"Kunst og kultur har en egenverdi og er av avgjørende betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Kulturell utfoldelse motvirker fremmedfrykt og bidrar til å skape trygghet i omgang med andre. Regjeringen vil bygge på den kristne og humanistiske kulturarv som et felles grunnlag for vårt samfunn.

Gjennom en aktiv kulturpolitikk er det et hovedmål å sikre flest mulig tilgang til et bredt tilbud av høy kvalitet. Kulturpolitikken må legge forholdene til rette for et vidt spekter av aktivitet, opplevelse, erfaring og erkjennelse. Den må stimulere til at både brede og smale grupper kan utøve og oppleve kunst og kultur. For å sikre dette er det særlig viktig å ivareta ikke-kommersielle aktiviteter og uttrykk.

Regjeringen vil i 2003 legge fram en kulturmelding med en samlet gjennomgang av de kulturpolitiske utfordringer og muligheter som bl.a. følger av globaliseringen, nye medier og det kulturelle mangfoldet. I meldingen vil perspektivet om kunstens og kulturens egenverdi stå sentralt."

1St.prp. nr. 1 (2002-2003) s. 11 Slik står det å lese innledningsvis i Kultur- og kirkedepartementets budsjettproposisjon som ble presentert på torsdag.

Når jeg er best om å snakke om "Kulturpolitiske utfordringer i årene framover –perspektiver for arbeidet med en kulturmelding", skal jeg like gjerne å rett på sak og se på den planlagte kulturmeldingen. Det er jo nettopp de kulturpolitiske utfordringene vi står overfor som må være sentrale i meldingen. De to temaene er dermed uadskillelige.

Mye av utgangspunktet for meldingen vil altså være å vurdere hvilke konsekvenser sentrale samfunnsmessige utviklingstrekk bør få for utformingen av den framtidige kulturpolitikken. Tre stikkord er allerede gitt: globalisering, nye medier, kulturelt mangfold.

Med uttrykket kulturelt mangfold som betegnelse på en samfunnsmessig utvikling tenker vi først og fremst på det økende innslaget av folk med en annen kulturbakgrunn enn norsk, en annen etnisk opprinnelse, annet språk, annen religion, andre måter å leve på, andre verdier og tradisjoner osv. Særlig innvandringen av mennesker med ikke-vestlig bakgrunn har stilt oss overfor nye muligheter og utfordringer over et bredt politisk spekter. Integreringspolitikk er nå blitt en samlebetegnelse for alt dette. Vi skal drøfte implikasjoner av mer spesifikt kulturpolitisk karakter, men også dette er i seg selv et vidtfavnende felt. Jeg kommer i dette foredraget i hovedsak til å begrense meg til å snakke om de kunstneriske uttrykksformer, i liten grad om det bredere kulturpolitiske interessefeltet.

Men la meg først kort skissere noe av den demografiske bakgrunnen:

Siste femårsperiode utgjorde nettoinnvandringen til Norge gjennomsnittlig 0,26 pst. av folketallet. Ingen annen femårsperiode i norsk historie kan oppvise et så høyt tall. Innvandringen har bidratt til å gjøre deler av landet vårt til et flerkulturelt samfunn i så pass stor grad at det merkes og må tas hensyn til på en helt annen måte enn tidligere.

I overkant av 6 pst. av innbyggerne faller i dag i kategorien innvandrere, etter Statistisk Sentralbyrås definisjon. Dette gjelder alle personer med foreldre som begge er født i utlandet, og omfatter dermed personer som selv er født i utlandet, men også mange som er født i Norge, de som ofte omtales som annen generasjons innvandrere.

Mennesker med ikke-vestlig bakgrunn utgjør i dag om lag to tredjedeler av denne innvandrerbefolkningen og dermed i overkant av 4 pst. av det totale folketall. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen hele 19 pst. av folketallet. Her bor dessuten ikke-vestlige innvandrere ganske konsentrert i enkelte drabantbyer og i de østlige deler av indre Oslo. Også i andre av våre større byer finner vi lignende innvandrerkonsentrasjoner. I enkelte Oslo-skoler har over 90 pst. av elevene et annet morsmål enn norsk. Flere titalls morsmål og alle de store religionene med sine ulike varianter er representert.

Ved siden av det større kulturelle mangfoldet dette skaper med hensyn til levemåte og livsstil, kunnskaper og ferdigheter, legger det også til rette for et mer mangfoldig kunst- og kulturliv. Dette kan bidra til fornyelse innenfor og mellom de kunstneriske uttrykksformer. Kunstarenaene kan bli møteplasser som kan gi større gjensidig forståelse mellom nordmenn og innvandrere på det mer generelle plan.

Men da er det også om å gjøre at kunstnere og andre kulturarbeidere fra innvandrermiljøene slipper til på de arenaer og i de institusjoner som i utgangspunktet naturlig nok er dominert av norske eller vestlige kunst- og kulturtradisjoner. Det er altså både et spørsmål om å gi innvandrerne muligheter til å utøve sin egen kultur, og om å berikes av eller forundres over de kulturimpulser som innvandrerne har brakt med seg. Og det er også et viktig perspektiv å sikre innvandrere reell tilgang til norsk kunst- og kulturliv.

Da Stortingets kulturkomité i 1999 bad departementet starte arbeidet med en ny kulturmelding, tok den nettopp utgangspunkt i at Norge i økende grad blir et flerkulturelt samfunn, og at erkjennelsen av dette må prege alle deler av kulturpolitikken. I tillegg trakk komiteen fram den dobbelte utfordring som den såkalte globaliseringen stiller oss overfor. Det het bl.a.:

"Det bør her legges særlig vekt på presset på norsk kultur og språk som følge av økt globalisering og teknologisk utvikling, men også de fordeler norsk kulturliv kan oppnå i et åpnere internasjonalt samfunn og de bidrag norsk kulturliv kan yte overfor kulturinstitusjoner og brukere av kulturgoder i andre land."

På mange måter er det økende flerkulturelle befolkningsinnslaget i Norge og den omseggripende globaliseringen to sider av samme sak. Begge deler representerer dessuten både nye muligheter og nye utfordringer. Det dreier seg om sammensatte og komplekse utviklingstrekk som dermed ikke kan plasseres inn i enkle skjemaer på godt eller vondt.

Her vil jeg legge vekt på de positive muligheter som gis.

Jeg tror f.eks. det er ganske bred enighet om behovet for å stimulere til nyskapning og kvalitet innenfor kunsten. Her vil en styrket internasjonal dialog være et viktig bidrag. Stadig flere norske kunstnere markerer seg i dag på en internasjonal arena, og stadig flere henter inspirasjon fra andre land. Dette er verdifullt både for kunstneren selv og for hele det norske kunstlivet. Det at våre kunstnere får anledning til å møte det beste i den internasjonale kunsten, vil kunne være en viktig stimulans i deres egen kunstneriske utvikling. Vi må derfor skape flere arenaer for slik kulturutveksling.

Samtidig er det behov for bedre og mer effektiv informasjon overfor utlandet om norsk kunst og norske kunstnere. Dette er et generelt behov på tvers av kunstformene. En tanke jeg har lyst til å undersøke nærmere, er om det kan være hensiktsmessig å se det samlede informasjonsbehov for musikk, billedkunst og litteratur i sammenheng. Kanskje kan de ulike feltene dra nytte av hverandre i en mer overordnet enhet.

Dette er for øvrig et eksempel på at arbeidet med kulturmeldingen forutsetter et ganske åpent perspektiv. Det betyr at vi vil undersøke langt flere muligheter enn de som høyst sannsynlig blir realisert. Det kan vise seg at en idé ved nærmere ettertanke ikke har noe for seg, men det kan selvfølgelig også hende at enkelte idéer er så gode at de nettopp av den grunn ikke lar seg realisere i hvertfall på kort sikt! Etter min mening er store deler av kunst og kulturfeltet lite åpne for nytenkning. Det representerer en stor utfordring å rikke ved en innarbeidet praksis eller gammelt, fastgrodd tankegods.

I alle fall arbeider vi med flere spørsmål enn det som kommer til å materialisere seg i meldingen. Vi går nå for alvor i gang med feltet, og vi står også foran en politisk avklaringsprosess i en mer avsluttende fase. I det hele tatt er det slett ikke sikkert at alle de spørsmål jeg drister meg til å ymte frampå om i dette foredraget, vil bli å finne igjen i meldingen.

La meg nevne noen flere slike eksempler.

Bør vi fra statens side se om det er formålstjenlig å lage en administrativ overbygning over deler av det institusjonaliserte kunstlivet, f.eks. noe lignende det vi nå er i ferd med å realisere gjennom etableringen av Abm-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum? Det er snakk om et utviklings- og samordningsorgan som først og fremst skal tjene som et redskap for de operative institusjoner og den operative virksomhet for øvrig innenfor kulturvernfeltet. Men det skal også være en rådgivende fagorgan for departementet, og det skal tenke strategisk.

Det er ikke sikkert det er like opplagt at det ligger til rette for noe tilsvarende på andre områder, men det kan være verd en nærmere vurdering. Forholdet til Norsk kulturråd vil i så fall bli et viktig tema å avklare. Hensikten med en slik etablering på deler av kunstområdet behøvde heller ikke være en blåkopi av den tilsvarende abm-etableringen. Et viktig formål ville f.eks. kunne være å løfte en del tekniske og adminstrative funksjoner ut av de enkelte institusjoner. Dette kunne bidra til forenkling og samarbeid som gav de operative institusjoner større anledning til å konsentrere ressursene om primæroppgavene, det å lage og formidle kunst.

Hva med hele kunstnerpolitikken? Har den funnet sin endelige form etter aksjonene på 70-tallet, eller kan det tenkes at vi vil være tjent med visse systemendringer ? Det er lagt opp til en styrking av ordningen med arbeidsstipend, bl.a. ved at det over tid foretas en omprioritering fra garantiinntektsordningen, slik det ble varslet allerede i Jagland-regjeringens kunstnermelding fra 1997. Dette er fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2003.

Dette er egentlig bare en liten justering. Andre endringer bør nok derfor også vurderes. På mange måter kan tiden være inne for en mer grunnleggende nytenkning. En forutsetning må være at velferdselementet i dagens kunstnerpolitikk ikke settes i fare. Men vi må se på om det kan finnes grep som samlet sett gir mer formålstjenlige løsninger både for kunstnerne og for utvikling av kunstnerisk nyskapning og kvalitet.

Hva med de grunnleggende skatte- og avgiftsvilkårene som kultursektoren arbeider innenfor? Kan det tenkes at det her vil vise seg hensiktsmessig og mulig med endringer som kan komme både kultursektoren og samfunnet som helhet til gode? Jeg har ikke svaret i dag, men her er det ting som vi kanskje vil finne grunnlag for å se nærmere på.

La meg også for ordens skyld understreke at kulturmeldingen ikke bare skal gi en samlet framstilling av viktige problemstillinger innenfor de ulike kunstområdene. Den skal gi en oppdatert orientering om oppfølgingen av stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer som ble fremmet av Bondevik I-regjeringen. Jeg vil understreke at abm-meldingen fortsatt vil være retningsgivende for de kommende års prioriteringer innenfor abm-feltet. Det at det særlig er kunstfeltet som vil bli ofret oppmerksomhet i den kommende meldingen, innebærer ingen nedtoning av de forpliktelser regjering og Stortinget her har påtatt seg når det gjelder oppfølgingen av abm-meldingen. Dette framgår også tydelig av budsjettforslaget for 2003.

I kulturmeldingen skal vi følge opp og utkvittere et stort antall utredninger, rapporter og evalueringer som kultursektoren har vært gjenstand for i de siste årene. De fleste av disse har vært eller er på høring.

Utredningen om norsk scenekunst ble avgitt i april i år. Samtidig forelå dokumentet Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett. Videre har Norsk kulturråd besørget en evaluering av ordningen med tilskudd til fri scenekunst. Alle disse dokumentene har de siste månedene vært på bred høring.

Innenfor musikkområdet foreligger det en utredning fra 2001 om symfoniorkestrene. Dessuten har Norsk kulturråd besørget en utredning om folkemusikk og folkedans, en om vokal- og instrumentalensembler og en om rytmisk musikk med vekt på rock. Fra tidligere foreligger det også en utredning om jazz. Norsk kulturråd har også gjennomført en evaluering av aspirantordningen for kunstnere i etableringsfasen.

Innenfor litteraturfeltet har vi liggende en utredning om innkjøpsordningene, en om litteraturpolitikkens legitimitet og en om prissetting av bøker i ulike land. Utredninger om elektroniske bøker og om strukturendringer i bokbransjen vil komme om kort tid.

En helhetlig vurdering av innkjøpsordningene på de ulike kunstområdene vil være én av de ambisjonene vi bør ha for arbeidet med kulturmeldingen.

For øvrig er det gjennomført flere evalueringer av ulike programmer, tiltak og prosjekter for å fremme kulturelt mangfold innenfor kunst- og kulturfeltet.

Dermed er vi tilbake ved det temaet jeg innledet med. Departementet arrangerte nylig en nasjonal konferanse om kulturelt mangfold i Drammen. Hensikten var å involvere ulike aktører på feltet og utveksle ideer og synspunkter. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som på bakgrunn av konferansen skal komme med et forslag til et helhetlig politisk opplegg for å fremme kulturelt mangfold. Norsk kulturråd vil utarbeide en rapport fra konferansen.

Det synes klart at de utfordringene vi her står overfor, krever mer langsiktige strategier og tiltak. For å hindre sentralisering og marginalisering må en slik politikk omfatte hele landet, og tiltakene må rettes mot ulike aktører innenfor hele kunst- og kulturfeltet. Og både institusjonene og det frie feltet må involveres.

Med uttrykket "det frie feltet" er stikkordet gitt for et iøynefallende trekk i dagens utvikling på kunstområdet. Mye av samtidskunsten søker i dag etter alternative brukssammenhenger og kommunikasjonskanaler og overskrider dermed kunstinstitusjonenes forståelsesrammer og publikumsgrupper. Dette er en generell tendens som på ingen måte er særnorsk. I Paris florerer det av kaféteater og teaterhappeninger der skuespillere fra institusjonene og utenfor dem presenterer klassikere gratis for et stadig voksende publikum. Tekstene leses i parker, leiligheter, på lektere på Seinen og i lignende improviserte "scenerom". På mange måter dreier det seg om aktiviteter som ikke lett lar seg klassifisere som kunstverk i det hele tatt: Det har vært antydet at kunsthandlinger er en mer hensiktsmessig betegnelse.

Det hevdes at denne tendensen i samtidskunsten kan betegnes som en konstruktiv institusjonskritikk, idet den ikke er fiendtlig innstilt overfor institusjonene slik situasjonen ofte var på 1960-tallet. Dagens kunstnere synes mer villige til å gå i dialog med institusjonene, samtidig som de bedriver en rekke ikke-institusjonelle aktiviteter. Men det betyr i alle fall at den tradisjonelle kunstinstitusjonelle autonomien kan synes å stå for fall.

Også den nye teknologien, ikke minst Internett, muliggjør helt nye former for produksjon og formidling av kunst. Slike uttrykksformer lar seg ikke lite lett innordnes i den tradisjonelle kunstinstitusjonen, men må allikevel tas med i det helhetlige perspektiv vi anlegger i kulturmeldingen.

Men hva er så innholdet i begrepet "nasjonal kulturpolitikk"?

En del av det ansvaret som må ligge innebygd i en nasjonal kulturpolitikk, er naturligvis å legge til rette for et desentralisert og landsomfattende tilbud, å skape forutsetninger for at kommuner og fylkeskommuner kan utforme et tilpasset kulturtilbud utfra egne forutsetninger og på egne premisser.

For det andre bør en nasjonal kulturpolitikk også omfatte ulike tilbud som på forskjellige måter kan fungere som et supplement fra sentralt hold til et lokalt og regionalt forankret kulturtilbud. Det mest typiske eksempel på dette er kanskje den turnevirksomhet som drives i regi av de tre såkalte riksinstitusjonene, Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillinger.

Men kanskje vel så viktig er det at en nasjonal kulturpolitikk skal ivareta en rekke overordnede kulturpolitiske forpliktelser som er av en slik karakter at de ikke primært kan forstås i et geografisk fordelingsperspektiv:

Enhver moderne kulturnasjon trenger som et minimum én stor opera og et operahus man kan være bekjent av. Vi trenger i en eller annen form et teater, orkester, nasjonalbibliotek, et nasjonalt arkivverk og et nasjonalt museumsvesen. Alle deler av kulturlivet har innebygd i seg en nasjonal dimensjon og må ivareta visse overordnede funksjoner av nasjonal karakter.

Dette har å gjøre med behovet for å fylle visse basisfunksjoner og for å vedlikeholde og utvikle den høyest mulige profesjonalitet og kvalitet innenfor en rekke spesialiserte kulturelle ytringsformer. Her gjelder det både vår status og vår selvhevdelse som kulturnasjon på en større internasjonal arena, og ikke minst muligheten for utveksling av impulser mellom det nasjonale og lokale kulturliv og mellom profesjonell og amatørbasert virksomhet.

Det er naturlig at de nasjonale elementer i kulturpolitikken i stor grad ivaretas av institusjoner i hovedstaden eller iallfall i de største byene. Dette har både sammenheng med den institusjonelle størrelse som ofte kreves, og med at institusjoner som har hele landet som nedslagsfelt mest naturlig bør lokaliseres der de er lettest tilgjengelige for størst mulig deler av befolkningen. Det har også noe å gjøre med den internasjonale profilering av nasjonen. Dermed kan ikke dette uten videre defineres som ensbetydende med sentralisering. Sentral lokalisering er i større eller mindre grad en forutsetning for at det i det hele tatt skal la seg gjøre å realisere overordnede nasjonale kulturforpliktelser overhodet.

Men det finnes også mange sider ved en nasjonal kulturpolitikk som godt kan realiseres uten den sterke institusjonelle sentralisering og den sterke konsentrasjon om hovedstaden som på andre områder er vanskeligere å unngå. Et godt eksempel er museumssektoren.

For øvrig synes det nå som noe av den tradisjonelle forståelsesrammen for sentrum-periferi-perspektivet i kulturpolitikken kan være i ferd med å bli omdefinert som følge av de mekanismer som ligger i globaliseringen.

Kultursosiologen Per Mangset 2Per Mangset: Glokalisering? Om sentrum og periferi i kulturliv og kulturpolitikk. Paper til høstseminar i Kulturpolitisk forskernettverk, Bø 23.-24. oktober 2000. har stilt spørsmålet om de allmenne globaliseringstendenser fører til at motsetningen mellom sentrum og periferi – og behovet for målrettet kulturpolitisk desentralisering – er i ferd med å forsvinne? Han viser til hvordan massemedier og kulturindustri i dag krysser alle landegrenser, at folk kommuniserer verden over via Internett og e-post, at internasjonal turisme og jobbmobilitet øker, og at det på mange områder er tendenser til global kulturell homogenisering.

Flere analytikere har pekt på at motsetningen mellom sentrum og periferi – og mellom det globale og det lokale – er i ferd med å oppløses, eller ihvertfall utviskes, i det moderne samfunn. Globalisering og lokalisering utgjør i stedet to parallelle og sammenvevde prosesser, populært kalt "glokalisering".

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen skriver om dette:

"Vi lever ved inngangen til informasjonsalderen – en tid da de globale nettene blir stadig tettere, grensene mellom det lokale og det globale viskes ut, informasjon utveksles lynraskt over hele kloden, og – for aktive kulturkonsumenter – tidligere fjerne og eksotiske steder er blitt like hjemlige og vante som utkantstrøk i ens eget land." 3Thomas Hylland Eriksen (1998): Globalisering og eksotisering. Sitert etter Per Mangset, jf. foregående note.

Det ligger vel også innebygd i teorien om en såkalt "glokalisering" at nasjonalstaten får mindre betydning. Både globale enheter og undernasjonale nivåer (som regioner og nasjonale minoriteter), utfordrer nasjonalstaten både politisk og kulturelt.

Begrepet "glokalisering" kan nok si noe om utviklingstendenser, men jeg tror allikevel ikke vi skal overdrive betydningen av slike tendenser; de kan like godt sies å representere avvik fra et fortsatt dominerende mønster av mer tradisjonell konstitusjon.

Innenfor det norske kunstfeltet er det ihvertfall mye som tyder på at sentrum-periferidimensjonen fortsatt gjør seg klart gjeldende på flere vis, og både den norske og den internasjonale kunstarena synes å være ganske hierarkisk ordnet etter kvalitetskriterier, selv om dette i stor grad bygger på en uformell rangering.

Én ting er hvordan kvalitetskriterier i kunsten forvaltes, og hvordan ulike deler av befolkningen kan få tilgang til god kunst. En litt annen dimensjon er hvordan globaliseringen og det flerkulturelle samfunn påvirker fornyelse og utvikling, og nasjonalt og lokalt særpreg innenfor kunstartene.

Et levende kunst- og kulturliv vil alltid befinne seg i et spenningsfelt mellom tradisjon og fornyelse, og mellom nasjonalt eller lokalt særpreg på den ene siden og sammensmeltning av kulturimpulser og kulturuttrykk av ulikt opphav på den andre siden.

I hvilken grad er egentlig tradisjonell norsk kunst og kultur så særpreget norsk som vi av og til forestiller oss? Det samme spørsmålet kan stilles innenfor en europeisk eller vestlig kontekst. Trekker vi de riktig lange historiske linjer, vet vi jo at vår vestlige sivilisasjon med sitt grunnlag i den kristne religion og den gresk-romerske antikken bygger på kulturimpulser som går langt utover en rent europeisk kontekst. Mye av dette har jo sin opprinnelse i den kulturelle smeltedigel i Midtøsten. Går vi historien nærmere etter i sømmene, vil vi finne at nesten all kulturutvikling har skjedd ved at kulturimpulser med ulik opprinnelse har kommet i kontakt med hverandre, brynet seg mot hverandre og ofte smeltet sammen til noe som har gitt opphav til kulturuttrykk med et nytt særpreg. Slik sett kan man si at nesten all kultur og all identitetsdannelse er et resultat av blandet opprinnelse.

Den viktigste forskjellen er kanskje at utviklingen i dag går så mye raskere. De teknologiske og markedsbaserte mekanismer som til sammen omtales som globalisering, kan dessuten stå i fare for å gi økonomisk sterke premissleverandører en så dominerende posisjon at det enorme kulturelle mangfold som det ellers ligger til rette for, kan bli smeltet sammen i én eneste stor smeltedigel utelukkende styrt av rent kommersielle interesser. Samtidig som vi har fått et større kulturelt mangfold, ser vi et økende press på lokale og nasjonale kulturer fra en kommersielt innrettet kulturindustri. Paradoksalt nok kan den såkalte globaliseringen både skape og utviske mangfold. Kulturpolitikken er i høy grad en arena der man både skal hente inn globaliseringens gevinster og samtidig sette inn mottiltak der mangfoldet er truet.

Dermed blir et av de viktigste argumentene for en aktiv kulturpolitikk å ivareta mangfoldet og bredden.

Sitat fra 2.avsnitt i prp.en:

" Gjennom en aktiv kulturpolitikk er det et hovedmål å sikre flest mulig tilgang til et bredt tilbud av høy kvalitet. Kulturpolitikken må legge forholdene til rette for et vidt spekter av aktivitet, opplevelse, erfaring og erkjennelse. Den må stimulere til at både brede og smale grupper kan utøve og oppleve kunst og kultur. For å sikre dette er det særlig viktig å ivareta ikke-kommersielle aktiviteter og uttrykk."

Vi må heller ikke gå i den fellen at vi av begeistring for nye og mer eksotiske kulturimpulser begynner å nedvurdere våre egne kulturtradisjoner og det kulturelle mangfold som faktisk ligger innebygd i vår egen nasjonalkultur og i vår egen kulturelle identitet. Denne vokste jo fram særlig i tiden etter den nasjonale gjenfødelse og den nasjonsbygging som startet i første halvdel av 1800-tallet, men ble også i vårt land forlenget som følge av unionsoppløsningen i 1905. På denne tiden var man i Europa for øvrig i stor grad i ferd med å orientere seg i mer internasjonal retning. Det vi gjerne kan kalle vår nasjonale felleskultur, er på mange måter bygd opp omkring kulturelle og sosiale motsetninger; bare tenk på de såkalte motkulturene knyttet til lekmannskristendom, avholdsbevegelse og målrørsle. Vi har også våre gamle minoriteter som har vært diskriminert og tilsidesatt.

Utfordringen har vært å integrere både motkulturer og minoriteter i den nasjonale felleskulturen. Det er mye av det samme som nå er utfordringen i forhold til våre nye landsmenn.

Kirke- og menighetsliv - og tros- og livssynsamfunn ellers - er også viktige kulturbærere. Troens budskap og i det hele tatt menneskers søken etter en fast forankring utenfor seg selv kommer i høy grad til uttrykk gjennom kunsten, både fra skapende og utøvende profesjonelle kunstnere og gjennom amatørbasert egenaktivitet over et bredt felt. Gjennom kunsten utformes og slipes meningsbærende ritualer, fortellinger og metaforer.

I kulturmeldingen har vi også ambisjoner om å drøfte kirkens rolle som kulturbærer og kulturarena. Kirken står overfor mange av de samme utfordringer som kulturlivet og samfunnet for øvrig. Det er av særlig betydning i et samfunn med økende livssynsmangfold og en voksende flora av kulturtradisjoner at vår folkekirke fører en aktiv dialog med dem som representerer andre religioner og livssyn.

Musikken har en særlig funksjon i forkynnelse og tilbedelse. Men kirkemusikk når som kunstart langt utover det religiøse rom den er skapt for. Det samme kan sies om andre kunstarter. Forskjellige former for billedkunst - maleri, skulptur, installasjon - setter sitt preg på våre indre bilder. Forkynnelse gjør tekster som generasjoner før oss har forholdt seg til levende, og påvirker fortsatt språk og diktning. Kirkebygg har gjennom snart 1000 år i dette landet vært et synlig uttrykk for det religiøse rommet i tilværelsen. Hvis en skal være litt poetisk, kan en si at de knytter jord og himmel sammen.

I spenningsfeltet mellom profesjonell kunst og frivillig deltakelse i menighetsliv foregår en viktig opplæring, f.eks. gjennom lokal kor- og konsertvirksomhet.

Vi ser også hvordan kirkerommet mer og mer tas i bruk til en rekke kulturaktiviteter av forskjellig art. En videreutvikling av slik bruk vil bety en bredere utnyttelse av de helt særegne kulturhusene som våre kirkebygg utgjør, og det vil også i mer overført betydning kunne bidra til å åpne kirken for et bredere publikum enn de faste kirkegjengere.

Kirken har ellers behov for og fremmer håndverksmessig kompetanse. Et eksempel er Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, som videreutvikles som nasjonalt kompetansesenter for restaurering av verneverdige bygninger i stein.

Grunnskolefaget KRL skal bl.a. hjelpe elevene i deres egen søken etter religiøs identitet og fremme dialog mellom tros- og livssynssamfunn. Her legges stor vekt på bruken av fortelling og andre estetiske uttrykksformer. Den kulturelle skolesekken vil kunne bidra til at det kulturelle elementet også i dette faget blir styrket.

Jeg tror imidlertid alle som har kommet inn i regjeringskontorene de siste årene (og det har jo vært mange utskiftninger i løpet av en relativt kort periode) er blitt slått av hvor bundet opp det statlige kulturbudsjettet egentlig er. Støtten til faste institusjoner og tiltak tar en så stor del av rammene våre at det i utgangspunktet er ytterst lite spillerom både for nye tiltak og utvidelse av eksisterende aktiviteter, ja rett og slett også for å følge opp de mange ulike forpliktelser som tidligere regjeringer og tidligere storting har pålagt oss. Når så i tillegg budsjettsituasjonen er vanskelig – som for 2003 – blir det naturligvis ekstra utfordrende å være kulturpolitiker i regjeringskontorene.

I dette perspektivet er derfor den endring i tippenøkkelen som Stortinget vedtok i vår, av særlig interesse.

Først og fremst gir dette regjeringen et beløp på i første omgang nesten 150 mill. kroner å fordele til kulturformål utenom det som blir bevilget ordinært over statsbudsjettet. Om tre år – i 2005 – vil dette beløpet ha steget til ca. 450 mill. kroner, riktignok avhengig av at det norske folks spilleinteresse fortsatt sikrer Norsk Tipping et pent overskudd.

Den andre siden av saken er at Stortinget har bestemt at disse midlene skal fordeles mellom tre tiltaksområder som også regjeringen mener det er all grunn til å satse på. Det gjelder den såkalte kulturelle skolesekken, det gjelder ulike typer frivillig virksomhet, og det gjelder investeringer i og vedlikehold av lokale og regionale møteplasser som f.eks. flerbrukshus, allaktivitetshus og kulturhus. Dette vil gi et meget godt grunnlag for den frivillige sektor, og det vil sette oss i stand til å la barn og unge stifte direkte bekjentskap med kunsten og kulturarven på en helt annen måte enn tidligere.

Men alle medaljer har som kjent en bakside. Og her er det verdt å merke seg at den øremerking som Stortinget har vedtatt, innebærer at det på ingen måte er noen helhetlig kultursatsning det er tale om. Når Stortinget først så seg i stand til å øke de samlede uttellinger til kultur i et slikt omfang som dette, er det uheldig at det ikke kunne skje i form av en innsats som kunne fordeles over et atskillig bredere spekter.

Vi kan ikke se bort fra at det som her er skjedd, kan føre til at det blir vanskeligere – ikke lettere – å skaffe nødvendig midler til alle de delene av det statlige kulturbudsjettet som faller utenfor de øremerkede områdene som Stortinget har funnet å kunne tilgodese.

Innledningsvis nevnte jeg betydningen av kulturens og kunstens egenverdi. At kultur har positive ringvirkninger for samfunnet, både ved å skape sysselsetting, virke helsefremmende eller medvirke til å fremme norske interesser i utlandet, skal selvfølgelig omtales, men vi må unngå at slike instrumentelle perspektiver setter kulturens egenverdi i skyggen.

Dersom vi legger for stor vekt på kulturpolitikkens rolle som middel til å nå andre mål, kan det lett føre til at kulturtiltakene blir utformet og drevet på andre premisser enn kulturens egne.

Men det gjør slett ingenting om kulturtiltak også har andre effekter. Vi skal ikke konstruere unødvendige motsetninger mellom kulturens egenverdi og dens instrumentelle funksjoner. Det er først når kunstneriske og faglige premisser blir skjøvet til side og når prioriteringene i for stor grad blir bestemt av utenforliggende hensyn at det er grunn til å rope varsko. I praksis vil det her ofte være en balansegang, som noen ganger vil være vanskelig. Stort sett må vi imidlertid kunne si at det er et avgjort gode at kulturtiltak også kan bidra positivt til å fremme andre samfunnsmessige hensyn. Ingenting er bedre og mer rasjonelt enn at politiske tiltak innenfor ulike samfunnssektorer virker sammen og gjensidig bidrar til å forsterke hverandre og dermed til å fremme helhetlige politiske løsninger.

Kultur i seg selv er slett ingen luksus. Når vi skal forme en politikk for framtiden, kan vi ikke bare være opptatt av sosial og økonomisk trygghet. Slik det moderne samfunn og vår moderne verden har utviklet seg, kan det vise seg å framstå som et vel så stort samfunnsansvar å sikre det åndelige livsinnholdet for menneskene.

Kulturpolitikken i stort retter seg naturlig nok mot institusjoner og strukturer, men når det kommer til stykket, er det hvert enkelt menneske som må være målet. Vi må få fram at det er den enkeltes egen aktivitet og ikke minst enkeltindividets opplevelser i møte med kunsten og kulturarven som er det vi ønsker å legge til rette for. Dette må være den innerste kjerne i kulturpolitikken. Her er det i høy grad tale om lite målbare størrelser.

Ambisjonen for det vi driver med, enten vi er kulturarbeidere eller kulturpolitikere, bør likevel være – litt høytidelig sagt – å skape grunnlag for at individet kan berike sin ånd!

Særlig har kunsten – og den profesjonelle kunsten i mest utpreget grad – det ved seg at den kan løfte oss ut av hverdagen. På sitt beste kan kunsten tegne en høyere himmel over oss alle – og synliggjøre avgrunnen under oss og i oss.

Men selv om vi på denne måte retter søkelyset mot kvaliteten i kunsten, må vi framfor alt understreke kunstens frihet. En offentlig kulturpolitikk må vokte seg for å styre kunsten, og særlig for å gripe inn mot innholdet i kunsten eller de kunstneriske ytringsformene. Derimot er det et sentralt formål bak mye av den offentlige kulturpolitikken å skape rammevilkår som kan hjelpe til med å fostre fram den kunsten som ikke kan holde seg i live av markedet alene. Ved at vi gir flere kunstnere anledning til å ytre seg, sikrer vi en rikere underskog og et større mangfold av uttrykksmåter og uttrykksformer. Vi gir det eksperimentelle og nyskapende en større sjanse. Alt i alt befordrer vi dermed høy kvalitet og skaperkraft, og dermed legger vi grunnlaget for et bedre tilbud av god kunst for oss alle.

Det er et overordnet perspektiv i arbeidet med kulturmeldingen å legge forholdene enda bedre til rette for at hele folket blir sikret god tilgang til et mangfold av kulturopplevelser. Kunst er ikke primært pynt eller meningsformidler; den har også en funksjon som sprengkraft og provokasjon.

Dersom vi mener alvor med at kunst og kultur har egenverdi, er det også om å gjøre at kulturen er til stede i våre liv og at våre liv leves i kultur. De opplevelser og utfordringer hver av oss møter i kunsten og kulturen, utgjør den viktigste begrunnelse. Da er det vår felles oppgave å sikre kulturen den plass den må ha i fremtidens samfunn.