Kjære kor-entusiaster,

Det er en stor glede for meg å få lov å komme her i dag og snakke om et tema som jo er svært engasjerende jo mer en jobber med det. Korsangens plass i det norske kulturlivet har en rekke samfunnsmessige perspektiv.

I vårt land er ca. 5 % av befolkingen aktive korsangere, og således er korutøvelsen den største fritidsaktiviteten innen musikkområdet. Direkte og indirekte involverer altså korvirksomhet en stor del av den norske befolkningen. At antallet korsangere øker viser at kunstnerisk deltakelse innefor et sosialt fellesskap har sin klare berettigelse i vår tid.

Norsk korbevegelse er mangfoldig og fargerik. Grovt regnet finnes over 3000 registerte kor med et samlet antall sangere på mer enn hundre tusen. Men her er mange mørketall. I tillegg har vi alle uorganiserte kor som menighetskor, bedriftskor, studentkor, foreningskor, skolekor, politiske kor, vennekor, etc. Derfor kan nok tallet dobles. Statistisk Sentralbyrås kulturbruksundersøkelse fra år 2000 konkluderte med at ca. 5 prosent av det norske folk synger i kor, dvs. ca. 200 000 mennesker. Dette er mange. I et så lite land som vårt kan man nærmest snakke om en masse-bevegelse.

Et spørsmål som melder seg er:

Hvordan har korsang fått en så stor plass i norsk kultur- og samfunnsliv på tross av en relativt beskjeden offentlig støtte? Forklaringen tror jeg først og fremst er å finne i to viktige faktorer: Det er en musikkaktivitet som er tilgjengelig for de fleste ettersom det ikke kreves store investeringer i dyre instrumenter og lignende, samtidig som det er en aktivitet som gir mye tilbake til de som deltar, både sosialt og på det kunstneriske plan. En uvurderlig innsatsfaktor i korvirksomheten er også det store antallet frivillige ildsjeler som er engasjert i koraktiviteter over det ganske land.

Kulturpolitikken er sektorovergripende og berører en rekke samfunnsområder og virkefelter. Det samme kan en også si om korvirksomheten. Koplingen ”Kor og samfunn” er et spennende tema, fordi norsk korbevegelse griper inn i ulike segmenter i samfunnet, og på grunn av det store elementet av frivillighet, som er bærebjelken i korvirksomheten her til lands. Korsangen har berøringspunkter og inntak til flere viktige samfunnsområder, og kan derfor på mange måter betraktes som et virkemiddel til å nå mål som settes på andre områder enn kulturområdet per se.

Ut fra dette perspektivet vil jeg strukturere foredraget i to hovedbolker: Først vil jeg gå litt inn på noen av de samfunnsmessige sidene ved korvirksomheten. Deretter vil jeg si litt om korsangens plass i det norske kulturlivet.

I. Korenes samspill med andre samfunnssektorer

Vi lever i en tid som dyrker individet. Samtidig trenger vi fellesskap. Et kor gir glimrende muligheter til samspill og samhandling med andre. Man må lære å lytte til andre og finne sin plass innenfor fellesskapet. Det er ikke stjernene som utgjør koret, det er helheten. Og helheten er mer enn summen av enkeltindividene. Det skapes en merverdi ved at man skaper noe sammen. Og ved å skape opplevelser sammen, dannes en felles historie. Ofte er dette limet i et kor. Den kollektive følelsen og gleden over å skape noe sammen er en viktig verdi for mange, og selve grunnen til at mange synger i kor. I dette ”limet” tror jeg det ligger en stor overføringsverdi til andre samfunnssektorer, dersom man fortsetter å dyrke og utvikle den lagånden som ligger til grunn også på andre områder i tilværelsen.

Når musikk, sang, skaperglede og fellesskap blir satt foran opplevde uenigheter og skillelinjer, kan det bidra til å skape rom for samhandling også på andre plan enn det musikalske. Slik kan korsangen bli en veiviser for fellesskapet i en større samfunnsmessig sammenheng.

Koret som møteplass, fristed og nettverksarena

Korene er viktige som møteplasser for folk fra ulike samfunnslag. Musikken er ofte en fellesnevner for mennesker med vidt forskjellige ståsted i samfunnet. Den skaper et felles rom som øker muligheten for forståelse og innlevelse i andres situasjon der man ellers kunne møtt intoleranse, uforstand og uvitenhet.

Koret er en møteplass på tvers av samfunnets tradisjonelle skillelinjer som alder, sosial status, politikk, religion – ja også kjønn. Dermed blir koret ofte en arena for meningsutveksling mellom ulike samfunnsgrupper, og et viktig sted for sosial erfaring og øvelse i "fellesskap".

I utgangspunktet er korene frie for politiske og religiøse under- og overtoner. Man kan legge disse aspektene til hvis man ønsker, men ofte legges de vekk. Og så ender det med at ateisten synger Agnus Dei, den kirkefremmede opplever kirkekonserter, den troende synger kampsanger og den som elsker Mozart synger Beatles. Dermed blir korsangen en døråpner for andre politiske uttrykk og religiøse inntrykk, samtidig som den åpner for vennskap og kontakter på tvers av sosiale og kulturelle skiller.

I vårt samfunn er mange av de naturlige møteplassene i ferd med å forsvinne. Vi går fra melkerampe til internettkafe. Kanskje utvikles andre typer møteplasser. Men det er ingen tvil om at det lokale koret fortsatt er et viktig samlingspunkt. Mange reiser milevis for å dra på korøvelse. Koret er møteplass vi trenger i et samfunn som stadig mister viktige sosiale møtesteder.

Ved å kople seg til noe positivt som å synge i kor, kan den enkelte legge trivielle hverdagsproblemer fra seg og konsentrere seg om ett gjøremål i fellesskap med andre, sangen. At musikken forener fordi en skaper noe felles høres ut som en klisjé fordi det er sant, og mange har oppdaget denne sannheten. I en tid hvor statusjaget og posisjonsjakten råder, trenger vi slike arenaer. Vi trenger sosiale fristeder der musikk, kunst og kultur skapes i samspill med andre.

Kanskje er det nettopp noen av disse faktorene som gjør at det er sunt å synge i kor? For det er det.

Helse

Kunst og kultur har en egenverdi. Det er ingen grunn til å være redd for at det jeg nå skal si om helsen er for å bringe kor i et forebyggende lys. Men i tillegg har vi nå kunnskap om at interesse og engasjement i kulturelle aktiviteter styrker livskvalitet og livslyst. Regjeringen er opptatt av gode forebyggende virksomheter. Fra et helsepolitisk perspektiv er det interessant å fokusere på sammenhengen mellom kultur og helse i intervjuer og reportasjer. Når vi kopler kultur og helse, er det gjerne musikkens virkninger generelt vi tenker på. Ikke nok at korsang er forebyggende, den er også helsefremmende. Kanskje er det faktisk slik at nettopp korbevegelsen er en av Norges viktigste helseinstitusjoner?

Ja, for det kan faktisk synes som om korsang er spesielt helsefremmende. Forskning tyder på det.

Professor i musikkterapi ved Universitetet i Oslo, Even Ruud, kan fortelle at mange korsangere ofte gir uttrykk for at det å være med i kor gir en helseeffekt. De føler seg mer opplagte etter korøvelsen, humøret er bedre, ryggene rettere og bekymringene færre. Kanskje forsvant den hodepinen som lå og lurte, eller den urolige stressfølelsen som dukket opp på slutten av en strevsom arbeidsdag. Koraktiviteten er psykisk helsefremmende ved at den gir mange en god følelse av mestring samtidig som det innebærer deltakelse i en sosial arena og tilhørighet i et felleskap. Dette sosiale nettverket som korene representerer kan dessuten bidra til å forebygge ensomhet, som er vår tids folkesykdom nr. 1. Derfor er kanskje korenes helsemessige funksjon i dag viktigere enn noen sinne i et mobilt samfunn som vårt, med hyppige miljøskifter, med mye flytting og løsere sosiale nettverk.

Regjeringen har gjennom satsingen ”Kultur gir helse” utviklet nye prosjekter som setter søkelys på helsegevinstene av kulturaktiviteter. Nå begynner det også å komme forskning som direkte fokuserer på amatørmusikklivet og hvilken betydning det har for deltakernes livskvalitet å være aktivt engasjert i musikk.

Virkemiddel for integrering

Mange kor bidrar til sosial integrering av våre nye landsmenn. Den felles aktivitet som sang er, virker samlende og integrerende på en naturlig og positiv måte. Korvirksomhet er kommunikasjon på tvers av kulturer og språklige barrierer. Man kan synge sammen selv om man er ulike. Det er like hyggelig for etnisk norske barn å lære en og annen indisk og pakistansk sang som det er for dem å lære Grieg. Og alle får være med hele tiden.

Norsk vokalmusikk som eksportartikkel

I en tid med en stadig sterkere internasjonalisering har korsangen vist seg som et godt redskap for kontakt, og for økt forståelse og respekt mellom mennesker fra forskjellige kulturer. Som kunstnerisk uttrykksform tar korsangen opp i seg internasjonale strømninger og uttrykk, samtidig som den kan stå fast i sin nasjonale egenart. Dette gjør korsangen velegnet for å fremme norsk kultur internasjonalt og samtidig hente hjem impulser fra andre kulturer og det internasjonale samfunn.

Korrøstene runger over det ganske land og blir hørt også i Stortinget. I forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 22 (2004-2005) om Kultur og næring, som ble lagt fram i vår, gir komiteen utrykk for at de har merket seg den posisjonen norsk vokalmusikk har internasjonalt. I innstillingen heter det at ”eksport av norsk musikk både på komposisjons- og utøversiden bidrar til å stimulere både topp og bredde i norsk kulturliv, samt positiv Norges-profilering i utlandet”. Komiteen har dessuten bedt Regjeringen bidra til at eksport av utøvende vokalmusikk får en naturlig plass i den internasjonale kultursatsingen, noe Utenriksdepartementet nok har merket seg i sitt videre arbeid med presentasjon av norsk kultur i utlandet.

Regjeringen er i tett dialog med de aktørene som utgjør virkemiddelapparatet for kulturutveksling med utlandet. Både gjennom Utenriksdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet har regjeringen gode verktøy for profilering og synliggjøring av norsk musikk, herunder kormusikk. Vi ser hvordan stadig flere norske kor blir lagt merke til ute, sist nå nettopp for 1 måned siden under verdenssymposiet for kormusikk i Kyoto, der Oslo Kammerkor og Nordic Voices deltok. Det er flott at disse ensemblene kunne delta på verdenssymposiet, men vi må ikke stanse der. Vi må fortsette det gode arbeidet med å vise fram det beste vi har innen norsk vokalmusikk. Å få profilert norske kor og vokalensembler i utlandet, i tillegg til eksport av noter og innspillinger av norsk kormusikk, er et felt der næringsliv, offentlig forvaltning og bransjens egne organisasjoner må spille på lag.

Internasjonal solidaritet og bistand

Med denne unike evnen til å skape kontakt og glede er det viktig også i bistandssammenheng.

Norges Korforbund har et betydelig engasjement på vegne av sine medlemskor og regjeringen har over tid hatt et godt samarbeid med Norges Korforbund om et hjelpeprogram i Sør Afrika. Verdien og betydningen av internasjonal solidaritet viser seg over tid. Jeg vil takke norsk korbevegelse for mangeårig innsats på bistandsområdet. Den tragiske hendelsen i Sør-Øst Asia i romjulen utløste et bredt folkelig engasjement. Også den gangen så vi mange lokale kor som spontant dro i gang solidaritetskonserter og giveraksjoner. Det nådde kanskje ikke førstesidene i avisene. Det var heller ikke målet. Det er kombinasjonen av den spontane vilje til å hjelpe mennesker i nød, kombinert med en langsiktig solidaritetstankegang jeg er opptatt av.

Den 11. januar i år, under giverkonferansen i Genève, kom FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland med en oppfordring til verdenssamfunnet; Han ba oss huske på alle de andre humanitære krisene i verden da fokuset så sterkt var rettet mot en region. Og det er ingen motsetning mellom spontant og langsiktig solidaritetsarbeid. Korbevegelsen har et nasjonalt og internasjonalt sosialt ansvar. Derfor er jeg glad for det langsiktige samarbeidet med Norges Korforbund på dette området. Og derfor er jeg glad for det oppriktige engasjementet korsangere over hele landet viste i januar. Verken individer eller organisasjoner må bli seg selv nok. Derfor handler ikke korbevegelsens internasjonale perspektiv bare om å sende norske kor ut i verden, selv om det er viktig. Det handler også om å se dem som ikke har det like godt som oss her i Norge.

Kultur og næring

I nevnte Stortingsmelding 22 om Kultur og næring ønsker regjeringen også å stimulere til samarbeid mellom offentlige myndigheter, lokalt næringsliv og kulturaktørene selv. I mange norske kommuner finner vi kor som får til nettopp dette, med positive synergieffekter for alle involverte. Andre sektorer har mye å lære av korbevegelsen.

Det lokale koret spiller gjerne en sentral rolle som trivselsfaktor i lokalmiljøet både gjennom sine konserter og ulike framføringer. Det er også ofte et sosialt samlingspunkt for ulike lokale samfunnsaktører. Koraktivitet kan noen ganger bli en katalysator for samarbeid med det lokale næringsliv og lokale offentlige myndigheter, noe som gir positive effekter for hele lokalmiljøet, og ikke bare på kulturfeltet. Slik kan korene faktisk bli et springbrett for lokal verdiskaping, noe vi i regjeringen ønsker oss mer av og gjerne vil legge til rette for.

I Stortingets komitéinnstilling til Stortingsmeldingen om Kultur og næring blir Regjeringen bedt om ” å legge fram en helhetlig sektorovergripende handlingsplan der det nærings- og innovasjonspolitiske virkemiddelapparatet brukes aktivt for å sikre en bedre utnyttelse av det potensial som ligger i skjæringsfeltet mellom kultur og næring”. Dette er selvsagt en oppfordring som regjeringen vil følge opp i samarbeid med organisasjonene for å få en god dialog om hvordan vi best mulig kan sørge for at også norsk vokalmusikk får en naturlig plass i en slik kontekst.

Kor og kirke

I mitt virke som menighetsprest har jeg ofte sett verdien av de lokale kirkekor. Særlig når en ikke har kor merker en det godt. Ikke minst gjelder dette i arbeidet med barn og unge. Mange møter kirkens arbeid for første gang gjennom menighetens korarbeid. Først i barnekor, så i ungdomskor og senere i voksenkor. Mange som ellers kanskje ville følt seg fremmede innenfor kirken, finner sin plass i et lokalt kirkekor. På denne måten bidrar kirkemusikalske aktiviteter som korarbeid til at barn og unge føler seg frie og trygge i en kirkelig sammenheng. Musikk og sang frigjør mennesker og forener ulike miljøer. Det skaper trygghet, samhold og tilhørighet. Og korene er en viktig sosialiseringsarena for barn og unge.

Jeg vil gi honnør til alle som år etter år bidrar til at særlig barn og unge møter kirkens budskap gjennom sang og musikk i den lokale menigheten. Jeg er stolt av å kunne vise til satsningen som regjeringen har gjort for å styrke kirkemusikken gjennom den nylig etablerte tilskuddsordningen for kirkemusikk som i år er på 3 mill. NOK. Denne har som siktemål å bl.a. fremme den lokale satsningen på kirkemusikalske aktiviteter, og her vil nok korene utgjøre en viktig del.

II. Korsangens plass i det norske kulturlivet

Jeg har sagt mye om de sosiale aspektene ved korvirksomheten. Vi må selvsagt heller ikke glemme at vokalmusikken står støtt som et selvstendig kunstnerisk uttrykk.

Gjennom historien ser vi at mye av den klassiske musikklitteraturen er skrevet for kor. Også i vår samtid produseres stadig musikk for kor av høy kunstnerisk kvalitet, fullt på høgde med all annen type ensemblemusikk.

Likevel, når det gjelder det kunstneriske aspektet ved korsang assosierer vi vel først og fremst kanskje korvirksomhet med amatørvirksomhet. Samtidig ser vi at stadig flere kor og ensembler markerer seg på de profesjonelle arenaene, både nasjonalt og internasjonalt. Slik sett står korbevegelsen godt plantet både i en amatørtradisjon og i et profesjonelt musikkliv. Toppen innen kormusikk, både på komponist- og utøversiden, har selvsagt sin naturlige plass i det profesjonelle musikklivet. Samtidig har korvirksomheten sin brede og sterke forankring i det frivillige musikklivet. Dette er et interessant spenn.

En klok mann i Kulturdepartementet har sagt at …”det er ingen andre former for musikkutøvelse hvor amatører kan nærme seg den profesjonelle musikkutøvelse i samme grad som i korsang.”…Det er nok likevel viktig å dyrke fram også det profesjonelle segmentet i korlivet. Bare på den måten kan vi ta vare på, og videreutvikle, den historiske tradisjonen med å skape, produsere og fremføre vokalmusikk på et høgt kunstnerisk nivå.

For å videreutvikle et profesjonelt korliv i Norge, må vi også se ut over våre egne grenser. Internasjonal profilering av eliteensemblene er viktig. Det er også en profesjonalisering av korfeltet her hjemme. Norges Korforbund er pådriver for å synliggjøre både topp og bredde i norsk musikkliv, og ikke minst sammenhengen mellom dem. Trond Okkelmo skal sikkert snakke mer om disse sammenhengene senere i dag.

Men en ting er sikkert; - topp og bredde, amatørvirksomhet og profesjonell musikkutøvelse er avhengig av hverandre. Det henger sammen. Mange av våre fremste solister innen klassisk vokalmusikk og opera har sin bakgrunn fra barnekor, ungdomskor og voksenkor. Disse korene er en viktig rekrutteringsarena for å dyrke frem profesjonelle utøvere. De høyere utdanningsinstitusjonene er faktisk avhengige av et bredt rekrutteringsgrunnlag for å dyrke frem profesjonelle utøvere i det internasjonale toppsjiktet. Kanskje er det viktig å polere toppen av pyramiden? Vi trenger stjernene. Vi trenger profesjonelle utøvere som kan fremføre vokalmusikk på høyeste kunstneriske nivå. Samtidig må bredden stimuleres og styrkes for at det skal være mulig å få fram de store stjernene. Parallellen til idrettsområdet er her ganske nærliggende. Hva hadde landslaget i fotball vært uten breddefotballen? Hva hadde breddefotballen vært uten et landslag?

Jeg vet at Norges Korforbund ønsker seg profesjonelle kor i Norge og at mange ønsker et profesjonelt korensemble. Samtidig vet vi hvor ressurskrevende og utfordrende det er å bygge nye institusjoner, med de økonomiske forpliktelsene vi allerede har innenfor de etablerte institusjonene. Et profesjonelt kor må ha institusjonelle og økonomiske forutsetninger til å drive et stabilt kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi kan ikke bare kaste ut ekstra penger og rekne med at det løser seg. Dette er et langsiktig arbeid.

Vi må med andre ord tenke helhetlig. Korarbeidet må ses i et større samfunnsmessig perspektiv. Det er nettopp spennet mellom det genuint kunstneriske på den ene siden og de sammensatte samfunnsmessige implikasjonene på den andre siden som, etter min mening, gjør kormusikken så spennende og interessant som kulturfenomen. Derfor er denne konferansen her i dag så viktig.

III. Avslutning

Kormusikken har dype historiske røtter, ja det er en del av den berømte folkesjela. Samtidig er korbevegelsen i stadig endring og fornying. Det produseres stadig ny musikk og det oppstår nye konstellasjoner innenfor utøvende vokalmusikk. Parallelt med dette forvalter korbevegelsen noe av det fineste vi har innen norsk tradisjonsmusikk. Det er plass for både tradisjon og innovasjon i norsk korliv.

Noen av våre vakreste nasjonalskatter er skrevet for kor. Tenkt bare på Griegs fire salmer. Og det produseres stadig ny musikk. Vi har komponister som Knut Nystedt, Lasse Thoresen, Ola Gjeilo, Egil Hovland, Trond Kverno bare for å nevne noen.

Dette må synliggjøres. Selvsagt må det ressurser til. Men like viktig er engasjementet fra den enkelte korist, den enkelte kordirigent og hvert enkelt kor. Vi ser også framveksten av nye spennende vokalensembler. Mindre grupper som gjerne eksperimenterer med ny musikk. Allsidighet, nytenkning og stemmelek kombineres gjerne med et høyt musikalsk nivå. Slike nyvinninger er viktig for en levende korbevegelse.

Korsang er en sosialt grensesprengende aktivitet og korene et lim som bidrar til å bygge og holde det norske samfunn sammen. Regjeringen ønsker å legge til rette for at mangfoldet i kor-landskapet får leve og utvikle seg. Vi trenger både store og små korgrupper, profesjonelle og amatører. Vi trenger engasjement og frivillig innsats på alle nivåer, vi trenger sangglede og begeistring. Uten mangfoldet av ulike typer kor blir Norge fattigere!