Kjære publikum.

Hovedtemaet for dette symposiet er egentlig et enkelt spørsmål: ”Kunst til folket - hvorfor det?” I programmet for i dag, stilles det et spørsmål til: ”Vil de kulturelle skillene folk imellom øke, dersom kunst ikke lenger anses som noe som det offentlige bør støtte, og et kulturelt hegemoni får herje fritt?”

Dersom man unngår spørsmålenes retoriske undertoner, er de heldigvis ikke så vanskelige å besvare.

1. Det er viktig å bringe kunst og kultur av alle kategorier, som kan gi erkjennelse, innsikt, utfordringer og glede, ut til folk. Demokratiet – svakheter, men det beste vi har. Fordi vi tror at et demokratisk samfunn er det beste samfunn å leve i, og at kulturopplevelser er viktig for at folk skal kunne ta del i og være med på å skape og vedlikeholde vårt demokrati.
2. Det andre spørsmålet røper ved sin ordbruk hva Riksutstillinger selv mener. ”Herje” blir sjelden oppfattet positivt. Et kulturelt hegemoni bør ikke få herje fritt. I så fall får vi ikke noe demokrati på kulturfeltet, og neppe på andre felt heller. Spørsmålet kan derfor besvares med et utvetydig ”ja”. De kulturelle skillene folk imellom vil øke, dersom et kulturelt hegemoni får herje fritt.

Hvis det ikke var bred enighet om disse svarene, ville det vel vært tvilsomt om Norge hadde hatt et departement med ordet ”kultur” i navnet (ikke alle land har det). Vi ville heller ikke hatt kulturmeldinger. Og vi ville ikke hatt institusjonen ”Riksutstillinger”. Det faktum at Kultur- og kirkedepartementet lever i beste velgående, at Riksutstillinger kan feire sin 50-års dag, og at vi forrige fredag offentliggjorde kulturmeldingen ”Kulturpolitikk fram mot 2014”, er indisier som bygger opp under mine svar på de to innledende spørsmålene.

Men dette handler også om ideologi og politiske valg, og her vet vi det er mange meninger. Noen kritiske røster vil hevde at demokratiet er ganske uavhengig av om folk tar del i og har glede av kulturytringer, andre vil hevde at markedspriser bør være rådende innenfor kulturlivet, slik at publikum må betale prisen når de velger hva de vil delta i. Da vil en operabillett kunne koste over 1000 kroner, slik som i Paris og London. I så fall vil økonomisk evne bli sterkt utslagsgivende og skape kulturelle forskjeller, mye større enn i dag, mellom rike og fattige. Og i en by som Oslo er det høyst usikkert om tilstrekkelig mange da ville kjøpe billetter. Da ville vi stå uten en viktig kunstform som opera i Norge – tilbudet ville bli magrere og de kulturelle forskjellene øke. Og slik vil vi ikke ha det.

I dette lyset har regjeringen skrevet meldingen ”Kulturpolitikk fram mot 2014”. Årstallet er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt, det er en av de norske hovedassosiasjoner i forhold til demokrati og uavhengighet.

Siktemålet med meldingen er å trekke opp hovedlinjene for de kulturpolitiske prioriteringene i årene fram mot 2014.

Et hovedbudskap er å fremme den profesjonelle kunsten og den faglig forankrede kulturinnsatsen som en verdi i seg selv. Kvalitet blir understreket som et avgjørende kriterium for at et kulturtiltak skal kunne prioriteres i den statlige kulturpolitikken.

Struktur

Kulturmeldingen er organisert i tre hoveddeler: Den første delen gjør rede for viktige utviklingstrekk i samfunnet generelt og innenfor de respektive kunst- og kulturområdene spesielt. Siktemålet er å gi et riss av endringer som alt har fått eller som bør få kulturpolitiske konsekvenser, eller som i det minste bør vurderes i et slikt perspektiv.

Den andre delen gjør rede for den faktiske virkemiddelbruken på kulturområdet i dag - lover, forskrifter og andre retningslinjer, økonomiske innsatser, organisatoriske, informative og kontrollerende virkemidler.

Den tredje delen retter blikket framover og skisserer prioriteringer og tiltak i det kommende tiåret, basert på informasjonene og drøftelsene i de foregående delene. Det blir gjort rede for både noen overordnede perspektiver, virkemiddelspørsmål og for prioriteringer innenfor de enkelte sektorene.

Grunnlagsdokumenter

Et viktig grunnlagsmateriale for meldingen har vært de mange utredningene som de siste årene har vært utarbeidet om kulturpolitiske spørsmål, dels på oppdrag fra departementet og dels i regi av Norsk kulturråd. I vedlegg til meldingen blir det gitt en oversikt over de utredningene som har mest direkte relevans.

I et samarbeid mellom departementet og Program for kulturstudier under Norges forskningsråd ble det arrangert tre forskerseminar for å kaste lys over kulturelle utviklingstrekk. Siktemålet var å skaffe fram et best mulig kunnskapsfundament for de situasjonsanalysene som blir lagt til grunn for utformingen av den framtidige kulturpolitikken. Innleggene fra seminarene er publisert i Program for kulturstudiers skriftserie.

Overordnede perspektiver

De siste tiårene har det skjedd omfattende endringer i samfunnet generelt og på kulturområdet spesielt. Noen av de viktigste endringene er knyttet til en økende grad av globalisering og individualisering. Dette har medvirket til en generell framvekst og synliggjøring av en mer sammensatt kultursituasjon, noe som fordrer en dreining i grunnleggende kulturpolitiske premisser. Helt fram til i dag har kulturpolitikken og kulturinstitusjonene i Norge vært nært knyttet til nasjonsbygging og en likhetsorientert velferdspolitikk. En sentral legitimering av kulturpolitikken har vært å dyrke fram en særegen nasjonal identitet forankret i en enhetlig felles nasjonalkultur, å hegne om det norske. I dag er tradisjonelle forestillinger om det norske og nasjonal identitet i endring. Kulturpolitikken må legge til rette for utvikling av kulturlivet med utgangspunkt i dagens høyst sammensatte kulturbilde. Det må legges til grunn et dynamisk og inkluderende perspektiv som gir rom for et mangfold av ulike stemmer. Norsk kulturliv- og kunstliv er ikke primært om tradisjon som må vernes, men en levende smeltedigel.

Globaliseringen innebærer flere utviklingstendenser som virker samtidig, men som har ulike retninger og konsekvenser, for den enkelte, samfunnet (kunsten og kulturen). Paradoksalt nok kan globaliseringen både virke ensrettende og samtidig produsere forskjeller som kan styrke mangfoldet. Kulturpolitisk innebærer dette at man må utnytte det handlingsrommet som de positive trekk ved globaliseringen åpner for, og samtidig sette inn motstrategier der mangfoldet trues.

For å fremme kulturelt mangfold foreslår meldingen å styrke tiltak som gjør det mulig for ulike minoritetsgruppers uttrykksformer å vinne innpass i kulturlivet. Den langsiktige hovedmålsetningen er reell inkorporasjon, basert på gjensidig erfaringsutveksling og likeverdig dialog. Det er behov for å satse på flere parallelle strategier for å oppnå denne målsetningen. På den ene siden er det behov for tiltak som kan gi handlingsrom for de ulike minoritetene til å fremme og utvikle sine kulturuttrykk på egne premisser. På den andre siden er det behov for å skape møteplasser og tiltak som fremmer nye kombinasjoner og uttrykksformer. Dette innebærer at man både må videreutvikle særordninger for minoriteter og samtidig inkorporere nye uttrykk i eksisterende ordninger og institusjoner.

Det legges vekt på å utnytte det utvidede handlingsrommet for internasjonal kulturutveksling. Det bør være en prioritert oppgave på hele kulturfeltet å legge til rette for og stimulere til økt internasjonal samhandling både på produksjons- og formidlingssiden. Med smeltedigel - perspektivet for øyet blir det vel så viktig med importen av internasjonale kunst- og kulturuttrykk - særlig de ”smale” - som eksport av norske. Noen viktige virkemidler vil være EUs rammeprogram for kultur, turnémidler, prosjektstøtteordninger, festivalstøtteordningen og gjestespillordningen i Norsk kulturråd, samt satsinger fra Utenriksdepartementet for å presentere norsk kunst i andre land. På billedkunstsiden vil blant annet OCA spille en viktig rolle i dette arbeidet.

Markedsøkonomiske krefter synes å sette stadig sterkere preg på kulturlivet, og sektorskillene mellom kultur og næring overskrides på nye måter. Dette har skapt nye kulturpolitiske utfordringer både overfor de helt eller delvis kommersielle og overfor de tradisjonelt ikke-kommersielle kulturvirksomhetene. Samtidig har det skapt nye rom for samarbeid mellom kultur- og næringsliv. Det presiseres at det offentlige skal ha hovedansvar for finansieringen av viktige deler av kulturlivet. Det offentliges innsats er helt nødvendig for å opprettholde og fremme et mangfold innenfor kulturlivet og hindre ensrettende tendenser som ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representere. Men til gagn for både kulturliv og næringsliv bør det stimuleres til økt strategisk samarbeid mellom kultur og næring. Det er en viktig kulturpolitisk målsetning å legge til rette for at næringslivet kan ta et større kulturpolitisk ansvar og slik medvirke til vekst og utvikling i kultursektoren.

Kulturmeldingen holder fram frie grupper, tidsavgrensede prosjekter o.l som viktige tiltak for å nå de kulturpolitiske målsetningene. Likevel må de store institusjonene fremdeles være hjørnestenene i gjennomføringen av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturer som er bygget opp over lang tid, og som forvalter en stor del av de statlige ressursene til kulturformål. Institusjonene har et ansvar for til enhver tid å være lydhøre og mottakelige for impulser fra omverdenen, fange opp nye behov og samhandle både med hverandre og med andre aktører på en dynamisk måte. Som ledd i arbeidet som pågår med omstilling, modernisering og fornyelse av offentlig sektor, foreslår vi ordninger for å stimulere til ønskede endringsprosesser.

Både allmenne utviklingstrekk og endringer innenfor de respektive kunst- og kulturområdene har skapt en rekke nye utfordringer som vil kreve nye ressurser fram mot 2014. Dels må vi dekke opp tiltak som Stortinget tidligere har sluttet seg til, dels er det tale om nye prioriteringer.

Billedkunst

I statsbudsjettet for 2003 utgjør bevilgningen til billedkunst samlet rundt 404 millioner kroner. Nasjonalmuseet for kunst og Riksutstillinger er viktige aktører som nyter godt av disse midlene, sammen med blant andre 8 knutepunktorganisasjoner og Norsk Form. I tillegg til midlene på Kultur- og kirkedepartementets budsjett bruker Norsk kulturfond rundt 14 millioner kroner på billedkunst, og en stor del av kunstnermidlene går til billedkunstnere.

Innenfor billedkunstfeltet vil utviklingen av det nye Nasjonalmuseet for kunst være den mest krevende utfordringen i årene som kommer. Nasjonalmuseet skal utvikles som formidlingsarena for hele landet, som museumsinstitusjon med internasjonal slagkraft og som faglig nav i et mangfoldig nettverk av aktører. Gjennom museet skal det skapes en sterkere kunst- og museumsfaglig plattform for formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design. Samarbeid mellom institusjoner og organisasjoner vil være vesentlig for å oppnå et nasjonalt nettverk til fordel for alle parter. Det er meningen at Riksutstillinger og Henie- Onstad kunstsenter skal integreres i Nasjonalmuseet for kunst på et senere tidspunkt. Det er igangsatt en evaluering av Riksutstillinger, og departementet vil avvente denne før det tas stilling til hvordan integreringen skal foregå. Hovedforutsetningen for en byggeløsning for Nasjonalmuseet for kunst er at hovedbasen skal være i Tullinløkka-området.

De regionale kunstmuseene, blant annet knutepunktinstitusjonene, utvikler samlinger og utstillingsprosjekter i sine områder. Samtidig inngår de i et samarbeid mellom regionene, og mellom regionale og landsdekkende kunstinstusjoner. Det blir en viktig oppgave i årene som kommer å utvikle gode samarbeidslinjer mellom disse institusjonene og Nasjonalmuseet for kunst.

De 14 regionale kunstnersentrene er et hovedelement i den kunstnerstyrte formidlingen av billedkunst og kunsthåndverk. Kunstforeningene representerer den publikumsstyrte kunstformidlingen. Norske Kunstforeningers Landsforbund er foreningenes paraplyorganisasjon, med nærmere 200 medlemsforeninger over hele landet. I de tre nordligste fylkene forsterkes formidlingsarbeidet av SKINN, Samorganisasjonen for kunstformidling i Nord-Norge. I tillegg er det en rekke andre institusjoner og tiltak med statlig støtte som arbeider med formidling innenfor billedkunstfeltet. Samarbeidet mellom de ulike aktørene i billedkunstformidlingen bør samordnes bedre. Gjennom opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst ligger det bedre til rette for å utvikle en ny type tverrfaglig samarbeid, og bygge ut et nettverk på landsbasis. Aktørene bør utfylle hverandre - ikke overlappe hverandre. Strategien for formidling av billedkunst og kunsthåndverk i årene framover må bygge på dette.

Den kulturelle skolesekken er viktig for Riksutstillinger og muligheten for regional formidling. Innenfor skolesekken vil formidling av visuell kunst være ett av flere sentrale elementer. Med tilførsel av nye spillemidler, kan en mulig utvikling hva gjelder arbeidsdelingen, bli at regionale og lokale aktører rundt om i landet etter hvert ivaretar oppgaver som inntil nå er utført av Riksutstillinger. Når Riksutstillinger senere knyttes sammen med Nasjonalmuseet for kunst, kan en modell være at Riksutstillingers arbeid i større grad vil omfatte samordnende og utfyllende oppgaver, mens mer av det operative arbeidet kan bli lagt til de regionale kunstmuseene.

Institusjonene på billedkunstfeltet har et særlig ansvar for å dokumentere mangfoldet i samtidskunsten. Institusjonene bør derfor ha egne innkjøpsbudsjett, og det må legges til rette for samarbeid og løpende kontakt mellom museene om innkjøp. I tillegg til innkjøpsbudsjettene ved de enkelte museene finnes det en innkjøpsordning for kunsthåndverk knyttet til Nasjonalmuseet for kunst og de to kunstindustrimuseene i Bergen og Trondheim. En innkjøpsordning for samtidskunst er lagt til Norsk kulturråd. Begge innkjøpsordningene bør videreføres. Det kan være naturlig å tilføre de regionale kunstmuseene midler til innkjøp.

Når det gjelder elektronisk kunst, vil det være en utfordring å utvikle en samlet og allment tilgjengelig elektronisk kunstbase og kunstnerbase. ABM-utvikling og Nasjonalmuseet for kunst må vurdere hvilke elementer av dette som bør inngå i Kulturnett Norge. Kunstnernes Informasjonskontor har også materiale både i form av arkiv og base som bør innarbeides i en helhet.

Kunstfestivaler og biennaler har fått økt betydning både nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig at slike mønstringer får økonomiske rammebetingelser som muliggjør forberedelse og gjennomføring. Jeg vil nevne tre slike mønstringer: Momentum, Lofoten Internasjonale Kunstfestival og Oslo Kunsthall, som alle i dag har et svakt økonomisk grunnlag.

Den økende internasjonaliseringen av kunstfeltet krever at Norge i større grad må delta internasjonalt. Som del i dette arbeidet må vi videreutvikle OCA, Office for Contemporary Art Norway, og videreføre den muligheten Norske kunsthåndverkere har fått til å utvikle sin utenlandsformidling. Det er viktig å bedre mulighetene for at norsk samtidskunst kan hente impulser fra utlandet. Vi vurderer å gi OCA et ansvar for formidling av utenlandsk kunst i Norge.

Det kulturelle mangfoldet som preger det norske samfunnet i dag, avspeiles i liten grad i billedkunstfeltet. Det er derfor ønskelig å finne fram til tiltak som kan øke forståelsen av ikke-europeisk billedkunst. Her må museene og andre med formidlingsoppgaver utvikle strategier for å aktivisere kunstnere og kunstfaglige personer med fremmedkulturell bakgrunn.

Kunstnerne

Av de direkte virkemidlene overfor kunstnerne er det særlig aktuelt å styrke ordningen med arbeidsstipend. Antall stipend bør økes blant annet ved at man omprioriterer fra garantiinntekter til arbeidsstipend. Arbeidsstipendene bør innrettes på en slik måte at det tas vare på kunstnernes behov for konsentrasjon og faglig fordypelse. Det bør være mulig å gi arbeidsstipend på opp til 10 års varighet. Småstipendene bør forenkles slik at flere av de oppdelte stipendene slås sammen, ved at søkerne selv definerer hva stipendet skal brukes til. En forenklet komitestruktur bør følge forenklingen av stipendene. Dagens 24 ulike stipendkomiteer bør kunne reduseres til 5-6 komiteer.

På flere deler av kulturfeltet representerer frivillig arbeid et vesentlig supplement til den ordinære, lønnede innsatsen. De tradisjonelle, frivillige organisasjonene er bare en del av dette bildet. På kulturområdet har det vokst fram en rekke lokale og regionale virksomheter som i stor grad bæres oppe av frivillig innsats for det aktuelle tiltaket. Gjennom de nye spillemidlene til frivillig sektor vil det kunne legges enda bedre til rette for barn og unges engasjement i lokale kulturtiltak.

Økonomiske og administrative spørsmål

Departementet stiller institusjonene innenfor kulturlivet overfor strenge krav til omprioriteringer og samarbeid for å utnytte ressursene på fullgod måte. Som ledd i det omfattende arbeidet som pågår med omstilling, modernisering og fornying av offentlig sektor, er kravene til stram styring og kostnadseffektiv drift et viktig perspektiv i meldingen. Ikke bare spillemidlene vokser. For å møte de utfordringene en liten nasjon står overfor i kulturpolitikken, er det samtidig nødvendig med en gradvis økning i de statlige bevilgningene til kulturformål.

Avslutning

Om en times tid åpner kulturminister Valgerd Svarstad Haugland Statens 116 kunstutstilling, ”Høstutstillingen”. Det er en åpen utstilling med et stort publikum, som er kunstnerstyrt og som har betydelig statlig finansiering. Samarbeidet mellom staten og kunstnerne når det gjelder denne utstillingen er et godt eksempel på et fruktbart samarbeid gjennom mange år. I år er nesten halvparten av de kunstnerne juryen valgte ut debutanter. Det er en oppsiktsvekkende stor andel, og er et godt eksempel på en demokratisk og åpen modell i kunstlivet. Kunsten må få gode og forutsigbare rammevilkår, men det betyr ikke at kunsten selv skal være forutsigbar. I en globalisert verden hvor teknologien i stadig større grad former vår hverdag, blir det stadig viktigere å skape rom for den kunsten som utvikler seg på nye premisser. Nye kunstformer, nye formidlingsformer, nye uttrykk utvikles kontinuerlig. Jeg har ikke snakket så mye om elektrisk kunst og formidling. Men i årene mot 2014 tror jeg vi vil se en dramatisk utvikling også når det gjelder kunstformidling til folket.

Jeg håper og tror at man ved Riksutstillingers 60-års konferanse vil ha en helt annen virkelighet å forholde seg til. Spørsmålet om kunst til folket vil kunne være det samme – framtidens virkemidler vil gi spennende muligheter vi i dag bare kan ane rekkevidden av. Det er flere modeller for å få kunsten ut til folket, og det er vår felles oppgave å beholde, videreutvikle og finne nye slike demokratiske modeller for framtidens kunstpolitikk. For det er selvsagt viktig at kulturpolitikken ikke legger opp til noen statlig styring av kunsten. Staten skal legge forholdene til rette og stimulere til bredde og mangfold.