Kjære publikum

Først vil jeg hilse fra kulturministeren, Valgerd Svarstad Haugland. Hun beklager at hun ikke kan være til stede her i dag, for, som hun har uttrykt i pressen nylig, er fengselsbibliotek et område der vi ikke er gode nok.

På egne vegne vil jeg si at det er en glede for meg å få holde innledningsforedraget på denne konferansen om bibliotektjenester i fengsel, som jeg håper vil bringe feltet fram i lyset og føre til at det kan bli bedre tatt vare på i årene som kommer.

En god indikator for et samfunns kvalitet er hvordan det behandler sine ulike typer avvikere, outsidere og minoriteter. Norge ønsker å være et samfunn som viser en høy kvalitet på en slik skala. Når det gjelder fengsel, har vi i dag et langt videre formål enn å sperre kriminelle inne. De innsatte må resosialiseres og bli i stand til å tilpasse seg samfunnet de møter utenfor murene. Fengselsbibliotekene er en av nøklene for å nå dette målet

Jeg vil fortsette med å sitere et utdrag fra et brev fra innsatte ved Ila landsfengsel:

”I første rekke ønsker vi å overbringe vår varme takk for den forandring og store forbedring som har funnet sted etter at NN overtok ledelsen og reorganiseringen. Biblioteket er i dag ikke til å kjenne igjen fra tidligere. Kvaliteten har blitt hevet over hele linjen, takket være hennes evner, fagkunnskaper og innsikt.

Vi har i dag et bibliotek som vi begynner å bli stolte av, men som fremfor alt er en kilde til glede og inspirasjon i en ellers grå tilværelse. NN har ytet en uvurderlig hjelp til oss alle her oppe, ikke minst gjennom sin kyndige veiledning i valg av bøker og emner, hvor hun utrettelig har bistått oss med sikre råd til enhver tid.”

I brevet fremholdes fengselsbibliotekarens faglige dyktighet og innsikt, og det å drive et fengselsbibliotek stiller spesielle krav til bibliotekaren. Biblioteket skal drives innenfor rammer og rutiner som er nødvendige av sikkerhetsmessige grunner, og samarbeidet med ledelsen ved fengselet er viktig. Det stiller også krav til bibliotekarens integritet, samtidig som bibliotekbrukerne er en sammensatt gruppe med varierende behov. Av brevet fra de innsatte på Ila landsfengsel ser vi hvor viktig bibliotekaren er når det gjelder å yte bibliotektjenester til de innsatte, og bibliotekarene ved landets fengselsbibliotek skal ha honnør for det gode og viktige arbeidet som legges ned.

Brevet er skrevet 2. desember 1981, og den store endringen som er omtalt i brevet var et resultat av et prøveprosjekt som begynte i 1979 der staten finansierte kjøp av bibliotektjenester fra lokale folkebibliotek til fire fengsler: Ila landsfengsel og sikringsanstalt, Åna kretsfengsel, Berg kretsfengsel og Tromsø kretsfengsel. Foruten denne positive tilbakemeldingen fra innsatte ved Ila landsfengsel, kunne en også vise til gode utlånstall. Et gjennomsnitt på 47 utlån per innsatt per år, var ganske nøyaktig ti ganger så høyt som for landets folkebibliotek i forhold til innbyggertall. Dette viste at behovet for disse tjenestene var stort, og at tilbudet ble brukt i kanskje større grad enn en hadde forestilt seg før prosjektet ble iverksatt.

Bibliotektilbud til innsatte var ikke nytt i 1979, men tidligere bestod dette dels av boksamlinger som var bygd opp av fengslenes egne innkjøp og gaver, og dels folkebibliotek som ga tilbud til fengslene først og fremst ved å utplassere depot. I Kulturmeldingen fra 1982 blir dette tatt opp:

"I 1976 gjennomførte Fengselsstyret i samarbeid med Statens bibliotektilsyn ei kartlegging av bibliotektenesta i fengsla. Trass i lange tradisjonar med bibliotekteneste i desse institusjonane viste det seg at standarden jamt over var låg og at biblioteka hadde få eller ingen tilbod til t.d. leseveike."

En trekker også den konklusjonen at ”For å få til eit likeverdig tilbod til alle fengsel, må staten vere villig til å betale for desse tenestene.”

I 1980 ble det bevilget 300 000 kr til prøveprosjektet, som i utgangspunktet var toårig. Prosjektet ble forlenget ut 1983, og ved budsjettbehandlingen i 1983 vedtok Stortinget at ordningen skulle bli permanent fra og med 1984. Samtidig ble det bevilget midler til å utvide ordningen med et fengselsbibliotek i Bergen kretsfengsel. Dagens ordning med statlig finansierte bibliotektjenester som blir levert av landets folke- og i et tilfelle fylkesbibliotek, var dermed i gang, og den skulle utvides i årene som kom.

De gode tilbakemeldingene fra innsatte og de høye utlånstallene etter forbedringen av bibliotektjenestene, viser at fengselsbiblioteket er et populært tilbud. At fengselsbiblioteket også er et viktig tilbud, understrekes av at fengselsbibliotek har fått et eget punkt i FNs standard minimumsregler for fangebehandling(”Standard minimal rules for the Treatment of Prisoners”), regel nr. 40:

”Every institution shall have a library for the use of all categories of prisoners, adequately stocked with both recreational and instructional books, and the prisoners shall be encouraged to make use of it.”

Det er ikke overraskende at dette tillegges stor vekt, når vi tenker over hvilken viktig samfunnsrolle bibliotekene spiller. Som det står i St.melding 22 (1999-2000) ”Kjelder til kunnskap og oppleving”:

"Samfunnsrolla for biblioteka ligg i skjeringspunktet mellom kulturpolitikk, utdanningspolitikk og ein politikk for å styrkja demokratiet. Biblioteka er viktige når det gjeld utdanning og informasjonstilgang, litteratur- og kulturformidling. Ut fra det demokratiske aspektet må målet vera å leggja til rette for at einskildmennesket kan delta aktivt i og påverka samfunnet."

Hva er det som skiller bibliotektjenester til innsatte fra folkebibliotektjenestene til landets øvrige befolkning? Det å yte bibliotektjenester til de innsatte representerer en bestemt utfordring. De innsatte er pålagt restriksjoner i sin bevegelsesfrihet, og kan derfor ofte ikke benytte seg av det ordinære folkebibliotektilbudet. Men det er ikke noe skille når det gjelder retten til å få tilgang til bibliotektjenester. Selv om straffedømte er idømt restriksjoner i sin bevegelsesfrihet, er de ikke fradømt de mulighetene til utdanning, informasjonstilgang, litteratur og kulturformidling som bibliotekene er viktige ytere av. Som det står i innledningen til pkt. 7.8.1 i St.meld. nr. 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen:

"Lovgivningen bygger på at landets innbyggere har samme rett til tjenester og tilbud, de samme forpliktelser og det samme ansvar. Et grunnleggende prinsipp er at personer som er straffedømt ikke mister sine ordinære rettigheter og plikter som samfunnsborgere under straffegjennomføringen."

Å sitte fengslet innebærer en fysisk atskillelse fra det øvrige samfunn, et samfunn som en etter kortere eller lengre tid skal vende tilbake til. Å vende tilbake til samfunnet etter å ha sonet ferdig sin straff og bygge opp en ny tilværelse utenfor murene, er en utfordring. Det er derfor nødvendig å gi innsatte de mulighetene til læring og personlig utvikling som gode bibliotektjenester innebærer. Bibliotekene er viktige både når det gjelder skole og studier, når det gjelder uformell læring, og når det gjelder den personlige utviklingen som litteratur og kulturopplevelser gir. De vil også være viktige informasjonstilbydere, noe som er avgjørende i et demokratisk perspektiv. Som nevnt i sitatet fra abm-meldingen, er et viktig mål med bibliotekene at de skal legge til rette for at enkeltmennesket skal kunne ”delta aktivt i og påverka samfunnet”. Fengselsbibliotekene bidrar til dette. Men selv om gode bibliotektjenester kan lette overgangen til livet utenfor murene, så handler det like mye om at de kan bidra til en bedre tilværelse innenfor murene. Læring, kultur- og litteraturopplevelser er ikke bare et middel, det er også et mål i seg selv. For innsatte vil biblioteket i mange tilfeller være eneste mulighet til å få dekket disse behovene, mens andre har flere muligheter til det. Fengselsbibliotekene spiller derfor en spesielt viktig rolle i tilværelsen til sine brukere. Det er ikke noe som tilsier at det er mindre viktig å yte bibliotektjenester til innsatte enn til den øvrige befolkningen. Lovverket gir da heller ikke noe unntak for innsatte når det gjelder hvem det skal ytes bibliotektjenester til. § 1 Målsetting i lov om folkebibliotek sier klart at folkebibliotekene skal yte tjenester til ”alle som bor i landet”, og i § 2 går det klart frem at tjenestene også omfatter personer som har problemer med å bruke det ordinære folkebibliotektilbudet: ”Folkebibliotekvirksomheten omfatter også bibliotektjenester for pasienter i sykehus og helseinstitusjoner og andre som har spesielle vansker med å bruke biblioteket.”

Hovedskillet mellom innsatte og andre folkebibliotekbrukere er dermed at restriksjonene som gjelder de innsattes bevegelsesfrihet, fordrer en tilrettelagt tjeneste. Å yte denne tjenesten er en statlig oppgave, noe som går fram av Ot.prp. nr. 14 (1985-86) Lov om folkebibliotek, kapittel 4 Statlige oppgaver:

"Det statlige ansvar knytter seg først og fremst til arbeidet for at bibliotektilbudet blir mest mulig likeverdig for alle som bor i landet, og til gjennomføring av andre nasjonale bibliotekpolitiske mål. Staten må medvirke til at det gis muligheter for utvikling av nye tjenester og arbeidsmetoder. For de institusjoner som ligger under statlig forvaltning, som visse sykehus og fengslene, er bibliotektilbudet et statlig ansvar."

Måten dette lovpålagte ansvaret skal ivaretas på, er ved å kjøpe inn bibliotektjenester til fengslene fra institusjoner utenfor. Denne ordningen med at fengslene ”importerer” tjenester er fastlagt i stortingsmelding nr 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen.

Dagens ordning bygger på denne arbeidsdelingen. Fengslene legger til rette for bibliotektjenester til de innsatte, først og fremst ved å stille lokaler og inventar til rådighet, mens bibliotektjenestene importeres. Ansvaret for bibliotektjenestene er således delt mellom Justisdepartementet v/ det enkelte fengsel, og Kultur- og kirkedepartementet v/ABM-utvikling som dekker utgifter til lønn og media ved bibliotekene i de tolv institusjonene som omfattes av ordningen. Dette gjøres ved en standardavtale mellom ABM-utvikling og kommunen som yter tjenesten, og en standardavtale mellom kommunen og fengselet.

Utviklingen av dagens ordning, som de innsatte ved Ila landsfengsel satte så stor pris på da forsøksprosjektet ble satt i gang, har gitt en tredobling av antall fengselsbibliotek som omfattes, og bevilgningene er nå opp i 4 500 000, mot 300 000 i 1980. Etter justering for prisstigningen, innebærer dette mer enn en femdobling av bevilgningene (5,34). Utlånstallene indikerer også at bruken av fengselsbibliotekene har økt. De siste årene har utlånet per innsatt i bibliotekene som omfattes av ordningen, ligget på ca. det dobbelte av det de gjorde for 20 år siden, og selv under forsøksordningen var utlånet i overkant av hva en hadde forventet. I 2002 var den gjennomsnittlige aktuelle kapasiteten, det vil si antall sonings- og varetektsplasser med fratrekk for plasser som av forskjellige grunner ikke kunne benyttes, ved landets fengsler 2872. Av disse var 1493 ved fengsler som omfattes av ordningen. Ordningen dekket med andre ord drøyt halvparten av aktuelle soningsplasser. I realiteten vil andelen innsatte som har et bibliotektilbud være høyere, ettersom soningsforholdene for en del innsatte gir mulighet for å benytte det ordinære folkebibliotektilbudet på linje med andre innbyggere. Parallelt med fengselsbibliotekordningen har folkebibliotek også levert bibliotektjenester til enkelte anstalter som har ventet på å komme med i ordningen, noe som har blitt dekket over Justisdepartementets budsjetter. I andre tilfeller har lokale bibliotek ytt enkelte tjenester uten kompensasjon. Noen fengseler har satt av midler til innkjøp av medier, og i andre tilfeller har en fått til ordninger med bruk av det ordinære folkebiblioteket. Det ytes således bibliotektjenester til innsatte ut over det som omfattes av ordningene som jeg har beskrevet.

Vi må kunne si at innføringen og utviklingen av ordningen for bibliotektjenester har vært viktig, og på mange måter en suksess. Men til tross for at det har skjedd en stor forbedring siden denne ordningen først så dagens lys, står vi fremdeles overfor store utfordringer når det gjelder å dekke behovet for bibliotektjenester til innsatte i norske fengsler. Tempoet i opptrappingen som skjedde i antall fengselsbibliotek og i bevilgningene til ordningene gikk ned etter 1989, og siden 1989 har det bare blitt føyd to nye fengselsbibliotek til listen, Skien kretsfengsel i 1996 og Ringerike fengsel i 2001. Det er derfor behov for å utvide ordningen til å gjelde flere fengsel. I tillegg er det også behov for å øke bevilgningene til de fengselsbibliotekene som allerede er med i ordningen. Økningen i bevilgninger har ikke holdt tritt med lønnsøkningen og andre utgifter, blant annet på grunn av innføringen av risikotillegg. Prisstigningen på bøker er dessuten større enn den alminnelige prisstigningen, noe som også svekker den økonomiske situasjonen ved bibliotekene som omfattes av ordningen. Dette får konsekvenser både for innkjøp av medier og for åpningstidene ved fengselsbibliotekene. I løpet av de senere årene har det med andre ord blitt vesentlig dyrere å levere et fullgodt bibliotektilbud, uten at budsjettene har gitt rom for en tilsvarende økning.

Fengselsbibliotekenes utfordringer er ikke bare knyttet til den økonomiske situasjonen, men også til den samfunnsmessige utviklingen som har skjedd i løpet av disse årene. Som for folkebiblioteksektoren for øvrig, dreier det seg både om nye medier og ny teknologi, og ikke minst om å møte behovene til forskjellige brukergrupper. Siden 1980 har Norge tatt et langt skritt i retning av et flerkulturelt samfunn, og undersøkelser blant folkebibliotekene viser at innvandrerbefolkningen er storforbrukere av bibliotektjenester ( Bruk av folkebibliotek 1998, rapportserien til Statistisk sentralbyrå). Dette har medført utfordringer for folkebiblioteksektoren som et hele, fengselsbibliotekene inkludert. De innsatte i norske fengsler utgjør ikke en homogen gruppe, og bibliotektilbudet må tilpasses de ulike behovene bibliotekets brukere har. Bibliotekaren ved Ila landsfengsel i 1981 ble takket av brukerne for hennes fagkunnskap og veiledning. Samfunnsutviklingen stiller fengselsbibliotekarene i dag overfor enda større utfordringer når de skal gi et godt tilbud til ulike brukere. Deres faglige dyktighet er derfor en viktig forutsetning for at bibliotektjenestene skal holde høy kvalitet.

I kulturmeldingen som kom ut tidligere i år, St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk mot 2014, er fengselsbibliotekenes vanskelige situasjon behandlet, og det slås fast at ”Auke i lønsnivå og andre utgifter har ført til at dei eksisterande tenestene har fått vanskelegare rammevilkår.” Statsråden har også gjort det kjent, blant annet i Aftenpostens morgenutgave 24. oktober, at hun ikke anser situasjonen som tilfredsstillende, og at en bør se om det kan være rom for å øke bevilgningene til disse tiltakene i kommende statsbudsjetter. Disse tjenestene må også ses i sammenheng med andre utfordringer som biblioteksektoren som helhet stor ovenfor, og som skal behandles i bibliotekutredningen som ABM-utvikling har ansvar for å utarbeide. I kulturmeldingen er dette nevnt spesielt i forbindelse med punkt 11.5.3.5 Særlege bibliotektenester:

"Som lekk i det komande utgreiings- og utviklingsarbeidet er det behov for å gjera ei samla kartlegging av behovet for ein del spesielle bibliotektenester som staten heilt eller delvis har ansvaret for, mellom anna for å vurdera om noverande ansvarsdeling og organisering av tenestene samla sett er optimalt rasjonelle og brukartilpassa."

Dette arbeidet er påbegynt i form av ABM-utviklings kartlegging av det samlede bibliotektilbudet ved norske fengsler, og resultater fra denne undersøkelsen vil bli presentert senere i dag.

Avslutningsvis vil jeg sitere UNESCOs manifest om folkebibliotek fra 1995, som også er nevnt i ABM-meldingen:

"Frihet, fremgang og utvikling i samfunnet og for den enkelte er grunnleggende menneskelige verdier. Disse mål kan bare nås dersom godt opplyste borgere er i stand til å utøve sine demokratiske rettigheter og delta aktivt i samfunnslivet. En tilfredsstillende utdanning og fri og ubegrenset tilgang til kunnskap, tenkning, kultur og informasjon er forutsetninger for en konstruktiv deltakelse og for demokratiets utvikling. Folkebiblioteket, den lokale innfallsporten til kunnskap, utgjør et grunnleggende vilkår for livslang læring, evne til å treffe egne beslutninger og kulturell utvikling for den enkelte og ulike grupper i samfunnet."

Viktigheten av arbeidet som gjøres med å yte bibliotektjenester til innsatte i norske fengsel, kan vanskelig overvurderes. Utdanning, personlig utvikling, og tilgangen til informasjon som er forutsetninger for et demokratisk samfunn, er ikke mindre viktig i fengslene enn utenfor, og ordene i UNESCOS manifest er like gyldige for fengselsbibliotekene som for folkebiblioteksektoren for øvrig. Både de som bidrar til bibliotektilbudet utenfor dagens statlige ordning, og bibliotekene innenfor ordningen, som i mange tilfeller strekker seg svært langt for å yte et godt tilbud, skal berømmes for arbeidet med å ivareta disse viktige samfunnsoppgavene. Framover blir oppgaven å se hvordan vi best kan møte utfordringene som gjenstår på dette området.

Som tidligere nevnt, er fengselsbibliotek omtalt i den nye kulturmeldingen. Det er en forpliktende omtale, som vi må komme tilbake til i de nærmeste års budsjetter.

Lykke til videre med denne viktige konferansen.