Jeg skal hilse fra statsråden. Det er 1 år siden hun åpnet utstillingen her; ”Fra da til nå – fra bondekvinne til bygdekvinne”.

De to kvinnene dere har valgt som symbolfigurer for denne utstillingen, kunne fra en side sett ikke vært mer forskjellige.

Den ene er en fiksjon fra fortiden. Den andre er en høyst levende og oppegående virkelig person i nåtiden.

Den ene hadde sin identitet knyttet til å være datter, hustru og mor. Den andre er kjent gjennom å være Nordens første kvinnelige biskop.

Den ene vet "alt" om søm og vev og farging, om slakt og baking, om renhold og naturmedisin. Hun kunne lese bedre enn sin mann. Hun kunne Fadervåret og liturgien på latin. Den andre kan vel ikke akkurat sies å være en "all round" husfrue. Men hun tar av og til i snekkerverktøy, og hun vet svært mye om hebraisk grammatikk og språk, gammeltestamentlig tenke - og levesett, nytestamentlig gresk og bibelteologi og hun har tatt ansvar som en av kirkens tydelige ledere, i en posisjon som tidligere bare menn har hatt.

Den ene var mor til 7 sønner og hadde dem ved knærne mens de var små. Den andre er tante til to og har hatt generasjoner av preste- og lærerstudenter ved sine føtter.

Den enes private liv blir skildret innenfra og utenfra gjennom tre bind. Den andre har - foruten fagbøker - skrevet en beskjeden, liten bok som heter "Roses bok". Med enkle og symbolbærende små historier forteller hun hva hun mener ut fra sine erfaringer, men ikke så mye om sitt privatliv.

I Kristins Lavransdatters tid ble kvinnen definert ut fra den biologiske funksjonen: Hun var hustru eller datter eller mor og var i stor grad utlevert til menns beslutninger. I Rosemarie Köhns tid defineres både menn og kvinner også ut fra en samfunnsmessig sammenheng, og kvinnene har rett og plikt til egne valg.

Men de to har noe felles:
De hører til i dette bispedømmet og har den tro som bispedømmet er her for å forkynne. De er begge pilgrimmer – søkende etter det hellige.

Sigrid Undset har i en artikkel skrevet at kristendommen er "penetrerende", altså gjennomborende. Til alle tider og under alle forhold har den kristne tro i seg elementer som tvinger menneskene til å se gjennom de kår tiden gir dem, og ta ansvar for sine liv. Kristin var utlevert til menns myndighet, og forfatteren skildrer hvordan Kristin derfor la ansvaret for smerten i sitt liv på de menn hun var utlevert til; Simon, som ikke nådde inn til hennes følelser, faren, som ikke ville gi henne til Erlend, Erlend, som ødet deres gods og omdømme. Men ett sted ble hun konfrontert med sitt eget ansvar: I kirken. Sira Eiliv lot seg ikke manipulere av hennes kvinnelige og moralske reaksjon overfor mennene, men utfordret henne til å se sitt eget ansvar også under de kår mennene ga henne.

I dag er kårene annerledes. Men også vi utfordres av den samme tro. Den begeistring og glede som biskopen i Hamar tenner, er knyttet til at hun er den første kvinnen som er biskop, og den er knyttet til hennes folkelige nærhet. Men jeg tror også det henger sammen med at mange opplever at hun er biskop på en måte som er utfordret av evangeliet. Hun tror på den enkelte og viser det tydelig i ord og handling. Hun anerkjenner menneskene og deres ansvar i de kår livet her og nå gir. Hun lar utfordringen gå videre med tillit.

En av utfordringene i den tid vi lever, er å finne og løfte fram kvinner og deres innsats og betydning, gi kvinner historisk identitet. Nå får de kvinnene som dere har tatt fram i sammenheng med denne utstillingen, og de kår de levde under, en oppmerksomhet som de fortjener, og vi får inspirasjonen av å bli kjent med deres innsats. Historien er nesten helt fram til i dag sett gjennom menns briller og fokusert fra deres ståsted. Den utstillingen som åpnes her i dag, løfter fram kvinner hvis innsats og arbeid mange ikke kjente fra før. Dette er et godt og stimulerende bidrag både ved feiringen av bispedømmets 850 års jubileum og av Rosemarie Köhns 10 år på Hamar bispestol.

Det er neppe tilfeldig at det var Hamar bispedømme som ble sete for den første kvinne i bispestol i Norden. Hamar bispedømme er et foregangsbispedømme for kvinner i kirken. Her har man lagt til rette for kvinner som vil dele stilling med ektefelle. Når det feires, så fokuserer en her også på kvinnenes historie. Her befinner også tre av landets 11 kvinnelige proster seg, hvorav den ene er her i Kongsvinger. Hun er dessuten - som mange vel vet - leder av Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes utenriksdepartement. Det er en glede for Kultur- og kirkedepartementet å bidra med 70 000 kroner. Og jeg vil her trekke frem et sitat fra Valgerd Svarstad Haugland sin tale:

”Vi må erkjenna at vi har satsa for lite på kvinnehistorie. I dei komande åra må vi prioritera hennar historie.”

Her i Hamar bispedømme er det rom for utvikling og nye tanker. Her er himmelen over oss høy! Til lykke med utstillingen! Det er en glede å få se den!