Først av alt vil jeg få lov til å takke for at jeg fikk komme hit i dag. Paneldebatten setter på dagsorden spørsmål vi er opptatt av og interesserte i. Kultur- og kirkedepartementet har ansvar for mange områder som kommer inn på disse store spørsmål som dialog/respekt/toleranse mellom mennesker med ulik tro og livssyn.

Jeg vil derfor også benytte anledningen til innledningsvis å takke Stokka kirke som setter dette viktige tema på dagsorden.

I løpet av de siste årene har Norge endret seg til å bli et mer flerkulturelt og flerreligiøst Norge. Dette byr på flere utfordringer i å forstå hverandre. I mediabildet ser vi muslimske kvinner som går i demonstrasjonstog for retten til å bære hijab. Vi leser også om muslimske kvinner som går ut og advarer mot denne retten til å bære hijab. Vi leser om terrorfrykt, ofte koplet til frykt for muslimer. Oftest blir tvangsekteskap blant innvandrerer koplet til muslimer. I tillegg har det blitt vanlig at religion har kommet i medias søkelys. Det kan være oppslag om kriminalitet koplet til religiøsitet, brudd på menneskerettigheter, alternativ religiøse behandlingsmetoder osv.

Et tall som illustrerer utviklingen i Norge, er at medlemmer i islamske trossamfunn har økt fra ca. 1 000 i 1980 til over 73 000 i 2003. Den romersk-katolske kirken har nesten fordoblet medlemstallet 1990 til i 2003 - 44 000 medlemmer i 2003. Økningen kan i stor grad forklares med innvandring.

Mange innvandrere har en bevisst religiøs identitet og en tro som er viktig for dem i hverdagslivet. Dette har bidratt til å sette søkelys på religionens plass i det norske samfunn. Diskusjonen rundt det flerreligiøse samfunn har i de siste årene særlig kommet i forbindelse med debatter knyttet til skolen, som innføring av Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL) i 1997 og opprettelse av religiøse privatskoler, og i forhold til problemstillinger knyttet til skikker og tradisjoner rundt ekteskap, familie og bekledning.

Mange innvandrere kommer fra land og samfunn der religion har en større plass i folks dagligliv enn i Norge, og er i større grad vant til å kommunisere sin religiøse tilhørighet i det daglige. En viktig del av troen er for eksempel å bære hodeplagg eller behandle mat på bestemte måter. Slik synliggjøres tro og religion i hverdagslivet og i det offentlige rom.

Vårt flerkulturelle/religiøse samfunn kan dermed bidra til at medlemmer av Den norske kirke i større grad blir utfordret til å ta stilling til eller å bli bevisst egen tro og holdninger. Religionsmangfoldet medfører også at dilemmaer knyttet til hva som er myndighetenes oppgave å tilrettelegge for ut fra religiøse hensyn. Hva er den enkeltes ansvar, hva er det offentliges og hva er trossamfunnets oppgaver? Mange temaer i hverdagen berører utøvelse av religion. Eksempler er blant annet vigselsrett og gravferdsordninger, ordninger knyttet til kosher- og halalslakt eller import, og spørsmål knyttet til religiøse privatskoler.

Religiøst mangfold er fargerikt og det er utfordrende.

Det er ikke alltid enkelt å skille mellom handlinger eller holdninger som oppfattes som uttrykk for en religion og de som er uttrykk for kultur eller tradisjon. Dette har kommet tydelig fram i debatten i de siste årene om likestilling mellom kjønnene, barns rettigheter og ulik ekteskapspraksis. Arrangerte ekteskap har av mange blitt oppfattet som en muslimsk skikk, ettersom det finnes muslimer som begrunner skikken med islamsk lære. I diskusjonen om arrangerte ekteskap og spesielt i forhold til tvangsekteskap, har fokuset i særlig grad blitt rettet mot muslimske ledere og deres rolle. Imidlertid er arrangerte ekteskap den mest vanlige formen for giftemål i India, hvor det store flertallet som kjent er hinduer og sikher. Skikken med å gifte seg arrangert foregår altså blant flere religiøse og etniske grupper.

For innvandrere som kommer til Norge, kan tros- og livssynssamfunn representere et fellesskap av stor betydning for innlemmelse og deltakelse i samfunnslivet for øvrig. Mange kommuner benytter seg også av lokale menigheter i sitt bosettings- og integreringsarbeid av nyankomne flyktninger. Dersom flyktningen er baptist, tas det kontakt med den baptistiske menigheten på stedet. Den nyankomne får dermed en kontakt til noe velkjent og en følelse av trygghet som kan være et godt grunnlag for videre deltakelse i lokalsamfunnet.

Enkelte trossamfunn kan imidlertid være lukkede og bidra til isolering av egne tilhengere i forhold til den øvrige befolkningen. Det gjelder ikke bare trossamfunn blant innvandrere. Dette tema har spesielt vært debattert i forhold til muslimske menigheter og imamenes antatte gjennomslagskraft i enkelte grupper. Det er imidlertid delte meninger om religiøse lederes innflytelse, og deres rolle og muligheter til å påvirke holdninger innad i sine miljøer. I enkelte menigheter er det menighetsstyrene som har størst innflytelse, og de religiøse lederne har en mer begrenset oppgave i å lede bønnelivet. Men menigheter og trossamfunn har også roller utover det religiøse. De bidrar til tilhørighet, fellesskap og er arena for sosial nettverksdannelse. Derfor bør religiøse ledere og menighetsstyrer ha ansvar for å fremme deltakelsen fra menighetsmedlemmene i storsamfunnet. I beste fall kan de fungere som viktige samarbeids- og dialogpartnere for blant annet sosialt opplysningsarbeid i storbyene, og være bindeledd mellom storsamfunnet og mer lukkede miljøer.

Det vi har sett som viktig i en situasjon der religionsfriheten trues av politikere som mener at statstilskudd skal stoppes ved uenighet, er å etablere en form for opplæring for de administrative lederne i trossamfunn – forstanderne. Hvert trossamfunn kan selv velge sin eller sine religiøse ledere uavhengig av myndighetene, dette er en selvsagt del av religionsfriheten. Men derimot for en forstander som har vigselsmyndighet – som har offentligrettslige funksjoner – mener vi at det bør kreves at vedkommende behersker norsk og at han eller hun har kunnskaper om hvordan det norske samfunnet fungerer.

I 1996 ble Samarbeidsrådet for tros- og livssyn opprettet. Hovedoppgaven for rådet er å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom ulike tros- og livssynssamfunn. Samarbeidsrådet skal etablere plattformer for dialog mellom rådets medlemsorganisasjoner, ulike institusjoner og grupperinger. På den måten vil de bidra til å forhindre at trosforskjeller blir brukt som grunnlag for å fremme fordommer og fremmedfrykt. I Samarbeidsrådet drøftes alle typer spørsmål der tro og livssyn får samfunnsmessige konsekvenser, f.eks. menneskerettigheter, genforskning, skolepolitikk, mediesamfunn.

Regjeringen ser Samarbeidsrådet som et viktig organ i arbeidet for dialog mellom livssyn, og vi legger derfor opp til å styrke det statlige tilskuddet til rådet i 2005.

Vi er også i ferd med å etablere et stipend for å styrke kunnskapen om og bygge respekt mellom tros- og livssynssamfunn. Stipendet skal brukes til utvikling av praktisk kunnskap som kan være nyttig for å bedre dialogen. Vi har vært i kontakt med Høyskolen i Agder, institutt for teologi og filosofi, som vi ønsker å bruke som faglig rådgiver.

Samarbeidsrådet arrangerte tidligere i høst en veldig interessant konferanse om dagens tema. En britisk professor holdt et foredrag, som innehold nye tanker for mange av de tilstedeværende. Han var selv muslim, og viste til at de fleste muslimske ledere i England foretrakk at England beholdt sin statskirke. De mente det var letter å forholde seg til et samfunn med religiøse verdier, selv om de ikke delte samme religionen, enn til et sekulært samfunn.

Og en muslimsk mor jeg nylig fikk referert var glad for at hennes tenåringsbarn gikk i en kristen ungdomsklubb, fremfor en kommunal, fordi hun følte seg tryggere på rammene i den kristne klubben.

I skolen hører vi om det samme; mange uttrykker det enklere å forholde seg til en skole med uttalt livssyn – fordi det er en naturlig del av deres eget liv.

Jeg tror derfor at lokale menigheter kan bidra til dialog og respekt ved å skape ulike arenaer for samtale – slik som i kveld.

Denne problemstillingen var også fremme i arbeidet med Stortingsmeldingen om det flerkulturelle, som Regjeringen har lagt frem nå i høst (St.meld. nr. 49 2003-2004 Mangfold gjennom inkludering og deltakelse). Det var viktig for oss der å få frem at det norske samfunn er tuftet på en kristen kulturarv. Stat og kirke har vært vevet sammen fra kristendommens innføring i Norge. Samtidig som det er religionsfrihet i Norge.

Direktør for UDI Trygve Norbye har etterlyst engasjement fra Den norske kirken i flyktning- og innvandrerarbeid. Dette har Norges Kristne Råd tatt på alvor. De foreslår nå at det etableres et nettverk som kan bidra med fagstøtte, kompetanseoppbygging, erfaringsutveksling og kontaktknytting. Dette arbeidet skal ikke bare konsentrere seg om kristne innvandrere, men mot alle innvandrere uansett religion.

Nettverket er rettet mot både lokale menigheter og andre kristne, diakonale institusjoner som driver arbeid for innvandrere. Fra Kultur- og kirkedepartementets side ser vi dette som et flott og viktig initiativ, som vi har brakt videre til Kommunaldepartementet, som er fagdepartement.

Vi ser det som spesielt viktig å gi barn og unge opplæring i den troen de er døpt til, og dermed styrke Den norske kirke og bevare den som en folkekirke. Trygghet på sitt eget gjør det mulig å leve side om side i dialog med hverandre i et samfunn preget av religiøst og kulturelt mangfold. Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å synliggjøre at også andre trossamfunn og religioner får et tilsvarende økt tilskudd til opplæring av barn og unge. Jeg håper at også trossamfunn utenfor Dnk benytter dette økte tilskuddet til å styrke religiøst arbeid for barn og unge.

Vi lever i en verden og et samfunn i endring. Religion og religionsdialog er en tydelig og viktig strøm i dagens samfunn, det er den måten vi kan komme videre på.

Kirken og den lokale menighet har sin soleklare plass i dette bildet og Stokkadagene er på høyden!

Jeg må derfor få berømme det arbeidet som gjøres her nå under Stokkadagene, både når det gjelder ny ungdomskjeller og barnefest.

For å si det slik; en religiøs fanatiker er klar for terror, klar for å dø. Men; i det øyeblikket han står overfor et menneske som vil komme i dialog og finne det beste ved ham – det er truende.