Tusen takk for invitasjonen hit til Lenvik kommune og til Finnsnes.

Og takk for denne anledningen til å drøfte hvordan kulturlivet og kulturpolitikken arter seg og oppleves i distrikts-Norge og i kommune-Norge.

Takk også til Lenvik Kristelig Folkeparti for at dere på denne måten bidrar til å utfordre lokalbefolkningens kulturpolitiske engasjement.

Gjennom det tema jeg har fått oppgitt, settes søkelyset på forholdet mellom det lokale kulturliv og den nasjonale kulturpolitikken.

Det er i hvert fall i den retning jeg etter hvert ønsker å vri problemstillingen, selv om foredragstittelen i utgangspunktet anlegger et litt annet perspektiv:

"Hva er viktigst – blomstrende lokalt kulturliv eller sentral kulturell storsatsing!"

Når spørsmålet stilles slik, blir problemstillingen tilsynelatende redusert til en tradisjonell sentrum-periferi-konflikt.

Satt på spissen:

Skal vi bruke pengene på store og kostbare institusjoner i Oslo-området, eller på å bygge ut et fullverdig kulturtilbud over hele landet ?

Vil f.eks. den forestående operautbyggingen i Oslo kunne fortrenge satsingen på det lokale og regionale kulturlivet?

Mange tilsvarende spørsmål kunne stilles.

Og jeg erkjenner naturligvis at dette er relevante spørsmål, og at vi som arbeider med kulturpolitikk på sentralt hold, hele tiden må ha dette perspektivet i tankene.

Og hvis jeg først ble tvunget til å svare direkte på spørsmålet slik det nå engang er stilt, tror jeg nok jeg måtte vedgå at det å legge til rette for et blomstrende lokalt kulturliv isolert sett er viktigere enn ytterligere utbygging av kulturtilbudet i hovedstadsområdet.

Det er ikke nødvendigvis et enten/eller. Kanskje er ikke de to kulturbegrepene engang motsetninger, men drar i samme retning. Sentrale satsinger kan stimulere det lokale kulturlivet og et blomstrende lokalt kulturliv er en forutsetning for sentral satsing.

Men så er det bare det at man heller ikke på det kulturpolitiske område kan se den offentlige innsats bare i et geografisk fordelingsperspektiv. Den statlige kulturpolitikken skal også ivareta ulike nasjonale hensyn som ikke uten videre kan fanges opp innenfor rammen av et rent sentrum-periferi-perspektiv.

Rent ideologisk kan vi derfor ikke tillate oss å sette det ene foran det andre. Og i praksis må vi så godt det lar seg gjøre etterstrebe en rimelig balanse mellom lokal og sentral satsing.

La meg likevel innrømme at jeg godt kan forstå at den statlige kulturpolitikken, f.eks. slik den utøves fra Kulturdepartementet i Oslo i en viss forstand, kan oppleves som sentraliserende. Dette inntrykket kan man f.eks. få dersom man tar utgangspunkt i fordelingen av de penger som bevilges over departementets budsjettet, selv om også dette inneholder en rekke elementer som peker i motsatt retning. Det skal jeg komme tilbake til.

To forhold må vi imidlertid ha med oss som et utgangspunkt:

For det første: Det å finansiere og organisere et levende kulturtilbud til befolkningen i bygd og by er som kjent i stor grad et ansvar som tilligger kommuner og fylkeskommuner, ikke staten. Særlig gjelder dette på driftssiden. Omfanget av faste, øremerkede driftstilskudd over Kulturdepartementets budsjett er således redusert til et absolutt minimum.

En gang i tiden fikk kommuner og fylkeskommuner et spesifisert rammetilskudd til kulturformål, men i dag er dette en del av de generelle rammeoverføringene. Dette er en klar markering av at det er opp til hver enkelt kommune og fylkeskommune å avgjøre hvor mye av sine samlede inntekter de vil bruke til kulturformål. Dette er – slik er det iallfall tenkt – en del av det kommunale selvstyret. I praksis derimot kan det vel av og til være slik at det mer blir et spørsmål om hvor mye man makter å avsette til kultur når andre, til dels lovpålagte oppgaver, har fått sitt. Slik får vi det i hvert fall ofte beskrevet. Også dette skal jeg komme litt tilbake til.

For det andre: Et levende kulturtilbud må først og fremst bygges opp nedenfra. Det må springe ut av de forutsetninger og de ressurser som finnes der folk bor, i det enkelte lokalsamfunn, i den enkelte region. 1Sem-erklæringen: 'Det er viktig at interessen og engasjementet for kunst og kultur stimuleres lokalt og vokser fram nedenfra.'Det må ikke bli slik at et kulturtiltak oppfattes som mer verdifullt dersom det kommer utenfra, fra sentralt hold, fra store nasjonale institusjoner i hovedstaden. Det skal heller ikke være slik at utformingen av den kulturpolitikken som direkte angår lokalbefolkningen, først og fremst skal skje i regi av departement eller Kulturrådet eller andre sentrale organer. Den lokale og regionale kulturpolitikken må i stor grad utformes på kommunenes og fylkeskommunenes egne premisser.

Dessuten må vi understreke betydningen av friheten i kulturlivet, enten det dreier seg om den rent kunstneriske frihet, den faglige uavhengighet eller det frivillige engasjement. En offentlig kulturpolitikk må derfor vokte seg for å styre kulturlivet for sterkt, og særlig for å gripe inn mot innholdet i kunsten eller de kunstneriske og faglige ytringsformene.

Selv om vi alle bor i en kommune, i en bygd eller by, kan ikke kulturpolitikken begrenses til den lokale og regionale arena. Vi trenger selvfølgelig også en nasjonal kulturpolitikk. Men hva er så innholdet i et slik begrep ?

Her er det først behov for å understreke at kulturpolitikk ikke bare dreier seg om å legge til rette et aktivitets- og opplevelsestilbud her og nå. I kulturpoltikken har ikke minst tidsdimensjonen stor betydning. Vi har en rekke forpliktelser både overfor fortiden og fremtiden. Vi har tradisjoner vi skal ta vare på, en kulturarv å ta med oss inn i fremtiden og føre videre til nye generasjoner.

Store deler av denne kulturarven er knyttet til en materiell basis som det koster store penger og spesialisert kompetanse bare å oppbevare og holde ved like. Disse oppbevarings- og vedlikeholdskostnadene legger beslag på en ikke uvesentlig del av de offentlige kulturbudsjettene, både på drifts- og investeringssiden, og bare dette utgjør i seg selv en vesentlig kulturoppgave og kulturforpliktelse.

Mye av det jeg her har i tankene, kan samles i begrepet samfunnets felles hukommelse. Et samfunn og en nasjon som lider av hukommelsestap, vil i lengden ha problemer med å hevde seg i en verden der tradisjonelle grenselinjer betyr stadig mindre. Den felles hukommelse er en forutsetning for et aktivt kunst- og kulturliv, for vitenskap, forskning og undervisning, for framtidig nærings- og velstandsutvikling og dermed for hele vårt velferdssamfunn.

I dette ligger det også at vi ikke kan nøye oss med å definere kulturpolitikken som avgrenset til en bestemt sektor av samfunnet. Kultur er en dimensjon ved alt samfunnsliv, og det er viktig å arbeide for å styrke denne kulturdimensjonen.

Dersom vi bare forholder oss til kultur som sektorpolitikk, kommer vi til kort dersom vi bare tar for oss institusjoner og funksjoner som til enhver tid ligger direkte under et bestemt fagdepartements ansvarsområde eller en bestemt etat, avdeling eller seksjon. Vitenskap, forskning og undervisning har opplagt en helt sentral kulturpolitisk betydning, forvaltningen av faste kulturminner likeså, i høy grad også ivaretakelsen av kulturlandskapet og ellers utformingen av de fysiske omgivelser i byer og tettsteder.

Kirke- og menighetsliv, all religions- og livsynsutøvelse, er selvfølgelig kulturuttrykk av fremste slag.

En del av det ansvaret som må ligge innebygd i en nasjonal kulturpolitikk, er naturligvis det vi alt har vært inne på, nemlig det å legge til rette til rette for et desentralisert og landsomfattende tilbud, å skape forutsetninger for at kommuner og fylkeskommuner kan utforme et tilpasset kulturtilbud utfra egne forutsetninger og på egne premisser.

En nasjonal kulturpolitikk bør også omfatte ulike tilbud som på forskjellige måter kan fungere som et visst supplement fra sentralt hold til et lokalt og regionalt forankret kulturtilbud. Det mest typiske eksempel på dette er kanskje den turnevirksomhet som drives i regi av de tre såkalte riksinstitusjonene, Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillinger.

Men kanskje vel så viktig er det at en nasjonal kulturpolitikk skal ivareta en rekke overordnede kulturpolitiske forpliktelser som er av en slik karakter at de ikke primært kan forstås i et geografisk fordelingsperspektiv:

Enhver moderne kulturnasjon trenger som et minimum én stor opera og et operahus man kan være bekjent av. Vi trenger i en eller annen form et nasjonalbibliotek, et nasjonalt arkivverk og et nasjonalt museumsvesen. Alle deler av kulturlivet har innebygd i seg en nasjonal dimensjon og må ivareta visse overordnede funksjoner av nasjonal karakter. Dette har å gjøre med behovet for å fylle visse basisfunksjoner og for å vedlikeholde og utvikle den høyest mulige profesjonalitet og kvalitet innenfor en rekke spesialiserte kulturelle ytringsformer. Her gjelder det både vår status og vår selvhevdelse som kulturnasjon på en større internasjonal arena, og ikke minst muligheten for utveksling av impulser mellom det nasjonale og lokale kulturliv og mellom profesjonell og amatørbasert virksomhet.

Det er naturlig at de nasjonale elementer i kulturpolitikken i stor grad ivaretas av institusjoner i hovedstaden eller iallfall i de største byene. Dette har både sammenheng med den institusjonelle størrelse som ofte kreves, og med at institusjoner som har hele landet som nedslagsfelt mest naturlig bør lokaliseres der de er lettest tilgjengelige for størst mulig deler av befolkningen. Det har også noe å gjøre med den internasjonale profilering av nasjonen. Dermed kan ikke dette uten videre defineres som ensbetydende med sentralisering. Sentral lokalisering er i større eller mindre grad en forutsetning for at det overhodet skal la seg gjøre å realisere overordnede nasjonale kulturforpliktelser.

Men det finnes også mange sider ved en nasjonal kulturpolitikk som godt kan realiseres uten den sterke institusjonelle sentralisering og den sterke konsentrasjon om hovedstaden som på andre områder er vanskeligere å unngå.

Et godt eksempel er museumssektoren.

Der er vi nå i gang med en landsomfattende reform der vi fra statens side prøve å fordele noen høyst påkrevde friske penger på en slik måte at de samtidig stimulerer til institusjonell konsolidering på regionalt nivå. Hensikten er bl.a. å skape en rekke regionale museumsenheter som er sterke nok faglig og økonomisk til at de kan ivareta spesielle funksjoner i det vi kaller et nasjonalt nettverk. I stedet for å operere med et mindre antall store nasjonale institusjoner utelukkende finansiert av staten, fordeler vi det nasjonale ansvaret mellom så mange som om lag 100 distriktsmuseer landet over. Men vi understreker vi at disse museene på ingen måte er rene nasjonale institusjoner; de har selvsagt samtidig klare regionale og lokale funksjoner, og vi opprettholder derfor et delt finansieringsansvar mellom staten og regionene.

Dette har framstått som en naturlig løsning når det gjelder natur- og kulturhistoriske museer, fordi det nasjonale ansvar her er så nært knyttet til behovet for å dokumentere stedbundne fenomener med landsomfattende spredning. Det er ikke lenger aktuell museumspolitikk å rive den materielle gjenstandskulturen opp med roten og samle den i store sentrale institusjoner.

Derimot fortoner dette seg noe annerledes på kunstens område. Innenfor det nasjonale museumsnettverket jeg nevnte, vil det nok også finnes flere distriktsmuseer som arbeider med billedkunst. Men de nasjonale forpliktelsene på dette området vil først og fremst bli knyttet til det store kunstmuseet som skal etableres gjennom sammenslåing av seks eksisterende institusjoner i hovedstadsområdet.

Jeg vil understreke at slike store nasjonale institusjoner som kunstmuseum og opera ikke skal begrense sin virksomhet og sitt tilbud til hovedstadsområdet og til det publikum som aktivt oppsøker institusjonene. Det er meningen at disse institusjoner også skal ha landsomfattende forpliktelser og et utvidet ansvar for formidling av henholdsvis billedkunst og opera til hele landet. De skal også ha støttefunksjoner for mindre institusjoner og virksomheter andre steder i landet. Derved skal de ha et ansvar for den suppleringsfunksjonen jeg nevnte som del av den nasjonale kulturforpliktelse.

Jeg vil til slutt komme tilbake til det elementet i den nasjonale kulturpolitikken som består i å tilrettelegge og stimulere det lokale og regionale kulturlivet. Dersom vi tar for oss de økonomiske virkemidler, må det slås fast at det tross alt er ikke ubetydelige deler av det statlige kulturbudsjettet som går til institusjoner og tiltak utenfor hovedstadsområdet.

For det første er det en rekke institusjoner som finansieres helt eller delvis over statsbudsjettet som ledd i en nasjonal kulturpolitikk som er lokalisert ulike steder i landet. Mest utpreget er dette på museumsområdet. Men det gjelder også store institusjoner innenfor teater- og musikkfeltet, der det som kjent fins et antall regional- eller landsdelsinstitusjoner.

Det går videre midler til drift av en rekke kulturorganisasjoner og administrative institusjoner med landsomfattende funksjoner. Mange av disse forvalter statlige prosjektmidler. Et eksempel kan midler fra Statens bibliotektilsyns, som bl.a. har bidratt til finansiere prosjektene "Regional bibliotekorganisering og informasjonsnettverk for etter- og videreutdanning i Ytre Midt-Troms" Dette eksempelet er hentet fra den informasjon vi har funnet gjennom Lenvik kommunes Internett-nettsider.

Støtte til ulike investeringsformål og tidsbegrensende satsinger kommer også hele landet til gode. Det gjelder støtten bl.a. til frivilige organisasjoner og til lokale og regionale kulturbygg.

Jeg vil i den forbindelse nevne den endring i tippenøkkelen som Stortinget nå har vedtatt.

Dette gir regjeringen et beløp på i første omgang nesten 150 mill. kroner å fordele til kulturformål utenom det som blir bevilget ordinært over statsbudsjettet. Om tre år – i 2005 – vil dette beløpet ha steget til ca. 450 mill. kroner. Disse midlene er øremerket tre tiltaksområder som også regjeringen mener det er all grunn til å satse på. Det gjelder den såkalte kulturelle skolesekken, det gjelder ulike typer frivillig virksomhet, og det gjelder investeringer i og vedlikehold av lokale og regionale møteplasser som f.eks. flerbrukshus, allaktivitetshus og kulturhus. Dette vil gi et meget godt grunnlag for den frivillige sektor, og det vil sette oss i stand til å la barn og unge stifte direkte bekjentskap med kunsten og kulturarven på en helt annen måte enn tidligere.

Målsettingen med tiltaket den kulturelle skolesekken er at barn og ungdom i grunnskolen over hele landet skal få et godt tilrettelagt og tilpasset kulturtilbud ved å besøke institusjoner som f.eks. kunstgallerier, museer, teatre og orkestre, men også ved at f.eks. forfattere, skuespillere og musikere blir invitert inn i klasserommet. Det er meningen at de unge skal stifte bekjentskap med ulike kunstformene både ved å få oppleve profesjonelle kunstnere og gjennom egenaktivitet.

Dette krever et nært samarbeid mellom allmennskolen og kulturskolen, og med ulike kulturinstitusjoner og kunstnere lokalt, regionalt og nasjonalt. I det hele tatt er denne store satsingen et godt eksempel på hvordan nasjonal kulturpolitikk og lokalt kulturliv kan spille sammen på en hensiktsmessig måte. Dessuten snakker vi her om en utpreget fremtidsrettet kultursatsing.

Jeg tror vi vanskelig kan overvurdere den betydning det vil ha at barn og unge får anledning til å møte god kunst på et tidligst mulig tidspunkt, og at den undervisning som gis i allmennskolen, blir bygd ut med et tilbud som appellerer til de unges følelsesliv og deres kreative evner. Dette er nødvendig for at den menneskelige dannelsesprosess skal bli så helhetlig som mulig, slik at vi utvikler også menneskets åndsliv, ikke bare det kjølige intellekt og de rent instrumentelle ferdigheter.

La meg helt til slutt komme tilbake til kommunenes muligheter til å prioritere kultur innenfor trange budsjettrammer. Fra tid til annen kommer det krav om at vi må få en allmenn kulturlov som pålegger kommunene bestemte plikter i så henseende. Jeg vil riktignok ikke avvise en slik mulighet rent prinsipielt og for evig tid, og jeg kan forstå argumentene. Men jeg vil klart si fra om at et slikt virkemiddel ikke er det første den nåværende regjering vil gripe til.

Lovgivning i seg selv skaper ikke noe større økonomisk handlingsrom. Og jeg har liten tro på at det er viljen til å prioritere kultur det står på. Ikke minst det engasjement jeg har møtt her i Lenvik, er et tegn på at kulturforståelsen er minst like levende på lokalplan som på sentralt hold.

Kunst og kultur – og kunnskap og kultur – spiller en grunnleggende rolle både for den enkeltes livskvalitet og for samfunnsutviklingen. Det er om å gjøre at hele folket er sikret god tilgang til et mangfold av kulturopplevelser. Kunst er ikke primært pynt eller meningsformidler, den har også en viktig funksjon som sprengkraft og provokasjon.

Kunst er ingen luksus, men en nødvendighet for et mangfold sin gir grunnlag for kreativitet og utvikling. Dersom vi mener alvor med at kunst og kultur har en egenverdi, er dens viktigste egenskap at den er til stede i våre liv og at våre liv leves i kultur. De opplevelser og utfordringer hver av oss møter i kunsten og kulturen er dens viktigste begrunnelse. Da er det vår felles oppgave å sikre kulturen den plass den må ha i framtidens samfunn.