Kjære venner og konferansedeltakere.

La meg først takke for invitasjonen til å innlede på Foreningen Nordens konferanse om vennskap og år 2005 her på Voksenåsen. Det er en stor glede av mange årsaker: fordi det nordiske samarbeidet er viktig, fordi Foreningen Norden er en viktig pådriver i dette samarbeidet, og fordi Voksenåsen er en nøkkelinstitusjon i forholdet mellom Norge og Sverige.

Den nordiske dimensjonen er viktig på grunn av de mange forbindelsene på det mellomfolkelige plan og på grunn av de nære forholdene mellom landene. Den er viktig på grunn av vår felles historie og de grunnleggende demokratiske verdier og synspunkter vi deler.

Riktignok vet vi at de mest ambisiøse planene om nordisk samarbeid, - det var forsvarssamarbeid på 1940-tallet, tollunion på 1950-tallet og nordisk økonomisk samarbeid på 1960-tallet – ikke ble gjennomført. De falt alle sammen på grunn av at samarbeid i atlantiske og europeiske sammenhenger ble foretrukket og kom i veien. For mange nordister var dette tunge politiske nederlag.

Kjernen i den nordiske ideen ligger vel dypest sett ikke i disse store politiske planene. Kjernen ligger i erkjennelsen av at vi har et sterkt og grunnleggende kulturelt og historisk felleskap som betyr mye mer enn vi selv tenker over og anerkjenner. Våre nasjonale særpreg er en styrke for det nordiske fellesskapet, og en viktig kilde til kulturelt mangfold og variasjon. Detter fører til at vi står overfor noen felles utfordringer, både hjemme i lokalsamfunnene, på det nasjonale plan, og ikke minst internasjonalt, i Europa og i verdenssamfunnet. I disse hovedpunktene ligger også en vesentlig del av innholdet i Hundreårsmarkeringen i 2005.

Men dette er ikke hele sannheten om historien. Umiddelbart vil man vel tro at oppløsningen av unionen i 1905, en union som svenskekongen nettopp hadde sett på som kimen til et større skandinavisk fellesskap, trakk i motsatt retning bort fra det nordiske samarbeidet. Og vi kommer ikke bort fra at den norske løsrivelsen fra unionen sprang ut av en nasjonal kulturell og politisk mobilisering som i lang tid stilte seg i veien for eventuelle nordiske ambisjoner.

Men når vi i dag skal forstå begivenhetene i 1905 og begrunne hvorfor det er meningsfylt å markere dem i 2005, er det andre momenter som er vel så viktig å trekke fram.

I Norden var det av enorm betydning at oppløsningen av unionen skjedde fredelig, uten at det ble løsnet skudd, uten at blod gikk til spille. Det er lett å tro at dette var en selvfølge, men det er en farlig tanke. I samtiden var det i hvert fall mange som følte krigsfrykten. Vi vet mye om hvilke enorme skader krig medfører, både menneskelig og materielt. Og selv om vi vet lite om hvilke langsiktige konsekvenser en krig mellom Norge og Sverige kunne ha fått, kan vi med god grunn anta at de neppe hadde vært særlig positive. Den fredelige unionsoppløsningen har vært en del av grunnlaget for at Norge og Sverige har kunnet leve sammen som gode naboer, i et deilig nabolag med Danmark, i et nabolag der det er godt å leve for de aller fleste. Dette kan vi glede oss over og være takknemlige for i 2005. Vi har naturlig nok vært noe mer entusiastiske enn svenskene. Men det finnes etter hvert mange gode samarbeidspartnere – og de er forankret politisk hos den svenske statssekretæren Stefan Noreen.

Konsekvensen av oppløsningen av unionen i 1905 var at Norge ble anerkjent av andre stater. Dermed fikk Norge en egen stemme i det internasjonale samfunnet. Uavhengigheten og befestingen av en norsk identitet var nok viktig for nordmennene. Men sammen med den sto erkjennelsen av at et lite land som Norge er grunnleggende avhengig av verden omkring seg, det være seg både økonomisk, politisk og ikke minst kulturelt. Norge sluttet seg til et større samfunn av de såkalte ”europeiske kulturnasjoner”, der Danmark og Sverige også følte seg naturlig hjemme.

Mot denne bakgrunnen blir samarbeid og deltakelse viktige begreper. Derfor er Hundreårsmarkeringen ikke en anledning for selvskryt og for understreking av det norske. Hundreårsmarkeringen skal være åpen og utadvendt, ikke nasjonalistisk og selvsentrert.

Hundreårsmarkeringen skal heller ikke være en tilbakeskuende feiring av at Norge vant selvstendigheten. Markeringen må ta utgangspunkt i dagens samfunn og binde en forståelse av historien sammen med en opplevelse av samtiden, og, ikke minst må en bruke markeringen til, en refleksjon omkring våre forventninger til framtiden. Markeringen skal gi oss opplevelser, kunnskap og engasjement, og dette skal sette oss i stand til å bygge opp gode holdninger som gir oss grunnlag for å ta viktige valg fremover.

I dag er det ingen som er i tvil om at Norge er en selvstendig nasjon. Det er andre utfordringer som preger hverdagen i det 21. århundre. Vi lever i en annen tid - i dag beveger menneskene seg raskere på tvers av landegrensene, og kommunikasjons-mulighetene utnyttes til fulle. I løpet av det hundreåret som er gått siden 1905 har det vokst fram mange former for internasjonalt samarbeid på nær sagt alle samfunnets områder. Det moderne Norge er et land som er tett og bredt sammenvevet med verden - nå mer enn noen gang før. Dagens utfordringer tar nye former og krever kanskje også nye svar.

I kunsten og kulturen er det klart at utveksling av impulser mellom land og kulturer er en viktig kilde til utvikling. Det er de store norske kunstnerne fremtredende eksempler på - de reiste og bodde utenlands, og fant inspirasjon og kunnskap hos sine kolleger i andre land. For å sikre nyskaping og kvalitet på et internasjonalt nivå er det derfor helt nødvendig å utnytte det potensialet som ligger i de internasjonaliserte miljøene i ulike deler av kulturlivet. Kulturlivet speiler hvordan et lite land som Norge alltid vil være avhengig av utveksling med omverdenen; - økonomisk, politisk, teknologisk og kulturelt. Derfor er det riktig at Hundreårsmarkeringen skal ha en internasjonal profil, gjennom deltakelse fra utlandet, gjennom markeringer i en lang rekke andre land, og gjennom å sette fokus på Norges plass og rolle i verden.

Og da ser der kanskje også hvorfor jeg ser den nordiske ideen i sammenheng med Hundreårsmarkeringen i 2005. Det skal bli en internasjonal markering der vi kan bli nærmere kjent med vår egen tid og våre gode naboer. For mange vil det også bli anledning til å bli bedre kjent med vår felles historie og samtid i Norden. Markeringen i 2005 skal også gi oss grunnlag for å ta valg for framtiden, sammen.

Lykke til med seminaret – og:
Vi sees i 2005!