At valgkampen 2005 allerede er i gang, ble klart da Stortinget nylig behandlet regjeringens kulturmelding, ”Kulturpolitikk fram mot 2014”. De tre opposisjonspartiene Ap, SV og Sp framstod som et samlet alternativ til regjeringspartiene, og gikk endog til det uvanlige skritt å arrangere en pressekonferanse mens komiteen ennå forhandlet om innstillingen. Her presenterte partiene ”Det store kulturløftet”, 15 hovedprioriteringer for kulturpolitikken de neste ti årene.

Hovedinnholdet i ”Det store kulturløftet” må karakteriseres som innslagning av åpne dører, dvs. tilslutning til regjeringens kulturmelding – med noen presiseringer som også regjeringspartiene støtter. Man kan også finne forslag som regjeringen allerede har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre.

Formuleringene i ”Kulturløftet” er stort sett identiske med partienes merknader i Stortinget. Mange av disse ble presentert uforsvarlig sent i prosessen, selv om det var gått syv måneder siden meldingen forelå. Uten tid til nærmere kvalitetssikring og avklaring, ikke minst økonomisk, kunne en rekke velmente forslag ikke støttes av regjeringspartiene. I ”Kulturløftet” ønsker Ap, SV og Sp bl.a. en sterk satsing på kulturskolene, en rekke nye støtteordninger/fond (f.eks. for film, dans, scenekunst, nynorsk journalistikk og innkjøp av korpsinstrumenter), kulturell skolesekk også i barnehager og videregående skoler, samt investering og drift av kulturbåten Halden-Kirkenes. Dersom man skulle forsøke å beregne kostnadene til disse og de øvrige mangelfullt utredede ”kulturløftene”, rekker nok ikke en opptrapping på 1,3 mrd. kroner særlig langt.

Dette er nemlig det tallfestede beløpet som skal finansiere ”Det store kulturløftet”. Det utgjør ca. 300 mill. mer enn det kulturmeldingens satsinger løst anslått vil koste, ca. 1 mrd. Denne milliarden inkluderer tidligere vedtatte opptrappinger, som også Ap/SV/Sp har sluttet seg til. Partiene har heller ikke gått imot de nye satsingsforslagene i kulturmeldingen. I virkelighetens verden gjenstår dermed ca. kr. 300 mill. til alle godbitene i ”Det store kulturløftet”. Det blir nok for småpenger å regne.

Men selv om de tre partiene ønsket å framstå som én blokk, var det i Stortingsdebatten tydelige forskjeller mellom dem. Mens SV og Sp kunne uttrykke tilfredshet med kulturmeldingen, regjeringspartienes syn eller kulturministeren – altså en konsensusorientert tilnærming – var slike talemåter fraværende hos Ap. Særlig Trond Giske var opptatt av å skape avstand til regjeringspartiene. I sitt hovedinnlegg prøvde han til og med å framstille regjeringspartiene og FrP som én kulturpolitisk blokk, noe som må framstå som fullstendig uforståelig for enhver som leser partienes merknader.

Debatten overrasket imidlertid ikke. Å gi inntrykk av størst mulig avstand til regjeringen har vært Giskes konsekvente strategi som kulturpolitiker. Da Valgerd Svarstad Hauglands kulturmelding etter flere års grundig utredningsarbeid ble presentert i august i fjor, karakteriserte Giske den umiddelbart som både svak og visjonsløs. Uten å ha hatt tid til å lese meldingen, hadde han åpenbart på forhånd bestemt seg for hva Ap skulle mene. Men i stedet for den forventede støtte fra et tradisjonelt Ap-vennlig kulturliv, må Giske ha opplevd en blåmandag da meldingen tvert imot fikk svært positiv mottakelse. Fra Aps side ble det dermed ganske stille om kulturmeldingen, helt til ”Kulturløftkameratene” fant hverandre like før sluttstrek skulle settes i Stortinget.

I mellomtiden har Ap/Giske gjort en rekke forsøk på å markere avstand til Valgerd Svarstad Haugland i andre saker. Flere utspill med brodd mot kulturministeren har gitt mange ”gode” presseoppslag. To ferske eksempler fra idrettspolitikken:

Stortinget bør overta fordelingen av tippemidler til idretten. På bakgrunn av NIFs krisemaksimering gikk Giske umiddelbart ut og beskyldte kulturministeren for å overstyre idretten, og han ”bevilget” sporenstreks ekstra midler.

Ja til OL i Tromsø, staten bør bevilge de pengene som trengs. Vi behøver ikke vente på nærmere avklaringer eller vurderinger, mener Giske. Det er altså uten betydning om staten må garantere for 11,3 mrd. kroner, som i den foreliggende skissen, eller det mangedobbelte.

Det skal bli spennende å se Aps oppfølging av disse høyprofilerte sakene fra partiets fremste kulturpolitiske talsmann. På andre kulturpolitiske områder (f.eks. budsjettet og stortingsmeldingen om digitalt bakkenett for fjernsyn) har Ap først vært svært kritiske, for så i all hovedsak å støtte regjeringens forslag. Så også med kulturmeldingen.

Når en KrF-statsråd presenterer en bedre og mer offensiv kulturmelding enn noen Ap-statsråd har gjort, har Giske all grunn til å føle seg ukomfortabel. For Aps del framstår derfor ”Det store kulturløftet” som et forsøk å gjenvinne offensiven i kulturpolitikken. For det er jo Ap som i stor grad har formet etterkrigstidens kulturpolitikk – svært ofte med støtte fra Sp, KrF og V, ofte også fra H. Men etter at Ap lenge har kunnet lene seg tilbake og trekke veksler på sin mangeårige kulturpolitiske troverdighet, har partiet nå måttet innse at hegemoniet er i ferd med å glippe.

Tidligere har SV nesten alltid ønsket ”enda mer” enn regjeringspartiet Ap, men kunne lett avskrives som uansvarlig opposisjonsparti. Nå er Ap farlig nær samme rolle. I opposisjon kan partiet kritisere regjeringen for ikke å bruke 1% av statsbudsjettet til kultur, mens Turid Birkeland som Ap-statsråd ble nektet å fremme det samme forslaget. I opposisjon kan Ap gå inn for en egen kulturlov, mens partiet aldri har foreslått det i posisjon. I opposisjon kan Ap fremme vidtrekkende forslag som intet ansvarlig regjeringsparti kan støtte, heller ikke Ap – i posisjon. Hørte noen ordet populisme?