Også på kultur- og mediefeltet innebærer digitaliseringen store utfordringer. Imidlertid ligger de overordnede målene for kultur- og mediepolitikken fast. Jeg vil nevne noen stikkord: bevaring og formidling av kulturarven, kunstnerisk fornyelse og kvalitet, kulturelt mangfold (nasjonalt og internasjonalt), ytringsfrihet som forutsetning for et levende folkestyre, sikre et godt og mangfoldig medietilbud basert på norsk språk, kultur og norske forhold og i tillegg beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold.

Kultur- og mediebransjen er tradisjonelt store leverandører av ”innhold”, i dag også av elektronisk innhold. Dette dreier seg i dag i første rekke om at gammelt innhold gjøres tilgjengelig i digitalt format, men omfatter også genuint nytt digitalt innhold.

Kulturområdet

En stor og viktig del av det vi kaller attraktivt innhold relaterer seg til kulturfeltet. Tilbudet av slikt innhold øker stadig. Fremveksten av digitale formidlingskanaler gjør stadig mer kulturelt innhold tilgjengelig for stadig flere, og dette samstemmer godt med overordnete mål for kulturpolitikken, nemlig et mangfoldig, pulserende kulturliv i god kommunikasjon med brede brukergrupper. Ennå dreier elektronisk kulturtilbud seg mye om sikring og tilgjengeliggjøring av kjent materiale, ikke minst med utgangspunkt i det kulturarvsmateriale staten forvalter. Og det er brukernes perspektiv som er sentralt i arbeidet, i kraft av at materiale som tidligere var forbeholdt forskere og andre dokumentasjonsinteresser, nå blir tilgjengelig for alle. Betingelsen er selvsagt at man har tilgang til en datamaskin, og det har snart hele befolkningen. Vi kan si det foregår en digitalisering i demokratiets tegn. Det er for eksempel et kjennetegn ved et moderne demokratisk samfunn at det gjør sine arkiv tilgjengelige for innsyn og bruk, slik at folk kan få innsikt i de forutsetningene samfunnet bygger på, og slik at de kan dokumentere individuelle og kollektive rettigheter. Digitalisering av samlinger innenfor arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet bidrar avgjørende til at historien og kulturarven blir tilgjengelig på nye måter og for et langt større publikum enn tidligere.

La meg gi noen få eksempler, som antyder det svære spennet i materiale og funksjonalitet. Nasjonalbiblioteket er en av våre aller viktigste kulturinstitusjoner, som gjennomfører en omfattende digitalisering av nasjonallitteratur, historiske fotosamlinger, kart, aviser, småtrykk, håndskriftsamlinger og så videre. På Nasjonalbibliotekets internett-sider er det allerede åpnet tilgang til et mangfoldig kulturelt materiale som kan ta pusten fra noen hver. Har man tilgang til en datamaskin, kan man granske hermetikk-etiketter fra forrige århundreskifte, og i neste øyeblikk lese standardutgaven av Bjørnsons samlede verker i sin helhet, skrive ut det man måtte ønske, mens man hygger seg med digitaliserte og elektronisk tilgjengelige historiske bilder fra Gausdal eller hører gamle nyhetssendinger fra NRKs arkiver. Nasjonalbiblioteket har også laget multimedie-fremstillinger som setter sammen ulike deler av digitaliserte samlinger i en ny fortelling. Og med bredbåndstilknytning kan man kanskje snart få overført teaterforestillinger over internett.

I den nylig fremlagte stortingsmeldingen om kulturpolitikk for det neste tiåret har vi blant annet beskrevet visjonen om et sømløst bibliotek, innrettet på å optimalisere brukertilgangen gjennom nasjonal samordning av informasjonsressurser. Målsettingen er et bibliotektilbud tilgjengelig over datanett, slik at brukerne hjemme, på arbeidsplassen eller i biblioteket selv kan hente den informasjonen de ønsker. Et virkemiddel for realisering av et sømløst bibliotek er beskrevet i innstillingen "Norsk Digitalt Bibliotek", utarbeidet av ABM-utvikling i februar i år. Noen av hovedutfordringene er produksjon av norsk digitalt innhold, lisenskostnader og opphavsrett. Realisering av et norsk digitalt bibliotek kan omfatte et bredt spekter materiale konvertert til digital form, og kan gi en revolusjonerende omdanning av hele kunnskapstilgangen i Norge.

Et viktig mål for kulturpolitikken er å sikre norsk språk som kulturbærer og kulturformidler. Elektroniske ressurser blir et stadig kraftigere redskap i formidling og videreutvikling av norsk språk. Dette krever blant annet utvikling av, og tilgang til digitaliserte språkressurser, med sikte på utvikling av språkteknologiske produkter som er levedyktige i en stadig mer engelskspråklig digital verden.

Medieområdet

På medieområdet innebærer digitalisering at tilgangen på innhold, tjenester og informasjonskanaler øker. I denne situasjonen er myndighetenes rolle å legge til rette for at medienes demokratiske, samfunnsmessige og kulturelle funksjon til enhver tid blir oppfylt. En sentral oppgave er å utvikle og følge opp regelverk og incentivordninger som er effektive og hensiktsmessige i forhold til de mediepolitiske målene. Utviklingen innebærer økte ytringsmuligheter og et potensial for økt mangfold, men også nye mediepolitiske utfordringer. For det er jo ikke slik at mer informasjon og flere kanaler nødvendigvis fører til større bredde og økt mangfold.

Et eksempel hvor en har sett behov for tilpasning, er i forhold til den økende bruken av digitale innholdsprodukter. Særlig er det kraftig vekst i produksjon og bruk av dataspill, mest rettet mot barn og unge. Dessverre styres utviklingen og produksjonen av slike spill nesten utelukkende av utenlandske kommersielle foretak. Den kreative tenkningen rundt utviklingen av nye konsepter begrenses dermed i all hovedsak til produksjonsmiljøer som er sterkt knyttet opp mot disse. Produktene som lanseres er ofte voldelige og actionpregede. For å sikre at det i et lite land som Norge er tilgang til alternative produkter med norsk språk og innhold, er det i 2003 innført en forsøksordning med tilskudd til prosjektutvikling av interaktive produksjoner. I budsjettet for 2004 foreslår regjeringen å gjøre ordningen permanent, og i tillegg øke bevilgningen.

Internett er langt på vei blitt et allment tilgjengelig massemedium med betydning som informasjonskilde og ytringskanal. Støtteordninger rettet mot å sikre et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier omfatter per i dag likevel ikke produksjon av e-innhold. Spørsmålet om å utvide dagens støtteordninger også til nettmedier ble vurdert i forbindelse med den siste mediemeldingen. Departementet la til grunn at det på det daværende tidspunkt ikke var grunnlag for å utvide støtteordningene til å omfatte nettemedier. Stortinget sluttet seg til dette. Fordi dette er et område i rask forandring ba Stortinget om at disse spørsmålene blir vurdert på nytt om få år.

De største nettmediene drives i dag av sentrale dagspresse- og kringkastingsaktører. Til tross for at de fleste store nettavisene har egne redaksjoner er fortsatt inntrykket at nettmediene i hovedsak fungerer som en distribusjonskanal og i mindre grad en selvstendig kilde til informasjon. Det er først og fremst i den grad det er tale om selvstendige redaksjonelle produkter at nettavisene kan anses som et reelt bidrag til meningsmangfoldet. Fremdeles er det først og fremst papiravisene som må regnes som bærerne av den offentlige debatten i samfunnet.

Med utgangspunkt i Stortingets behandling av mediemeldingen våren 2002 er Kultur- og kirkedepartementet nå i ferd med å gjennomgå medieeierskapsloven. Ett av spørsmålene som Stortinget har bedt departementet vurdere er utvidelse av loven til også å ramme eierkonsentrasjon innenfor elektroniske medier.

Når loven i utgangspunktet ble avgrenset til å gjelde for dagspresse og kringkasting, var det fordi elektroniske medier på denne tiden - dvs i 1997 - ikke ble ansett å ha noen vesentlig betydning som informasjonskilde og ytringskanal. Bruken av Internett har imidlertid økt kraftig etter at lovproposisjonen ble fremmet våren 1997, og i dag kan det ikke lenger være noen tvil om at Internett er en viktig nyhetskilde. For eksempel viser Norsk Gallups Internettmålinger at VG-nett hadde over én million ulike brukere i uke 42 - dvs for to uker siden.

Samtidig vil en utvidelse av loven reise flere vanskelige spørsmål. Ut fra lovens formål vil Internett bare være interessant i den grad det har betydning for ytringsfrihet og samfunnsdebatt - med andre ord når Internett fungerer som et meningsbærende medium. Dette gir oss et avgrensningsproblem. I tillegg har vi spørsmålet om hvordan eierkonsentrasjon på dette markedet skal måles. Så langt finnes det ikke én anerkjent standard for måling av Internettbruk.

Regjeringen har per i dag ikke konkludert i disse spørsmålene, men tar sikte på å sende et utkast på høring før jul.

Digitalisering av kringkastingssektoren stiller allmennkringkasterne overfor nye utfordringer. Ved utbygging av et digitalt bakkenett for kringkasting vil det være plass i nettet til å sende langt flere kanaler enn i dag. I tillegg åpner digitalisering for å kunne tilby interaktive tjenester, altså at seerne er i aktiv kontakt med innholdsleverandør. På lengre sikt vil digitaliseringen åpne for en rekke nye tjenester levert via tv-skjermen. Seerne vil kunne få tilgang til Internett og e-post, samt filmer og andre tilbud om ”løssalgs-tv”. På enda lengre sikt er det snakk om tilgang til alt fra spill og filmer når seerne selv måtte ønske det.

Utvikling av elektronisk innhold har således to sider: Tilgjengeliggjøring av allerede kjent materiale gjennom digitalisering, og utvikling av nye formidlingsmåter for kjent og nytt materiale.

Et oppslag i Aftenposten her om dagen er i denne sammenheng tankevekkende. Her hevdes det at publikum i uventet liten grad kjøper bredbåndstilknytning, at de som gjør det, velger billigste tilknytning, og at de som har tilknytning, i mindre grad bruker tjenester som krever bredbånd. Det blir ikke så mye nedlasting av film, online spill og musikk. Kanskje vil dette endre seg når den helt unge generasjon pc-brukere blir voksne. For disse vil kanskje pc i større grad enn for oss som er voksne nå, erstatte tradisjonelle medier. Er du vokst opp med bok, bruker du fortsatt bok, selv om det er morsomt med pc som avveksling. Og Statistisk Sentralbyrås brukerundersøkelser siden 1991 viser at folk oppsøker eksisterende kulturtilbud i stigende grad. 1Jf. St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, avsnitt 3.2.3, om kulturtilbud og kulturbruk, s. 35. Ut fra et kulturpolitisk perspektiv er det derfor all grunn til å betrakte utvikling av nye innholdstjenester med en viss langsiktighet for øye. Det må være et mål å utvikle innholdstjenester som er brukervennlige og inkluderende i funksjon, og som gir tilgang til innhold som bidrar gunstig i samfunnsutviklingen.

Opphavsrett i informasjonssamfunnet

I en diskusjon om rammebetingelsene for produsenter av elektronisk innhold er åndsverkloven vår viktigste kulturpolitiske lov. Og sett i lys av særlig det siste tiårets utvikling, med stikkord som ”digitalisering”, ”konvergens” og ”elektronisk levering” langt fremme i debatten – er det klart at vi her snakker om en lov som også har avgjørende betydning i mediepolitisk sammenheng.

Jeg tror det er viktig å ha i minne at innenfor åndsverklovens rammeverk opptrer e-innholdsprodusentene, som så mange andre, med ulike hatter. For mens det er klart at en innholdsprodusent i typisk forstand vil være en rettighetshaver med enerett til mangfoldig- og tilgjengeliggjøring av sitt verk, ser en samtidig at innholdsprodusenter opptrer som brukere av åndsverk, for eksempel under fremstilling av multimedieproduksjoner ved hjelp av ”klipp og lim” eller lignende metoder.

Uavhengig av hvor i ”næringskjeden” man står i denne sammenheng, er det avgjørende å understreke betydningen av rettighetenes innhold og at disse i størst mulig grad respekteres og etterleves. For at dette skal kunne skje må balanseringen av rettighetshavers og samfunnets interesser skje på hensiktsmessig måte. Det må for eksempel gis adgang til særlig viktig bruk på tross av enerettene. Det må videre legges til rette for enkel rettighetsklarering. Disse forutsetningene utgjør selve grunnlaget for fremtidig produksjon av åndsverk og er helt avgjørende når innholdsprodusentenes rammebetingelser diskuteres og søkes forbedret.

Kultur- og kirkedepartementet har hatt på høring et forslag om gjennomføring av EUs direktiv om opphavsrett i informasjonssamfunnet. Selv om åndsverkloven er teknologinøytralt utformet, vil den likevel med det som ligger i dette forslaget bedre kunne møte utfordringene digitaldistribusjonens tidsalder representerer. Dette er ikke kun en erkjennelse av sårbarheten ved digitale eksemplarer overfor ulovlig kopiering og tilgjengeliggjøring, men også en tilretteleggelse for utnyttelse av nye digitale bruksområder med enkel og fornuftig rettighetsklarering.

En annen utfordring når det gjelder overgangen til digitale informasjonskanaler, er knyttet til trygging av innhold på Internett. Dette har vi allerede fått presentert i formiddagens gjennomgang av SAFT-prosjektet.

Avslutning/Oppsummering

Jeg har i dette korte innlegget bare kunnet peke på noen hovedmomenter i kultur- og mediepolitikken i forhold til elektronisk innhold. Utviklingen skjer svært fort, hvilket ofte endrer forutsetningene for aktørene og brukerne på feltet. For regjeringen er utfordringen å tilpasse politikken til disse endringene i tråd med de overordnete mål for kultur- og mediepolitikken.