Strofen er hentet fra en av gruppa Vømmøls gamle klassikere og fortsetter slik: "men sammen veier vi flere tonn….". Noen av dere husker den antagelig, og det er naturligvis på grunn av moralen at jeg bruker den som vignett her i dag: Alene er man nokså lett og med tilsvarende liten slagkraft – sammen derimot, blir man tyngre og får mere trøkk.

Denne tankegangen var et viktig anliggende i den nye kirkeloven: Å gi alle de små arbeidsgiverne som hvert enkelt menighetsråd nødvendigvis var og som fungerte med varierende støtte og avhengighet av kommunene, et nytt, felles organ i hver kommune.

• Det ville styrke det enkelte sognet å bli samordnet med de andre sognene i kommunen og få et felles, lovbestemt organ for de funksjoner som var felles for sognene i en kommune: Budsjettarbeid, drift og arbeidsgiveransvar.

• Det ville styrke og profesjonalisere kirken om det lokale økonomiske og arbeidsrettslige ansvaret ble samlet i ett organ med en sikker kirkelig identitet.

• Det ville trygge de kirkelige arbeidsplassene og gi mer ensartede forutsetninger.

• Dette ville også kunne hindre konkurranse og forskjellsbehandling mellom soknene i en kommune.

Spørsmålet er

Er det blitt slik?

Har den lokale kirke erfart den positive og styrkende utviklingen som den siktet mot? Jeg mener at svaret ubetinget er "ja", erfaringene har bekreftet en ønsket utvikling.

Men i de 6 1/2 årene loven har vært i funksjon, har en også oppdaget en rekke virkninger i kjølvannet av de gode intensjonene. Disse svekker etter min mening ikke lovens gode effekter, men de krever oppmerksomhet og videre arbeid.

Jeg vil nevne noen av disse mer utilsiktede virkningene:

• En del menighetsråd har uttrykt at de opplever seg mindre viktige enn de var før de fikk kirkelige fellesråd som et felles organ.

• Menighetsråd og fellesråd har erfart at det å samordne seg og samarbeide og prioritere felles ikke har vært så enkelt og fruktbart som en kunne ønske.

• Det er enkelte steder etterhvert oppstått en usikkerhet på om det man oppnår nå, er like bra eller bedre enn det man oppnådde da soknene et og et vandret til rådmann eller ordfører eller den man kjente i formannskapet for å fremme sine ønskemål. Den svekkede kommunale økonomi har i tillegg bidratt til å fokusere på de økonomiske problemene, fremfor å bidra til oppmerksomhet mot samarbeidets muligheter.

• Profesjonaliseringen av den lokale kirken har skapt nye problemstillinger knyttet til ledelse, tilsyn og tjenestedifferensiering.

Jeg vil gjerne kommentere disse erfaringene.

• Det enkelte sogn er styrket. Krav til saksbehandling og forvaltning har bidratt til å styrke soknets rettslige status og gir en samlet forutsigbarhet på drift, økonomi og arbeidsgiveransvar. Det er arbeidsrettslig tryggere og mer enhetlig å være ansatt i kirken i dag enn for 6 år siden.

Men å samordne seg i et fellesråd krever et annerledes arbeid med strategi og planlegging enn tidligere. At det må mer enn en rådsperiode til for å utvikle denne type endringer, er ikke overraskende. Det er krevende å legge om en kultur som har vart i mange tiår. Dette kan man holde - og har man holdt og vil fortsatt antagelig holde - mange seminarer og konferanser om. Det er ikke direkte tema for denne konferansen, så jeg nøyer meg med denne kommentaren når det gjelder det enkelte råds arbeid og betydning.

• Det er krevende for et fellesråd å samordne, samarbeide og prioritere fram et ansvarlig budsjett, i både forhold til menighetsrådene og til kommunen. Menighetsrådene vet at fellesrådet er deres organ, at alt de vedtar i menighetsrådene var viktig i fellesrådet og omvendt. Men fellesrådet er fortsatt et relativt nytt organ som skifter hvert 4. år. Det har ikke arvet en kultur og mangler erfaring til å gjennomføre en konsekvent praksis med at det budsjettforslag som blir fremmet for kommunen, er fellesrådets forslag, dets ansvar som fellesråd, og ikke kommunens kirkebudsjett. Selvsagt er det viktig å fremme et adekvat forslag i forhold til kommunens signaler slik de blir gitt generelt og gjennom den kommunalt oppnevnte representanten i fellesrådet. Så blir det kommunens oppgave å fastsette det kommunen bevilger. Og så igjen fellesrådets ansvar å holde det fastsatte budsjettet. Det skal noen års erfaring til å finne mulighetene, ansvarligheten, utholdenheten og balansen i denne prosessen.

• De aller fleste sokn, om ikke alle, har minner fra den gangen det enkelte menighetsråd fremmet en sak for administrasjon eller politikere og fikk gjennomslag. Det som det ene soknet fikk, ble ikke alltid sett i sammenheng og ga ikke alltid virkninger for de andre soknene i kommunen. Rådmannen eller ordføreren eller hvem det nå var som hjalp soknerådets ønsker frem politisk, ble opplevd som en kombinasjon av julenissen og Vår Herre selv. Og hvilken handlekraftig politiker eller rådmann og liker ikke den rollen? Men å arbeide på den måten skapte ikke systematisk plan og forutsigbarhet for alle i samme kommune.

• Den stramme kommuneøkonomien har for svært mange menigheter resultert i innstramninger eller planlagt sådanne. KA’ undersøkelse i vinter dokumenterer dette, dere kjenner den sikkert alle sammen. Mange av dere har hatt og har fremdeles muligheten for stengte kirker og svekket bemanning og/eller vedlikehold lagt opp i halsen. I en tid hvor regjeringen kutter i revidert budsjett er det vanskelig å finne de store krise-pengene til Felleskirkelig Råd. Men vi kjemper i disse dager bl.a. med å finne noe.

-I tillegg er det oppstått nye problemstillinger knyttet til ledelse i Dnk. Kirkeverger med lovbestemt myndighet i ryggen er nye og uerfarte samarbeidspartnere for prester og proster og biskoper. Ledelsesutvikling og tilsynsdefinisjoner og organisasjonsutvikling er begreper som har beveget seg mellom organene i Dnk som baller i et doublesett i NM i pingpong.

Årsaken til disse virkningene av kirkeloven har mange ment er kirkeordningen med sin todelte økonomi og sitt todelte arbeidsgiveransvar. Slagordet har derfor i en god periode nå vært: "Én arbeidsgiver og én økonomi i kirken!" Kirkemøtet har bedt Kirkerådet fremme forsøk i tråd med dette og regjeringen har lagt problemstillingen inn i mandatet til det offentlige utvalget som skal utrede forholdet mellom stat og kirke.

Som dere antagelig forstår, har jeg på det nåværende tidspunkt ikke noen fasttømret mening om dette. Men jeg er blitt overbevist om at disse spørsmålene trenger grundig og allsidig utredning, ikke bare ut fra det generelle reformbehovet i kirken, men også med utgangspunkt i de erfaringer som jeg har nevnt her. I tillegg er jeg overbevist om to ting:

-Det samarbeidet som kirkeloven både forutsetter og gir rom for videre utvikling av, er lite utviklet og utprøvd,

og

-både i den kirkeordnigen vi har og i andre mulige modeller, vil det å utvikle samarbeidsmodeller og samarbeidsferdigheter være nokså avgjørende for kirken.

Det gjelder rent konkret:

all erfaringer viser at de som kjenner samarbeidets muligheter og grenser og som har evnen til systematisk, forutsigbart og stabilt samarbeid, får mer ut av de muligheter som foreligger.

Og det gjelder åndelig:

"Se hvor de elsker hverandre!" ble det sagt om de første kristne, som delte alt. Det var et vitnesbyrd om evangeliet at de kunne dele - og samarbeide. Nå er ikke urmenigheten i Jerusalem sammenlignbar med menighetene i Vestre Slidre eller Tana og Nesseby, Ølen eller Follo. Og Lukas, som skrev dette, var en historieskriver som så de store linjer, detaljene og de praktiske, administrative problemene var ikke i fokus for ham. (Paulus derimot, skriver adskillig mer om utfordringer ved samarbeid.....). Men evangeliet er det samme. Derfor handler det fortsatt om evnene til å dra sammen, gi og ta, sette grenser og strekke seg over dem - som jeg her og nå tillater meg å tolke som del av det "å elske hverandre".

Dette samarbeidet er det menneskene i menighetene, fellesrådene og kommunene som må gi funksjonelle forutsetninger og produsere.

Under den kontaktkonferansen som nylig ble holdt mellom statsministeren, utenriksministeren, justisministeren og kultur- og kirkeministeren og ledere i Den norske kirke ga uttrykk for at han er åpen for forsøk innenfor kirkelovens rammer, og jeg er glad for den vilje til forsøk som er å spore helt konkret både lokalt og sentralt. Som dere vet, gir KL § 5 departementet anledning til å godkjenne og gi nærmere bestemmelser for forsøk som avviker fra lovens bestemmelser, for å fremme hensiktsmessig organisasjonsformer og en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom soknene. Dette gjelder organisering av soknets organer, oppgavefordelingen mellom dem og deres sammensetning. Likeledes kan departementet foreta tilpasning av bestemmelser om kirkelige fellesråd når det gjelder prestegjeld hvor ikke alle sokn tilhører samme kommune og i kommuner med særlig mange sokn. Hittil har vi mottatt og - etter samråd med Kirkerådet - godkjent et slikt forsøk, nemlig det i Frosta, Levanger og Verdal kommuner. I Stavanger bispedømme er det i medhold av § 5 opprettet et prestegjeld hvor soknene ligger i hver sin kommune. (Frøyland og Orstad.)

Dere er også kjent med at det de siste fem årene er gjort systematiske forsøk med organisering av prestetjenesten. KIFO's evalueringen av disse forsøkene er snart klar for offentliggjøring, og departementet vil legge bl.a. denne evalueringen til grunn ved revisjon av tjenesteordningen for proster og menighetsprester. Dessuten vil en pott av de 4 av de 100 mill. som går til Felleskirkelig råd, også brukes til å stimulere forsøksvirksomhet lokalt.

Når det gjelder forsøk knyttet til kirkelig økonomi, er det, så vidt jeg vet, enda ingen som er i gang. Jeg kjenner til noen som vurderes. (Asker.)Prinsipielt er det ingen ting i veien for slike forsøk. En kan si at det tilskudd til undervisning og diakoni som fellesrådene får gjennom bispedømmerådene, viser en mulig vei å gå for slike forsøk. Melding om dåpsopplæring foreslår, og innstillingen fra komiteen støtter, at midler til reformen av dåpsopplæring øremerkes. I den grad midlene skal ut i den enkelte menighet, - og det er det meningen at de hovedsakelig skal, - vil de bli fordelt etter dette mønsteret.

Den oppmerksomme lytter vil nå antagelig tenke: Hun sier ikke noe om forslaget om å gjøre kirken til en ren statskirke på den måten at den samlede kirkeøkonomien bør komme fra staten. Det har den oppmerksomme lytter hørt helt rett i. Med den vanskelige kirkeøkonomien vi har i dag, er det et viktig poeng for regjeringen å fastholde det kommunale ansvaret for den. En ting er at dette prinsippet er faktisk like gammelt som kirken er i Norge, "Kongen sender prester og bøndene bygger kirke". En annen ting er at det på bakgrunn av mandatet for stat/kirke- utvalget er viktig å understreke at det er organiseringen av økonomien slik den i dag er fastsatt, som det vil være naturlig å tenke seg mulige forsøk med, ikke selve det grunnleggende systemet loven fastsetter.

Jeg tror at den forsøksvirksomheten som nå er påbegynt i kirken, vil hjelpe oss til å finne en tjenlig utvikling av organiseringen av og ordningen for Den norske kirke. Men kan hende er biproduktet, viljen og evnen til å dra sammen og tenke fellesskap og samfunksjon, like viktig.

"Sjøl er du lett som ei spøl - men sammen veier vi flere tonn".

Lykke til med konferansen!