Kjære alle sammen.

Det er en stor glede for meg å ønske velkommen hit i dag. Det er et viktig tema som ligger til grunn for dagens arrangement og jeg synes det er en spesiell ære å få lov til å åpne en konferanse som samler så mange kompetente, kreative og spennende norske kvinner. Det skulle jeg gjerne gjort oftere.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere hele den norske filmbransjen med den fantastiske framgangen vi er vitne til for tiden. Det er virkelig gledelig å se hvordan skaperkraften blomstrer og talentene yngler. Det er også godt å se at det faktisk er mulig å lage så mange gode filmer i et lite land som Norge hvis bare forholdene legges skikkelig til rette. Medgangen tyder jo også på at publikum gjerne vil ha gode norske filmer av høy kvalitet.

Dette er en flott utvikling og det er en viktig utvikling. For norsk film er viktig, av mange grunner. Film er et av de tydeligste og mest markante kulturuttrykkene vi har, og filmen som kunstart er en svært viktig kulturbærer. Film formidler ulike språk og fortellertradisjoner, og for et lite kultur- og språkområde som det norske blir det ekstra viktig å ha et levende filmmiljø som gir oss gode historier, på norsk. Våre felles historier og fortellinger er jo det som gir oss vår identitet, både som folk og som enkeltpersoner. Og det er jo nettopp det å fortelle historier som så godt fanger filmens vesen. Historier om fortiden, om framtiden og ikke minst om samtiden. All kunst speiler den tiden den blir skapt i. Men som speilbilde av sin samtid er filmen også en av de viktigste historiske kildene vi har i den moderne verden.

Vi lever i en tid der bildet blir en stadig viktigere meningsbærer og der audiovisuelle produksjoner av ulike slag får en større og mer dominerende plass i hverdagen. Filmen er i en særstilling i denne forbindelse fordi den når så mange mennesker, uansett alder, kjønn eller andre sosiodemografiske skiller.

Selv om filmens univers er fiktivt, så prøver den ofte å overbevise oss at den viser oss et stykke av virkeligheten. Dette er jo en av de tingene som gjør at film kan være så engasjerende og fascinerende. Filmer søker jo å framstå som sanne, som om de bringer oss på innsiden av virkelige hendelser og virkelige personers liv og skjebner. Slik former filmen vår virkelighetsoppfattelse og vårt syn på historien.

Med en slik påvirkningskraft blir det ikke likegyldig hvilke fortellinger vi får servert på filmduken, eller hvordan filmen snakker til oss som tilskuere. Spesielt for unge mennesker har filmen og andre billedmedier blitt enormt viktige referansepunkter når det gjelder å finne sin plass og sin rolle i verden.

Det hviler derfor et stort ansvar på alle oss som er involvert i filmprosessen på den ene eller den andre måten. Vi må sørge at det finnes et mangfold av forestillinger å velge mellom. Om norske filmer skal fortsette å være viktige meningsbærere i norsk kultur, må det finnes filmer for alle. Og det er jo nettopp dette som er bakgrunnen for temaet for dagens konferanse. Skal Norge ha en sterk, god og variert filmproduksjon må det finnes et mangfold både foran og bak kamera. Det er av stor betydning at dette er en bransje som er åpen og tilgjengelig for alle, også for kvinner.

Den legendariske engelske regissøren Alfred Hitchcock skal ha hevdet at man kun trenger en pistol og en vakker kvinne for å lage en film. Nå er nok det å sette det litt på spissen, men kvinner er og har alltid vært en viktig ingrediens i filmen - selvsagt. Dessverre har det vært en tendens til at disse kvinnene har blitt formidlet til filmpublikumet av menn, på menns premisser. I lys av filmens viktige rolle som identitetsbygger og formidler av vår felles virkelighetsoppfatning, er dette svært uheldig.

Filmbransjen er en mannsdominert bransje, både i Norge og internasjonalt. Så kan man jo spørre seg hva dette gjør med de filmene som produseres. Har kjønn virkelig betydning for det ferdige resultatet? Ville det sett annerledes ut om det var flere kvinner som lagde filmer? Jeg tror svaret er ja. En ferdig film er et resultat av mange menneskers personlige erfaringer, valg, interesser og preferanser. Og når mannsdominansen er så sterk i alle ledd i produksjonsprosessen som den er i dag, er det jo stort sett menns erfaringer og preferanser som blir grunnlaget for vår felles filmarv. Nå er det vel ikke nødvendigvis slik at kvinner lager så annerledes filmer enn det menn gjør, men det er vel sannsynlig at en kvinne har andre perspektiv og andre livserfaringer enn en mann. Det er vel også trolig at vårt kjønn kan ha innvirkning på hvilke historier vi anser som viktige, hvilke skjebner vi identifiserer oss med og dermed også hva det er verdt å lage film om.

Det har lenge vært en generell oppfatning i norsk offentlighet at kvinner har stor innflytelse i den norske filmbransjen. Jeg har selv sett alle de tydelige og sterke kvinnene som har satt sitt preg på norsk film. Jeg har også tenkt at dette har vært med å gjøre Norge litt spesiell i internasjonal sammenheng. Og det er riktig at det har vært mange markante kvinner som har formet norsk filmhistorie, både foran og bak kamera. Men kvinnenes sterke stilling i den norske filmbransjen er nok dessverre en sannhet med modifikasjoner. Det er nok heller slik at en kvinne i en mannsdominert bransje blir veldig synlig, ikke minst for mediene, og at det derfor gis et inntrykk av at kvinnene er mer tilstedeværende enn det de i virkeligheten er.

2003 var et riktig jubelår for norsk film. Allikevel var det ikke en eneste norskprodusert film i fjor som hadde en voksen kvinne i hovedrollen. Av 18 filmer var det kun 3 som hadde kvinnelig regissør. Dette er bekymringsfullt. Risikoen med en så skjev fordeling er jo at norske filmer i altfor liten grad formidler historier og rollemodeller for kvinner og jenter. En halvdel av den norske befolkningen får i altfor liten grad filmer med historier og personer de kan identifisere seg med. Det ser heller ikke ut som om dette er en tendens som går i positiv retning, dessverre. Tvert om ser det ut til at antall kvinner i norsk filmbransje har gått noe ned de siste årene.

Kvinnene er også sterkt underrepresentert når det gjelder utmerkelser og norske filmpriser. Siden Amandaprisen ble delt ut første gang i 1985 er det kun tre kvinner som har mottatt prisen for ”Årets norske kinofilm”, 5 kvinner og 20 menn har mottatt æresprisen og ingen kvinner har vunnet prisen for ”Årets utenlandske spillefilm”.

Kvinnenes manglende tilstedeværelse i norsk film er også bekymringsfull med tanke på filmens betydning som kulturarv. En filmproduksjon som i stor grad mangler kvinnelige uttrykk og historier som viser kvinner fra vår tid, er mangelfull som dokumentasjon for ettertiden.

Jeg vil ikke stå her i dag og spekulere på hvorfor det finnes så få kvinner i denne bransjen. Dette er vel også et tema som vil bli debattert grundig i løpet av dagens program. Men jeg vil gjerne poengtere at dagens skjeve kjønnsfordeling er noe vi må prøve å gjøre noe med, rett og slett fordi det vil komme både bransjen og publikum til gode i form av flere valgmuligheter og bedre filmer. Jeg tror faktisk at dette er avgjørende for at publikumsinteressen for norske filmer skal holde seg, og for at norsk film skal utvikle seg videre.

Det langsiktige hovedmålet for norsk filmpolitikk er å ”sikre et godt og mangfoldig norsk audiovisuelt tilbud”. Mangelen på kvinnelige stemmer og jevn kjønnsrepresentasjon i den norske filmbransjen strider altså mot dette hovedmålet. Det blir også et problem når de statlige midlene som bevilges til norsk filmproduksjon ikke kommer hele kinopublikumet tilgode. ”Full likestilling er ikke oppnådd før udugelige kvinner sitter i høye stillinger” sa den franske stjernejournalisten Francoise Giroud. Jeg vet ikke om vi skal sette oss dette som et mål, men som politikere har vi et ansvar for aktivt å arbeide for likestilling mellom kjønnene. Dette er også pålagt oss gjennom likestillingsloven. Vi er videre pliktige til å sørge for at ulike ordninger, bevilgninger og organiseringen av underliggende virksomheter skal fremme likestilling og lik representasjon mellom kvinner og menn. Filmbransjen er ikke noe unntak fra disse bestemmelsene.

Etter omleggingen av filmområdet i 2001 har norsk film gjennomgått en spennende utvikling. Aldri før har norsk filmbransje gledet oss med et slikt utvalg av kvalitetsfilmer og trukket så mange tilskuere til kinosetene. Jeg tror at større volum vil ha en positiv innvirkning på oppmerksomheten rundt norske filmer og den generelle kvaliteten i norsk filmproduksjon. Jeg har også stor tro på at dette vil trekke flere kvinner til bransjen og ha en god innvirkning på mangfoldet på sikt.

Denne konferansen er del av et større prosjekt som har som formål å sette fokus på den skjeve kjønnsfordelingen i norsk filmbransje. Bak initiativet står representanter fra en samlet norsk filmbransje som har satt seg som mål at norsk filmbransje skal ha minst 40 % kvinnerepresentasjon i alle ledd innen fem år, og at norsk film skal speile bredde og mangfoldet i samfunnet både alders- og kjønnsmessig. Forhåpentligvis vil resultatet av denne innsatsen kunne hjelpe og veilede alle oss som jobber med film og filmpolitikk til å legge forholdene bedre til rette for at flere kvinner finner sin rettmessige plass innenfor norsk filmbransje.

Lykke til med konferansen!