenfor eget prestegjeld. Men dermed har det blitt kluss i systemet for utbetaling av reiser.
• Det andre eksempelet er nye prestestillinger. Dersom forslaget til statsbudsjett blir vedtatt, vil det til sammen for inneværende år og for neste år, komme 70 nye prestestillinger. Dette genererer som dere vet reiseutgifter for de fellesråd som mottar en ny prest. Fellesrådene og kommunene blir påført en utgift som det ikke er kalkulert med.

Jeg mener ikke med dette å antyde at fellesråd eller kommune ikke skulle være begeistret for å få den ekstra ressurs som en prest er. Poenget mitt med å nevne dette er å få fram den brokete ordningen som er.

Det var enighet i Stortinget om å rydde opp i ordningen med prestenes reiseutgifter, og overføre utgiften til staten.

Departementet arbeider nå med oppfølging av denne saken. Det vil i løpet av vinteren bli fremmet en odelstingsproposisjon med forslag til endring av kirkeloven. Dermed vil staten overta ansvaret for reiseutgifter for prester.

Det er som en forberedelse av dette dere har mottatt rundskrivet fra departementet om å gi opplysninger om prestenes reiseutgifter. Hvordan den administrative ordningen skal være for framtiden er ikke avklart. Men i arbeidet med avklaring av den vil departementet selvsagt stå i dialog med Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon.

4. Bruken av Opplysningsvesenets fond.

Den fjerde og siste saken fra drøftelsene av Børs og katedral som jeg vil nevne, gjelder bruken av Opplysningsvesenets fond. Stoltenberg regjeringen foreslo å bruke av Opplysningsvesenets fond til flere formål, bl.a. ved å gi tilskudd til vedlikehold av eldre kirker. Partiene som nå danner Samarbeidsregjeringen var skeptiske til dette. Ved å legge nye oppgaver til fondet, oppgaver som ikke tidligere har vært knyttet til det, vil dette på sikt kunne svekke fondet. Disse partiene understreket at de ønsket – jeg siterer – "å klargjøre bedre at fondets formål er å styrke det menighetsbyggende arbeidet." (Innst.S.nr. 187 (2000-2001) side 11, 2. spalte.)

I tilleggsproposisjonen har vi foreslått å flytte utgifter fra fondet og tilbake til statsbudsjettet. Dette er gjort for å verne fondet.

I Sem-erklæringen, som jo danner grunnlag for Samarbeidsregjeringen, ble det tatt inn to punkter som berører dette. Der står det:

Samarbeidsregjeringen vil:

• legge fram for Stortinget en egen sak om istandsetting og fremtidig ivaretakelse av våre verneverdige kirkebygninger som en helt sentral del av våre nasjonale kulturarv.

• fremme forslag som sikrer avkastningen av Opplysningsvesenets fond og at fondets grunnkapital inflasjonsjusteres.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland har allerede satt i gang arbeidet med begge disse sakene.

Under behandlingen av Børs og katedral i Stortinget, var det altså uenighet på noen punkter.

Samtidig er det grunn til å merke seg at en samlet stortingskomité holdt fast ved at – jeg siterer - "Kirkelovens arbeidsdeling innebærer at kirken selv bestemmer virksomheten, mens kommunene skal finansiere denne."

Dette ble ikke bestridt av noen. Samtidig som komiteen sa: " I de fleste kommuner er det et nært og godt samarbeid mellom kommunen og kirken."

Har noen av dere lest Rosenborg trener Nils Arne Eggens bok Godfoten?
Eggen og Rosenborg er blitt viden kjent for sine slag ord. Av avisene har jeg lest at også på Kirkemøtet i forrige uke, under Per Arne Dahls foredrag var dette framme.

Et av hovedslagordene er dette som også står på bokas omslag:
"Det er viktig at du går ut på banen for å være best mulig sjøl, men enda viktigere er innstillinga om å gjøre medspillerne gode."

Samspill, det er det handler om også i vår sammenheng.

Nettopp samspillet mellom kirke og kommune er hovedsiktemålet for den veiledningen som departementet vil sende fellesrådene og kommunene i månedsskiftet november/desember. Det er viktig at kommunale og kirkelige organer har en felles forståelse av kirkelovens bestemmelser og intensjoner. Veiledningen som departementet har utarbeidet skal være med å skape en slik felles forståelse og felles plattform.

Det er altså en klar kirkepolitisk målsetting at de historiske og tradisjonelle bånd mellom kirke og kommune ikke må bli svekket. I dette ligger det en utfordring til kommunene i å forholde seg til kirken slik kirkeloven forutsetter. Men kanskje gis den største utfordringen til kirken, til fellesråd og kirkeverger, nemlig å velge strategier og kommunikasjonsformer overfor kommunen som bygger opp omkring en fruktbart samarbeid. Her handler det om ord og handling. For ikke minst gjennom sin tilstedeværelse i lokalsamfunnet, gjennom sitt arbeid, kan kirken formidle at den er et attraktivt tjenesteområde for en kommune som ønsker å gi sine innbyggere et godt tjenestetilbud. Det handler om at kommunen selv må kunne se at et anstendig kirkebudsjett er god bruk av kommunale midler. Jeg er overbevist om at en levende menighet sparer kommunen for store kostnader for eksempel innenfor helse- og sosialbudsjettet.

Samspill, samarbeid, samhandling mellom kirke og kommune. Det er viktig at alle disse positive sam-ordene kan prege relasjonen mellom kirke og kommune. Noen ganger får en imidlertid det inntrykk at det ikke er dette som preger relasjonen, tvert om, en kan få inntrykk av at det eksisterer fiendebilder.

Veiledningen som dere får tilsendt om et par uker, er ikke ment å være uttømmende ved å belyse alle sider eller forhold som berører relasjonen mellom kommune og kirke. Men jeg mener den gir et god plattform for denne felles dialogen mellom kommune og kirke.

Avslutningsvis vil jeg nevne to hovedutfordringer for kirken som departementet nå jobber med:

Som dere vet behandlet Kirkemøtet i forrige uke den offentlige utredningen om dåpsopplæringen i Den norske kirke. Det regjeringsoppnevnte dåpsopplæringsutvalget avleverte sin innstilling i oktober i fjor. Jeg hadde jo selv gleden av å være med i det utvalget.

Innstillingen, som vi i utvalget ga tittelen "… til et åpent liv i tro og tillit.", - har nå vært på høring til en rekke instanser. Kirkerådet vil etter Kirkemøtet oversende høringsuttalelsene til departementet.

Dette er et av de punktene som Samarbeidsregjeringen har tatt inn Sem-erklæringen. Det står der:

Samarbeidsregjeringen vil:

• styrke Den norske kirkes dåpsopplæring.

Her ligger det en politisk forpliktelse.

Samtidig er det en annen viktig sak som også skal følges opp. Det er den andre jeg vil nevne. "Opptrappingsplan for kirkelig bemanning."

Kirkerådet ble i 1997 gitt i oppdrag av KUF "å få framskaffet et mer utfyllende og helhetlig materiale til belysning av betjeningssituasjonen og bemanningsforholdene i kirken for så vidt gjelder stillinger som finansieres helt eller delvis over Kirkedepartementets budsjett."

I månedsskiftet september/oktober i år oversendte Kirkerådet bemanningsplanen til departementet.

Det blir et spennende arbeid både i departementet og ikke minst politisk hvordan vi kan følge opp begge disse sakene best mulig for kirken. Her handler det i stor grad om å legge til rette for at Den norske kirke skal kunne gis handlingsrom til å utføre sitt viktige oppdrag.

Det er alt for tidlig i prosessen til kunne gi noen politiske signaler om hvordan dette vil bli fulgt opp. Men jeg kan love dere at statsråden er opptatt av disse spørsmålene og vil arbeide for å tilrettelegge på en best mulig måte.

Selvsagt er jeg klar over at det er enda en stor sak som kommer, men den får vi sikkert rikelig anledning til å komme tilbake til. Jeg tenker på stat – kirke utvalget, som kommer med sin innstilling våren 2002.

Takk for oppmerksomheten.