Kjære medlemmer av Ungdommens kirkemøte 2002,

Først vil jeg takke for muligheten til å være her på gudstjeneste i stillhet, lovsang og meditasjon.

Og til noen av dere vil jeg si: Takk for sist! Jeg traff noen av dere på Kirkemøte i fjor høst og noen på Ungdommens kirkemøte i Oslo. Dere utfordret jo bokstavelig talt kirkeledelsen til dragkamp – med tau og det hele på kirkemøtet i høst! Men først og fremst var det flott å se hvor stor innvirkning ungdomsrepresentantene hadde på saksbehandlingen. Både når det gjelder å styrke ungdomsarbeidet i menighetene og i andre saksområder vant dere fram med synspunkt og forslag. Komiteen på Kirkemøtet omtalte vurderingen av ungdomsarbeidet som var gitt av Ungdommens kirkemøte i 2001 som både realistisk og visjonær, og sluttet seg til den.

Det er en stor glede for meg å få åpne dette møtet. Ungdommen er viktig for kirken. Og kirka er viktig for ungdommen. Det må jo være bakgrunnen for at Kirkemøtet har slått fast at "Ung i kirken" er et av fire hovedsatsingsfelt for kirken i årene framover. Det er viktig å bidra til at flere unge får et levende forhold til evangeliet og hjelp til livstolkning. Men det er ikke mindre viktig å skape rom for unge, så de føler seg hjemme i menigheten, tar del i lokal-menigheten og gjør livet i kirken rikere. Det gjelder gudstjenester og åndelig liv. Det gjelder tiltak i menighetene. Det gjelder deltakelse i kirkelige råd og utvalg. Og det gjelder deltakelse på Kirkemøtet. Det ville være en stor ressurs for kirken om minst 20% av representantene i rådet var under 30 år. Noen steder kom man et stykke mot målet ved kirkerådsvalget i høst. Men mange steder er det langt igjen. Vi vet noe om at dette har flere årsaker; både i forhold til form og engasjement.

Når jeg ser tidligere resolusjoner fra Ungdommens kirkemøte, blir jeg imponert, både over innhold og form. Kanskje kan det være et dilemma noen ganger at en skal kommunisere innenfor et system som i så stor grad har blitt utformet og fremdeles er dominert av formen og språket til de voksne? Men jeg har allikevel en følelse av at ungdommenes stemme i kirken er en ung stemme, i sin beste forstand (betydning). Dere makter å si ting om gamle tema på en ny, frisk og klargjørende måte. Dere utfordrer vanetenkning og "overbyråkratisk" saksbehandling. Derfor tror jeg ungdommens medvirkning i det lokale kirkelivet er helt sentralt for at kirken skal være det den har satt seg som mål: en levende, inkluderende og åpen folkekirke som makter å kommunisere evangeliet til alle grupper i samfunnet. Språket til ungdommen er et nødvendig element i språket til kirken. Deres språk er et nødvendig element i kirkens språk.

Jeg ser at strategier for en satsing på dåpsopplæringen er blant de temaene som skal drøftes på dette møtet. Arbeid av og for ungdom er en sentral del av denne satsingen. Dette la jo også Dåpsopplæringsutvalget stor vekt på i sin utredning "…til et åpent liv i tro og tillit". Selve grunnlaget for folkekirken er at nye generasjoner blir fortrolige med kristendommen som tro og tradisjon, med en kristen forståelse av livet og med kristne verdier. For prosessen videre med å styrke dåpsopplæringen, er det viktig å få fram hva dere unge selv tenker om dette. Kirken trenger deres ideer om hvilke strategier som når ungdom med evangeliet. Hva er det som gjør at dere ønsker å kjenne liv og tradisjoner i kirken og hva styrker unges tilhørighet til kirken. Vi ønsker at Konfirmanttiden ikke skal være slutten på ungdommens kontakt med kirken, men en tid der opplevelse av å høre til blir sterkere, og der unge får erfare at det er både rom og bruk for dem i kirken.

Det er svært viktig for alle at vi fører en åpen dialog i forhold til ulike religioner i vårt land. Mange eksempler viser at det er helt nødvendig. I forhold til vår egen tro og at vi føler trygghet i dialog med andre.

Jeg vet at mange av dere her på Ungdommens kirkemøte kommer fra organisasjoner som er knyttet til Den norske kirke. Arbeidet som de ulike organisasjonene driver for og med barn og ungdom er grunnleggende og nødvendig. Videre utvikling av samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og de lokale menighetene er derfor sentral i årene framover.

Ungdomsdiakoni er et annet tema som skal behandles. Selv har jeg god erfaring fra å arbeide sammen med en av kirkens gode ungdomsdiakoner. Vi lever i et samfunn der omsorg står sentralt . Kirken har kompetanse inn imot alle de sårbare mange barn og ungdom vokser opp med. I dag er flere rusmiddel både mer kjent og mer tilgjengelig i et vidt spekter av ungdomsmiljø enn tidligere. Dette fører til nye utfordringer både for samfunnet og for kirken, og ikke minst for ungdommen. De mange tiltakene med rusfrie ungdomskafeer, treff og klubber rundt om i menighetene og innenfor organisasjonene er gode tiltak som gir ungdom et miljø som er deres.

Vi kan kjenne avmakt i møtet med overveldende problemer i verden, som fattigdom, ufred og miljøforhold. Jeg har likevel inntrykk av at mange unge tross alt er mer optimistisk enn det enkelte undersøkelser viser. Derfor vil jeg avslutte med et lite "gruk" fra den danske dikteren Piet Hein:

Pessimistene er da de reneste tåper
De tror på det motsatte av hva de håper…
Nei, de optimister som livet beror på
Er dem som tør håpe på noe de tror på!

Men, den dypeste optimisme – ikke alltid utrykt ved smil eller godt humør finner vi hos Kirkens Herre! Han som gir oss troen på og håpet om å kjempe for en bedre verden! Og det evige håp om at han en gang skal skape allting nytt.

Jeg håper og tror at Ungdommens kirkemøte 2002 blir preget av nettopp dette, - optimisme, tro og engasjement! Lykke til!