Kjære bokvenner!

Hva skal ungdom lese? er tittelen på dette fagseminaret. Litteraturens plass i skolesammenheng ble drøftet i formiddag, og den delen vi nå skal ta fatt på, er kalt ”Kultur eller oppdragelse? - Hva er ungdomslitteraturens rolle?” Programmet angir mange spørsmål som kan stilles i denne sammenheng, og flere kan tenkes. De er likevel ikke så kontroversielle; de fleste svarene kan vi nok enes om.

Det er naturlig å ta et skritt tilbake til skolen, det er der de fleste av oss lærer å lese, skaffer oss lesekompetanse - noe vi ønsker skal føre til leseglede for mange. I vårt moderne samfunn - et kompetansesamfunn - er det helt nødvendig å mestre lesingens kunst. Det er nødvendig for å forstå og fungere i samfunnet, for å delta i samfunnslivets ulike aktiviteter, og for å følge med i omgivelsene og det som foregår der, for å mestre hverdagens små og store bokstavutfordringer - ta førerkort, lese bruksanvisninger, oppskrifter, informasjon om dette og hint. Og sist, men ikke minst, for å kunne lese bøker.

Barnelitteratur som egen genre er ung og ungdomsbøkene enda yngre. På 1800-tallet leste barna det de voksne leste, og i de fleste hjem var ikke litteraturutvalget så stort. Eventyrene til Asbjørnsen og Moe var for eksempel beregnet på et voksent publikum, mens den lille Katekismus ble lansert som ”Børneliteratur”, for barnebøker skulle helst være oppdragende. Også i dag speiler barne- og ungdomsbøkene samfunnet slik de voksne ser det - naturlig nok - det er jo voksne som skriver. Gjennom tidene har det vært diskutert om denne litteraturen er en kunstform, eller ment til hjelp i oppdragelsen og et middel til å oppnå leseferdighet. Jeg mener at litteratur for barn og unge er en kunstform - med bredde og mangfold - for å nå svært forskjellige lesere.

Undersøkelser har vist at norsk ungdom leser mindre enn ungdom i andre land. 35 % av skoleelevene leser aldri for fornøyelsens skyld. Og det er guttene som leser minst. Hvordan skal en vekke lesegleden tidlig? Hvordan unngå at lesegleden forsvinner? Leseopplæringen er uhyre viktig. Fra oss selv vet vi jo at det ikke er gøy å holde på med noe vi ikke mestrer. Har en ti tommeltotter, er ikke håndarbeid moro, har en lesehemminger, er det å lese en plage, ikke en kilde til glede.

Men mange som har tilegnet seg leseferdighet, leser heller ikke. Ikke bøker i alle fall. Er så det mer betenkelig enn at andre har andre hobbyer, som for eksempel musikk eller å drive idrett? Blir en et bedre eller nyttigere menneske av å lese romaner og fortellinger? Fagbøker?

For ungdom, som for andre lesergrupper, er litteratur både kunst, kultur, underholdning, læring, og litt oppdragelse. Så når det spørres om hvem det skrives for, må svaret være alle - det finnes bøker for alle aldre, interesser, stemninger - bøker som griper en, utfordrer en tankemessig, bøker en kan slappe av med og bøker som ryster en, bøker som er underholdende og som en koser seg i godstolen med. Bøker med innhold og stil som appellerer til en, og bøker en reagerer negativt på. Og det er alt dette leseren, brukeren, eller som det står i programmet - mottakeren - venter, avhengig av situasjonen og behovet der og da - og det som er tilgjengelig.

De som i dag har vanskeligheter med å finne bøker, fordi det ikke lages nok tilrettelagt litteratur, er det også omsider tenkt på - gjennom Leser søker bok.

Er det så det samme hva en leser? I alle fall dersom en ikke alltid leser det samme! Hardy-guttene var OK i en periode av livet, men så må en gå videre. Og leser en ikke, blir det vanskelig å gå videre.

Det var en gang - i gamle dager - at det ikke var viktig å kunne lese - det var nesten ingen som kunne det, og informasjon ble lest opp på kirkebakken. Bøkene var Bibelen, huspostillen og almanakken, og dessuten ble det tidlig mørkt i heimen etter at arbeidsdagen var slutt. I vår tid trenger vi økt leseferdighet - øvelse gjør fortsatt mester - økt kunnskapsnivå, møter med kunst og kultur - også andres.

Men alt dette er bokelskernes tanker, meninger, opplevelser. De som ikke fort nok kunne lære seg lesekunsten, som stadig slapp opp for lesestoff, som ble sendt utendørs i stedet for å sitte inne med nesa i ei bok. Andre opplever at hvert forsøk på å lese er et nederlag, stort eller lite. Andre avstår fra lesing av andre årsaker. Og hvordan nå ikke-leserne? Hva mener det offentlige Norge og hva gjøres?

Mediene omtaler i liten grad barne- og ungdomsbøker - med unntak av de mer spektakulære, som Harry Potter. Det blir derfor leting etter noe en ikke riktig vet hva er, og det blir viktigere med gode letemannskaper - formidlere - jo mer som blir utgitt. For det er ikke sikkert at de egentlige brukerne - ungdommen - leser omtalene eller ser programmene?

Det igangsettes stadig flere tiltak og aktiviteter som skal fremme lesing og leselyst for barn og unge, som dette seminaret, det avsluttede prosjektet Troll i ord i Stavanger, BokBamsen i Buskerud, Puggandplay ved NRK og Høgskolen i Hedmark mfl., og det opprettes nettsteder.

Regjeringen ønsker å stimulere barn og unges kreative, kulturelle og fysiske utfoldelse. Stadig flere lys levende forfattere kommer inn i klasserommene. Dette er et godt tiltak via den kulturelle skolesekken i samarbeid med Norsk forfattersentrum. Mange av disse besøkene kan gi fine opplevelser for alle parter og en dør inn til bokverdenen for elevene. Utdannings- og forskningsdepartementets strategiplan Gi rom for lesing er et annet stort tiltak. Viktige er også prisene for de beste barne- og ungdomsbøkene. Kultur- og kirkedepartementets pris har for eksempel blitt utdelt siden 1948. Innkjøpsordningene for litteratur til bibliotekene er det største og viktigste, og de er til nytte for forfattere, forlag, bibliotek og lånere.

I St.meld. nr. 48 for 2002 - 2003 Kulturpolitikk fram mot 2014 er tiltak for tilrettelagt litteratur gjennom Leser søker bok og andre tiltak for å fremme leselyst hos barn og unge, fremhevet som viktige for å inspirere til lesing.

Det skjer altså en hel del på dette feltet for å stimulere ungdom til å lese. Å bli kjent med en ny spennende forfatter gjennom å lese en god bok, er en fin kulturopplevelse.

For selv om vi som leser, kan snakke høyt og lenge om lesingens nytte og glede, må vi unngå å skape et åndelig klasseskille gjennom ensidig tro på lesingens velsignelse. Å lese er udiskutabelt et vesentlig verktøy. For oss som liker å lese, er lesing også en kilde til glede og ettertanke. Men lar seg gjøre å leve meningsfulle liv uten å være fordypet i bøker og andre tekster.

Vi har alle erfaring med at ukritisk, pedagogisk iver skaper motstand der en minst skulle vente det. Misjonærens dilemma er å bli møtt med motstand når en forsøker å overbevise andre om det en selv elsker. Et avgjørende fundament for lesefremmende tiltak er derfor å opparbeide et reflektert forhold til dialog og verdifulle opplevelser i fellesskap. Jeg tror vi derfor i mindre grad bør se på barn og unge som objekter for våre pedagogiske mål, og mer som likeverdige mennesker vi ønsker å dele opplevelser med!

Takk for oppmerksomheten!