I dag og i morgen møtes sentrale aktører i norsk musikkliv; Rikskonsertene og konsertarrangører fra hele landet. Som musiker er det fristende for meg å snakke om de rent kunstneriske utfordringene dere står overfor, men nå er det ikke den rollen jeg har i dag. Jeg vil hilse dere ved å si noe om den kulturpolitiske sammenheng dere inngår i, og viktigheten av dette arbeidet.

Kulturpolitikken skal sikre alle mennesker muligheter – muligheter til å møte, oppleve, la seg inspirere – eller provosere– av god kunst. Kulturpolitikken tar som utgangspunkt at alle mennesker har en rett til, ikke bare til å uttrykke seg fritt, men å kommunisere ved hjelp av alle de typer uttrykk som finnes: ord, toner, bevegelser, bilder. En viktig del av kommunikasjonen er å lytte, lytte til dem som har noe spesielt å si – også til dem som benytter denne merkelige ytringsformen eller, kanskje rettere sagt, de mange ytringsformene som går under fellesbenevnelsen musikk.

Kulturpolitikken iverksettes ved hjelp av tiltak – strukturer og økonomiske midler - som skal sikre et mangfoldig tilbud av kunstuttrykk i hele landet. Riksinstitusjonene er viktige aktører i dette arbeidet. De har som mandat å arbeide i hele landet og med hele landet. Og de har som mandat å arbeide sammen med kunstnere av aller ypperste merke, både fra vårt eget land og fra hele verden.

La meg si litt om Rikskonsertene spesielt. En prioritert oppgave for Rikskonsertene er å ha oppmerksomheten rettet mot de musikalske uttrykksformene som det vil være vanskelig for publikum rundt om i landet å ha tilgang til, for eksempel musikk skapt av kunstnere i vår egen tid og som representerer dristighet og utfordring av kunstneriske grenser. Det kan være musikk som har røtter i ikke- vestlige kulturer, eller norsk tradisjonsmusikk. Det kan også være klassisk og moderne kammermusikk i den vestlige tradisjon. Tar vi de utøvende kunstnerne som utgangspunkt, er det Rikskonsertenes oppgave å gi et størst mulig publikum rundt om i landet anledning til å høre de aller beste, de som ved sin kunstneriske innsikt og forståelse klarer å formidle nye dimensjoner i den musikken de framfører.

Dette gjør Rikskonsertene. Og jeg vet, og jeg er glad for, at institusjonen hele tiden er på leting etter det som best kan skape et mangfoldig og dristig konserttilbud i landet.

Men uten gode medaktører er det ikke stort Rikskonsertene kan oppnå. Selvsagt behøves det musikere som vil samarbeide, og dem finnes det heldigvis mange av. Men ved denne anledningen tenker jeg særlig på at det er i godt og dynamisk samspill mellom Rikskonsertene og konsertarrangører rundt om i landet at tilbudet til publikum kan bli mangfoldig, dristig og attraktivt.

Konsertarrrangøren har tre hovedroller: 1) Han (eller hun) skal representere det lokale publikum. 2) Han skal representere konserten – konsertens idé, programmet og musikerne. Og 3) hun skal arrangere konserten, med alt det innebærer.

Det stilles store krav til dere som er konsertarrangører. Det er ikke nok med høy kompetanse. Og det er heller ikke nok med entusiasme. Den konsertarrangør som skal være med på å virkeliggjøre de musikkpolitiske målene jeg var inne på tidligere, må både ha kompetanse på en rekke områder, men også en vilje til å nå fram – også med det vanskelig salgbare (for mye kunst er vanskelig salgbar i dagens samfunn). Og denne viljen krever innsikt, engasjement og personlig begeistring.

Mange konsertarrangører arbeider under vanskelige forhold, ikke minst økonomisk, men også når det gjelder menneskelige ressurser, utstyr og instrumenter. Dette er Rikskonsertene og departementet klar over. Staten har gjennom mange år bidratt til at det er bygget en rekke gode arenaer for formidling av musikk og andre kunstuttrykk. Og staten har sett med glede på det byggende arbeidet ikke minst Norgesnettet, Norsk Kulturhusnettverk og Norsk Jazzforbund har drevet og fortsatt driver for å skape arenaer for konserter. Strukturene er i ferd med å komme på plass. Sammen utfører Rikskonsertene og de konsertarrangører Rikskonsertene samarbeider med, en flott innsats. Hvert år sørger dere for at tusenvis av mennesker får sterke musikkopplevelser. Og da berører vi selve kjernen i kulturpolitikken. Kunst og kultur har egenverdi. Det betyr at dens viktigste egenskap er at den er til stede i våre liv og gir oss tilgang til opplevelser som gjør oss rikere som mennesker.Vi som er forankret i kunstens, musikkens verden, vil så gjerne at også andre, mange andre, skal få adgang til den. Glem ikke at vi forvalter unike verdier, og at god forvaltning i denne sammenhengen er å nå fram til flest mulig med det aller beste som er skapt og skapes i musikk.

Lykke til med konferansen og det videre arbeidet!