Takk for invitasjonen til å komme hit til Kulturbyen Bergen for å delta på konferanse om det frivillige kulturlivet!

Frivillig innsats og frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i kulturlivet og i samfunnet som helhet. Innen kulturfeltet finner vi mange medlemsbaserte organisasjoner, som særlig på lokallagsnivå, i stor grad er basert på frivillig innsats. Mange av disse står for tilbud og aktiviteter som ikke bare medlemmene men også et stort antall andre interesserte deltar i. Barne- og ungdomsarbeidet har stort omfang og samfunnsmessig betydning. I tillegg finnes det fortjenestefri produksjon av kulturtjenester både innen sang og musikk, scenekunst og kulturvern.

Frivillige medlemsorganisasjoner har en viktig oppgave innen kulturfeltet når det gjelder å skape muligheter for kulturell og sosial utfoldelse, og for å danne og utvikle verdier, normer og virkelighetsforståelse. Organisasjonene har dermed stor betydning langt utover medlemmenes rekker.

Som kjent har regjeringen nylig lagt frem en ny kulturmelding, St.meld. nr. 48, Kulturpolitikk fram mot 2014. Siktemålet med meldingen er å trekke opp hovedlinjene for de statlige kulturpolitiske prioriteringene det kommende tiåret. Den handler altså om den statlige medvirkningen i utviklingen av kulturfeltet i årene fremover. Meldingen tar for seg et bredt spekter av delområder innenfor kulturfeltet.

Frivillig innsats på kulturfeltet er delvis omtalt i et eget kapittel i kulturmeldingen. Delvis er betydningen av frivillig innsats, amatørvirksomhet og samvirket mellom profesjonelle og amatører omtalt i kapitlene om de ulike kulturområdene.

Det lar seg ikke gjøre å trekke opp en absolutt skillelinje mellom det frivillige og det profesjonelle kulturlivet – og heldigvis for det. For det første kan skillet mellom frivillige, amatører og profesjonelle ofte være problematisk. Mange av de som utfører ubetalt innsats er profesjonelle i den forstand at det arbeidet de utfører er av like høy faglig kvalitet som det arbeidet som utføres av profesjonelle. For det andre preges store deler av kulturlivet av et fruktbart samvirke mellom amatører og profesjonelle. Ikke minst har samarbeidet mellom profesjonelle og amatører lange og verdifulle tradisjoner i musikklivet, og dette er det viktig å ta vare på.

De siste tiårene skjedd en vitalisering av kulturlivet i mange regioner og lokalsamfunn som er basert nettopp på et nært samvirke mellom profesjonelle og amatører og mellom offentlig, privat og frivillig sektor. En rekke teater- og musikktiltak, museer og, ikke minst, et hundretalls festivaler er vokst frem på lokale premisser, med et sterkt lokalt engasjement. Virksomhetene er ofte basert på stor frivillig innsats og det er utviklet nye modeller for samarbeid mellom amatører og profesjonelle. Ofte får de økonomisk støtte både fra lokale, regionale og sentrale myndigheter. En del får også bidrag fra privat næringsliv og blir sett i nær sammenheng med en bærekraftig lokal og regional utvikling. Dette er en utvikling som understreker betydningen av å se ulike sektorer i nær sammenheng.

Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i samfunnet. Det er om å gjøre å stimulere innsatsen og deltakelsen i frivillig aktivitet i regi av organisasjonene. Dette er utgangspunktet for frivillighet som er omtalt i kulturmeldingen.

Kulturmeldingen tar utgangspunkt i de prinsipielle begrunnelsene for at de frivillige organisasjonene er viktige samfunnsaktører som er nedfelt i St.meld. nr. 27 (1996-97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner.

• De frivillige organisasjonene er viktige i kraft av det arbeidet de utfører. Innenfor de fleste samfunnsområdene, kulturlivet medregnet, finner en frivillige organisasjoner som er engasjerte i arbeidet for en sak, en gruppe eller et standpunkt. Organisasjonene utfører mange tusen timer i arbeidsinnsats for fellesskapet, og mange millioner kroner kommer inn i gaver, kontingent eller i andre former. Dersom det frivillige arbeidet ble borte, måtte mye av dette erstattes av betalt arbeid som trolig ville kostet staten milliarder av kroner.

• Frivillige organisasjoner har også en viktig funksjon som demokratiske aktører. På den ene siden opererer de i et slags mellomrom mellom det offentlige og markedet; på den andre siden er de et formidlende ledd mellom det offentlige og enkeltmennesket. De er med på å kanalisere kulturelle impulser av ulike slag inn i de offentlige beslutningsarenaene. Organisasjonene representerer også et mangfold, noe som er en forutsetning for at demokratiet skal kunne fungere på en god måte. Og ikke minst gir organisasjonsdeltakelse individet trening i samarbeid og ulike former for demokratisk aktivitet, og det er med på å utvikle lederskap. Alt dette kommer i siste instans både kulturlivet og hele samfunnet til gode.

• De frivillige organisasjonene skaper mange former for sosiale fellesskap. De mange musikkkorpsene, frå skolemusikk til janitsjarorkester, kan tjene som gode eksempler i så måte, og de er på alle måter svært viktige i norsk musikkliv. Musikkopplæringen og musikkøvingene i korpsene har stor verdi gjennom det menneskelige samværet de legger til rette for, de fellesskapsopplevelsene de gir opphav til. Kor og korps er med på å byggebroer i mange nærmiljø; de engasjerer ofte familie og venner til en innsats av administrativ, kunstnerisk eller økonomisk art. Dette skaper i neste omgang sosiale relasjoner og er med på å utvikle samhold, solidaritet og lokal identitet.

• Frivillige sammenslutninger har evne til å skape tillit i samfunnet. Fordommer, skepsis og motvilje mellom mennesker fra ulike miljø og over generasjonsgrensene har ofte å gjøre med for dårlig kjennskap til hva de andre står for, og for liten sosial nærkontakt. Frivillig samarbeid i foreninger og lag vil være med på å bygge ned slike sosiale motsetninger. Slik vil områder med velfungerende nettverk av frivillige aktiviteter bygge opp en slags sosial kapital i samfunnet.

• De frivillige organisasjonene har stort potensial for å skape engasjement. Dette kan være av ulik karakter, men ofte vil organisasjonene være en sentral arena for kunnskapsformidling. Gjennom deltakelse i organisasjonslivet kan medlemmene skaffe seg kompetanse innenfor ulike saksområder og i mange tilfeller også generell samfunnskunnskap. Samtidig skaper de frivillige organisasjonene rom for de ikkje-profesjonelle til å formidle kunstneriske uttrykk.

• Frivillige sammenslutninger medvirker til mangfoldet i samfunnet. Når etnisk og kulturelt mangfold øker, er det viktig at det finnes en flora av alternative organisasjoner som kan fange opp ulike interesser og uttrykk. Dermed kan individet i større grad velge mellom ulike kultur- og verdifellesskaper, og dette er med på å gi kulturlivet et friskt pust av nye impulser.

Alt i alt virker frivillige organisasjoner som rekrutteringsarena for deltakelse i kulturlivet på mange nivå.

Rommet frivillig sektor befinner seg i bestemmes i stor grad av forholdet til det offentlige som gir økonomiske overføring og lager lover og regler. De fleste frivillige organisasjoner forholder seg også til markeder der de kjøper varer og tjenester, og kanskje også mottar støtte og sponsing. Fra de private husholdningene mottar organisasjonene store ressurser i form av frivillig innsats. Det er her medlemmene kommer fra, og noen organisasjoner får også betydelige gaver.

En utfordring for frivillige organisasjoner er å balansere forventningene fra stat, marked og husholdninger på en slik måte at de kan bevare sitt særpreg, og ikke blir et markedsorientert foretak eller en del av offentlig forvaltning.

Kultur- og kirkedepartementet har sammen med Barne- og familidepartementet ansvaret for Frifond – tilskuddsordningen for lokalt frivillig virke blant barn og unge.

Ordningen ble etablert i 2000 som en direkte oppfølging av St. meld. nr. 44 (1997-98) som var Bondevik I regjeringens tilleggsmelding til den først utarbeidede ”prinsippmeldingen” (St.meld. nr. 27 – 1996-97) om statens forhold til frivillige institusjoner.

Frifond-ordningen representerer et skifte av fokus fra sentralledd til lokallag i statens forhold til frivillige organisasjoner. Statsstøtte til barne- og ungdomsorganisasjoner ble tidligere i hovedsak gitt til organisasjonenes sentralledd med en implisitt forutsetning om at dette ville styrke hele organisasjonen. Men som det ble pekt på i Frivillighetsmeldingene er det til dels store avstander, både geografiske og mentalt/strukturelt mellom sentralledd og lokallag i mange frivillige organisasjoner. Frifond er innrettet for å nå mest mulig direkte frem til grasrotaktiviteten med støtten.

Det er blitt gjort en omfattende evaluering av Frifond-ordningen. Rogalandsforskning som gjennomførte evalueringen karakteriserer Frifond som en ordning med stor frihetsgrad for organisasjonene med få statlige bindinger. Det gjelder både med hensyn til definisjon av målgruppen, bruken av midlene og kontroll.

Fra og med 2003 har Frifond en andel av spilleoverskuddet til kultur i tillegg til bevilgningen over statsbudsjettet. I følge prognosen fra Norsk tipping vil Frifond fra 2005 få tilført 135 mill. kroner årlig i spillemidler. Slik ordningen fungerer i dag fordeles midlene til de tre paraplyorganisasjonene landslaget for Norske barne- og ungdomsorganisasjoner (62 pst.), Norsk musikkråd (30 pst.) og Norsk Amatørteaterråd (8pst) som har ansvaret for fordelingen videre til aktiviteten lokalt.

Evalueringen konkluderer med at Frifond så langt i det store og hele har fungert bra. Problemet er å nå frem til den lokal aktiviteten som ikke er organisert på tradisjonelt vis innenfor en organisasjonsstruktur med lokallag, et regionalt ledd og nasjonalt sentralledd. Dette problemet som har fulgt ordningen fra oppstart, har vært et tilbakevendende tema mellom departementene og paraplyorganisasjonene.

De senere årenes forskning på frivillig sektor aktualiserer spørsmålet om hvordan man skal få Frifond-midlene bedre frem til den frittstående lokale aktiviteten. Det viser seg jo at den frivillige lokale kulturaktiviteten blant barn og ungdom foregår på andre måter enn på tradisjonelt vis innefor faste lag knyttet til en landsomfattende organisasjon.

På bakgrunn av dette drøfter kulturmeldingen – St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 – mulige endringer i Frifond-ordningen. Noen av de viktigste spørsmålene i drøftingen er;

• at avveiningen mellom frihet for mottakerne og kontroll med bruken av statlige midler bør vurderes på nytt som følge av at Frifond får betydelig økte ramme med de nye spillemidlene. Hvordan unngå byråkratisering av frivillig sektor, men samtidig ha nødvendig kontroll med pengebruken?
• hvordan få støtten frem til den lokale aktiviteten når denne mer og mer skjer på nye måter og utenfor det tradisjonelle organisasjonsmønstret?
• hvordan utforme en støtteordning som er nøytral overfor ulike måter å organisere frivillig aktivitet. Dvs. hvordan unngå at staten gjennom sin støtte i urimelig grad bidrar til å forme frivillig sektor gjennom føringer på hvilke organisasjonsmodeller og organisasjonstilknytninger som ”lønner seg”?

Vi har ikke trukket endelige konklusjoner på disse utfordringene. I meldingen peker vi på fordeler og ulemper ved å fortsatt bruke paraplyorganisasjonene som fordelingskanal for Frifond-midlene, eller å legge hele eller deler av oppgaven til kommune, eller til et statlig organ. Men alt i alt ser både Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kirkedepartementet klare fordeler med en modell for Frifond som legger til rette for en bedre lokal forankring og en helhetlig politikk overfor barn og unge lokalt ved å gi kommunene en sentral plass i ordningen.

Endring av tippenøkkelen innebærer også at en del av spilleoverskuddet skal gå til investeringer i lokale og regionale kulturbygg. Fra og med 2003 gis det ikke bevilgning over statsbudsjettet til lokale og regionale kulturbygg. Dette innebærer at tilskuddsordningen i sin helhet blir finansiert innenfor den delen av spilleoverskuddet fra Norsk Tipping som skal fordeles av Kongen til kulturformål.

Midlene blir benyttet til nybygg, ombygging av eller tilbygg til eksisterende kulturbygninger. Disse bygningene skal gi rom for formidling av kunst og kultur, egenaktivitet, møte- og forsamlingsvirksomhet, og tjene som kulturelle og sosiale møteplasser i lokalsamfunnet eller regionen.

Den nåværende ordningen for tilskudd til lokale og regionale kulturbygg har et alt for detaljert og rigid regelverk og bør endres.

Forut for kulturmeldingen ble ordningen evaluert av Østlandsforskning. Siktemålet var å få dokumentert hva ordningen har hatt å si for lokalt og regional kulturliv. Flertallet av informantene i kommuner og fylkeskommuner er enige i

• at ordningen er nødvendig for å sikre infrastruktur på kulturområdet i hele landet
• at ordningen medvirker til å utløse store summer fra andre kilder
• at ordningen har mye å si for lokalt og regional kulturliv
• at kulturbyggene er viktige arenaer for både formidling og produksjon av kunst og kultur
• at behovet for ombygging og modernisering er større enn behovet for nybygg

På dette grunnlaget anbefaler evalueringsrapporten å videreføre ordningen, men med en del justeringer.

På grunnlag av en konkret og dypere analyse av kulturbygg i tre ulike regioner deler evalueringsrapporten bygningene inn i kategoriene forsamlingshus og kulturhus. Denne inndelingen går på tvers av skillet mellom lokale og regionale kulturbygg i tilskuddsordningen.

Forsamlingshus er først og fremst sosiale samlingssteder. Frivillig innsats er kjennetegn for driften, men bygningene har i perioder svært lav bruksfrekvens. I følge rapporten er behovet for slike bygninger i stor grad dekket opp.

Profesjonelt drevne kulturhus er derimot viktige for produksjon og formidling av både de profesjonell og amatørbasert kulturvirksomhet. Behovet for slike er, i følge evalueringen, ikke dekket.

Med tilvisning til evalueringen forslår departementet å erstatte gjeldende støtteordning med to nye ordninger.

For det første bør det opprettes en ny, desentralisert ordning for tilskudd til kulturhus, der 40 pst. av spillemidlene øremerket lokale og regionale kulturbygg kan stilles til disposisjon for fylkeskommunene. Fylkeskommunene bør stilles nokså fritt i bruken av disse midlene. Det vil si at de statlige føringene blir avgrenset til et sett av premisser som skal gå frem av det årlige brevet der midlene blir stilt til rådighet.

For det andre bør det opprettes en ny ordning for tilskudd til regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur med en årlig ramme tilsvarende 60 pst. av det øremerkede spilleoverskuddet. Dette dreier seg om å legge til rette for kulturelle møteplasser for både unge og eldre og for aktiviteter på tvers av generasjoner og grupper. Geografisk vil prosjektene over tid fordele seg på hele landet, men i hvert enkelt budsjettår vil tilskuddene måtte konsentreres om et avgrenset antall prosjekter. Det vil derfor være nødvendig med en samlet prioritering på nasjonalt nivå.

De nye spillemidlene til kulturbygg vil være et viktig virkemiddel for å dekke investeringsbehov i kultursektoren og vil uten tvil bidra til å styrke den kulturelle infrastrukturen i landet. Jeg er bedt om å holde en innledning til paneldebatten om kulturhusplanen og den kulturelle infrastrukturen senere i dag. Jeg vil benytte den anledningen til å komme nærmere inn på hvilken betydning den foreslåtte endringen i ordningen for lokale og regionale kulturbygg kan få for den kulturelle infrastrukturen og for frivillig arbeid. I denne omgang kun takke dere for oppmerksomheten.