Kjære alle sammen -

her er vi altså samlet i "bispedømmet på toppen" - med midnattssol og nordnorsk raushet både i natur og kultur! Vi har vært samlet til en storartet og egenartet gudstjeneste, vi er ønsket velkommen av byens ordfører, og vi har fått utblikk til den verdensvide kirke, som vi er en del av. For ikke lenge siden var jeg her og hadde gleden av å møte alle prostene i bispedømme på toppen – et møte som var lærerikt og givende for meg.

Først vil jeg hilse dere fra Statsråden. Hun skulle inderlig gjerne vært her selv, men Stortinget kaller på henne i dag. Derfor er jeg her i hennes sted. Det er jeg både lei og glad for. Lei - fordi det hadde vært så riktig at statsråden hadde vært her selv. Glad - fordi jeg synes det er en stor ting å få hilse akkurat dere på hennes vegne. Dere er så viktige, dere gjør et så betydelig arbeid i kirken! I løpet av vel 10 år har bispedømmekontorene utviklet en administrasjon som har tatt imot ny kirkelov og bidratt til at den får gode funksjonsmuligheter regionalt. Det er godt ved denne anledningen å bringe dere en takk. Takk til hver enkelt for det arbeidet dere gjør hver dag! Fra å åpne posten og ta telefonen til å arbeide seg gjennom bunkene av løpende saker, som dessverre ikke løper av seg selv, drøfte løsninger, legge til rette for biskopene, rådene, utvalgene, vedtakene - til å sørge for at pengene blir godt og riktig brukt! Standarden i dette arbeidet er veldig viktig.

Den kan skape trygghet eller utrygghet. Den kan frigjøre krefter og oppmuntre, eller tynge ned og forvirre. Å være forekommende, forutsigbar og fast er idealet. Så storartede er vi vel aldri hele tiden noen av oss, men et ideal er det. Nå er dere samlet for å arbeide med deres arbeidssituasjon, det vitner om engasjement og stolthet, - og jeg unner dere at disse dagene vil bli til glede og inspirasjon. I tillegg vil jeg tro at de vil gi grobunn for nye bekjentskaper og arbeidsvennskap.

Dere er her for å rette blikket mot hverandre og samle tankene og fokusere på arbeidet framover. I det fokuset er det enda en glede å dele: nemlig at vi nå står overfor det biskop Wagle har kalt den viktigste reformen i Den norske kirke siden konfirmasjonen ble innført i 1736, reform av dåpsopplæringen. I denne talen skal jeg formidle noen av våre visjoner for reformen.

Historien kjenner dere: Kristendomsundervisningen i skolen, som var en kirkeskole, opprettet for å undervise i troen, var kirkens dåpsopplæring. Så ble skolen etter hvert en borgerskole, som i siste halvdel av forrige århundre utviklet seg til en skole som skal støtte barnet i den identitet det har i sitt hjem. Dette fikk gjennomgripende konsekvenser for undervisningen i kristendom. I forbindelse med ny grunnskolelov i 1969 ble det slått fast at kristendomsundervisningen i skolen ikke lenger kunne sees på som kirkens dåpsopplæring. Men fortsatt var det fritaksrett for barn av andre tros- og livssyn, og dette medførte en slags tilsløring av at undervisningen ikke lenger var en undervisning til tro. Først med KRL-fagets innføring i 1997 og den begrensede fritaksretten ble det helt klart at trosopplæring ikke foregår i skolen.

Etter 1969 har kirken arbeidet for å ta på seg det oppdrag som ble lagt på den da skolen ikke lenger sto for kirkens dåpsopplæring. I 1991 vedtok kirkemøtet en rammeplan for dåpsopplæring, og de fleste av landets menigheter har etter det vedtatt sin egen plan. Det vet i alle fall de av dere, som har vært rundt og inspirert og kommentert og drøftet dåpsopplæring i menigheter i mange år, mye om. Jeg vil også tro at det ligger en plan fra alle menigheter samlet på bispedømmekontorene.

Den første Bondevik-regjeringen oppnevnte det offentlige utvalget som kom med utredningen "Til et åpent liv i tro og tillit". Der var jeg selv med, og det er vel ikke akkurat noen hemmelighet at jeg syntes vi var nesten grenseløst modige. Troende, burde vi kanskje heller si. Motivasjonen var da også formidabel. Det mest revolusjonerende ved den opplæringen som ble foreslått, var den siste fasen, myndighetsfasen - for alderen 15 - 18 år.

Denne fasen var ny og dristig i forhold til de rammeplaner som tidligere var vedtatt. Jeg gleder meg til å være med i samtalen i morgen, der nettopp denne fasen og integrasjonen av den i dåpsopplæringen, skal løftes fram. Det er mye godt å bygge på, ikke minst i samarbeidstradisjonen med frivillige organisasjoner. Men her er det også mye nytt som må utvikles.

Motivasjonen kjenner dere. Dåp og dåpsopplæring hører sammen. Uten opplæring ingen dåp. Denne opplæring har hatt mange former gjennom tidene. En nærværende Kirkerådsdirektør sa det engang slik da han holdt et foredrag i Stovner kirke, tror jeg det var, ".....lære dem å holde det jeg har befalt dere" - hadde en egen, underliggende lesemåte, som lyder slik: ".....lære dem og holde om dem."

Det var jo det Jesu faktisk gjorde med de små barna som ble båret til ham: Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Her ligger motiveringen: forpliktelsen til og ønsket om å gi Jesu budskap og bud og omsorg videre til neste generasjon. De frivillige organisasjonene har betydd mye og betyr mye i dette arbeidet, og vil fortsatt gjøre det. Samvirke mellom menighet og organisasjoner er mange steder avgjørende for å gi reformen både den kraft og det lokale mangfoldet, som er en forutsetning i reformen.

Det er interessant at dåpsprosenten holder seg så stabil som den gjør etter 30 år med relativt sterk hamring mot såkalt "tomme" tradisjoner. Det er utrolig å tenke på hvor mange foreldre som ønsker at deres barn skal få en oppvekst der den kristne tro er et bærende element. Og hvordan de gir tillit til kirke, til skole til trauste institusjoner fra sin egen oppvekst, søndagskolen, Ten-sing e.l.

Som prest har jeg snakket med mange dåpsforeldre, og jeg er - overrasket er ikke ordet - ydmyk er det riktigere å si, - når jeg tenker på hvor mange som - kanskje i et annet språk enn jeg ville brukt, - sier, helt klart: at dette, å bli døpt og ha den kristne tro som plattform i livet, det vil de at barna skal ha. Skulle ikke det gi kirken et bærende og sterkt fundament for å gå inn i utfordringen med å bygge dåpsopplæringen?

I tillegg kommer ønsket om å bevare og stimulere folkekirken. I all den debatt som det er om vår kirkeordning; Kirkerådets kirke/stat-utvalg og nå det offentlig oppnevnte stat/kirke-utvalget, Kirkemøtets ønske om forsøk og fortsatt utvikling, de mange konferanser og seminarer om kirkeordningen - i alle sammenhenger er det enighet om at hva vi enn utvikler av kirkeordning, er det en folkekirke vi vil ha. Og hvem kan tenke seg en folkekirke som ikke døper og lærer? Her ligger en dyp motivasjon for å skape en dåpsopplæring som er tilgjengelig for alle døpte og som også for resten av dåpsopplæringen ivaretar den bredde og folkekirkepedagogikk vi har utviklet for konfirmanttrinnet. Dette var det viktig for Stortinget å få understreket da meldingen ble drøftet.

Stortingsmeldingen kjenner dere. Den er heldigvis blitt veldig godt mottatt. Den følger forslaget fra det offentlige utvalget i stor grad, men foreslår en prosjektorganisering de første fem årene, for å få en organisatorisk basis å utvikle den folkekirkelige strategien på feltet på og for å legge til rette for samordning av de ulike oppgavene og tiltakene innen forsøks- og utviklingsarbeidet. Jeg er trygg på at Kirkerådets direktør i det foredraget som nå følger vil si mer om dette.

Mange spør om veien videre:

Regjeringen er stolt av å styrke menneskerettigheter og trosfriheten ved å legge opp til offentlig støtte for all trosopplæring. Vi har en folkekirke og en statskirke, en Grunnlov som fastslår at "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion" og fastslår at "Alle Indvaanere av Riket have fri Religionsutøvelse". Landet vårt har utviklet seg fra å være et homogent samfunn til å bli flerkulturelt. Regjeringen ønsker å legge til rette for at vi kan ta med oss den kulturelle og religiøse identiteten som er bygget gjennom 1000 år, inn i et likestilt og flerkulturelt samfunn og gi offentlig støtte til opplæring i den tro foreldre velger for barna sine. Slik ønsker vi å bygge et åpent, flerkulturelt samfunn, der toleranse og diskusjon bygger på trygghet i egen religiøs identitet.

For kirken innebærer det styrking av dåpsopplæringen, for livs- og trossamfunnene at den støtte til opplæring som falt bort i forbindelse med innføringen av KRL-faget, blir erstattet.

Stortingets behandlingav meldingen kjenner dere også. Flertallet støtter hovedsaken. Litt forskjellige mindretall er kritiske - eller mer avventende - til størrelse og omfang av reformen, til en eventuell tilknytning til SFO (skolefritidsordningen), har kommentarer til organiseringsmodellen og understreker nødvendigheten av en lokal forankring. Nå er utfordringen for oss politikere å følge opp vedtaket gjennom årlige budsjettvedtak. For å få gjennomslag i Storting og Regjering er det som kjent vesentlig å ha tyngde bak representanter i form av velgere. Denne vinteren har alle erfart at arbeidet for budsjettet er viktig også når prinsippene er på plass, kanskje ikke minst da.

Vi arbeider med dette for øyet og Stortingets behandling i år førte til 5 millioner for å styrke dåpsopplæringen. Når de først er inne på budsjettet, er de der også for de kommende år. Slik er systemet. På den måten vil vi bygge reformen år for år - men i en størrelsesorden som gjør at den får kraft til å slå røtter!

Kirkerådets oppgaver kjenner dere. Kirkerådet vil få ansvaret for denne reformen, oppnevne et styre og utarbeide prosjektorganiseringen etter at mandatet er utformet. En ting er utfordringen for oss politikere til å skaffe økonomiske rammer. En annen ting er utfordringen for kirken til å bygge reformen. Dette skal Erling Pettersen si mere om nå etter meg. Men en ting er sikkert: Kirken får en fabelaktig og formidabel oppgave, som til syvende og sist handler om at den enkelte menighet får på beina et opplæringstilbud som hjem og barn og unge gjerne vil delta i.

Kjære medarbeidere ved bispedømmekontorene!

Denne reformen vil røre ved alles arbeid på en eller annen måte. Våre visjoner med reformen er:

• et samfunn der barn og unge får en god og trygg opplæring i den tro og praksis deres hjem har knyttet dem til, en opplæring som kan danne grunnlag for toleranse og respekt
• en folkekirke der nestekjærlighet, menneskeverd, forsoning, omsorg for dem som har det vanskelig og lojalitet utover nasjonale og kulturelle grenser er bærende verdier.
• en dåpsopplæring som er bygget ut, så alle menigheter kan tilby den til alle døpte
• en dåpsopplæring som møter hjem og barn og unge i deres behov for livstolkning og livshjelp
• Vi ønsker det skal føre til glede og engasjement.
• en opplæring som er lokalt og bredt forankret, der de frivillige organisasjonene spiller med og hele det kompetansenettverk som finnes i landet vårt på dette feltet er knyttet sammen og utvikles på en god og tjenlig måte

Dagene som kommer vil rette fokus på dette og på hele bredden av deres arbeid ved bispedømmekontorene. La meg derfor få slutte denne talen med å si at vi er meget takknemlig for deres innsats og deres motivasjon!

Grundtvigs pinsesalme "I all sin glans nå stråler solen", som mange av oss har sunget nå i pinsen, avsluttes det første verset slik:

"Nå spår oss mer enn englerøst i Jesu navn en gyllen høst!"

Er ikke den strofen et passende utropstegn til de utfordringer reformen av dåpsopplæring i Den norske kirke stiller oss overfor?