’Vårherre i vårres verden’ - og om en kirke i folket
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Kultur- og kirkedepartementet
Tale/innlegg | Dato: 12.10.2002
Statssekretær Berit Øksnes Gjerløw
’Vårherre i vårres verden’
– og om en kirke i folket
50-årsjubileet for Sør-Hålogaland bispedømme,
Domkirkens menighetssal, Bodø, 12. oktober 2002
Kjære biskop Øystein, biskop emeritus og annet godtfolk, jeg skal hilse fra statsråd Valgerd Svarstad Haugland og gratulere med 50-årsjubileet for Sør-Hålogaland bispedømme!
Det er en inspirerende tittel dere har valgt for dette jubileet og for seminaret i dag!
Først og fremst klinger den herlig nordnorsk! Samtidig har den et universelt budskap. Vårherre i vårres verden understreker at Han som er kirkens sentrum er en levende del av folks hverdag og høytid, - her i nord, men også ellers i landet og verden. For det er jo først og fremst i lokalsamfunnet, der folk lever, at også kirken lever og finner sitt uttrykk. Da er det naturlig og viktig at kirkens språk farges av nettopp den lokale kulturen og de lokale utfordringene. Bare slik kan kirken være en kirke i og for folket, slik Kristus er Herre i og for vår verden!
For en ’søring’ fra det østlandske flatlandet er møtet med den nordnorske naturen overveldende! Jeg var så heldig å bli invitert på fjelltur med kultursjefen til Keiservarden. Landskapet er vilt og vakkert, - men også sårbart. Kanskje hjelper slike forhold oss til å fornemme Guds storhet, og vår egen litenhet? I alle fall er det klart at naturen her i nord har inspirert kirkekunsten. Det nordnorske har blitt del av det nasjonale kirkeliv gjennom de gamle diktere som Petter Dass og Elias Blix. Og fortsatt inspireres kirkekunsten av naturen her i nord. Det vil for eksempel bli synlig i morgen under jubileumsgudstjenesten når biskopen for første gang skal bære Nordlyskåpen som kunstneren Ann Rasmussen har laget. Jeg var så heldig å få kle på biskop Øystein da han tok den på til ære for TV i går.
Kirkekunsten viser at det ikke er noe skarpt skille mellom religion og kultur. Religiøse opplevelser og budskap har kulturelle uttrykk. Kirkemusikk og andre kulturformer kan gi religiøse opplevelser og åpne våre hjerter for den ordløse dimensjonen i livet. Det er flott hvordan kirken er i bruk. Elin Ingebrigtsen har malt kvinner med hver sin historie – slik utstillingen i dag ble åpnet. Slik er kirken et sted vi går til og fra - med hver vår livshistorie.
Derfor er det også et positivt tegn når vi sporer økende interesse for kirkas og kristendommens kulturelle dimensjon. Kirken med kirkebyggets betydning kommer stadig til uttrykk gjennom ulike begivenheter i lokalsamfunnets og i enkeltmenneskers liv. Ved ulykker og merkedager, ved gudstjenester, dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Også kirkens nasjonale dimensjon blir understreket gjennom bruken av kirken til kongelige brylluper og signing. Vi har også sett den fornyede interessen for pilegrimstradisjonen de siste åra. Märthas og Aris vandring til Nidarosdomen før sitt bryllup vil nok også bidra til enda større bevissthet om pilegrimsvandringenes betydning både historisk og for dagens mennesker.
Denne interessen for kirken og dens tradisjoner kan synes underlig i en tid som også preges av økende religiøst mangfold. Mange har jo også lenge spådd at moderne vitenskap og samfunnsliv ville føre til at religion får stadig mindre betydning i folks liv . Individ-fokuseringen skulle gjøre en institusjon som kirken uaktuell for moderne mennesker. Men jeg tror at nettopp i en slik tid, preget av oppbrudd og oppsplitting, trenger vi tradisjoner og forankring mer enn noen sinne! Vi søker mening, trygghet og tilhørighet. Her kan kirken komme det søkende og vandrende mennesket i møte!
Men dersom folkekirken skal bevares som en levende kirke, er det avgjørende at også den oppvoksende slekt får tilhørighet til kirken. Bare slik kan kirken forbli en kirke i og for folket. Fortsatt blir over 80 prosent av alle barn som fødes i Norge, døpt i Den norske kirke. Men de færreste av disse får i dag en regelmessig og systematisk opplæring om det de ved dåpen fikk del i. Den oppvoksende slekt er kirkens framtid! Derfor er satsing på dåpsopplæring den største utfordring kirken i dag står overfor. Alle døpte må få kunnskap om og erfaring med kirkens lære og tradisjoner. De må få delta i, og sette sitt preg på gudstjenester og annet liv i menighetene. Dåpsopplæringen skal bidra til å gi de unge livshjelp: Hjelp til livstolkning i en tid med mange impulser. Hjelp til å finne mening i det meningsløse. Skal vi ta dette på alvor er det en utfordring for oss alle. På samme tid som vi vil overlevere og vise det beste vi har, vil nye generasjoner gjøre krav på rom i kirken.
De fleste har nok fått med seg at statsråden i går la fram en melding om dåpsopplæring. I meldingen går regjeringen inn for en langsiktig og omfattende reform av kirkens dåpsopplæring. Målet er at alle døpte skal få et tilbud om 315 timer opplæring fra dåp fram til fylte 18 år. Vi legger opp til en gradvis opptrapping og utbygging i årene framover. Bevilgningene vil øke i takt med utbyggingen. Vi legger opp til at de ulike bispedømmene skal initiere og koordinere tilbud og tiltak i menighetene. Selvsagt må det også nasjonal koordinering til. Her har vi foreslått et prosjektsekretariat med tilknytning til Kirkerådet. Det skal skje en arbeidsdeling bispedømmene mellom slik at ulike opplegg for ulike alderstrinn blir prøvd ut. De ulike oppleggene må evalueres etter en første femårsperiode.
Slik kan vi vinne erfaringer som kan benyttes i det videre utviklingsarbeidet fram mot et fullt utbygget tilbud til alle døpte barn og unge over hele landet. Jeg er sikker på at Sør-Hålogaland bispedømme vil gripe de nye mulighetene denne satsningen på dåpsopplæring gir. Undervisning og annet arbeid for og med barn og unge har jo lenge hatt høy prioritet her i bispedømmet!
Alle kirkelige reformer må ha som et sentralt mål å bidra til at den kristne tro og den kristne kulturarven blir ført videre til nye generasjoner. Derfor vil de også sikre videreføring av folkekirken som en kirke med en klar forankring og en vid port. I arbeid med både endring og videreføring av grunnleggende samfunnsinstitusjoner skal man ikke forhaste seg, men gå grundig og systematisk til verks. Bare slik kan kontinuiteten sikres i arbeidet med fornyelse. Både i arbeidet med fornying av dåpsopplæringa og i arbeidet med kirkeordningen kan derfor vår bønn trygt være med Jakob Pauli: "Lær meg å kjenne dine veier og gå dem trøstig skritt for skritt!"
Det har vært spennende for meg å være med dere her i Sør-Hålogaland disse to dagene! Og jeg ser fram til videre samtale og samvær også utover dagen i dag. Før ordet gis videre vil jeg benytte anledningen til å takke for invitasjonen. Jeg var veldig glad for å få et påskudd til å komme nordover. Samtidig som vi alle føler vår tilhørighet til lokalkultur og bispedømmer er det godt å oppleve at vi også er en del av en nasjonal – og verdensvid – kirke. Slik har også en søring som meg kunnet kjenne seg hjemme her nordaførr i disse to dagene!