Tre stikkord vil danne en slags ramme for det jeg skal snakke om her i dag. Kultur – selvfølgelig, kunst – ikke mindre selvfølgelig, men også kunnskap er et ord som hører med dersom vi skal favne helheten i kulturpolitikken. Om kultur har det vært sagt at det antakelig er det mest mangetydige ord som fins i språket. Faren er da at det kan komme til å bety alt eller ingenting, eller at vi bruker det på en innforstått måte, uten å reflektere nærmere over hva det mer presist er vi har i tankene i de tallrike sammenhengene vi tar det i vår munn.

Ordsammenstillingen kunst og kultur er de fleste av oss fortrolige med, og den bidrar i en viss forstand til å presisere hva det er vi er opptatt av. Kunnskap og kultur er en mindre brukt sammenstilling, men er antakelig like sentral dersom vi skal få fram hvor bredt et kulturpolitisk ansvar egentlig favner. Vi trenger et slikt vidt perspektiv som grunnlag for en dypere kulturpolitisk refleksjon, og som utgangspunkt for et samlet og mer systematisk kulturpolitisk handlingsprogram.

Kultur og kulturpolitikk handler om mye mer enn musikk og teater, billedkunst og film, litteratur og arkitektur. Dersom vi skal lykkes i å gi kulturpolitikken høyere oppmerksomhet og prestisje i den allmennpolitiske debatt, vil det trolig være god strategi i større grad enn det som er vanlig å framstille kulturpolitikken i hele dens bredde – å vise at den har flere bein å stå på enn de vi først og fremst får assosiasjoner til når vi hører uttrykket kunst og kultur.

Ikke minst har tidsdimensjonen stor betydning i kulturpolitikken. Det dreier seg ikke bare om å legge til rette et aktivitets- og opplevelsestilbud her og nå. Vi har også en rekke forpliktelser overfor fortiden og framtiden. Vi har tradisjoner vi skal ta vare på, en kulturarv å ta med oss inn i fremtiden og føre videre til nye generasjoner, riktignok ikke i uforedlet form; den må bearbeides og formidles på stadig nye måter for å kunne bli en levende realitet for en størst mulig del av befolkningen.

Store deler av denne kulturarven er knyttet til en materiell basis som det koster store penger og spesialisert kompetanse bare å oppbevare og holde ved like. Disse oppbevarings- og vedlikeholdskostnadene legger beslag på en vesentlig del av de offentlige kulturbudsjettene, både på drifts- og investeringssiden, og bare dette utgjør i seg selv en vesentlig kulturoppgave og kulturforpliktelse. I tillegg kommer alle utfordringene på formidlingssiden.

Mye av det vi her har i tankene, kan samles i begrepet samfunnets felles hukommelse. Uten en slik hukommelse ville den menneskelige fantasi og skaperkraft neppe fungere særlig godt. Også et samfunn som lider av hukommelsestap, vil i lengden ha problemer med å hevde seg i en verden der tradisjonelle grenselinjer betyr stadig mindre. Den felles hukommelse utgjør ikke bare en forutsetning for et aktivt kunst- og kulturliv, men også for vitenskap, forskning og undervisning, for framtidig nærings- og velstandsutvikling og dermed for hele vårt velferdssamfunn.

I dette ligger det også at vi ikke kan nøye oss med å definere kulturpolitikken som avgrenset til en bestemt sektor av samfunnet. Kultur er en dimensjon ved alt samfunnsliv, og det er kanskje like viktig å arbeide for å styrke denne kulturdimensjonen som å sikre bedre vilkår og større uttelling for de virksomheter og aktiviteter som man tradisjonelt tenker på når man taler om kultursektoren.

Kirke- og menighetsliv, all religions- og livsynsutøvelse, er selvfølgelig også viktige kulturuttrykk og manifestasjoner av samfunnets felles hukommelse.

Samtidig som det er behov for å vise bredden i kulturpolitikken, er det også et poeng å understreke den indre sammenheng, at det ikke er vanntette skott mellom de ulike kulturfaglige områdene, enn si mellom de kunnskaps- og kunstrelaterte deler av det kulturpolitiske interessefeltet. Betegnende i så måte er at den stortingsmeldingen Kulturdepartementet i 1999 la fram om arkiv, bibliotek og museer, bærer undertittelen Kjelder til kunnskap og oppleving. Her er det et poeng å få fram at opplevelseselementet på ingen måte er begrenset til kunstens domene, og at kunnskap ikke kan reduseres til et rent kognitivt begrep.

For å understreke sistnevnte poeng lanserte meldingen begrepet kunnskapsopplevelser. All kunnskapstilegnelse har i seg et opplevelseselement; dette er ofte en forutsetning for effektiv og vellykket læring. Noe av utfordringen i all pedagogisk virksomhet – nesten en forutsetning for å kunne trenge inn i kunnskapens verden – er at man tar utgangspunkt i menneskets naturlig nysgjerrighet, at man spiller på de strenger som har den mest interessevekkende klang.

Alt det materiale i form av gjenstander, bøker og dokumenter som fins oppstilt og magasinert, inneholder et enormt kunnskapstilfang som hentes fram og brukes i mange sammenhenger. Men mye av det er også bortgjemt og skjult for de fleste, og spørsmålet er om det ikke med fordel kunne gjøres lettere tilgjengelig og komme større brukergrupper og kanskje nye anvendelseområder til gode. Det er grunn til at tro at de muligheter som ligger i digitalisering og nettbasert distribusjon, gradvis kan hjelpe oss til å åpne opp kunnskapskildene på en helt annen måte enn hittil.

Kunsten på sin side forutsetter også kunnskaper – og ferdigheter; det gjelder i utpreget grad for de som skaper og utøver kunst på profesjonell basis, men også for amatørbasert virksomhet. Også publikums evne til å oppleve og forstå kunst er noe som må oppøves og utvikles – dersom de skal nå inn til mest mulig av den rikdom som rommes i kunstens verden; også i dette ligger det et kunnskapselement.

Derfor er det vesentlig at barn og unge får anledning til å møte god kunst på et tidligst mulig tidspunkt, og at den undervisning som gis i allmennskolen, blir bygd ut med et tilbud som appellerer til de unges følelsesliv og deres kreative evner. Dette er nødvendig for at den menneskelige dannelsesprosess skal bli så helhetlig som mulig, slik at vi utvikler også menneskets åndsliv, ikke bare det kjølige intellekt og de rent instrumentelle ferdigheter.

I dette perspektivet er det at vi må se den økte satsing på den kulturelle skolesekken som regjeringen tar sikte på å legge til rette for i årene framover. Allerede neste år vil det bli en vesentlig opptrapping av de samlede avsetninger til dette tiltaket, ikke minst takket være de endringer i tippenøkkelen som Stortinget har vedtatt.

Målsettingen er at barn og ungdom i grunnskolen over hele landet skal få et godt tilrettelagt og tilpasset kulturtilbud ved å besøke institusjoner som f.eks. kunstgallerier, museer, teatre og orkestre, men også ved at f.eks. forfattere, skuespillere og musikere blir invitert inn i klasserommet. Det er meningen at de unge skal stifte bekjentskap med ulike kunstformene både ved å få oppleve profesjonelle kunstnere og gjennom egenaktivitet.

Dette krever et nært samarbeid mellom allmennskolen og kulturskolen, og med ulike kulturinstitusjoner og kunstnere lokalt, regionalt og nasjonalt. Videre kreves det at vi både legger til rette for at kulturinstitusjoner og produsenter kan styrke sitt tilbud overfor barn og unge, og at vi setter skolene bedre i stand til å benytte seg av de tilbud som gis. Sentrale elementer er også å utvikle kompetansen, både når det gjelder produksjon, formidling, mottak og lokalt samvirke.

Siktemålet er å styrke institusjoner som i dag produserer og formidler kultur til skoleelever. Spesielt viktig vil det være at Rikskonsertenes skolekonsertordning blir utbygd slik at alle kommuner som ønsker det etter hvert kan få et tilbud. Det vil også være behov for å sikre midler til produksjon av scenekunst for barn og ungdom. Sentralt står også arbeidet med å bygge videre ut et tiltaksprogram for barn og unge ved en rekke museer, slik at det historiske elementet får en fremtredende plass i skolesekken.

Og departementet ønsker fortsatt å bygge på samarbeidet med fylkeskommunene og Statens utdanningskontor i fylkene, og bidra til at disse aktørene gis handlingsrom til å videreutvikle det arbeidet som er gjort på regionalt nivå. Den kulturelle skolesekken må forankres både i skolesektoren og i kultursektoren. Det ligger en vesentlig utfordring i både å styrke samhandlingen mellom skole- og kultursektoren på alle nivåer og å videreutvikle forskjellige informasjonstiltak. Det forventes et fortsatt samarbeid mellom aktørene på alle tre forvaltningsnivåer, sentralt, regionalt og lokalt. Det er i tillegg behov for en kontinuerlig evaluering av tiltaket.

Kulturens betydning som en positiv utviklingskraft for store og små lokalsamfunn har vært belyst i flere utredninger. Eksempelvis kan nevnes dokumentet "Samspill mellom kulturliv og næringsliv", som Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet gav ut i fjor. Der heter det bl.a. at den økte bevisstheten om at kultur kan være utslagsgivende for et lokalsamfunns evne til å sikre bosetting og næringsvirksomhet, kan tilsi nye allianser mellom kultur og næringsliv. Videre gis det flere eksempler på kulturtiltak og kulturprosjekter som har eller vil få viktige ringvirkninger for stedets utvikling. Begrunnelsen for fylkestusenårsstedet i Finnmark, Vardø by, er både kulturminnebevaring, stedsutvikling og tilrettelegging for reiselivet. Liknende motiver ligger til grunn for Nord-Trøndelags tusenårssted, Norveg-prosjektet i Rørvik. Jeg vil også nevne de mange festivalene som utvilsomt er viktige dynamoer for det lokale kulturlivet. Disse gir dermed identitet til mange lokalsamfunn.

Fra statlig hold har betydningen av kvaliteten på våre fysiske omgivelser i økende grad blitt satt i søkelyset de siste tiårene. En lang rekke tiltak er realisert innenfor saksfeltet offentlig rom, utsmykking, arkitektur og design.

Det er av stor betydning hvordan det ser ut rundt oss. Trivsel følger av god estetikk. Det er en utfordring for kommunale myndigheter å utarbeide helhetlige planer hvor det estetiske står sentralt. Det ser ille ut i mange byer og tettsteder, som følge av bevisstløsheten på 60 – 70 tallet. Det er heldigvis en gryende bevissthet og erkjennelse at det estetiske og det funksjonelle ikke er motsetninger, men samvirkende faktorer for å skape trivsel og tilhørighet.

For Kultur- og kirkedepartementets vedkommende er det naturlig å nevne etableringen av stiftelsen Norsk Form – Senter for design, arkitektur og bygningsmiljø. Statens innsats for å bidra til god kvalitet innenfor dette saksfeltet er delt mellom flere departementer, institusjoner og tiltak. Det er derfor viktig å tilstrebe økt samarbeid.

En viktig del av regjeringens kulturpolitikk i årene framover vil naturlig nok være å følge opp de to siste meldingene som Stortinget har sluttet seg til:

1. abm-meldingen ble behandlet i desember 2000, – og skisserer en tiltaksplan over et bredt spekter med en gjennomføringshorisont på fem år
2. og språkmeldingen, som ble behandlet i Stortinget i april – og som varsler et satsingsprosjekt over tre år for å bedre vilkårene for reell likestilling mellom målformene i statsforvaltningen. Meldingen varsler også en omlegging av Norsk språkråd til et mer utadrettet kompetanseorgan for norsk språk.

Når det gjelder abm-meldingen, vil jeg understreke at de forutsetninger, prioriteringer, og strukturreformer som er skissert i meldingen, ligger fast. Disse vil være retningsgivende – så langt de rekker – for regjeringens politikk på abm-området i årene framover. Dette må det ikke herske noen tvil om – selv om det alltid vil være behov for oppdateringer og justeringer etter hvert som tiden løper.

Meldingens ambisjoner med hensyn til opptrapping av de statlige driftsbevilgningene vil vi også holde fast ved. På inneværende års budsjett ble dette fulgt opp som forutsatt for museenes vedkommende, men ikke for arkiv- og biblioteksektoren. Heller ikke for denne regjeringen vil det imidlertid være noen automatikk i at vi hvert år makter å følge opp helt i tråd med den tallfestede opptrappingen i meldingen. Meldingen tar selv uttrykkelig forbehold i så måte, idet den viser til at den årlige oppfølgingen vil være avhengig av den økonomiske utviklingen og budsjettsituasjonen.

Men jeg kan forsikre dere om at dette ikke skal være noen sovepute. Vi kommer til gjøre det som står i vår makt.

Den omleggingen av Norsk språkråd som ble varslet i språkmeldingen som Stortinget sluttet seg til i april, tar vi nå sikte på å starte oppfølgingen av allerede på nyåret. Under forutsetning av Stortingets tilslutning vil det bli utlyst en stilling som direktør for den nye institusjonen, og i løpet av 2003 vil det bli gjennomført et utredningsarbeid, og en omdanningsprosess vil bli påbegynt.

Språkrådet ble i sin tid etablert først og fremst som svar på en fastlåst språkstrid knyttet til norsk rettskrivning. Et bredt sammensatt råd med en representasjon tilpasset de ulike hensyn som gjorde seg gjeldende i så henseende, fremstod da som et formålstjenlig redskap. Gjennom 30 års arbeid i Norsk språkråd har man i all hovedsak maktet å rydde av veien de største stridsspørsmålene om rettskrivningen.

Som ikke minst Norsk språkråd selv har pekt på ved flere anledninger, har en rekke andre språkspørsmål lenge framstått som mer påtrengende utfordringer. Det vesentligste av dette kan samles under merkelappene språkvern og språkstyrking og må ses i sammenheng med det presset norsk språk utsettes for som følge av den omseggripende internasjonaliseringen og den teknologiske utviklingen.

Dette perspektivet stod for øvrig sentralt også da familie-, kultur- og administrasjonskomiteen høsten 1999 bad departementet starte arbeidet med å fremskaffe et nødvendig grunnlagsmateriale for arbeidet med en ny kulturmelding. Det het i den forbindelse at det burde legges særlig vekt på presset på norsk kultur og språk som følge av økt globalisering og teknologisk utvikling, men også de fordeler norsk kulturliv kan oppnå i et åpnere internasjonalt samfunn og de bidrag norsk kulturliv kan yte overfor kulturinstitusjoner og brukere av kulturgoder i andre land.

Det foreligger nå også flere utredninger og rapporter av forskjellig slag knyttet til ulike deler av kunstfeltet, som det er vår ambisjon å vurdere og utkvittere i forbindelse med en ny kulturmelding.

Dette gjelder scenekunstutredningen, Etter alle kunstens regler, som har vært sendt på bred høring, og der høringsfristen nettopp er utløpt. Sammen med scenekunstutredningen sendte vi også ut et annet høringsdokument, Nasjonal plan for opera og ballett. Videre arbeider Norsk kulturråd med å sammenfatte og oppsummere innkomne høringsuttalelser til evalueringsrapporten om tilskuddsordningen for fri scenekunst.

Symfoniorkestrene ble utredet i 2001; rapporten har vært ute til høring, og de innkomne uttalelsen er gjennomgått og sammenstilt i departementet. En utredning av det frie ensemblefeltet skal foreligge i disse dager, og vil bli endt på høring med det første. Det samme gjelder en utredning om det rytmiske musikkfeltet med vekt på rock.

Georg Arnestad leverte i fjor en utredning til Norsk kulturråd om folkemusikk og folkedans, og en jazz-utredning fra 1996, er senere ajourført.

Norsk kulturråd har ellers utarbeidet flere utredninger om litteratur og om bokbransjen.

Endelig foreligger det en evaluering av aspirantordningen ved de profesjonelle kunstinstitusjonene.

Som dere skjønner: Vi har mer enn nok å arbeide med når vi skal forme de nærmeste års kulturpolitikk i praksis, både når det gjelder å gjennomføre tiltak som Stortinget tidligere har sluttet seg til, og når det gjelder å bearbeide og vurdere i sammenheng det materiale som foreligger i form av utredninger og annet grunnlagsmateriale.

I den nye kulturmeldingen er det ved siden av å utkvittere alt dette utredningsarbeidet meningen å gjøre opp en foreløpig status for arbeidet med oppfølging av abm-meldingen, i hvert fall de større og viktigste prosjektene, slik som museumsreformen, etableringen av et samlet nasjonalt kunstmuseum, utviklingen av Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, slik at disse to sentrale dokumentasjonsetatene blir i stand til å ivareta sine forpliktelser overfor samtid og fremtid.

Et hovedanliggende i den nye meldingen vil være å sette søkelyset på den profesjonelle kunsten, og hovedbudskapet vil være å fremheve både den profesjonelle kunsten og den faglig forankrede kulturinnsatsen ellers som en verdi i seg selv. At kultur i tillegg har positive ringvirkninger for samfunnet, både ved direkte og indirekte å skape sysselsetting, virke helsefremmende eller medvirke til å fremme norske interesser i utlandet, skal selvfølgelig omtales, men vi må unngå at slike instrumentelle perspektiver setter kulturens egenverdi i skyggen.

Dersom vi legger for stor vekt på kulturpolitikkens rolle som middel til å nå andre mål, kan det lett føre til at kulturtiltakene blir utformet og drevet på andre premisser enn kulturens egne. Kultur i seg selv er slett ingen luksus. Når vi skal forme en politikk for fremtiden, kan vi ikke bare være opptatt av sosial og økonomisk trygghet. Slik det moderne samfunn og vår moderne verden har utviklet seg, kan det vise seg å fremstå som et vel så stort samfunnsansvar å sikre det åndelige livsinnholdet for menneskene.

Kulturpolitikken i stort retter seg naturlig nok mot institusjoner og strukturer, men når det kommer til stykket, er det hvert enkelt menneske vi søker å nå fram til. Vi må få fram at det er den enkeltes egen aktivitet og ikke minst enkeltindividets opplevelser i møte med kunsten og kulturarven som er det vi ønsker å legge til rette for. Dette må være den innerste kjerne i kulturpolitikken. Her er det i høy grad tale om lite målbare størrelser.

Ambisjonen for det vi driver med, enten vi er kulturarbeidere eller kulturpolitikere, bør være – litt høytidelig sagt – å skape grunnlag for at individet kan berike sin ånd!

Særlig har kunsten – og den profesjonelle kunsten i mest utpreget grad – det ved seg at den kan løfte oss ut av hverdagen. På sitt beste kan kunsten tegne en høyere himmel over oss alle – og synliggjøre avgrunnen under oss og i oss.

Men selv om jeg på denne måte retter søkelyset mot kvaliteten i kunsten, må vi framfor alt understreke kunstens frihet. En offentlig kulturpolitikk må vokte seg for å styre kunsten, og særlig for å gripe inn mot innholdet i kunsten eller de kunstneriske ytringsformene. Derimot er det et sentralt formål bak mye av den offentlige kulturpolitikken å skape rammevilkår som kan hjelpe til med å fostre fram den kunsten som ikke kan holde seg i live av markedet alene. Ved at vi gir flere kunstnere anledning til å ytre seg, sikrer vi en rikere underskog og et større mangfold av uttrykksmåter og uttrykksformer. Vi gir det eksperimentelle og nyskapende en større sjanse. Alt i alt befordre vi dermed høy kvalitet og skaperkraft, og dermed legger vi grunnlaget for et bedre tilbud av god kunst for oss alle.

Når jeg på den ene siden så sterkt fremhever den profesjonelle kunsten, må jeg skynde meg å trekke fram også det omfattende innslaget av frivillig innsats innenfor kulturlivet. Denne innsatsen må i kulturmeldingen ofres den oppmerksomhet den vitterlig fortjener.

Amatørvirksomhet, frivillig organisasjonsarbeid og den dugnadsånd vi finner i lokalsamfunnet, i lag og foreninger av mange slag, er opplagt en viktig arena for sosial og kulturell egenaktivitet, for mange et godt alternativ til passivt konsum av en masseprodusert, mediebasert og kommersiell kulturindustri.

I denne sammenheng er det også naturlig å trekke fram de mange festivalene som har grodd fram landet over. Slike arrangementer fungerer på mange måter som møteplasser mellom det frivillige og amatørbaserte på den ene siden og det profesjonelle kulturlivet på den andre siden, og mellom lokalt, nasjonalt og internasjonalt forankrede kulturuttrykk. Slik er festivalene utvekslingsarenaer for til dels andre kulturelle impulser enn de som flyter gjennom mediekanalene. For de mange arrangørstedene landet over er festivalen ofte et mål å arbeide fram mot gjennom hele året. Dette er med å sveise folk og lokalsamfunn sammen. Festivalene har alle sitt særpreg, fyller mange ulike nisjer i kulturlivet og utgjør derved viktige elementer i et bredt og mangfoldig kulturtilbud.

Men det må allikevel ikke bli slik at det frivillige kulturlivet gjør seg helt avhengig av offentlige midler.

Dessuten må vi passe oss for at ikke kulturlivet i for stor grad utvikler et administrativt byråkrati som stjeler en uforholdsmessig stor del av de samlede midler til kulturtiltak. Vi må stadig arbeide for ordninger som gjør at en størst mulig andel av midlene kommer selve kulturaktivitetene til gode.

Et bakteppe for arbeidet med den planlagte kulturmeldinga vil være å gjøre rede for en del sentrale utviklingstrekk i tiden som til sammen konstituerer et annet Norge i dag enn det samfunnet som omgav oss den gang rammene for den nåværende kulturpolitikken ble fastlagt.

Ett sentralt perspektiv i så måte er de demografiske endringene som har skjedd, særlig det økende innslaget av mennesker med røtter i fremmede kulturer. Siste femårsperiode utgjorde nettoinnvandringen til Norge gjennomsnittlig 0,26 pst. av folketallet. Ingen annen femårsperiode i norsk historie kan oppvise et så høyt tall. Innvandringen har bidratt til å gjøre deler av landet vårt til et flerkulturelt samfunn i så pass stor grad at det merkes og må tas hensyn til på en helt annen måte enn tidligere.

I overkant av 6 pst. av innbyggerne faller i dag i kategorien innvandrere, etter Statistisk Sentralbyrås definisjon. Dette gjelder alle personer med foreldre som begge er født i utlandet, og omfatter dermed personer som selv er født i utlandet, men også mange som er født i Norge, de som ofte omtales som annen generasjons innvandrere.

Mennesker med ikke-vestlig bakgrunn utgjør i dag om lag to tredjedeler av denne innvandrerbefolkningen og dermed i overkant av 4 pst. av det totale folketall. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen hele 19 pst. av folketallet. Her bor dessuten ikke-vestlige innvandrere ganske konsentrert i enkelte drabantbyer og i de østlige deler av indre Oslo. Også i andre av våre større byer finner vi lignende innvandrerkonsentrasjoner. I enkelte Oslo-skoler har over 90 pst. av elevene et annet morsmål enn norsk. Flere titalls morsmål og alle de store religionene med sine ulike varianter er representert.

Dette representerer særlige utfordringer over et bredt spekter av politikken, og summen av tiltak for å møte disse sammenfattes vanligvis under merkelappen integreringsplitikk. Men vi må ikke bare trekke fram de problematiske sider ved dette. Ikke minst fra en kulturpolitisk synsvinkel må vi understreke den rikdom som ligger i mange av de kulturimpulser våre nye landsmenn har brakt med seg. Det skaper et større kulturelt mangfold både med hensyn til levemåte og livsstil, kunnskaper og ferdigheter og kunstneriske innholds- og ytringsformer.

Men da er det også om å gjøre at kunstnere og andre kulturarbeidere fra innvandrermiljøene slipper til på de arenaer og i de institusjoner som i utgangspunktet naturlig nok er dominert av norske eller vestlige kunst- og kulturtradisjoner. Det er både et spørsmål om å gi innvandrerne muligheter til å utøve sin egen kultur, og om å la å la oss selv berike eller forundres over av de kulturimpulser som innvandrerne har brakt med seg.

Samtidig må vi ikke gå i den fellen at vi av begeistring for nye og mer eksotiske kulturimpulser begynner å nedvurdere våre egne kulturtradisjoner og det kulturelle mangfold som faktisk ligger innebygd i vår egen nasjonalkultur og i vår egen kulturelle identitet slik denne er vokst fram, særlig i tiden etter den nasjonale gjenfødelse og den nasjonsbygging som startet i første halvdel av 1800-tallet. Det vi gjerne kan kalle vår nasjonale felleskultur, er på mange måter bygd opp omkring kulturelle og sosiale motsetninger; bare tenk på de såkalte motkulturene knyttet til lekmannskristendom, avholdsbevegelse og målrørsle. Vi har også våre gamle minoriteter som har vært diskriminert og tilsidesatt.

Utfordringen har vært å integrere både motkulturer og minoriteter i den nasjonale felleskulturen. Det er mye av det samme som nå er utfordringen i forhold til våre nye landsmenn.

Samtidig som vi har fått et større kulturelt mangfold, ser vi også et økende press på lokale og nasjonale kulturer fra en kommersielt innrettet kulturindustri. Paradoksalt nok kan den såkalte globaliseringen både skape og utviske mangfold. Kulturpolitikken er i høy grad en arena der man både skal hente inn globaliseringens gevinster og samtidig sette inn mottiltak der mangfoldet er truet.

Som en oppsummering vil jeg fremheve noen sentrale elementer i regjeringens kulturpolitikk. Den bygger først og fremst på at kunst og kultur har egenverdi. Kulturens og kulturpolitikkens begrunnelse ligger ikke først og fremst i den betydning den kan ha for verdiskapningen i næringslivet, for å sikre bosettingen i distriktene, for å bidra til folkehelsen eller tilsvarende instrumentelle funksjoner. Det er de kunst- og kunnskapsopplevelser som kan skapes i det enkelte menneske og en rekke innebygde kvaliteter ved samfunnet som kulturpolitikken i bred forstand skal legge til rette for å ivareta. Kunst og kultur – og kunnskap og kultur – spiller en grunnleggende rolle både for den enkeltes livskvalitet og for samfunnsutviklingen. Det er om å gjøre at hele folket er sikret god tilgang til et mangfold av kulturopplevelser. Kunst er ikke primært pynt eller meningsformidler, den har også en viktig funksjon som sprengkraft og provokasjon.

Dersom vi mener alvor med at kunst og kultur har en egenverdi, er kulturens viktigste egenskap at kulturen er til stede i våre liv og at våre liv leves i kultur. De opplevelser og utfordringer hver av oss møter i kunsten og kulturen er dens viktigste begrunnelse. Da er det vår felles oppgave å sikre kulturen den plass den må ha i framtidens samfunn.

Vi legger vekt på at kulturpolitikken skal fremme:

• bevaring og formidling av kulturarven
• et aktivt og levende kulturtilbud, kunstnerisk fornyelse og kvalitet
• kulturelt mangfold, nasjonalt og internasjonalt.