Kjære Savio-venner.

Jeg har med meg hilsener fra kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland til denne 100-års markeringen av John Andreas Savios kunst. Det er en stor glede for meg å være til stede her, på dagen 100 år etter Savios fødsel.

Det er en stor glede å være her sammen med dere. Som det ble nevnt, har jeg tidligere vært i Finnmark. Det var en speidertur da jeg var tenåring. Vi padlet på Tana-elven, vi overnattet på Finnmarksvidda og vi overnattet en natt på skolen her i Kirkenes.

I dag har Trond Gran tatt imot meg og vi har kjørt sammen til Pasvik og Svanvik kirke. Han har fortalt meg mye om historien som er knyttet til området her og den er sannelig mangfoldig. Dere bærer en uendelig historie med dere.

De aller fleste av oss har i løpet av våre liv sett mye billedkunst. Noe av det glemmer vi, annet husker vi litt utydelig, men noe står helt klart i vår erindring. Savios kunst hører til siste kategori.

Han var den første samiske billedkunstneren i moderne tid, og også den første samen som tok kunstutdannelse. Han levde i Oslo mesteparten av sitt korte liv, men motivene hentet han vesentlig fra sin barndomstid i Varanger. Savio har som ingen annen formidlet samisk kultur og levesett til et stort publikum. Bildene hans er vurdert som så enestående og viktige at de i tillegg til å bli kjøpt inn av kunstmuseer, også er benyttet som illustrasjoner i skolebøker.

Det blir sagt at Savio på mange måter levde et tragisk liv. Det er vel også uenighet om hvorvidt han var en glad bohem eller om han levde et tragisk liv. Bildet som heter "Alene", har vært tolket slik at han også var ensom. Den store reinbukken står alene på en klippe og skuer ut over et landskap. Den utstråler sin ensomhet, men man ser også en som ønsker utblikk og vidde i livet.

Og det er jo slik vi rike på kultur; vi vender blikket utover for å erobre nye landskaper. Samtidig bar Savio med seg sin identitet og tilhørighet knyttet til Varanger.

Han var en god ambassadør for sitt folk.

Det er utrolig hvor godt Savio formidler stemninger og bilder fra sitt barndoms rike. Se på bildet her oppe av gutten med sigden – forelskelsen lyser gjennom bildet som jo er preget av de stramme linjene.

Savio hadde en stor og variert produksjon, og vi finner bilder og uttrykk basert på mange ulike teknikker. Det er tresnittene som gjør det sterkeste inntrykket. Enkle, klare, sterke former i svart-hvitt, er hans typiske kjennemerke. Hva annet utstråler bildene? Jordnærhet, trofasthet mot en tradisjon, ekthet og troverdighet. Vi tror på bildene, fordi de fremstiller sine motiver på en måte som forteller om personlig opplevelse og erfaring.

Det er vinter, som nesten alltid i Savios bilder, og tresnittet er preget av den fine lysføringen som er Savios signatur som kunstner. Her er ingen unødvendige detaljer, kun det som skal til for å forstå handlingen, som forenklingen gir fokus til. Bildet fremstiller natur og kultur i likevekt, og skildrer en jevn muskulær kamp mellom dyr og menneske. Bilder som dette fremstiller de mest typiske og profilerte trekk ved den samiske reindriftskulturen, og er viktige for samisk identitet. For oss andre er de viktige som verktøy til forståelse.

Jeg hadde lyst til å ha med en gave til dette viktige jubileet. Jeg visste ikke helt hva det skulle bli, da det jo ikke er noen kultur vi representerer i departementet. Men som den praktiske kvinne jeg er, har jeg kjøpt en pen vase som jeg håper dere har glede av som arbeider på Savio-museet og alle som kommer på besøk dit.

Senere i år, nærmere bestemt i juli og august, blir det arrangert en stor Savio-utstilling i Oslo Kunstforening i samarbeid med Beaivvás Sámi Teahter og Samisk Kulturforum. Denne utstillingen blir en stor begivenhet i Oslo, og jeg håper publikum også der vil kjenne sin besøkelsestid. Det har Savio fortjent.