Aktiviteten bobler som aldri før i den norske filmbransjen, og et rekordstort antall filmer finner sin vei til kinoene. Over 20 norske filmer vil ha premiere i løpet av 2003, mens gjennomsnittet i lang tid har vært knappe 10 filmer i året. Filmene representerer et sjeldent mangfold av kunstneriske uttrykk, tema, sjangere, opptaksformater, produksjonsformer og budsjetter. Her er det animasjonsfilm og dokumentar, påkostet episk drama og lavbudsjett videoproduksjon. Her er det filmer som er tro i forhold til sjanger og rendyrker form og estetikk. Og det er filmer som eksperimenterer - som våger å gå nye kunstneriske veier.

Et annet gledelig tegn er den økende interessen for å lage barnefilmer. Det har alltid vært en målsetting å sikre barn og unge et godt filmtilbud, men aldri før har så mange produksjoner sett dagens lys i løpet av ett år. Hele seks nye, norske barnefilmer dukker opp på kinolerretene i 2003, også her med en spennende bredde i form, uttrykk og målgruppe. Dette tyder på at filmskapere nå i større grad tar barn på alvor som publikum, og forhåpentlig også at det å lage barnefilm er i ferd med å bli like prestisjefylt som å lage film for voksne.

Nytt av året er også produksjonsselskapenes høye egenfinansiering. Fra en statlig finansieringsandel på 70-75%, er statens andel av de norske spillefilmbudsjettene nå nede i ca 50%. Dette er i virkeligheten en stille revolusjon som innebærer at det i Norge i dag brukes vesentlig mer penger på filmproduksjon enn tidligere. Og det innebærer at det nå er langt flere private aktører med tro på den norske filmen som investeringsobjekt og dens evne til å kommunisere med et stort publikum.

Det gledelige er også at både publikum og kritikere tar imot filmene med åpne armer. Så langt i år har 700 000 sett norske filmer på kino, hvilket representerer 20 % av det samlede besøket på norske kinoer. Til sammenligning var besøket på samtlige norske filmer i hele fjor 830.000.

Film er en meget viktig kulturformidler, både internasjonalt og nasjonalt. Ved sin spredning gjennom kino, fjernsyn, video og DVD er filmen den kulturformen som når flest mennesker. Kinopublikumet er en svært bredt sammensatt gruppe og favner vidt på tvers av ulike aldersmessige og sosiodemografiske skiller. Særlig stor tiltrekningskraft har filmen blant unge mennesker. Filmen er derfor et sentralt element for å fremme norsk språk og kultur.

Filmproduksjon er kostbart og markedene for filmer produsert i europeiske land er stort sett begrenset til hjemmemarkedet. De fleste land i Europa er små språksamfunn. Dette betyr at inntjeningspotensialet for de aller fleste europeiske filmer er langt lavere enn kostnadene. I Norge treffer disse fakta filmnæringen med stor kraft. Offentlig finansiering er derfor en forutsetning for opprettholdelse og utvikling av en nasjonal filmproduksjon – som det er i hele Europa. Totalt stiller de europeiske landene € 1,2 milliarder (nærmere 9 milliarder norske kr) til rådig­het for nasjonal filmproduksjon hvert år. I tillegg kommer de overnasjonale støtte­ordningene gjennom EURIMAGES og MEDIA Plus med € 82 millioner pr. år (drøyt 600 millioner norske kr).

Men selv om filmproduksjon er kostbart, kan det likevel forsvares å si at film er en kunstart som gir mye kultur igjen pr. krone i forhold til andre kulturformer. Det er mange måter å beregne tilskudd per publikummer på, men et anslag viser at det statlige tilskuddet til langfilmproduksjon de siste to årene har utgjort omlag 120 kroner per kinopublikummer. Når vi i tillegg tar med visning på video og fjernsyn i Norge, blir den statlige finansieringen lav i forhold til hvor mange som får glede av de filmene som lages. Det samlede publikummet for norske filmer til er anslått til å være om lag ti ganger så mange på fjernsyn og video som på kino, det vil si en statlig støtte på ca. 12 kroner per publikummer. Selv om det er usikkerhet knyttet til måten å beregne dette på, gir det likevel en indikasjon på hvor mye film vi får igjen for relativt lite statlig støtte.

Kulturdepartementet gjennomførte for et par år siden en omfattende evaluering av tilskuddsordningene og organiseringen av disse. Evalueringen bekreftet at det var et påtrengende behov for å fornye og effektivisere den statlige innsatsen overfor filmsektoren. Dette arbeidet skjedde i nær dialog med brukerne og i samarbeid med organisasjonene og virksomhetene på området. Målet var å sikre en best mulig utnyttelse av den offentlige støtten ved en dynamisk organisering. Resultatet ble en rendyrking og effektivisering av tilskuddsforvaltningen gjennom opprettelsen av Norsk filmfond – en omlegging som har gitt oss et enklere og tydeligere støtteapparat som er fleksibelt, målrettet og strategisk i sin forvaltning av ordningene. Samtidig kon et budsjettløft for de samlede tilskuddene.

Norsk filminstitutt viderefører sine oppgaver med å ta vare på, formidle og profilere film. Målgruppen for virksomheten er i første rekke allmennheten.

Omleggingen av virksomhetene innebar også at staten solgte seg ut av produksjonsselskapet Norsk Film AS. Staten har imidlertid videreført sine eierinteresser i infrastrukturselskapet Norsk filmstudio AS.

Norsk filmutvikling har ansvar for blant annet kurs og etterutdanning på filmområdet. Både Kulturdepartementet og Stortinget mener det er behov for å gjøre kurs- og etterutdanningen mer målrettet. Departementet har derfor satt i gang en evaluering av denne virksomheten. Vi vil vurdere om disse virkemidlene og organiseringen av dem er hensiktsmessig sett i lys av de overordnede filmpolitiske målene og de øvrige filmpolitiske virkemidlene. Vi vil komme tilbake til dette i budsjettforslaget for 2004.

De statlige virksomhetene og støtteordningene virker i et komplekst samspill med private aktører i film-, fjernsyns-, video- og kinomarkedet, og det er viktig å ha tilskuddsordninger som gir optimale resultater og ryddige ansvarsforhold. Parallelt med omorganiseringen ble det foretatt til dels omfattende endringer av de eksisterende tilskuddsordningene for at de bedre skulle samsvare med de ambisjoner og politiske målsettinger som ligger til grunn for filmområdet. I tillegg ble nye ordninger innført.

Dette har nå fått virke et par år, og i samråd med Filmfondet vil vi vurdere behovet for justeringer i lys av de erfaringer vi har gjort i denne perioden. For at vi bedre skal nå de mål som gjelder for filmpolitikken, kan det hende at enkelte tilskuddsordninger må endres noe for å fungere mest mulig effektivt og treffsikkert.

Hovedmålet for regjeringens filmpolitikk er nå definert som å …

Sikre et godt og mangfoldig norsk audiovisuelt tilbud

I tillegg er det nedfelt fem resultatmål som gjelder for hele filmområdet:

• Oppnå bred publikumsoppslutning om norske audiovisuelle produksjoner
• Ivareta idé-, talent- og kompetanseutvikling
• Sikre barn og unge tilgang til audiovisuelle produksjoner
• Sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø og kostnadseffektive produksjoner
• Bevare, formidle og profilere norske audiovisuelle produksjoner

Omleggingen og effektivisering av støtteordningene og forvaltningen av disse har gitt en mer effektiv bruk av statens ressurser. Bare reduksjonen i administrative kostnader har muliggjort et par ekstra spillefilmer i året. Dette er viktig i et land hvor lavt produksjonsvolum har vært det største hinderet for videre kvalitativ og kreativ utvikling. Det må lages mye film for å lage mange gode filmer og for å gi filmskaperne tilstrekkelig rom for å kunne ta sjanser. Dessuten har publikum krav på et mangfold av norske filmer.

Omleggingen har også åpnet for prioritering av nye tiltak. Ved redefineringen av tilskuddsordningene til produksjon av film, la departementet vekt på tiltak som fremmer kontinuitet og økt aktivitet i produksjonsmiljøene, samt økt ressursutnyttelse og kostnadseffektivitet i den enkelte filmproduksjon. Det var også et mål å øke egenkapitalen og private investeringer i den enkelte produksjon og å stimulere til sterkere innsats for prosjektutvikling og markedsføring.

Innføringen av direkte produsentstøtte og produksjonstilskudd etter markedsvurdering var to nye tilskuddsordninger som trådte i kraft i fjor. Produsentstøtten er tatt imot med store forventninger, og det er grunn til å tro at den vil kunne få strukturelle effekter for filmbransjen gjennom oppbygging av stabile produksjonsmiljøer som har mulighet og ressurser til å tenke langsiktig.

I inneværende år vil det bli iverksatt ytterligere to nye støtteordninger administrert av Norsk filmfond, så snart ESA gir sin tilslutning. Den ene gjelder fjernsynsproduksjoner. Det er et uttalt behov for mer norskprodusert drama for fjernsyn. Her har både fjernsyns­selskapene og myndighetene en felles interesse, men også et felles ansvar. Produksjon av kvalitetsfilm og -serier er kostnadskrevende, og det er vanskelig å skape lønnsomme produksjoner. Gjennom den nye tilskuddsordningen har derfor Regjeringen tatt initiativ til en satsing på fjernsynsserier av høy kvalitet.

Den andre nyordningen gjelder tilskudd til nye medier. Det er viktig at det offentlige støtteapparatet tar til etterretning vår nye digitale virkelighet og den løpende utviklingen som skjer på området. Dataspill er et område i kraftig vekst, og utviklingen blir styrt av store internasjonale selskap. Produktene er primært rettet mot barn og unge, og det er behov for alternativer til den ofte voldelige og actionpregede underholdningen som unge møter gjennom disse spillene. For å sikre bedre tilgang til alternative produkter med norsk språk og innhold, vil det derfor innføres en forsøksordning med tilskudd til prosjektutvikling av interaktive produksjoner.

Kulturdepartementet legger stor vekt på at filmproduksjon kan foregå i hele landet. Det er gledelig å se at det nå er flere eksempler på gode filmer som i sin helhet er laget utenfor Oslo-området. Samtidig har departementet sett det som mest hensiktsmessig at forvaltningen av de statlige tilskuddsmidlene til langfilmproduksjon er samlet i én virksomhet. Dette forhindrer ikke at det fortsatt skal være et mål å stimulere til regional filmproduksjon og til utvikling av sterke og levedyktige filmmiljøer rundt om i landet. De regionale filmsentra, Nordnorsk filmsenter AS og Vestnorsk filmsenter AS, fyller en viktig funksjon for regional filmproduksjon og prosjektutvikling. Det er mål for departementet å opprettholde grunnlaget for at disse virksomhetene - gjennom tilskudd til kortfilmproduksjon - fortsatt skal være sentrale i å utvikle dyktige filmmiljøer i sin region. Jeg vil ikke gå noe mer inn på den regionale filmsatsingen nå, da dette vil bli tatt opp i etterfølgende innlegg av Stein Slyngstad i Norsk filmfond.

Mens offentlig sektor har ansvar for gode rammebetingelser, er det naturlig at selve filmproduksjonen gjennomføres av private produksjonsselskaper. Det offentlige må altså sørge for at det er mulig å produsere film i Norge, mens de private selskapene ivaretar selve produksjonen. Det har i denne sammenheng vært et langsiktig mål gradvis å flytte et større ansvar over fra det statlige virkemiddelapparatet til det aktive produksjonsmiljøet. Opprettelsen av Norsk filmfond var et sentralt grep i denne prosessen.

Filmkunsten dreier seg om kommunikasjon. Som kunstnerisk massemedium har filmen en hovedberettigelse gjennom møtet med publikum. Kravet til å nå et publikum må i rimelig grad reflektere de kostnadene som er forbundet med å lage film. Jo dyrere film, jo større må kravet til egeninntjening være, selv om hvert enkelt prosjekt nødvendigvis må vurderes separat. Det er gledelig at vi nå registrerer at norske filmer til fulle imøtekommer målsettingen om høyere egenfinansiering og høyere egeninntjening.

Det er fortsatt for tidlig å si om de svært gledelige besøkstallene for norske filmer hittil i år vil resultere i varig høyere besøkstall for norske filmer også i tiden fremover. Det å få frem de gode filmene er i første rekke et resultat av den kunstneriske og produksjonsmessige innsatsen som legges ned i den enkelte produksjon. På den annen side er suksessen for norsk film også avhengig av et velfungerende samspill mellom departementet, forvalterne av støtteordningene og bransjen selv. Jeg håper at fornyelsen av filmpolitikken fortsatt vil stimulere til en varig fremgang for norsk filmproduksjon. Det vil i stor grad avhenge av at alle gode krefter trekker i lag.

Over hele verden får film og andre audiovisuelle produksjoner en stadig større betydning i folks hverdag. Intet annet kulturuttrykk har større betydning for den oppvoksende generasjonen enn historier fortalt med levende bilder. I en slik virkelighet blir gode norske alternativer stadig viktigere. Filmen er den norske språkbæreren som møter størst konkurranse fra store internasjonale aktører (les: Hollywood). Derfor skal film fortsatt være et satsingsområde i kulturpolitikken i årene som kommer og vies spesiell oppmerksomhet i den kulturmeldingen vi holder på å utarbeide. Der vil filmens rolle i det store kulturbildet få sin selvfølgelige plass.