Kjære konferansedeltakere,

Takk for invitasjonen til å delta på Nordisk orkesterkonferanse og takk for denne anledningen til å drøfte vesentlige spørsmål i kulturpolitikken.

I år har Nordisk råd 50-års jubileum. Økt globalisering og europeisk integrasjon stiller store krav til Norden og det nordiske samarbeidet. I en region med så nære felles interesser som den nordiske, har alle de nordiske landene behov for samråd og samarbeid, på tvers av EU-medlemskap, for å møte de nye utfordringene vi står overfor. Kultursamarbeid er en viktig del av det nordiske regjeringssamarbeidet innenfor rammen av Nordisk Ministerråd, der Norge som kjent har formannskapet i år.

Tittelen som er satt for mitt innlegg "kulturpolitiske føringer fra staten" har en litt negativ klang. Den gir i hvert fall meg negative assosiasjoner til en ovenfra-nedad-styring. Jeg er tvert i mot opptatt av at kulturpolitikken utarbeides i samhandling og nær dialog med de mange aktørene i kulturlivet. Og det er i den retning jeg etter hvert ønsker å vri problemstillingen.

Verden i dag er preget av mange og raske forandringer. Menneskene blir knyttet tettere sammen på grunn av globalisering av økonomi, teknologi og kultur. I et samfunn preget av rask informasjonsflyt og en voksende kommersielt innrettet underholdningsindustri kan kulturen gi forankring og kunsten tjene som et rom for refleksjon og fordypning. Kulturen spiller en grunnleggende rolle for den enkeltes personlighet og livskvalitet - og for samfunnsutviklingen. Kunsten har en viktig funksjon i demokratiske samfunn: den frigjør oss fra nedarvete forestillinger og får oss til å se virkeligheten på nye måter, den fungerer som sprengkraft og provokasjon, skaper uro og får frem opprøret i oss, den gir oss innsikt og skaper grobunn for endring.

Det må imidlertid presiseres en grunnleggende begrensning for staten når det gjelder "føringer" eller innblanding: Det må selvfølgelig eksistere full kunstnerisk ytringsfrihet uten at staten skal legge seg opp i innholdet i kunsten - forutsatt at norsk lov følges. Det er videre en statlig oppgave å stimulere til mangfold, særlig med sikte på å sikre at "smale" ytringsformer får plass.

Når vi skal forme en politikk for framtiden, kan vi ikke bare være opptatt av sosial og økonomisk trygghet. Slik vår moderne verden har utviklet seg, kan det vise seg å fremstå som et vel så stort samfunnsansvar å sikre det åndelige livsinnholdet for menneskene. Kort sagt: Også politikken må innrettes slik at den bidrar til å sikre menneskene "noe å leve for, ikke bare noe å leve av". Dermed blir kulturpolitikken av stor betydning dersom vi skal skape det vi i mitt parti gjerne liker å omtale som et varmere samfunn! Og kanskje er det slik for de fleste av oss at når det kommer til stykket er faktisk livskvaliteten viktigere enn levestandarden. Jeg er overbevist om at kultur og kulturpolitikk vil stå stadig mer sentralt i årene som kommer.

Norge er i dag et av verdens rikeste land, med en unik mulighet til å gjøre investeringer for framtiden. Å støtte et mangfoldig kunst- og kulturliv er ikke subsidiering av forbruk, men en nødvendig investering i menneskelig utvikling. Markedet alene er ikke tilstrekkelig for å sikre kvalitet, nyskaping og mangfold på kunstområdet. Derfor må det offentlige inn med tiltak for å sikre enkeltindividet og samfunnet som helhet tilgang til og møter med ulike kunstuttrykk av høy kvalitet.

På mange måter har det vært bred politisk oppslutning om hovedlinjene i den kulturpolitikken som har vært ført her i landet i lang tid, nemlig å skape vilkår for at hele samfunnet skal kunne ta del i et levende og variert kunstliv, verne om vår felles kulturarv og legge til rette for et kunst- og kulturliv som gir nye impulser og stimulerer til kreativitet og nyskapning. Dette gjelder i hvert fall i den statlige kulturpolitikken, slik den har manifestert seg i regjering og storting.

Jeg tror imidlertid alle som har kommet inn i regjeringskontorene de siste årene (og det har jo vært mange utskiftninger i løpet av en relativt kort periode) er blitt slått av hvor bundet opp det statlige kulturbudsjettet egentlig er. Støtten til faste institusjoner og tiltak tar en så stor del av rammene våre at det i utgangspunktet er ytterst lite spillerom både for nye tiltak og utvidelse av eksisterende aktiviteter, ja rett og slett også for å følge opp de mange ulike forpliktelser som tidligere regjeringer og tidligere storting har pålagt oss. Når så i tillegg budsjettsituasjonen er vanskelig – som for 2003 – blir det naturligvis ekstra utfordrende å være kulturpolitiker i regjeringskontorene.

Staten har et opplagt ansvar for å bidra til et variert kulturtilbud som er tilgjengelig for folk i hele landet. Men samtidig er det viktig at interessen og engasjementet for kunst og kultur blir stimulert lokalt og får vokse frem nedenfra. Et levende kulturliv må springe ut av de forutsetninger og de ressurser som finnes der folk bor, i det enkelte lokalsamfunn, i den enkelte region. Det skal ikke være slik at utformingen av den kulturpolitikken som direkte angår lokalbefolkningen, først og fremst skal skje i regi av departementet, Kulturrådet eller andre sentrale organer. Den lokale og regionale kulturpolitikken må i stor grad utformes på kommunenes og fylkeskommunenes egne premisser.

Sentrale ordninger og tiltak i statlig regi er viktige og nødvendige, men fylkeskommunene og kommunene er nærmere den lokale virkeligheten og har derfor bedre utgangspunkt for å tilpasse virkemidlene til den lokale situasjonen på en tjenlig måte. Uten slik lokalkunnskap er det vanskelig å vite hva som bør prioriteres og stimuleres gjennom økonomisk støtte eller på annen måte. Den kulturelle skolesekken er et godt eksempel på hvordan nasjonal kulturpolitikk og lokalt kulturliv kan spille sammen på en hensiktsmessig måte. Jeg tror vi vanskelig kan overvurdere betydningen av at barn og unge får anledning til å møte god og utfordrende kunst på et tidlig tidspunkt, og at den undervisning som gis i allmennskolen, blir bygd ut med et tilbud som appellerer til de unges følelsesliv og deres kreative evner.

Et sentralt element i regjeringens langsiktige kulturpolitikk er å understreke kulturens egenverdi. I den siste kulturmeldingen fra 1992 ble det såkalte sektorovergripende kulturbegrepet introdusert. Tanken var at kulturpolitikken må ses i sammenheng med andre politikkområder. Kulturen er sektorovergripende, en dimensjon ved alt samfunnsliv. I etterkant har flere uttrykt bekymring for at kulturpolitikken selv har blitt sektorovergrepet og underlagt ytre nyttehensyn.

Kulturens og kulturpolitikkens begrunnelse ligger ikke først og fremst i den betydning kultur kan ha for verdiskapningen i næringslivet, for å sikre bosettingen i distriktene, for å bidra til folkehelsen eller tilsvarende instrumentelle funksjoner. Det er de kunst- og kunnskapsopplevelser som skapes i det enkelte menneske og en rekke innebygde kvaliteter ved samfunnet som kulturpolitikken i bred forstand skal legge til rette for å ivareta.

Vi skal selvsagt ikke se bort i fra de mange positive ringvirkningene kunsten og kulturen fører med seg, og det gjør slett ingenting om kulturtiltak også har andre effekter. Vi skal heller ikke konstruere unødvendige motsetninger mellom kulturens egenverdi og dens instrumentelle funksjoner. Jeg tror at kunst- og kulturfeltet fortsatt vil være tjent med en bred forståelse av kulturbegrepet. Men når kunstneriske og faglige premisser blir skjøvet til side og prioriteringene i for stor grad blir bestemt av utenforliggende hensyn er det grunn til å rope varsko. I praksis vil det her ofte være en balansegang, som noen ganger vil være vanskelig.

Stort sett må vi imidlertid kunne si at det er et gode at kulturtiltak også kan bidra til å fremme andre samfunnsmessige hensyn. Ingenting er bedre og mer rasjonelt enn at politiske tiltak innenfor ulike samfunnssektorer virker sammen og gjensidig bidrar til å forsterke hverandre og dermed til å fremme helhetlige politiske løsninger. Men for å få til en reell satsing på kultur må vi løsrive oss fra en umiddelbar nyttetenking og være villige til å satse på kunst og kultur med utgangspunkt i dens egenverdi. Departementet vil i vårt fremtidige arbeid opprettholde et vidt kulturbegrep, men gi kunsten en sentral plass.

Vi er i ferd med å utarbeide en ny kulturmelding som vil bli lagt frem i 2003. I kulturmeldingen vil regjeringens kulturpolitikk bli utmeislet mer i detalj enn det vi har kunnet gjøre til nå. Siktemålet er å få fram en overordnet og prinsipiell drøftelse av de kulturpolitiske utfordringene og mulighetene vi står ovenfor og utforme en langsiktig kulturpolitikk som tar hensyn til dette. En klargjøring av grunnleggende begreper, tanker og verdier er en forutsetning for en fruktbar debatt.

Et perspektiv i kulturmeldingen vil være betydningen av internasjonal kulturutveksling. Flere av orkestrene som er representert her i dag markerer seg på den internasjonale kunstarenaen, og henter inspirasjon fra andre land. Det er ikke bare innenfor handel og næringsliv vi lever i internasjonal konkurranse. Den akselererende internasjonaliseringen har også endret vilkårene for kulturutveksling og samfunnskontakt. Samtidig har et åpnere verdssamfunn skapt behov for økt kunnskap om andre land. For å utnytte de nye mulighetene og møte de nye utfordringene vi står overfor i en globalisert tidsalder, må vi satse på en offensiv politikk for internasjonal kultur-utveksling. Gjensidig kontakt og deltakelse i fellesprosjekter i inn- og utland har blitt en forutsetning for kompetanseheving på ulike områder i samfunnet, også for aktører innenfor kunst- og kultur. Individuell og kollektiv nettverksbygging på tvers av landegrensene vil i årene framover være avgjørende for full faglig utfoldelse og vekst. Internasjonal dialog er helt sentral for utviklingen i kunsten og kulturen, idet den stimulerer til nyskaping og kvalitet. Samtidig er kulturutveksling og interkulturell forståelse av grunnleggende betydning for samfunnsutviklingen og for internasjonal samhandling generelt. Staten spiller en viktig rolle når det gjelder å stimulere til dette.

Men å satse på internasjonal kulturutveksling handler ikke bare om å fremme "det norske" og gjøre Norge til en kultureksportør. Det er vel så viktig å være mottakelig for impulser utenfra. Dersom vi skal få til nyskaping og kvalitet på et internasjonalt nivå, er import av kunst- og kulturuttrykk like viktig som eksport.

I Norge vokste vår nasjonalkultur og vår kulturelle identitet fram særlig i tiden etter den nasjonale gjenfødelse og den nasjonsbygging som startet i første halvdel av 1800-tallet, men ble også i vårt land forlenget som følge av unionsoppløsningen i 1905. På denne tiden var man i Europa og Norden for øvrig i stor grad i ferd med å orientere seg i mer internasjonal retning. Da Grieg døde i 1907 var Schønbergs ekspresjonisme allerede slått ut i full blomst, og i Frankrike var impresjonismen på sitt høyeste. I generasjonen etter Grieg ble også det nasjonale elementet sterkt betont i norsk musikkliv, med noen hederlige unntak (f.eks. Valen). Det var først på siste halvdel av 1900-tallet at blikket for alvor ble vendt i en annen retning. Slikt sett er det ikke for drøyt å si at vi i mer enn 150 år hadde vårt kulturelle hovedfokus rettet mot det å bygge en nasjonal identitet.

Men vi har i ettertid lett for å overse det faktum at det vi gjerne kaller vår nasjonale felleskultur på mange måter også er bygd opp omkring sterke kulturelle og sosiale motsetninger; bare tenk på de såkalte motkulturene knyttet til lekmannskristendom, avholdsbevegelse og målrørsle. Vi har også våre gamle minoriteter som har vært diskriminert og tilsidesatt.

Utfordringen har vært å integrere både motkulturer og minoriteter i den nasjonale felleskulturen. Det er mye av det samme som nå er utfordringen i forhold til våre nye landsmenn. De demografiske endringene som har skjedd i Norge siden rammene for den nåværende kulturpolitikken ble fastlagt, det økende innslaget av mennesker med røtter i fremmede kulturer, har bidratt til å gjøre deler av landet vårt til et flerkulturelt samfunn i så stor grad at det merkes og må tas hensyn til på en helt annen måte enn tidligere. Det kulturelle mangfoldet vil derfor bli et sentralt tema også i kulturmeldingen. Og jeg vil betone at dette også må angå orkestrene.

Samtidig som vi har fått et større kulturelt mangfold, ser vi også et økende press på lokale og nasjonale kulturer fra en kommersielt innrettet kulturindustri. Paradoksalt nok kan globaliseringen både skape og utviske mangfold. Kulturpolitikken er i høy grad en arena der man både skal hente inn globaliseringens gevinster og samtidig sette inn mottiltak der mangfoldet er truet. Dermed blir det aller viktigste argumentet for en aktiv kulturpolitikk dette: å ivareta bredde og mangfold.

Vi har mange utfordringer i arbeidet med kulturmeldingen. En nasjonal kulturpolitikk må meisles ut i erkjennelsen av at vi står i skjæringspunktet mellom en nasjonal kulturtradisjon med lokale særpreg og en internasjonal situasjon der mange kulturer møtes. Det internasjonale perspektivet representerer paradoksalt nok både et rikt mangfold og en fare for kommersiell ensretting og forflatning.

Men kulturmeldingen vil bli utarbeidet på et bredt og solid grunnlag. Den vil for eksempel basere seg på flere utredninger. På musikkområdet fikk vi i fjor utredet de profesjonelle orkestrene, slik jeg for øvrig vet at Sverige gjorde året før oss. Utredningen ga en oversiktlig gjennomgang av orkestrene og deres ønske om videre utvikling. Den så også på nordiske sammenligninger. For våre nordiske venner kan det kanskje være av interesse å vite at man også i arbeidet med kulturmeldingen har sett på nordiske sammenligninger. På tross av enkelte forskjeller mellom de nordiske landenes kulturpolitikk har dette gitt oss nye perspektiver på norsk kulturpolitikk. Men tilbake til utredningene, for det er gjort enda flere utredninger på musikkområdet. I fjor ble folkemusikkområdet og jazzområdet utredet. Og i år er populærmusikkfeltet og de frie profesjonelle ensemblene utredet. Flere av utredningene kommer med anbefalinger og forslag til departementet, men jeg kan selvfølgelig ikke gå inn på disse her og nå. Jeg vil bare understreke at vi naturligvis vil se utredningene i sammenheng.

For de av dere som kommer fra de norske orkestrene bør de nasjonale kulturpolitiske målsettingene for musikkområdet være kjent, men for våre nordiske naboer gjentar jeg dem gjerne: å gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig og å stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling. Blant et av delmålene for den nasjonale musikkpolitikken er å fremme bruken av samtidens nyskapende musikkutrykk. For meg, som komponist, er det selvfølgelig interessant å se hvordan samtidsmusikken er representert i musikklivet. Utrederen av de profesjonelle orkestrene Elef Nesheim mener at samtidsmusikken utgjør en urimelig liten del av orkestrenes repertoar. Orkestrene har utvilsomt en interesse og et engasjement for samtidsmusikk. Flere orkestre samarbeider for eksempel med samtidsmusikkfestivalene og holder enkeltkonserter under disse der både norsk og utenlandsk samtidsmusikk er representert. Det er bra. Nesheim peker imidlertid på at det kan synes som om disse konsertene representerer orkestrenes vesentligste samtidsengasjement. Det er i tilfelle synd. Han mener at problemet med å framføre samtidsmusikk er at orkestrene er bekymret for at publikum skal svikte og at det er vanskelig å få internasjonale dirigenter til å bruke mye tid på å innstudere vanskelige komposisjoner som de ikke kan ta med seg til andre orkestre. Og her peker utrederen på enda et problem, nemlig det at bestillingsverk ofte bare framføres av den institusjonen som har bestilt verket.

For meg kan det seg ut som om det finnes et potensial for forandring. Siden vi er i Stavanger må jeg imidlertid få si at Stavanger Symfoniorkester gjør interessante ting på samtidsmusikk-området. Jeg synes det er spennende at de har valgt å spesialisere seg på 20. århundres musikk og at de har inngått partnerskap med det anerkjente Ensemble Intercontemporain i Paris. Orkesterets komponistverksted er et godt tiltak for å fremme utviklingen av ny orkestermusikk av høy kvalitet. Jeg har forstått at Nordisk Komponistverksted avsluttes denne sesongen med en konsert om ca. en uke der verker av Per Magnus Lindborg og Sverre Ruben Gjertsen blir framført.

Jeg har sagt mye og skal snart gi fra meg ordet. Men jeg vil understreke dette:

Fra institusjonenes side er det naturligvis et ønske om minst mulig statlig innblanding, både i kunstneriske og administrative forhold. Og jeg har allerede understreket den grunnleggende kunstneriske frihet som må gjelde også for institusjonene. På den annen side er det jo et spørsmål om hva staten aktivt skal fremme, dvs. bruke penger på. Hvorfor skal f.eks. staten betale for symfoniorkestrene? Spørsmålet avkrever en politisk begrunnelse utover ytringsfrihetsaspektet. Midlene bevilges for å realisere kulturpolitiske mål, hvorav de viktigste kan summeres i ordene mangfold og bredde. Det er særlig viktig å ivareta de smale, ikke-kommersielle uttrykkene, som er helt sentrale i en helhetlig kulturpolitikk. Det kan ikke være en statlig oppgave å støtte det som kommersielt sett klarer seg selv. Det er en fare dersom institusjonene av budsjettmessige hensyn begynner å konkurrere med kommersielle tiltak eller bare setter opp sikre kassasuksesser. Da er det en statlig plikt å la krav følge de midlene som bevilges.

Samtidig vet vi at institusjonene lett kommer i en presset situasjon mellom pålagte egeninntekter og de offentlige bevilgningene. Dersom fulle hus blir eneste resultatmål, er det imidlertid grunn til å rope varsko også fra de bevilgende myndigheters side. Det er statens klare ansvar å motarbeide kunstnerisk ensretting, også innenfor orkestrenes virkefelt. Dersom orkestrene ikke selv prioriterer mangfold og bredde i programvalget med tilstrekkelig fokus på ny, ukjent og norsk musikk, er det nok nødvendig med sterke føringer. Imidlertid har jeg sterk tro på at slike spørsmål best lar seg løse ved en fortsatt god dialog mellom departementet og orkestrene – ikke i form av direktiver og pålegg.

Jeg håper at dere får tre interessante dager her i Stavanger, med utveksling av tanker og erfaringer, og ønsker dere lykke til med resten av konferansen!

Takk for oppmerksomheten.