Leiarskribenten i Vårt Land hevdar på leiarplass (15.1.) at det å hindra større eigarkonsentrasjon i mediebransjen er det same som å invitera utanlandske aktørar til landet. Påstanden er udokumentert og resonnementet er heller ikkje særleg logisk.

Eg trur det er meir sannsynleg at større eigarskapskonsentrasjon i Noreg vil gjera norske medieselskap meir interessante som oppkjøpsobjekt for utanlandske investorar. Store og kapitalsterke medieeigarar vil naturlig nok sjå større potensial der dei kan skaffa seg dominerande marknadsmakt.

Forslaga våre vil sikra ei viss maktspreiing mellom aktørane som i dag opererer i den norske mediemarknaden. Dei same restriksjonane vil gjelda for utanlandske medieeigarar som måtte ønska å kjøpa opp norske medieselskap.

Leiarskribenten stiller seg også uforståande til at departementet ikkje har lagt størst vekt på å oppretthalda sterke norske eigarar, slik ein har gjort i finansnæringa.

Eg synest Vårt Land her overser dei grunnleggjande skilnadene mellom medienæringa og finansnæringa. Grunnen til at mange land har innført særskild regulering av medieeigarskap – det vil seia ut over alminneleg konkurranselovgiving – er at massemedia er den viktigaste arenaen for offentleg samtale i moderne samfunn. Media påverkar den politiske meiningsdanninga ved å velja ut informasjon og synspunkt som skal få plass i det offentlege ordskiftet. Etter mi meining vil konsentrasjon av denne makta hos eitt selskap vera eit demokratisk problem. Eg synes det er litt merkeleg å måtta forklara dette til Vårt Land, som har ein sjefredaktør som også er styreleiar i Norsk Presseforbund.

Det vil vera svært vanskeleg, kanskje umogleg, å regulera seg bort frå eigarkonsentrasjon i ettertid. Ei lov kan difor ikkje basera seg på tillit til at leiinga i dagens dominerande medieselskap respekterer prinsippa i Redaktørplakaten. Lova må leggja til grunn at maktforholdet mellom aktørane i marknaden kan endra seg, at nye aktørar kan koma inn på marknaden, at aktørane kan få nye eigarar, og at haldningane til prinsippet om redaksjonell fridom kan endra seg.

Heilt til slutt vil eg tipsa redaktøren i Vårt Land til å lesa Magne Lerø sin leiarartikkel ”Schibsted-Aamot i mediesjokk” i vekeavisa ”Ledelse”. Der har han noko å læra.