Takk for invitasjonen til å besøke Finnmark og Vardø som er tusenårsstedet for fylket.

Det prosjektet dere har valgt til å markere tusenårsstedet – en havnepromenade i Vardøs indre havn – lar natur- og kulturopplevelser gå opp i hverandre. En rekke elementer som særpreger regionen kommer til uttrykk i prosjektet. Vandringen viser røffe naturforhold og historien rundt fiskeriene. Samtidig synliggjøres Finnmark som en flerkulturell og kosmopolitisk region gjennom Pomorutstillingene i Brodtkorbsjåene.

Finnmarks geografiske beliggenhet ved Barentshavet og med Russland og Finland som nærmeste naboer plasserer fylket i en særstilling i forhold til internasjonal kulturutveksling. Her møtes norsk, samisk, kvensk, finsk og russisk kultur. I tillegg har Finnmark de siste årene opplevd betydelig innvandring fra andre deler av verden.

Å legge til rette for gjensidig kulturutveksling og samhandling på tvers av kulturelle forskjeller er kanskje en av de viktigste utfordringene landsdelen står overfor. Mangfoldet beriker på mange måter kulturlivet i regionen, både gjennom internasjonalt kultursamarbeid og gjennom en rekke tiltak for å fremme den samiske urbefolkningens og den kvænske minoriteten sine kulturuttrykk. Her finner man både arenaer som representerer viktige møtesteder og tiltak som gir ulike minoriteter mulighet til å videreutvikle seg på egne premisser. For eksempel skal Kvæntunet i Børselv i Porsanger verne om den kvænske folkegruppens språk og kulturtradisjoner. Østsamisk Museum i Neiden er utpekt som samisk tusenårssted.

Det er slike lokale og regionale særpreg som må danne utgangspunktet for utformingen av den nasjonale kulturpolitikken. Det er mange i dag som uttrykker en bekymring for at økende globalisering visker ut lokale forskjeller. Men det er samtidig mye som tyder på at en økende interesse for det lokale og stedsegne fører med seg en vitalisering av det lokale og regionale kulturlivet. De siste ti-årene er det vokst frem en rekke teater- og musikktiltak, museer og, ikke minst festivaler med sterk lokal forankring, på siden av den kulturelle infrastrukturen som ble etablert på 70- og 80- tallet.

Varangerfestivalen er et godt eksempel på et slikt tiltak som er vokst frem på grunnlag av et sterkt lokalt engasjement og stor frivillig innsats. I likhet med mange andre festivaler presenteres et stort uttrykksmangfold og arrangementene når et bredt og sammensatt publikum bestående av både lokale og tilreisende. Ofte sees slike kulturtiltak i sammenheng med regional utvikling, og i tillegg til offentlige bevilgninger, gjerne både fra lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, inngås det ofte ulike former for samarbeid med næringslivet. Det er gjerne etablert nettverk i og mellom regioner og opprettet kontakter med internasjonalt kulturliv.

Den utviklingen som har skjedd de siste 10- 20 årene har åpnet et nytt handlingsrom for lokal og regional kulturvirksomhet som fordrer kulturpolitisk nytenkning.

Alle forvaltningsnivåene har et ansvar for å medvirke til et godt landsomfattende kulturtilbud.

Det kommunale forvaltningsnivået har et omfattende engasjement på kulturområdet. Målt i økonomiske størrelser er den kommunale innsatsen på kulturområdet, når idrett og friluftsliv er medregnet, omtrent på høyde med den statlige og mange ganger større enn den fylkeskommunale. Det meste er basert på egne frie prioriteringer, med unntak av biblioteket og musikk/kulturskoler som er lovpålagt.

Fylkeskommunenes engasjement på kulturområdet dreier seg dels om selvdefinerte oppgaver og funksjoner, dels om medansvar for oppgaver som og er forankret på statlig nivå, slik som driftstilskudd til region- eller landsdelsinstitusjoner, knutepunktinstitusjoner og ymse tilskudd og tilskuddsordninger. På enkelte områder er oppgaver desentraliserte, slik at tidligere øremerkede statlige tilskudd er lagt inn i de generelle overføringene fra staten. Fylkeskommunen spiller i dag en viktig rolle som regional utviklingsaktør og her inngår kulturen som et viktig element.

Staten skal først og fremst spille en overordnet rolle i politikkutformingen. En viktig del av den statlige kulturpolitikken er å legge til rette for et desentralisert og landsomfattende tilbud i samspill med regionale og lokale myndigheter og andre relevante aktører. Det må hele tiden balanseres mellom statlig styring og en nedenfra-og-opp tenkning.

Behovet for en sterkere statlig styring kommer blant annet til uttrykk gjennom ønsket om en allmenn kulturlov som er blitt fremmet fra ulike hold. Spørsmålet dukker opp i ulike sammenhenger, først og fremst som uttrykk for et ønske om å gi kultursektoren et sikrere fundament, både statusmessig og økonomisk. En grunnleggende premiss i en vurdering av spørsmålet om kulturlov må være at man opprettholder det kommunale selvstyret og ikke handler i strid med regjeringens hovedmålsetning om å styrke lokaldemokratiet og å la kommunene selv avgjøre hvordan de vil organisere virksomhetene sine.

Det er viktig at interessen og engasjementet for kultur blir stimulert lokalt og får vokse frem nedenfra. Et levende kulturliv må springe ut av de forutsetninger og de ressurser som finnes der folk bor, i det enkelte lokalsamfunn, i den enkelte region. Det skal ikke være slik at utformingen av den kulturpolitikken som direkte angår lokalbefolkningen, først og fremst skal skje i regi av departementet, Kulturrådet, ABM- utvikling eller andre sentrale organer. Den lokale og regionale kulturpolitikken må i stor grad utformes på kommunenes og fylkeskommunenes egne premisser. Sentrale ordninger og tiltak i statlig regi er viktige og nødvendige, men fylkeskommunene og kommunene er nærmere den lokale virkeligheten og har derfor bedre utgangspunkt for å tilpasse virkemidlene til den lokale situasjonen på en tjenlig måte. Uten slik lokalkunnskap er det vanskelig å vite hva som bør prioriteres og stimuleres gjennom økonomisk støtte eller på annen måte.

Den kulturelle skolesekken er et godt eksempel på hvordan nasjonal kulturpolitikk og lokalt kulturliv kan spille sammen på en hensiktsmessig måte. Dette er et tiltak som vokste frem lokalt og som ble gjort til et nasjonalt innsatsområde, med god hjelp av friske tippemidler.

Det overordnede målet med Den kulturelle skolesekken er å gi elevene i grunnskolen et profesjonelt kulturtilbud. På nasjonalt plan er det etablert en styringsgruppe hvor jeg sitter sammen med statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet. Det operative ansvaret for Den kulturelle skolesekken er lokalisert til ABM-utvikling - Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Sekretariatet har nært samarbeid med Læringssenteret. Det er nedsatt en faglig referansegruppe som skal bidra til å utvikle innholdet i Den kulturelle skolesekken, og som skal gi råd av faglig karakter til styringsgruppen og til sekretariatet.

Et sentralt prinsipp i Den kulturelle skolesekken er at den ikke skal være underlagt sterk sentral styring, men gi rom for mange lokale varianter og prioriteringer. Den kulturelle skolesekken må forankres lokalt i den enkelte skolen, i musikk- og kulturskolene, lokale kulturinstitusjoner, lag og foreninger. Dette må skje i nært samspill med det regionale arbeidet på fylkesplanet, som her i Finnmark først og fremst er lagt til fylkeskulturetaten og Fylkesmannen sin utdanningsavdeling. Landsomfattende formidlingsordninger som Rikskonsertene, Riksutstillinger, Norsk Scenekunstbruk og Norsk Forfattersentrum vil representere et viktig supplement til den lokale kompetansen. Verken det nasjonale eller det regionale forvaltningsnivået skal detaljstyre kommunene, men på ulike måter bidra til koordinering, informasjons- idé- og erfaringsformidling, kompetanseutvikling m.m.

Generelt er den lokale arrangør- og formidlingskompetansen rundt om i landet økende og det er liten tvil om at Den kulturelle skolesekken vil måtte få ringvirkninger som kan bidra til en betydningsfull kompetanseheving innenfor hele kulturområdet. I den nye kulturmeldingen blir det også lagt opp til å styrke festivaler, lokale arrangører og stimulere til nettverksbygging og samarbeid mellom institusjoner, små og store formidlingsarenaer, kulturhus etc. På sikt vil dette kunne få betydning for fremtidig organisering av lokale og regionale kulturtiltak som sikrer at man til fulle utnytter kompetansen og engasjementet i lokalsamfunnet.

I kulturmeldingen foreslår vi også en ny forvaltningsmodell for tippemidlene til lokale og regionale møteplasser som tar sikte på økt delegering av myndighet til lokale og regionale forvaltningsnivå. Midlene blir benyttet til nybygg, ombygging av eller tilbygg til eksisterende kulturbygninger. Disse bygningene skal gi rom for formidling av kunst og kultur, egenaktivitet, møte- og forsamlingsvirksomhet, og tjene som kulturelle og sosiale møteplasser i lokalsamfunnet eller regionen.

Den nåværende ordningen for tilskudd til lokale og regionale kulturbygg har et alt for detaljert og rigid regelverk og bør endres. Ordningen ble i 2002 evaluert av Østlandsforskning. Med tilvisning til evalueringen forslår departementet å erstatte gjeldende støtteordning med to nye ordninger:

For det første vil vi opprette en ny, desentralisert ordning for tilskudd til kulturhus, der 40 pst. av spillemidlene øremerket lokale og regionale kulturbygg kan stilles til disposisjon for fylkeskommunene. Fylkeskommunene bør stilles nokså fritt i bruken av disse midlene. Det vil si at den statlige styringen blir avgrenset til et sett av premisser som skal gå frem av det årlige brevet der midlene blir stilt til rådighet. Tilskudd til bibliotekbusser kan inngå i ordningen.

For det andre vil vi opprette en ny ordning for tilskudd til regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur med en årlig ramme tilsvarende 60 pst. av det øremerkede spilleoverskuddet. Dette dreier seg om å legge til rette for kulturelle møteplasser for både unge og eldre og for aktiviteter på tvers av generasjoner og grupper. Geografisk vil prosjektene over tid fordele seg på hele landet, men i hvert enkelt budsjettår vil tilskuddene måtte konsentreres om et avgrenset antall prosjekter. Det vil derfor være nødvendig med en samlet prioritering på nasjonalt nivå.

Fylkeskommunen spiller også en viktig rolle i fordelingen av spillemidler til idrettsanlegg. Den enkelte fylkeskommune får tildelt et rammebeløp som er beregnet på bakgrunn av godkjente søknader. Initiativ til å bygge idrettsanlegg blir tatt lokalt, og det er en forutsetning for å kunne søke om spillemidler at planene bli innarbeidet i kommunale planer for idrett og fysisk aktivitet. Fylkeskommunene gjennomgår og godkjenner søknadene etter de retningslinjer departementet har satt. Departementet beregner rammebeløpene til de enkelte fylkeskommunene på bakgrunn av oversiktene utarbeidet av fylkeskommunen. Deretter er det fylkeskommunen som har ansvar for å prioritere de innkomne søknadene og detaljfordele rammebevilgningen.

Når man diskuterer forholdet mellom det lokale og det nasjonale i kulturpolitikken, stilles det ofte spørsmål med utgangspunkt i en tradisjonell motsetning mellom sentrum og periferi. Vil f.eks. den forestående operautbyggingen i Oslo og stasingen på Nasjonalt kunstmuseum kunne fortrenge satsingen på det lokale og regionale kulturlivet?

Dette er relevante spørsmål, og vi som arbeider med kulturpolitikk på sentralt hold, må hele tiden ha dette perspektivet i tankene. Men samtidig handler det ikke nødvendigvis om et motsetningsforhold. Sentrale satsinger kan stimulere det lokale kulturlivet, og et blomstrende lokalt kulturliv er en forutsetning for sentral satsing.

En del av det ansvaret som må ligge innebygd i en nasjonal kulturpolitikk, er naturligvis det vi alt har vært inne på, nemlig å legge til rette for et desentralisert og landsomfattende tilbud, å skape forutsetninger for at kommuner og fylkeskommuner kan utforme et tilpasset kulturtilbud utfra egne forutsetninger og på egne premisser.

En nasjonal kulturpolitikk bør også omfatte ulike tilbud som på forskjellige måter kan fungere som et visst supplement fra sentralt hold til et lokalt og regionalt forankret kulturtilbud.

Men en nasjonal kulturpolitikk skal samtidig ivareta en rekke overordnede kulturpolitiske forpliktelser som er av en slik karakter at de ikke primært kan forstås i et geografisk fordelingsperspektiv, men som snarere handler om å ivareta visse overordnede funksjoner med betydning for hele landet. Operasatsingen vil uten tvil ha kompetansemessige ringvirkninger for hele landet og er tenkt i nær sammenheng med en landsomfattende utvikling av distrikts- og regionopera. Med utgangspunkt i et klart nedenfra-og-opp perspektiv vil man stimulere tiltak med lokal forankring, eksisterende og nye. Nasjonalbiblioteket er en helt nødvendig institusjonell aktør både i kraft av de operative og forvaltningsmessige funksjonene institusjonen har direkte ansvar for, og som den sentrale ressursenheten for resten av landet.

Gjennom Nasjonalmuseet for kunst tas det sikte på å skape en kunst- og museumsfaglig sterkere plattform for en bred satsing på formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design for hele landet. Et stort antall aktører er på ulike måter deltakere i formidlingen av visuelle kunstuttrykk rundt om i landet. Selv om målsetningene og arbeidsmåtene er mangefasetterte, er det viktig å legge til rette for samspill og samarbeid, slik at de ulike institusjonene, organisasjonene og tiltakene kan inngå i et nasjonalt nettverk som kan være gjensidig fruktbart for alle parter. Med opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst ligger det bedre til rette for å utvikle en ny type tverrfaglig samarbeid og danne et mer samordnet nettverk på landsbasis.

Den organisatoriske delen av Nasjonalmuseet for kunst er del av den omfattende samordnings- og konsolideringsprosessen som ble satt i gang i kjølvannet av abm-meldingen. På museumsfeltet er hovedutfordringene å videreføre arbeidet med å legge til rette for en faglig kvalitetsreform gjennom en omfattende restrukturering og samorganisering av det norske museumslandskapet. I abm-meldingen ble det lagt opp til at ABM-utvikling og de respektive fylkeskommunene i løpet av en periode på fem år skulle drøfte seg frem til en tjenlig strukturering og samorganisering av museene på regionalt nivå. Det er også en forutsetning at museene selv og de aktuelle kommunene deltar aktivt i prosessen.

Siktemålet er å få til en opprydning, slik at man i hvert fylke sitter igjen med et mindre tall konsoliderte museer eller museumsnettverk, dvs. enheter med en så sterk faglig og økonomisk plattform at de på en meningsfull måte kan inngå i et samlet nasjonalt nettverk. Tanken om et slikt nettverk innebærer at museumsfunksjoner blir samordnet og knyttet sammen på en slik måte at det gir optimalt faglig og økonomisk-administrativt utbytte sett i en nasjonal sammenheng. Som kjent går det for tiden for seg konsolideringsprosesser i de fleste fylkene. Tanken er ikke å sentralisere, og det er lagt vekt på at lokale museer skal bestå som formidlingsarenaer innenfor en konsolidert faglig og institusjonell struktur.

De pågående prosessene i museumsreformen er nå kommet så langt at et nytt landskap av konsoliderte museer er i ferd med å avtegne seg. På bakgrunn av forslag i abm-meldingen om fremtidig finansieringsordning for museene blir det derfor f.o.m budsjettåret 2004 foreslått en samlet tilskuddsordning for museene. Dette innebærer bl.a. at alle tilskudd til museumsdrift over Kultur- og kirkedepartementets budsjett f.o.m 2004 blir kanalisert direkte til de enkelte institusjonene. Selv om forvaltningen av de statlige tilskuddsandelene blir endret, vil fylkeskommunene og aktuelle kommuner fortsatt ha delansvar for finansieringen av museene. Det legges opp til nær kontakt mellom staten, fylkeskommunen og de aktuelle kommunene også i den fremtidige forvaltningen av museene.

Finnmarks størrelse og spredte bosetning gjør det vanskelig å overføre modeller for organiseringen av museene fra andre deler av landet. Gjennom en aktiv prosess basert på grundig arbeid har fylkeskommunen sammen med museene/museumsrådet kjørt en aktiv prosess for en samling av museene i tre enheter – Kystkultur- og gjenreisingsenhet, Grensehistorie og Nasjonalt bergkunstsenter. For 2004 er seks museer i Finnmark inne på listen over konsoliderte museer som mottar direkte driftstilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett (Alta Museum, Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms, Nordkappmuseet, Sør-Varanger Museum – Grenselandsmuseet, Vadsø Museum – Ruija kvenmuseum og Vardømuseene). Vi håper at fylkeskommunen, Sametinget, kommunene og museene vil arbeide videre for en samlet fremdrift av prosessene i en konstruktiv dialog med ABM-utvikling.

Oppsummert kan man si at staten i utformingen av kulturpolitikken hele tiden må balansere mellom rent stimulerende, koordinerende og styrende virksomhet og mellom satsing på landsomfattende funksjoner og lokale tiltak. Noe av det viktigste er at kulturpolitikken tar inn over seg de endringene som skjer i forholdet mellom det lokale, regionale, nasjonale og internasjonale - og at regionale og lokale myndigheter har handlingsrom til å utvikle en kulturpolitikk på lokale premisser.