Kjære festivalarrangører

I likhet med resten av samfunnslivet er også kulturen i kontinuerlig endring. Det kan være endringer som er begrunnet i tekniske eller kommunikasjonsmessige nyvinninger, bevisst og planlagt kulturpolitikk, eller endringer som skyldes mer eller mindre tilfeldige og uforutsigbare bevegelser og holdninger blant de mange kulturformers skapere og blant publikum. Det kan kanskje virke litt unnfallende av en kulturpolitiker å tilskrive tilfeldighetene noen særlig forklaringskraft, men vi skal ikke glemme at kulturens kime ofte kan ligge i et irrasjonelt tusmørke, som det er utenfor vår erkjennelse å dechiffrere fullstendig. Jeg kunne ha lyst til å si: Det er umulig å forutsi alt - heldigvis. Og det er enda mer umulig å styre alt.

Fremveksten av de bortimot hundre kulturfestivaler i Norge, er eksempel på en av disse uforutsigbare tendensene. Flertallet av festivalene er faktisk kommet til i løpet av det siste tiåret. Musikkfestivalene er i stor overvekt, og Norsk kulturfond har hvert av de siste tre årene hatt over 70 søkere, hvorav rundt 40 har mottatt støtte på til sammen ca. 20 mill. kr årlig, mens den samlede søknadssum var på vel 40 mill. kr.

I tillegg må nevnes at noen festivaler er holdt utenfor ordningen og får direkte tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. Dette gjelder blant annet de fire festspill/festivaler som har fått status som knutepunktinstitusjoner, Festspillene i Bergen, Festspillene i Nord-Norge, Olavsfestdagene i Trondheim og Molde Internasjonale Jazzfestival. De offentlige tilskuddene blir her delt mellom staten og regionen etter en avtalt fordelingsnøkkel, som for Nord-Norge er 70 pst på staten og 30 pst på regionen. For de øvrige dekker staten 60 pst og regionen 40 pst av det offentlige tilskuddet. Gjennom årene vil enkelte festivaler få et løft, og ved budsjettbehandlingen i Stortinget sist høst ble statstilskuddet til Festspillene i Nord-Norge økt med 2 mill. kroner. Året før BergenEnkeltløft som blir varige må vi imidlertid bare erkjenne at det ikke er mulig å øke tilskuddet til alle.

Under budsjettbehandlingen i Stortinget høsten 2002 uttalte komiteen at festivalene betyr mye for formidling av kulturuttrykk i hele landet, og også for utviklingen av det lokale kulturlivet og for lokal identitet. Komiteen pekte på at festivalene ofte har internasjonal deltakelse og dermed bidrar til brobygging og dialog på tvers av grenser. Komiteen påpekte også at det nedlegges betydelig frivillig innsats i norske festivaler.

I tillegg til de store festivalene, som preges av profesjonell kunst og kunstnere, har det de senere årene også oppstått en rekke mindre festivaler over hele landet. Her er samarbeidet mellom profesjonelle kunstnere og lokale amatører og ildsjeler et bærende element, og dette legger grunnlag for en ny og annerledes dynamikk som gir positive ringvirkninger bl.a. ved å skape en større interesse for kunst og kultur. Festivalene fungerer som viktige møteplasser, og virker som motor for det lokale kulturlivet, samtidig som de gir gode muligheter for norske frilanskunstnere og er viktige arenaer for utenlandske kunstnere.

Det var nå avdøde Anne Gullestad, som i sin periode som teatersjef ved Sogn og Fjordane Teater på 1980-tallet tok initiativ til de første friluftsspill/historiske spill som Mostraspelet og Kinnaspelet i regionen. Det er særlig gjennom friluftsspillene og de historiske spillene at det er utviklet et nært samarbeid mellom profesjonelle skuespillere og lokale amatørskuespillere, noe som har hatt positive ringvirkninger til mange regioner. Drivkraften i festivalene er de mange tusen frivillige medarbeiderne, i små, men effektive festivalorganisasjoner. Uten disse ville festival-Norge stanse. Betydningen av frivillighet. Festivalene er også med på å gjøre Norge til et spennende turistmål!

De første friluftsspillene i landet fikk et mindre statstilskudd direkte fra departementet ved oppstart, men etterhvert som det oppsto stadig flere spill, og det ikke fantes noen særskilt tilskuddsordning, måtte søknadene avslås i departementet, og søkerne ble henvist til å søke økonomisk støtte i egen region. Den store aktiviteten på dette området, og den landsomfattende interessen som ble skapt med igangsetting av nye spill, førte til at det i 2000 ble etablert en egen støtteordning for historiske spill/friluftsspill, og Norsk kulturråd ble gitt ansvaret for forvaltning av ordningen.

Omkring i Norge finnes det i dag en rekke festivaler som kan vise til et rikt og bredt program, og et stort publikum. Det var naturlig at det etterhvert oppsto et behov for en paraplyorganisasjon, og N orske Festivaler ble etablert i november 1997. Organisasjonen fungerer i dag som et nettverk for ca 40 av de norske festivalene og fyller en viktig oppgave som nettverksorganisasjon og felles forankringspunkt på feltet.

Et viktig tiltak er blant annet den årlige festivalbrosjyren på norsk og engelsk som sprer informasjon om festivalene i ord og bilder. Jeg har notert at brosjyren distribueres vidt, bl.a. til reiselivsorganisasjoner og turoperatører i Norge, Skandinavia og Nord-Europa, gjennom UDs utenlandskontorer, samt til kommuner og fylker, bibliotek, hoteller etc. Jeg er overbevist om at det arbeidet som her gjøres vil medvirke til å gjøre Norge til et mer interessant reisemål.

Norske Festivaler ble i etableringsfasen støttet av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond, og har også mottatt støtte fra Norsk kulturråd. Da mange av festivalens medlemsorganisasjoner mottar direkte statsstøtte, har søknader til Kultur- og kirkedepartementet om direkte støtte også til paraplyorganisasjonen, foreløpig ikke nådd opp, selv om departementet absolutt ser viktigheten av det arbeidet Norske Festivaler gjør. Jeg er oppmerksom på at stortingskomiteen påpeker at Norske festivaler har en meget vanskelig økonomi, og ber regjeringen vurdere tiltak for å sikre videre drift. Vi skal komme tilbake til dette i kulturmeldingen. Det er hensiktsmessig for departementet å ha en paraplyorganisasjon å henvende seg til, som kan formidle signaler til og fra sine medlemsorganisasjoner.

Under budsjettbehandlingen i Stortinget høsten 2002 påpekte et flertall i komiteen at det er store skjevheter i støtten til de ulike festivalene, og mente en økning av festivalstøtten i årene fremover bør bidra til å redusere disse skjevhetene. Departementet har merket seg komiteens uttalelser, og vi tar disse med oss i arbeidet med budsjettet for 2004. Det er likevel nødvendig å minne om den generelle situasjon i dag. Alle signaler som er gitt tyder på at de økonomiske rammene fortsatt vil bli trange, og at prioriteringen mellom de mange gode formål på kulturområdet vil bli hard og vanskelig.

Vår tid er preget av internasjonalisering. Norsk kultur har lenge vært internasjonalt preget, og vi har blant annet en lang tradisjon for at kunstnere og kulturskapere har oppholdt seg i utlandet og mottatt viktige impulser.

Fra slutten av 1980-tallet har tendensen til å løfte blikket ut av Norge bare økt. Musikken har på mange måter ledet an i denne internasjonaliseringsprosessen. Musikken som uttrykksmiddel har alltid vært internasjonalt preget på grunn av sin relative uavhengighet av språkbarrierer. De første musikkfestivalene var eksempler på møtesteder mellom utenlandske og norske utøvere og publikum. Dette gjaldt både jazz og kunstmusikk, eller klassisk musikk. Internasjonaliseringen og en mer utviklet kulturell globalisering har åpnet opp for mange nye festivaler. For øvrig ser vi at genrene stadig blandes i festivalprogrammene, og utøverne ved samme festival har ofte svært forskjellig tilhørighet innenfor de ulike musikktypene. Her berører vi noen av kjerne områdene for kulturmeldingen.

Felles for de aller fleste festivaler er at de forsøker å utnytte kvaliteter og fordeler når det gjelder hjemstedets topografi, arkitektur, miljø, klima og kulturelle særpreg - for å presentere kunst og kultur av internasjonale, nasjonale og lokale utøvere for et lokalt, regionalt og nasjonalt publikum. I enkelte tilfeller også for et internasjonalt publikum. Som et eksempel kan jeg nevne ”Vinterfestivalen i Bergstaden”. Røros har sin gamle bebyggelse, som attpå til står på UNESCOs World Heritage List, og der har kunstnere som Johan Falkberget og Harald Sohlberg blitt inspirert. I tillegg har stedet et solid vinterklima, som kan gi mulighet for fine vinteropplevelser. Et annet eksempel er litteraturfestivalen på Lillehammer. Lillehammer har et fint bysentrum og forfatterne Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson. I tillegg har byen kulturinstitusjoner som Maihaugen og Lillehammer Kunstmuseum.

Festivalene bygger på lokal entusiasme og lokalt initiativ, med et bredt engasjement blant lokalbefolkningen, både i form av statistvirksomhet og dugnadsarbeid. En lang planleggingsperiode fører frem til en kort gjennomføringsperiode. Kontakten mellom festivaladministrasjonen og nasjonale og/eller internasjonale utøvere går gjerne direkte. Internasjonaliseringen er også blitt fremmet av vår tids utbygging av kommunikasjon, og de tidligere barrierer, som ofte førte til at kontakten måtte gå gjennom mange ledd, er sterkt redusert. Igjen sentralt i kulturmeldingen.

En festival som er blitt kjent for sin høye kvalitet, kan få et betydelig tilreisende publikum. For å nevne et par internasjonale eksempler: Det lille stedet Savonlinna i Finland trekker et stort internasjonalt publikum til sin årlige operafestival, og den lille byen Bayreuth i Bayern har seks års ventetid for å få billetter til Wagner-festspillene hver sommer. I norsk sammenheng kan Festspillene i Bergen og Ultima festivalen nevnes, men så absolutt også Risør Kammermusikkfest, som av New York Times’ sjefskritiker Anthony Tommasini ble rangert på 2. plass blant de 10 mest minneverdige klassiske begivenheter i 2002.

Ser vi på sammensetningen av publikum ved festivaler, ser vi flere interessante trekk. Kunst og kultur er i større grad blitt en viktig profilering, kanskje særlig for et ungt publikum. Det å reise til en festival gir foruten selve kunstopplevelsene, også tilhørighet til et kulturelt miljø og kanskje tilhørighet til en bestemt genre. Man snakker om jazz-publikum, cineaster, wagnerianere osv. Likevel genreblanding

Det virker for øvrig som festivalene trekker til seg et mindre etablert publikum, som ofte er bredere enn det som kanskje kan kalles det mer tradisjonelle kulturpublikum.

Jeg nevnte at estivalarrangørene ofte består av store korps av frivillige, som gjerne er gjengangere fra år til år. På utøversiden har utviklingen på mange måter gått i festivalenes favør. Det utdannes langt flere kunstnere og utøvere enn tidligere, noe som har ført til at det tilbys langt flere kunstneriske ytelser enn det det etablerte kulturlivet etterspør. Freelancere tilbyr sine tjenester til nye etterspørrere, blant annet de mange festivalene. Festivalene er blitt en betydelig arbeidsgiver for ulike typer av kunstnere og utøvere, noe som særlig er viktig for det frie feltet. Igjen en bærebjelke i kulturmeldingen.

Alt tyder på at festivalene ikke konkurrerer med det mer etablerte kulturliv. Festivalene synes heller å fremme annen kulturaktivitet. Utviklingen har gått mot en mer pluralistisk kultur, og deltakelse på festivaler gir synergieffekt til andre deler av kulturlivet.

I offentlig sammenheng utgjør ikke festivalene noen stor del av kulturbudsjettet, men de utgjør en viktig del. Etter noen prøveår søker ofte festivalene om støtte fra Norsk kulturråd. Ikke alle kan få offentlig støtte, og den offentlige støtten kan ikke utgjøre noen hoveddel av budsjettene. Festivalene må vise sin berettigelse gjennom et solid lokalt engasjement, både med hensyn til administrasjon, dugnadsinnsats, publikum og økonomi. På den måten blir lokalmiljøet eiere av festivalen og kan profittere på den viktige og tette forbindelsen mellom festival og publikum.

Jeg er optimistisk på norske festivalers vegne. De er blitt en viktig del av vårt kulturlandskap.

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til med årskonferansen.