Sammen for det gode liv.

Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hva gjør du? ( Piet Hein )

Jeg er invitert til å tale for dere under overskriften; Det gode livet.
Det er en vakker tittel, like mye som det er en vid tittel og en innholdsrik tittel.

Nå har foredraget også en undertittel – og jeg skal følge opp også de elementene i fortsettelsen. Piet Hein setter punktet for det gode liv; det er sentrum – det gode liv er HER og NÅ. Den som aldri lever nu, lever aldri. Hva gjør du?

Vi trenger en nærhet til her og nå situasjonen – ellers vil vi aldri kunne gripe det gode liv. Alltid er det en hake, alltid vil vi kjenne en litt stor utfordring, for ikke å snakke om at vi alltid vil kjenne et problem som presser oss. Og på tross av dette;

Den som aldri lever nu, lever aldri – hva gjør du?

På Internett ABC startsiden satte jeg inn ordene; "det gode liv". På frisøk i Norge fikk jeg 188 786 treff. Hva er det gode liv? Definisjon av det gode liv er subjektiv, og mylderet på Internett forteller om mange tanker og meninger og opplevelser om hva det gode liv er. Ingebrigt Steen Jensen skriver i boka "Ona fyr":

"Hva er dine innerste drømmer?
Jeg kjenner deg kanskje ikke godt nok, men jeg har et tips likevel. Jeg tipper at drømmene dine sjelden er på tilbud i butikken og at de lykkeligste øyeblikkene ikke har hatt prislapper på. Selv lever jeg sikkert i en bortskjemt del av virkeligheten, men jeg kjenner ingen, ikke én, som først og fremst drømmer om bil eller mikrobølgeovn."

Som kulturpolitikere skal vi legge til rette for at folk kan utvikle seg alene og i fellesskap i et kulturelt mangfold. Kulturlivet i Norge føyer seg inn i grunnlaget for det gode liv. Det å sette fokus på kunst og kultur er for meg en del av ideen om det gode liv. I kunsten videreformidler vi subtile ideer og tanker som noen ganger kan være vanskelig og utfordrende å sette ord på.

Slik det moderne samfunn har utviklet seg, er det et viktig samfunnsansvar å sikre det åndelige livsinnholdet for menneskene. Kulturpolitikken er av stor betydning når vi skal skape det vi i KrF omtaler som et varmere samfunn! I min verden og også i departementets verden er kulturen videre enn det en kan få inntrykk av ut ifra hva jeg i dag bruker tid på. I ethvert lokalsamfunn finner vi en kirke – som ofte rommer de edleste kulturskatten som finnes. Kirkerommet og kirkehuset er for mange døråpneren inn til kunstens verden. Grunnlaget for vår kultur og vår samfunnsordning har levd og lever fortsatt i og omkring kirkelivet.

Men mennesket er ikke bare et åndelig vesen. Nokså uavlatelig blir vi minnet om at vi har en kropp å huse oss i. Den er viktig, og for tiden kan vi bli litt usikre på hva slags drivstoff den egentlig skal ha. God husmannskost med tjukke blingser og poteter eller grøntfor og meierismør... Men nesten like sikkert som at kirken står der, finner vi også et idrettsanlegg, en stengt svømmehall eller drømmen og planene om et anlegg. Idrett er kultur og det er viktig at vi har en statlig idrettspolitikk. Det er vesentlig med noe så kjedelig som anleggspolitikk – fordi det igjen berører barn, unge og voksnes muligheter for fysisk utfoldelse, for dugnadfellesskap og lederrekruttering.

Ansvaret som ligger innebygd i en nasjonal kulturpolitikk, er naturligvis også å legge til rette for et desentralisert og landsomfattende tilbud. Vi må skape forutsetninger for at kommuner og fylkeskommuner kan utforme et tilpasset kulturtilbud. Det er ikke, og skal ikke være slik at utformingen av den kulturpolitikken som direkte angår lokalbefolkningen, kan skje i regi sentrale organer. Departementet, Kulturrådet eller andre kan ikke vite hva som er best for lokalbefolkningen på Rjukan. Sentrale ordninger og tiltak i statlig regi er viktige og nødvendige. Men det er i kommuner vi bor og det er der virkeligheten utformes. Fylkeskommuner og kommuner er nærmere den lokale virkeligheten og har derfor bedre utgangspunkt for å tilpasse virkemidlene slik at den blir best mulig for brukerne. Derfor er det en forutsetning at vi har en god dialog mellom de ulike forvaltningsnivåene. Det er veldig viktig at den nasjonale kulturpolitikken spiller sammen med det lokale kulturlivet på en hensiktsmessig måte.

Interessen og engasjementet for kunst og kultur må stimuleres lokalt og vokse frem nedenfra. Et levende kulturliv springer ut av de forutsetninger og ressurser som finnes der folk bor. Det er der hver dag gripes og leves. De siste tiårene har vilkårene for lokal og regional kulturvirksomhet endret seg. Lokalsamfunn har rykket nærmere den internasjonale arena og vise versa. Vi har blitt mer internasjonalisert og den allmenne utdanningen har økt. Dermed har det blitt åpnet nye rom for fremveksten av en lokale muligheter. Desentralisering av kunstformidlingen har fått et nytt driv i Norge. I samvirke mellom internasjonale og lokale krefter har det for eksempel vokst frem et stort antall festivaler i løpet av noen få tiår. De er basert på lokal arrangørkompetanse kombinert med internasjonal programmering, som ofte er av høy kvalitet. Frivillig innsats samler store deler av lokalsamfunnet til dugnad og fellesskap – noe som i seg selv er svært verdifullt. Porsgrunn internasjonale teaterfestival og Notodden bluesfestival er glimrende eksempler på dette. Siden slutten av 70-tallet har idealister i Kragerø arrangert Skjærgårdsgospel. Denne har vokst seg stor – og flyttet til Risøya. Fremveksten av slike festivaler viser at det er nødvendig å tenke nytt om den lokale og regionale kulturpolitikken. De sentrale institusjonene har et ansvar for å formidle kunst- og kulturuttrykk i hele landet, men du verden så viktig det er å utnytte den desentraliserte kompetansen for formidling. Stimulering av de kreative lokale krefter er viktig, det er jo disse som skaper det indre livet i Norge. – Og som kjent er det indre livet grunnlaget for det gode livet. I ordspråkene står det; Sinnets ro gir kroppen liv.

Om noen få måneder vil regjeringen legge frem en kulturmelding med en samlet gjennomgang av de kulturpolitiske utfordringene. Den arbeider vi med og det er viktig for oss å se de nye mulighetene som følger av blant annet globaliseringen, nye medier og det kulturelle mangfoldet. Vi vil utforme noen hovedlinjer for kulturpolitikken det kommende tiåret på bakgrunn av de endringene som har skjedd i samfunnet og på kunst- og kulturområdet de siste tiårene.

Kunst og kultur har en egenverdi. Vi må ikke la oss lokke inn i tankegangen om at alt skal ha en nytte og en gevinst. For å få til en reell satsing på kultur må vi løsrive oss fra en umiddelbar nyttetenking og være villige til å satse på kultur fordi den har sin egenverdi. Den berører mennesker på forskjellig måte. Noe utfordrer oss mer enn det gir oss hvile. Noe får fram harmoni og ro i oss mens andre kunstarter samler energi til dans, til kreativitet og ekte liv.

Resultatet av en kulturpolitikk som berører enkeltmennesket i et lokalsamfunn kan bidra positivt og føre til verdiskaping i næringslivet. Men kulturen og kulturpolitikkens begrunnelse ligger ikke først og fremst i denne betydning eller i at den kan sikre bosettingen i distriktene. Vi bygger ikke opera for å holde voksne unna skråplanet. Ei heller støtter vi regionalteatrene for å styrke folkehelsa. Det er de kunst- og kunnskapsopplevelser som kan skapes i det enkelte menneske som kulturpolitikken skal legge til rette for å ivareta.

Kulturbudsjettet er stramt og i høy grad bundet opp i faste støtteordninger til institusjoner og tiltak. Dette tar en så stor del av rammene våre at det i utgangspunktet er lite spillerom, både for nye tiltak og utvidelse av eksisterende aktiviteter. Dessverre er det rett og slett vanskelig å følge opp de forpliktelser som tidligere regjeringer og storting har pålagt oss. Når så, i tillegg budsjettsituasjonen er vanskelig – som den jo var i år – blir det ekstra utfordrende å finne handlingsrom.

Det har blitt nye midler til kultur ved at Stortinget vedtok endring i tippenøkkelen. Først og fremst gir dette regjeringen et beløp på nesten 150 mill. kroner i 2003. Pengene skal fordeles til kulturformål utenom det som blir bevilget ordinært over statsbudsjettet. Etter prognosene vil dette beløpet ha steget til ca. 450 mill. kroner i 2005.

Stortinget har bestemt at disse midlene skal fordeles mellom tre tiltaksområder:

• Den kulturelle skolesekken
• Frivillig virksomhet
• Investeringer i, og vedlikehold av lokale og regionale møteplasser som f.eks. flerbrukshus, allaktivitetshus og kulturhus.

Dette er tre viktige områder som nettopp vil styrke det lokale kulturlivet. Det vil styrke den frivillige sektor og la barn og unge få enda mer direkte kjennskap til vår kunst og kulturarv.

Endringen i fordelingsnøkkelen av spillemidler gir oss nå mulighet til å øke satsingen på kultur i skolen de neste åren. For skoleåret 2003/2004 vil dette si 60 nye millioner til den kulturelle skolesekken, og med utsikter til en dobling av denne summen til neste år. Regjeringen går inn for at mesteparten av summen skal forvaltes av fylkeskommunene. Dette er for å sikre et tilrettelagt og profesjonelt kulturtilbud til elevene i grunnskolen.

Med denne økningen står vi fremfor et samarbeidsprosjekt mellom skole- og kultursiden som aldri før har vært prøvd ut her i landet. Det er moro å se all den entusiasmen og det store engasjementet for den kulturelle skolesekken over hele landet. Dette er en satsing som mange har store forventninger til, og som jeg håper kan skape store ringvirkninger lokalt i den enkelte skolen og kommunen, for kunstnere over hele landet og for institusjonene. Og ikke minst vil det gi de som vokser opp mange flere døråpnere til landskap som mange ellers ikke ville våget seg inn i eller selv funnet veien til.

Den lokale forankringen må ligge til grunn for å sikre alle barn i Norge en kulturell skolesekk. Sekken må utvikles i et samspill mellom skole- og kultur i kommuner og fylker. Kulturinstitusjoner og sentrale formidlingsordninger som er desentraliserte må bidra med sin kompetanse og sitt "profesjonelle" bidrag/ kulturuttrykk.

Kultur- og kirkedepartementet vil til våren legge frem en egen stortingsmelding om Den kulturelle skolesekken – slik Stortinget har bedt om. Der vil vi presentere bakgrunnen for prosjektet. Vi vil beskrive planer og nødvendige tiltak og peke på de sentrale utfordringer ved gjennomføringen av skolesekken. Vi vil vise hvordan midlene til Den kulturelle skolesekken ble brukt i 2003, og gi en oversikt over pågående arbeid over hele landet. Meldingen vil bli koordinert med tilstøtende meldinger som er under arbeid. Dette gjelder spesielt kulturmeldingen og Utdannings- og forskingsdepartementet sin melding om kulturformidling og kulturopplevelser i og i tilknytning til skolen.

Hippokrates sa det slik; Poenget er ikke å holde seg i live, men å leve.

I denne sammenhengen – når jeg skuler til temaet; det gode liv, ser vi at statlig tilrettelegging for kunst og kultur helt ut i lokalsamfunnet og til den oppvoksende slekt, har direkte med livskvalitet å gjøre. Det vil gi livshjelp, ikke til å overleve, men til å leve!

Regjeringen er også svært fornøyd med økningen i midler til frivillig virksomhet. De frivillige organisasjonene er grunnleggende for utviklingen av demokrati og deltakelse i samfunnet, så vel som for produksjon av tjenester. I lokal- og nærmiljøet tjener de og som sosiale møteplasser. Helt uunnværlig for samvær, deltakelse og ledertrening. De har en egenverdi langt ut over organisasjonene sine primære formål.

Ut fra prognosene for spilleoverskuddet vil frifonds-ordningen få en merkbar økning i årene fremover. Overskuddet vil utgjøre 45 millioner i 2003, med utsikt til en dobling neste år.

Ordningen ble opprettet i 2000 for foreninger som arbeider med og for barn og ungdom under 26 år. Paraplyorganisasjonene Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner, Norsk musikkråd og Norsk amatørteaterråd har hatt ansvaret for at alle lokale lag kan søke og motta tilskudd. Fordelingen har vært 30 prosent til musikkaktiviteter, 6 prosent til amatørteateraktiviteter og 62 prosent til barne- og ungdomsarbeid generelt.

Frifonds-ordningen er nylig evaluert, og på bakgrunn av denne evalueringen er Kultur- og kirkedepartementet og Barne- og familiedepartementet i gang med å vurdere om dagens ordning bør justeres. På bakgrunn av evalueringen og høringsuttalelser vil ordningen bli behandlet i den kommende kulturmeldingen.

Det tredje området som får økte midler gjennom endringen i tippenøkkel er investeringer i lokale og regionale kulturbygg. Det foreligger mange godkjente søknader om tilskudd fra tilskottsordningen for lokale og regionale kulturbygg. Flere av disse planene er utsatte eller gjennomført med annen mellomfinansiering i påvente av statstilskudd. Det er derfor gledelig at totalbeløpet til fordeling blir økt med ca 9,7 millioner i 2002 til ca. 53 millioner i 2003.

Statstilskuddet til lokale og regionale kulturbygg er øremerkede tilskudd til kommunesektoren. Tilskuddene har vært, og vil sikkert bli gjenstand for, krav om innlemming i den ordinære inntektsoverføringen til kommunesektoren på samme måte som tilskuddene til biblioteklokaler. For å kunne opprettholde tilskuddsordningen er vi avhengig av at samarbeidet mellom kommunene, fylkeskommunene og departementet fungerer i samsvar med arbeidsdelingen for ordningen. I og med at det er staten som gir tilskuddene må det være staten som fastsetter tilskuddssatsene, retningslinjene og fordeler totalrammen. Men vurdering og prioritering mellom prosjekt må gjøres av de som har best kjennskap til behovet på lokalt og regionalt nivå. Kommunene har derfor en avgjørende rolle i å prioritere mellom ulike prosjekter.

Ordningen er nylig evaluert, og hva som kommer til å skje med den er det for tidlig å si noe om nå. I tillegg til denne ordningen finnes det en tilskuddsordning for nasjonale kulturbygg og fylkestusenårssteder og en ordning for kulturbygg under Norsk kulturfond. Departementet ser disse ordningene i sammenheng og igjen må jeg vise til kulturmeldingen.

Både ordningen for lokale og regionale kulturbygg og prosjektet den kulturelle skolesekken fordrer at nasjonal kulturpolitikk og lokalt kulturliv kan spille sammen på en hensiktsmessig måte. Det gjelder også museumsreformen.

Et nytt museumslandskap er i ferd med å avtegne seg over store deler av landet. Målet er en struktur med færre og større, og dermed faglig og økonomisk sterkere institusjoner på regionalt nivå. Meningen er at slike konsoliderte institusjoner skal være i stand til å ivareta oppgaver og funksjoner av nasjonal karakter. Dermed får vi et nasjonalt museumsnettverk som samlet sett vil gi optimalt faglig utbytte og mer effektiv ressursbruk.

Jeg vil understreke at det er en faglig kvalitetsreform vi her har med å gjøre, ikke en rasjonaliserings- eller sentraliseringsreform. Færre og større enheter knyttet sammen i et nasjonalt nettverk er et middel, den faglige kvalitetshevingen er målet. Det er samtidig en forutsetning at vi skal ta vare på og helst styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturvernet. En slik forankring er nødvendig for at ikke de mange lokale verdier i museums- og kulturvernarbeidet skal gå tapt på veien.

De to siste årene er museumssektoren tilført alt i alt mellom 70 og 80 mill. kroner i friske statlige kulturmidler. Dette er penger som vi har fordelt direkte til utvalgte museum. Vi har brukt dette som et virkemiddel for å stimulere til strukturomlegging. Mange museum har fått del i denne økningen, blant annet de tre konsoliderte museumsenhetene i Telemark: Vest-Telemark Museum, Telemark Museum og Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan. Det har vært viktig å få satt i gang så mange konsolideringsprosesser som råd er. Det har vi stort sett lyktes med, slik som her i Telemark. Men ikke alle steder ser vi like mye innhold og fremdrift i det som skjer.

Derfor vil det heretter være naturlig å bruke eventuelle nye midler noe mer målrettet, dvs. at vi i større grad vil honorere de museene og de prosessene som kan vise til håndfaste resultater. Jeg vil likevel understreke at vi fremdeles vil gå fram på lempelig måte. Og det er naturlig at vi er åpne for lokale innspill når det gjelder konkrete løsninger.

Jeg vil avslutte der jeg startet; i nuet. Det som skjer i din kommune, er verdifullt. Jeg vet av noen måneders erfaring at du for din kommune har langt flere drømmer enn de du klarer å realisere over din kommunes budsjett. Sannsynligvis klager du også over den statlige kulturpolitikken som er for lavt prioritert. Så skal vi diskutere virkemidler og satsninger. Men for ditt eget liv og for kulturen i din kommune, så ikke glem de mange muligheter som finnes knyttet til viktige menneskelige ressurser og materielle goder. Du skal drømme videre og ikke minst kanalisere folks ideer inn i gode prosjekter. Samtidig er det i dag du og dine medarbeidere lever og arbeider. Så skal du få en liten kraftsalve avslutningsvis, skrevet av Kolbein Falkeid;

For livet er en saftig omfavnelse,
sprudlende av friskt vann som en fontene.
Svære daskende luffer av vitalitet og hjertelag.
Skummende ord.
Den våte disen i de tropiske regnskogene.