Det fortelles at en fersk historiestudent en gang ble sittende ved siden av en professor som var kjent for sin talende taushet. Professoren hadde historisk metode som spesialfelt. Studenten hadde nettopp lest om de gamle egyptere. I et fortvilet forsøk på å få i gang en samtale spurte han: Kan hieroglyfer brukes som kilder? Det kom ikke noe svar; konversasjonen rundt bordet var det andre som stod for; den kretset om andre temaer. Først langt om lenge, etter at studenten nesten hadde glemt sitt spørsmål, snudde professoren halvveis på hodet og uttalte med høy og klar røst: Kilder til hva!?

Hva som er brukbare kilder, avhenger av spørsmålene vi stiller. Men hvilke spørsmål det er mulig å finne svar på, er igjen avhengig av hvilke kilder vi har tilgang til. Kilder fra den fjerne fortid består i stor grad av tilfeldige brokker og fragmenter. Men vitenskapen har utviklet metoder for kritisk kildebehandling. Dette reduserer kildenes makt over forskeren. Likevel er vel også den profesjonelle forsker i en viss forstand i kildenes vold. Det må vi forsone oss med.

Framfor alt må vi unngå å kaste vrak på et kildemateriale fordi det framstår som ufullstendig og utilstrekkelig. Dette er et metodisk og kildekritisk problem som forskningen selv må ta i betraktning. Et gitt kildemateriale kan være ubrukelig for et visst formål, men svært godt egnet for andre. Ettertiden kan gi nye metoder og stille nye spørsmål.

Arkiv, bibliotek og museer kan betegnes som kildeforvaltere og kulturarvsinstitusjoner. I den nye kulturmeldingen har vi understreket at det både dreier seg om å ta vare på kildemateriale fra de eldste tider og framover, og å sikre for ettertiden et tilsvarende materiale fra samtiden og den nære fortiden.

Den siste oppgaven byr ikke på mindre utfordringer enn den første. Riktignok er kildetørke i utgangspunktet erstattet av kildeflom. Men dermed er sviktende næringstilgang erstattet av drukningsfare. Hvordan skal vi holde oss flytende i informasjonsstrømmen; hvordan skal vi manøvrere for å holde hodet over vannet?

Når bevaringsverdig kildemateriale skal identifiseres, når vi skal finne fram til pålitelige kilder som er relevante for et bestemt formål, og når kilder og kunnskaper skal formidles til et bredere publikum, stilles vi overfor et omfattende utvalgsproblem. Hvordan skal vi velge; hva skal vi velge bort? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for bevarings- og formidlingspolitikken?

Dette er påtrengende spørsmål for hele abm-sektoren. De konkrete svarene vil være sammensatte og kan variere mye fra område til område, alt etter hvilken type kildemateriale det dreier seg om, og hvilke forutsetninger som ellers gjør seg gjeldende.

På det generelle plan må noe av svaret ligge i kritisk refleksjon, systematikk og samordning, gjennomtenkt planlegging. Det skal ABM-utvikling bidra med og stimulere til, og derfor er det viktig med konferanser som denne. Det er all grunn til å gi honnør for valg av tema for det arrangementet som markerer at – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum – ABM-utvikling - formelt ble etablert fra 1. januar i år.

Idéen om et felles faglig-administrativt samordnings- og utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museum ble som kjent lansert i den såkalte abm-meldingen, som fikk bred tilslutning ved stortingsbehandlingen for snart tre år siden. I kulturmeldingen har vi understreket at abm-meldingen fremdeles vil være det grunnleggende referansedokumentet for den statlige kulturpolitikken innenfor dette feltet i årene framover. La meg derfor referere noe av det abm-meldingen nevner:

I et bredt kulturpolitisk perspektiv spiller arkiv, bibliotek og museer en viktig rolle gjennom å velge ut, ta vare på og legge til rette ulike former for kunnskapskilder og informasjon. Samlet rår de over et tilfang som gjør det mulig å sette nåtiden inn i et historisk perspektiv og dermed fremme en forståelse av at samfunnet i vår tid bygger på det fundament som tidligere generasjoner har skapt.

Hovedoppgavene er å legge til rette et informasjons- og meningsinnhold med utgangspunkt i ulike typer informasjonsbærere. Felles kjennetegn er systematisk analyse, tolkning, tilrettelegging og videreformidling av det meningsinnholdet som ligger i informasjonsbærerne, enten det er en publikasjon, et kunstverk eller et arkivstykke. (…) Relevans og kvalitet er det avgjørende, enten informasjonsbærerne er av ny eller eldre dato.

Som kildeforvaltere og kunnskapsformidlere er arkiv, bibliotek og museer en institusjonalisert del av vår kollektive hukommelse. Men en utvalgsmekanisme vil hele tiden gjøre seg gjeldende, ikke bare i forbindelse med selve samlingsetableringen. Også ved bevaring, tilrettelegging og formidling oppstår valgsituasjoner. Ikke alt kildemateriale lar seg like lett vedlikeholde, registrere eller stille direkte til publikums disposisjon; mange ulike prioriteringer må gjøres i alle ledd.

Både i abm-meldingen og kulturmeldingen har vi omtalt problemstillinger som avspeiler en del av de valgsituasjonene man står overfor:

For eksempel er det pekt på at det er bevart langt mindre privatarkiver enn offentlige arkiver, at utvalget av privatarkiver til dels har vært tilfeldig, og at størstedelen av privatarkivene fremdeles går tapt uten at det blir gjort noen bevaringsvurdering. Abm-meldingen slo fast at dette kan gi et skjevt kildegrunnlag for innsikt i norsk samfunnsliv.

Kulturmeldingen formulerer som en ambisjon for arkivområdet at det i større grad enn hittil må tas sikte på å bevare og formidle et bredere spekter av arkiv, for å legge til rette for helhetlig dokumentasjon av samfunnsutviklingen. Det innebærer bl.a. at en må få en bedre balanse mellom statlige, kommunale og private arkiver, og at offentlig og privat sektor må ses mer i sammenheng.

Men kulturmeldingen slår også fast at den offentlige arkivplikten er fundamental i en demokratisk rettsstat, både med tanke på å dokumentere den enkeltes identitet og eiendom og for å påvise eller avkrefte hva ettertiden vil vurdere som ulovlig eller illegitim atferd i forholdet mellom det offentlige og samfunnsmedlemmene. Derfor står offentlige arkiver tross alt i en særstilling.

I forbindelse med avleveringingsplikten for allment tilgjengelige dokumenter, viser kulturmeldingen til den omfattende og ofte flyktige informasjonen av norsk opphav på Internett. Dette er en del av den skriftlige kulturarven vår. I regi av Nasjonalbiblioteket utredes det nå hvordan man i praksis skal sikre slikt kildemateriale for ettertiden. Et viktig spørsmål er om man skal nøye seg med å bevare et utvalg, eller om man skal ha samme ambisjon som for bl.a. bøker og aviser, der alt er avleveringspliktig.

For museenes del er det vist til at prinsipper og praksis for utvalg av kildetilfang og systematisering av samlingene har endret seg opp gjennom tidene. Museer kan samle og ta vare på gjenstander fordi de representerer håndfaste vitnemål om noe fortidig, noe annerledes eller noe sjeldent, noe som er egnet til å knytte bånd mellom fortid og nåtid, mellom det kjente og det ukjente eller mellom det alminnelige og det uvanlige.

Fra 1970-årene har norske museer møtt kritikk for å være for lite opptatt av samtid og nær fortid, at de hang for mye fast i bondekulturen fra 1700- og 1800-talet. Det har blitt et mål å legge større vekt på å dokumentere industrialismens og masseproduksjonens tidsalder. Dette stiller helt andre krav til samordning og samarbeid museene imellom dersom en skal unngå overlappende innsats og udekkede områder. Fra statlig hold har museene siden begynnelsen av 1990-årene møtt krav om å arbeide mer systematisk på grunnlag av innsamlings- og forskningsplanar.

Både abm-meldingen og kulturmeldingen oppmuntrer til nettbasert formidling av digitaliserte kilder. Felles for både arkiv, bibliotek og museer er at dette også aktualiserer utvalgsproblemet. Ved internettbasert formidling må en gjøre et mye snevrere utvag enn det som skjer ved selve samlingsetableringen. Det man i virkeligheten gjør, er at noe av det bevarte kildematerialet settes på pidestallen, men resten nærmest blir forvist ut i det ytterste mørke.

En bevisst refleksjon over utvalgskriterier må være et hovedkrav til arkiv, bibliotek og museer, og på alle trinn av virksomheten. Her trengs både en kontinuerlig faglig debatt, og at institusjonene bygger slike problemstillinger inn i sin formildingsvirksomhet for også å bevisstgjøre det allmenne publikum.

”Fortiden er ikke hva den engang var”, er tittelen på en kjent innføringsbok i historiefaget. Vi kan tilføye: Men det har den heller aldri vært, og det vil den aldri bli. Vi kan rekonstruere et bilde av noe som har vært, men aldri gjenskape en fortidig virkelighet slik den egentlig var, og slik den ble opplevd av de mennesker som var en del av den.

Likevel er vi som samfunn underlagt en grunnleggende forpliktelse om ikke å glemme det som har vært, men å bringe fortiden med oss videre, så godt det lar seg gjøre – både på godt og vondt. Både for vår egen del og for de som kommer etter oss. Fremfor alt gjelder det ikke å manipulere med kildene, å velge bort det ubehagelige. Det fordrer i sin tur et kritisk blikk i bruken av fortidens kilder.

Et påtrengende spørsmål blir likevel: I hvilken grad og på hvilken måte er og forblir vår kollektive hukommelse egentlig en selektiv hukommelse? Hvordan forholder vi oss i så fall til en slik erkjennelse?

Kilder til hva, spurte den ordknappe professor.

Kilder til kunnskap og opplevelse, svarte abm-meldingen.

Men verken kunnskaper eller opplevelser er objektive størrelser.

Abm-meldingen problematiserte begreper som kulturarv og kulturell identitet. Den understreket faren for at visse kilder og fenomener kan få en særlig symbolverdi og bli gjenstand for kritikkløs dyrkelse.

Hva skal til for at institusjonene innenfor abm-sektoren kan styre unna slike skjær i sjøen?

Abm-meldingen antydet en del svar. Jeg håper at bidragene her i dag kan utdype og utfylle noen av svarene.

Med dette erklærer jeg konferansen Kildenes makt for åpnet.