Tusen takk for invitasjonen til å være sammen med dere her på Misjonshøyskolen. Jeg har gledet meg til å få være sammen med dere på denne semesteravslutningen. Jeg har med varme hilsener til dere fra statsråden Valgerd Svarstad Haugland.

Jeg vil velge å være litt personlig i denne talen. Det er rart med det; noe av det en selv refererer til, vil ofte være allmenngyldig og gjenkjennbar. Når vår historie ikke er det, vil den bidra til å utvide mottakerens verdensbilde – dersom vi lytter til hverandres fortelling. På den måten blir vi klokere – både av å gi hverandre bilder og å åpne sansene våre for dem.

Jeg begynte på Menighetsfakultetet for 25 år siden. Den gangen kom gutta fra Misjonshøyskolen over for å ta eksamen på MF. Jeg så på dem at sandalfaktoren var høyere. Bøyen i nakken vitnet om at fromheten var enda tydeligere og selv opplevde jeg dem svært eksotiske. Det andre møtepunktet jeg hadde med Misjonshøyskolen, var sammen med kvinnene gjennom Norsk Kvinnelig Teologforening. Der var det ikke helt sjelden at representantene fra Misjonsmarken og fra Menighetsfakultetet fant hverandre i allianse mot meningsytringene fra Bastionen på Blindern.

Misjonshøyskolen er det tredje teologiske fakultet i Norge. Dere har vokst til å bli en stor institusjon. Det er lenge siden dere fikk eksamensrett og fra i fjor har dere egen rett til å tildele doktorgrad i teologi. Misjonshøyskolen er en betydningsfull institusjon. Samtidig er skolen også det yngste av de tre teologiske fakultetene. Men røttene er sterke og institusjon er preget av å ha egne tradisjoner. Høyskolens røtter går tilbake til opprettelsen av Misjonsskolen i 1843. Dere er knyttet og sammensveiset i en solid tradisjon som dere har all grunn til å være stolte av. Og røttene til misjonsfolket snor seg utover i landet på mange måter; for mange var bildene fra misjonærens første møte med det eksotiske og fremmedkulturelle. Nå er det helt annerledes; folk reiser mer og får flere inntrykk gjennom media. Det minner meg også om det unike arkivet som misjonshøyskolen har. Her er det bildemateriale og dokumenter fra Kina, Madagaskar og Sør-Afrika.

Misjonshøyskolen er et møtested. Gjennom alle år har skolen rekruttert studenter fra hele Norge. Dere har kommet hit med livene deres og troen deres og kallet deres og skolen har blitt møtested. Det har dere vært med å skape. Dere har i likhet med tidligere kull av elever møtt hverandre. Dere har møtt utfordringen, budskapet og kallet. Her på misjonsskolen møtte dere den teologiske forskning. – Slik har det også vært på Menighetsfakultetet og på teologisk fakultet. Men så har dere hatt med dere en dimensjon til. Møtet med andre kulturer og fremmede religioner har stått sentralt ved skolen. Det har skjedd både ved at dere har hatt blikket rettet utover Norges grenser, men også ved at dere har tatt imot studenter her fra andre land. Ikke minst har dere lærere med verdifull erfaring fra tjeneste i samarbeidskirker.

De siste årene har dere bygd opp et mastergradsstudium for studenter fra andre land. Så vidt jeg forstår har dere denne våren 6 studenter som avslutter eller skal avslutte dette studiet. Studenter både fra Kina, Etiopia, Kamerun, Sør-Afrika, Uganda og Tanzania.

Samtidig har dere 8 studenter som fullfører cand.theol.-graden. Flere har fullført årsstudium i KRL og noen har tatt mellomfag.

Misjonshøyskolen er et møtested. for personer. Et møtested for kulturer. Et møtested for ulike troserfaringer.

I går var jeg så heldig å høre vår nordnorske ”flirolog” Arthur Arntzen. Han er også svært opptatt av flerkulturelt møtested. Det er betagende å høre han snakke om gudstro og humor i Nord-Norge. Blant alle sine historier, er det noen som handler om kulturforskjeller og ulike troserfaringer. Han snakket om de to frelserene- humoren og gudstrua. Han snakket også om mora si som satte seg ned og lo da de ikke hadde nok mat til å sende med ungene og om uttrykket de har utviklet nordpå; ikkje så gale at ikkje det kunne vært verre. Sannelig er det mye lærdom i å møte fremmede kulturer, slik Arthur Arntzen har gjort i forhold til nordnorsk gudstro.

Der det er et reelt møtested, der vil det oppstå brytninger. Brytningene vil være flere: Her møtes den enkeltes ungdommelig glød med faglige teorier. Norsk tankegang møter perspektiver fra andre land. Europeisk rasjonalisme møter afrikansk livsytring. For dere som er i ferd med å avslutte studiet, - vil studium møte arbeid. Fag skal møte praksis.

Lista kan med letthet gjøres lengre. I alt dette møter dere brytninger. Deres egne holdninger og meninger vil brytes mot nye erfaringer. Nettopp her er det så viktig å lytte til folk. Det å lytte til andres fortellinger, gjør at vi ser hverandres mottakerapparat og forståelse. For når alt kommer til alt:

Misjon kommer fra de brennende hjerter. Misjon er kjærlighet til mennesket. Det er å være villig til å vandre sammen og formidle troen.

Det er langt mer enn en salgsvare av religionen, uendelig mye mer enn å tilby det beste. Misjon er å elske. I en verden der det vonde dominerer verdensbildet slik media framstiller det og slik vi som har ørene åpne får med oss. Der har misjonen sin misjon fordi den er tuftet på kjærlighet. Den er omskiftelig, men en kilde for vår kjærlighet til nesten; Jesus Kristus selv.

I en sammensatt studentflokk som dere er en del av, vil troserfaringene være forskjellige. Allerede ved utveksling av ulike troserfaringer ligger det læringspunkter. Jeg husker godt min overraskelse over ulike trosuttrykk som jeg møtte nettopp gjennom studietiden. Det opplevdes truende for min egen forståelse og jeg måtte bruke tid for å bearbeide uttrykkene. Gjennom dialogen vil vi få forståelse for hva vi har med oss som en del av vår kultur og oppveksttradisjon. Dette er viktig både for den som skal forkynne i Norge og den som skal reise ut til andre land.

I tidligere tider var nok holdningen mer at norske misjonærer skulle reise ut til fremmede himmelstrøk og formidle sin/vår tro. De seinere årene har ”troen i møte med – ” kommet mer i fokus. Dette tror jeg dere kan mye om ved slutten av studiet. Dere har lært både sosiologi, kulturforståelse og teologi.

Vi kan smile av det i dag, når vi hører at norske fedrelandssalmer ble oversatt til fremmede språk. Men den tidens misjonærer og misjonsledere var barn av sin tid, som vi i dag er barn av vår tid.

Jeg tror at utfordringen vår som kristne i dag er å vandre sammen med dem vi elsker og formidle vår tro. Det handler om å erfare sammen, lytte og å skape fellesskap.

For to uker siden vedtok Stortinget at arbeidet med trosopplæringen skal styrkes i DNK. Regjeringen har fremmet forslag om at barn og unge må få opplæring i sin tro. Dette vil påvirke deres arbeid i DNK i fremtiden.

En østfolding og en japaner har ulik klangbunn. Når vi hører et budskap setter vi det inn i en sammenheng. Budskapet mottas ikke i et tomrom. Vi har en forståelse forut for budskapet vi hører. Vi har en forut-forståelse eller forforståelse. Men kjærligheten er tverrkulturell.

Denne forforståelsen skifter ut fra tradisjoner, påvirkning og opplevelser. Trosformidlerens forforståelse vil prege forkynnelse og trosformidling. Mottakerens forforståelse former det han oppfatter. Regjeringen ønsker at den kristne tro fortsatt skal være med å forme vår kultur. Vi vil at det skal være rom og plass til den åndelige dimensjon i vårt samfunn. Vi mener det er viktig for å skape identitet og tilhørighet.

Den norske kirke trenger Misjonshøyskolen som et ressurssenter:

• Dere skal fortsette å hjelpe oss i Norge til å løfte fram og holde det verdensvide perspektivet levende.
• Dere skal være den fremste institusjonen til å utdanne de trosvandrerne Den norske kirke skal sende ut av landet.
• Dere skal være et ressurssenter og teologisk verksted for trosformidling og drøftelse av hermeneutisk forståelse.
• Dere er og skal være et møtested hvor impulser utenfra formidles inn i Den norske kirke. Dere skal hente opp impulser utenfra, bearbeide dem og formidle impulsene inn i den norske hverdagen.
• Dere har en unik ressurs i møtestedet på tvers av kulturer. Vi trenger deres erfaringer i et stadig mer flerkulturelt samfunn.

La meg avslutningsvis få hilse dere som nå avslutter studiet med fortellingen om Jona i hvalfiskens buk.