Først vil jeg takke for invitasjonen. Dette er en god anledning for meg til å formidle noen av regjeringens synspunkter på betydningen av frivillige organisasjoner og frivillig innsats. Samtidig er det viktig for meg å lytte til dere som jobber på grasrota. Så det å være her sammen med dere er viktig for meg. Jeg regner med å få nyttige innspill i forhold til hvordan vi fra vår side kan bidra til å bevare en levende sivil sektor.

Jeg er bedt om å snakke om frivillighetskulturen og den betydningen den har for det norske samfunnet. Dette er et stort tema.

Frivillig innsats i Norge

Jeg vil si noe om hva vi vet om omfanget av frivillig innsats i Norge og selvsagt vil jeg si noe om hvorfor det er viktig å bevare og utvikle frivillig sektor. Som statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet er det naturlig å fokusere spesielt på kultur- og idrettsorganisasjoner. Men jeg har lyst til å starte i skjæringen som går mellom idrett og kirke.

Nokså raskt etter at jeg var utnevnt som statssekretær i det nye Kultur- og kirkedepartementet, sa ekspedisjonssjefen i Idrettsavdelingen til meg;

Du har fått ansvar for det aller viktigste områdene du. Tenk på at i hver bygd og på hvert sted i dette landet, ligger en kirke og et idrettsanlegg.

Dette er helt riktig. Kirke og idrett er de største massebevegelsene vi har i vårt samfunn. Det er derfor fristende for meg å dra noen flere likhetspunkter – som jeg mener er relevante for vår tenkning omkring idretten og frivillighetskulturen rundt den.

Den mye utskjelte Paulus bruker mange bilder fra idrettslivet for å overføre til bygging av menigheter. Han skriver i sine brev bl.a. om løpet på idrettsbanen; alle løper for å vinne, men bare en vinner seiersprisen.

Løp derfor dere også for å vinne seiersprisen. Det å delta på arenaen og å løpe for å vinne er et ideal for en kristen. Slik er det også i idrettslivet hvor Paulus finner sine bilder. Vi trenger alle som er med å løpe og vi trenger spissene – dem som vinner seierskransen.

Alle som løper er viktige hver for seg og for helheten. Vinnerne er også viktige for fellesskapet. Konkurransen er utfordrende, den er drivende for fellesskapet og for den enkelte. Vi trenger å arbeide med å ta vare på begge sider i idretten; alle som deltar for å ha det gøy og holde kroppen i form og de som vil spisse inn mot elite-idrett. De to sidene virker positivt inn på hverandre.

Den frivillige innsatsen i Norge er svært omfattende. Halvparten av befolkningen utfører frivillig arbeid i løpet av et år. Det viser en undersøkelse foretatt av Institutt for samfunnsforskning og LOS- senteret ( Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring ). Dette er svært høye tall sammenlignet med andre land. Norge ligger, sammen med Sverige og Nederland, på topp i Europa når det gjelder omfanget av frivillig arbeid.

Det meste av frivillig arbeidet i Norge foregår innenfor rammene av en organisasjon. For organisasjonslivet samlet utføres det frivillig arbeid tilsvarende 126 000 årsverk. Det betyr at andre arenaer for frivillig innsats, for eksempel frivillighetssentraler eller offentlig sektor, foreløpig ikke spiller noen dominerende rolle her i landet.

Hvorfor er frivillige organisasjoner viktige for samfunnet ?

Det er bred enighet om at det er viktig å bevare og videreutvikle sivilsamfunnet, som noe som er distinkt forskjellig fra både privat, fortjenestebasert og offentlig sektor.

Nær sagt alle, både kongen og statsministeren i sine nyttårstaler, og samtlige politiske partier, framhever viktigheten av frivillige organisasjoner og frivillig innsats.

Dersom vi for et øyeblikk dukker under overflaten på festtalene, er det interessant å spørre seg hvorfor frivillige organisasjoner oppfattes som så viktige for samfunnet.

La oss først dukke inn i noe svært nærliggende;

Ingen gullmedaljer i OL er vunnet av en person alene.

Ingen utøver tar gull alene. Nils Arne Eggen snakker om komplementære ferdigheter; om samspillet på banen. Det gjelder i alle idretter; den enkelte må bli sett. Han eller hun må styrkes gjennom et team som gir den gode selvfølelse Den gode selvfølelse dyktiggjør den enkelte til å gi det beste av seg. Prestasjon og Person hører tett sammen. Dette er også bilder fra Bibelen; Dere skal bære hverandre, oppmuntre hverandre og glede dere med hverandre. Alle disse elementene er helt avgjørende for at den enkelte skal lykkes i sin idrett. Spørsmålet er bare om det er disse enkle grepene som også gjelder i barneidrett, i fellesskapet mellom frivillige innen idrettens mange arbeidsområder.

La meg derfor slå fast følgende; frivillige organisasjoner er viktige samfunnsaktører både i kraft av hva de gjør og hva de er.

Det organisasjonene faktisk gjør er selvfølgelig mest synlig. På så å si alle samfunnsområder er det organisasjoner som arbeider for en sak, for en gruppe eller bidrar med et aktivitetstilbud.

Ut over det organisasjonene gjør, deres primæraktiviteter, er deres virke viktige i kraft av måten de er organisert på og nettverkene de skaper.

Frivillige organisasjoner er rett og slett viktige demokratiske aktører. Først og fremst fordi de driver opplæring i demokratiske prosesser for sine medlemmer. Men også gjennom å artikulerer interessene til sine grupper inn i storsamfunnet.

Et medlemskap i en frivillig organisasjon innebærer både rettigheter og plikter. Dette er viktig å holde fast på i en tid der utvikling av kommersielle tilbud er på frammarsj. Der er den enkelte deltaker kunde og ikke medlem. Dette gjelder ikke minst på idrettsområdet.

Frivillige organisasjoner er også viktige fordi de utgjør sosiale fellesskap og nettverk i nærmiljøet. Deltakelse i sosiale fellesskap er en viktig forutsetning for å kunne ha tillit til andre, og for sosial trygghet.

Disse begrunnelsene for hvorfor vi tenger frivillige organisasjoner er i utgangspunktet knyttet opp til det som i St meld nr 27 (1996-97), bedre kjent som Frivillighetsmeldingen, betegnes som det medlemsbaserte virke.

Den medlemsbaserte organisasjon kjennetegnes ved at individer kommer sammen for å drive en aktivitet, eller løse et problem i fellesskap.

Sett fra regjeringens synsvinkel, bidrar denne type organisasjoner til å realisere overordnede mål om deltakelse, tilhørighet og samhold.

For det offentlige vil det i mange tilfeller være fristende å inngå samarbeid med frivillige organisasjoner. Dette for å benytte dem som operatører, for å oppnå offentlig fastsatte mål innenfor for eksempel forebyggende helsearbeid eller i forhold til ulike former for integrering.

Her spiller organisasjonene en viktig rolle. Idrettslag har for eksempel helt åpenbare forutsetninger for å kunne bidra til å nå slike mål. Samtidig skal vi huske at det er idrettslagenes ordinære virksomhet i seg selv som har størst effekt i forhold til for eksempel det å skape sosial integrasjon og lokal tilhørighet.

Fra det offentlige bør vi derfor være varsomme med å bruke organisasjonene og legge føringer på deres virksomhet, slik at det grunnlaget som faktisk bidrar så sterkt til sosial integrasjon ikke forstyrres.

Er dugnadsånden døende?

Regjeringen ser det som en viktig oppgave å bidra til gode og stabile rammebetingelser for organisasjonene og deres virksomhet.

Vi vet at frivilligheten er under sterkt press. Det blir stadig vanskeligere å rekruttere, og ikke minst holde på, frivillige. Dugnadsånden er død, blir det hevdet.

Jeg er sikker på at mange her i salen nikker gjenkjennende til en slik beskrivelse av virkeligheten. En forklaring som ofte blir brukt på hvorfor det er tungt å skaffe nok frivillige, er at så mye av arbeidet som skal gjøres ikke er direkte knyttet til lagenes primæraktiviteter. Lagene sliter med dårlig økonomi, og svært mye av tiden må brukes til å skaffe inntekter.

Dette har nok også vært et utgangspunkt for idrettsrådet når de tok initiativ til dagens møte. Undertittelen til det jeg er bedt om å snakke om i dag lyder som følger:

"Skal de frivillige benytte tiden til bingo og loddsalg, eller ta seg av de kommende generasjoner i sunne idrettslige aktiviteter."

Svaret på det er selvfølgelig at organisasjonene i så stor utstrekning som mulig skal konsentrere seg om sine primæraktiviteter. Samtidig er utsagnet litt unyansert. Det er ikke spørsmål kun om et enten eller; enten inntektsbringende tiltak eller idrettslige aktiviteter.

Vi skal huske at det selvfølgelig ikke er, og har aldri vært, slik at alle som yter frivillig innsats i idrettslag eller musikkorps har arbeidet direkte med lagets aktivitetstilbud.

Det har alltid vært noen ildsjeler som har tatt på seg ansvaret for den administrative drift, og for å skaffe inntekter. Dette er en nødvendig og viktig del av å drive en frivillig organisasjon.

For å nyansere bildet ytterligere har jeg igjen lyst til å vise til noen forskningsresultater. Det er hentet fra den samme undersøkelsen som jeg refererte fra tidligere.

Her kommer det fram at idretts- og kulturorganisasjoner er blant de som faktisk har lettest for å mobilisere til frivillig innsats. Idrettsorganisasjonene rår over om lag 30 prosent av alle frivillige i organisasjonslivet i Norge. Andelen har vært relativt stabil over tid.

Et særlig kjennetegn er at kultur- og idrettsaktiviteter står for hovedtyngden av det frivillige arbeidet i Norge. De sosiale, humanitære og religiøse organisasjonene rekrutterer færre frivillige, men den enkelte yter der større innsats.

Det kan derfor virke som inntrykkene og fortellingene om hvor vanskelig det er å skaffe frivillige og forskningsresultatene ikke helt passer sammen.

Sannheten er at begge deler er riktig. Dugnadsånden er ikke død, men det er kanskje blitt vanskeligere å få folk til å stille opp på langsiktig forpliktende basis. Folk stiller heller opp på mer uforpliktende ad-hoc basis. Frivilligheten har forandret seg.

Hva vil regjeringen ?

Hvordan kan regjeringen så bidra for å legge best mulig til rette for de frivillige organisasjonene og deres arbeid ? Jeg skal gi noen eksempler.

Tradisjonelt har staten støttet frivillige organisasjoner direkte gjennom økonomiske tilskudd. Denne støtten er helt avgjørende for en del organisasjoners eksistens. Regjeringen vil at tilskudd til organisasjonene i større grad enn i dag skal komme i form av grunnstøtte.

De statlige tilskuddene er i overveiende grad forbeholdt organisasjonenes nasjonale ledd. Det er i første rekke et kommunalt ansvar å støtte opp om lokale lag og foreninger. Et viktig unntak finnes på idretts- og kulturområdet. Det skal jeg komme tilbake til.

Stortingsflertallet bestemte, i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i fjor vår at frivillige organisasjoner skal kompenseres for merutgifter som følge av innføringen av moms på tjenester.

Regjeringen har satt av 200 millioner kroner til dette formålet for inneværende år. Hvordan ordningen med momskompensasjon rent praktisk skal utformes, arbeides det nå med i Finansdepartementet. Det er nokså utfordrende å finne en god løsning – som også er noenlunde rettferdig.

Fra Kultur- og kirkedepartementets side ønsker vi å se på muligheten for ytterligere forbedringer i skattereglene for frivillige organisasjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om en heving av grensen for inntekter knyttet til instruktør- eller trenervirksomhet i frivillige organisasjoner.

I dag er grensen for skattefri inntekt 2000 kroner. En heving av denne grensen for de som yter en innsats for frivillige organisasjoner, tror vi kan bidra til å utløse ytterligere frivillige ressurser i organisasjonene. Dette vil trolig også gjøre det lettere for mindre organisasjoner å overholde gjeldende regelverk. Forslaget jobber vi med å utrede.

På idrettsområdet yter staten en betydelig støtte til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. I år er tilskuddet på 299, 5 millioner kroner.

Det er i første rekke aktiviteten som foregår lokalt som legitimerer den statlige støtten til NIF. Det er derfor en forutsetning at den statlige støtten til NIF i stor utstrekning benyttes til arbeid som bidrar til at lokalnivået får en lettere hverdag.

I 2000 ble det innført en ny statlig tilskuddsordning direkte til lokale idrettslag og foreninger. Denne ordningen skal være et håndslag for å bedre vilkårene for det frivillige arbeidet og stimulere til aktivitet.

Den er et klart uttrykk fra for at arbeidet som utføres for barn og unge i de lokale idrettslag er viktig. Departementet vil kontinuerlig vurdere behovet for videreutvikling blant annet i forhold til innretning og omfang av denne ordningen.

Tilskuddsordningen blir evaluert – det er Rogalandsforskning som har fått det oppdraget. De foreløpige resultatene er svært positive.

Selvsagt er vi klar over at 80 millioner kroner ikke redder økonomien i de mange idrettslag. Og for all del må det ikke gi signal om at kommunene trapper ned sitt ansvar for idrettslagenes virksomhet. Intensjon at det skal til en reell lettelse av lagenes situasjon når de fordeles på alle landets idrettslag.

I den forbindelse er det viktig å være klar over at staten eller det offentlige ikke kan redde det frivillige engasjementet gjennom økonomiske overføringer. Frivillig, ubetalt innsats er helt sentralt for å skape gode og trygge oppvekstmiljøer. Dette vil aldri kunne erstattes av offentlige initiativ eller tiltak.

Det offentliges oppgave må være å forsøke å stimulere til frivillig innsats ved å legge forholdene til rette. Vi kan ikke betale for at den skal bli overflødig.

Vi er derfor avhengige av at det også i fremtiden finnes ildsjeler som finner det meningsfylt å bidra med frivillig arbeid. Dette er, og vil fortsatt være, viktige bidrag til at det norske samfunn fortsatt skal være et godt samfunn å leve i. Og jeg tror som tidligere nevnt at de samme gjelder i støtteapparat som hos utøvere; det å ta i bruk hverandres ferdigheter, samspillet for å få fram det vi er gode til. Alle som har opplevd et fellesskap der disse elementære behovene blir dekket; gleden over å dra lasset sammen med noen. Jeg blir sett og noen forventer at jeg fyller min plass.

Derfor er det en utfordring for lagene også å motvirke en utvikling der medlemmer, eller kanskje foreldre, kan betale seg vekk fra fellesskapets forpliktelser. Overgangen fra forpliktende fellesskap for medlemmer, til en tilbyder- kunde relasjon er kanskje en av de største utfordringene det frivillige Norge står overfor.

Til slutt vil jeg derfor ønske lykke til videre med det viktige arbeidet dere her i salen driver i forhold til å skape gode aktivitetstilbud og sosiale møteplasser i nærmiljøet.

Takk for oppmerksomheten.